mitt kjære barn: Paulus og Timoteus hadde fått et spesielt nært og fortrolig forhold til hverandre. Ja, Paulus var blitt en åndelig far for Timoteus. (1Kt 4:17; Flp 2:22) I sitt første brev til Timoteus kalte Paulus ham «et ekte barn» og «mitt barn». (1Ti 1:2, 18) Da Paulus skrev sitt andre brev til Timoteus, hadde de to tjent sammen i minst 14 år. Paulus forsto nå at han snart skulle dø, så han kan ha sett på dette brevet som sitt siste skriftlige budskap til Timoteus. (2Ti 4:6–8) Han forsikrer Timoteus om sin kjærlighet ved å kalle ham «mitt kjære barn». – Se studienoter til 1Ti 1:2, 18.

Guds velvilje: Eller: «ufortjent godhet». Det greske ordet khạris forekommer over 150 ganger i De kristne greske skrifter og uttrykker forskjellige betydningsnyanser, avhengig av sammenhengen. Når ordet brukes om den ufortjente godhet som Gud viser mennesker, sikter det til en fri gave som Gud gir gavmildt, uten å vente å få noe til gjengjeld. Det beskriver Guds sjenerøse gaver til menneskene og den store kjærlighet og godhet han viser dem uten at de har gjort noe for å fortjene det. Motivet for dette er utelukkende at giveren er gavmild. (Ro 4:4; 11:6) Dette begrepet framhever ikke nødvendigvis at de som blir vist slik godhet, ikke er verdige til det, noe som forklarer hvorfor Gud kunne vise Jesus slik velvilje, eller godhet. I sammenhenger som gjelder Jesus, er det greske ordet med rette gjengitt med «Guds velvilje», som i dette verset, eller med «godkjennelse» og ‘sette pris på’. (Lu 2:40, 52) I andre sammenhenger er det gjengitt med «velvilje», «godt likt», ‘godkjenne’ og ‘vennlig gave’. – Lu 1:30; Apg 2:47; 7:46; 1Kt 16:3; 2Kt 8:19.

hadde Guds velvilje i fullt mål og var full av sannhet: Eller: var full av ufortjent godhet og sannhet». «Ordet», Jesus Kristus, hadde Guds velvilje og snakket alltid sant. Men sammenhengen viser at denne formuleringen omfatter mer: Jehova valgte spesielt ut sin Sønn til å forklare og demonstrere Farens ufortjente godhet og sannhet i fullt mål. (Joh 1:16, 17) Disse egenskapene hos Gud ble så tydelig åpenbart gjennom Jesus at han kunne si: «Den som har sett meg, har også sett min Far.» (Joh 14:9) Gjennom Jesus formidlet Gud ufortjent godhet og sannhet til alle som ønsket å ta imot dette.

Mitt barn: Paulus bruker dette uttrykket som en kjærlig tiltaleform. – Se studienote til 2Ti 1:2.

fortsett … å hente styrke: Paulus oppfordrer Timoteus til å vende seg til ham som er en uuttømmelig Kilde til styrke, Jehova Gud. Han bruker det greske verbet endynamọo, som er beslektet med substantivet dỵnamis (kraft; styrke). Dette substantivet er brukt i 2Ti 1:8 i uttrykket «den kraften Gud gir». Et oppslagsverk sier at den verbformen Paulus bruker her, «viser at Timoteus har et vedvarende behov for å støtte seg til Gud, dvs. for å ‘fortsette å bli styrket’». Paulus brukte det samme verbet i Ef 6:10, der han oppfordret de kristne i Efesos: «Fortsett å få styrke fra Herren [Jehova Gud] ved hans veldige kraft.»

ved den ufortjente godhet som du får del i fordi du er forent med Kristus Jesus: Ved å bruke denne formuleringen viser Paulus at det bare er ved ‘ufortjent godhet’ Timoteus kan «hente styrke». (Se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Jehova viste sjenerøst Jesus spesiell godhet eller velvilje, og derfor kunne det sies at Jesus «hadde Guds velvilje i fullt mål». (Joh 1:14 og studienoter) Gjennom Jesus formidler så Gud ufortjent godhet til alle mennesker som viser den rette verdsettelse av denne åndelige gaven. De inspirerte skrifter nevner derfor ikke bare Guds ufortjente godhet, men også «vår Herre Jesu Kristi ufortjente godhet». – 1Te 5:28; 2Te 3:18.

ta vare på det du er blitt betrodd: Her kommer Paulus inn på de bibelske sannhetene som Timoteus var betrodd. (1Te 2:4; 2Ti 1:14; se også Ro 3:2 og studienote.) Det ordet som er gjengitt med «det du er blitt betrodd», ble noen ganger brukt om verdisaker som ble oppbevart i en bank. Det kunne også bli brukt om gjenstander som noen fikk i oppgave å ta vare på, slik man finner eksempler på i den greske oversettelsen Septuaginta. (3Mo 6:2, 4 [5:21, 23, LXX]) Timoteus skulle ta vare på det hellige budskap, ikke ved å gjemme det unna på et trygt sted, men ved å formidle det til andre på en nøyaktig måte når han underviste. (2Ti 2:2) På den måten ville han ta vare på dyrebare sannheter, det vil si beskytte dem mot å bli forandret eller forvrengt av dem som kom med ‘tomt snakk’ og spredte «det som med urette kalles ‘kunnskap’».

det at vi er tilstrekkelig kvalifisert, kommer fra Gud: I denne sammenhengen har de greske ordene som er oversatt med «tilstrekkelig kvalifisert», grunnbetydningen «tilstrekkelig; nok». Når disse ordene brukes om mennesker, kan de bety «kompetent; i stand til; verdig». (Lu 22:38; Apg 17:9; 2Kt 2:16; 3:6) Hele uttrykket kunne også vært oversatt slik: «Det er Gud som setter oss i stand til å utføre dette arbeidet.» Et av disse greske ordene brukes i Septuaginta i 2Mo 4:10, som handler om at Moses ikke følte seg kvalifisert til å tale til farao. Ifølge den hebraiske teksten sa Moses: «Jeg har aldri vært en veltalende mann [bokst.: «en mann av ord»].» Men Septuaginta gjengir dette slik: «Jeg er ikke tilstrekkelig kvalifisert.» Jehova satte imidlertid Moses i stand til å utføre oppgaven. (2Mo 4:11, 12) På lignende måte blir kristne forkynnere gjort kvalifisert ved «en levende Guds ånd». – 2Kt 3:3.

skal du gi videre til trofaste mennesker: Paulus vil at Timoteus skal gi de dyrebare sannhetene han har lært, videre til andre ansvarsbevisste mennesker. Det ordet som er gjengitt med «gi videre», har en betydning som viser at Timoteus skal være påpasselig når han gjør dette. (Se studienote til 1Ti 6:20.) Paulus’ veiledning er i harmoni med Jesu befaling om at alle hans disipler skal undervise andre. (Mt 28:19, 20) Paulus beskriver dette handlingsforløpet: Jesus underviste Paulus, som i sin tur underviste Timoteus, og Timoteus formidlet så det han hadde lært, til trofaste mennesker som underviste andre igjen.

tilstrekkelig kvalifisert til å undervise: Det greske ordet som er gjengitt med «tilstrekkelig kvalifisert», kan bety «kompetent» eller «god nok» til å utføre en oppgave. Da Paulus skrev til korinterne, brukte han det samme ordet for å forklare at Gud gjør de kristne kompetente til å utføre det arbeidet han gir dem. – Se studienote til 2Kt 3:5.

en god soldat for Kristus Jesus: I 2Ti 2:3–6 bruker Paulus tre illustrasjoner for å forklare at Timoteus – i likhet med alle kristne – må være klar til å utholde vanskeligheter og lidelser. I vers 3 sammenligner Paulus de kristne med soldater, slik han gjør flere ganger i brevene sine. (1Kt 9:7; 2Kt 10:3–5; Ef 6:10–17; Flp 2:25; 1Te 5:8; 1Ti 1:18; Flm 2) En soldat adlyder ordrene til en overordnet, og han regner med å møte vanskeligheter. På lignende måte adlyder de kristne Jesu Kristi bud og er villige til å utholde vanskeligheter. Slike vanskeligheter innbefatter det å bli hatet og til og med forfulgt av andre. Paulus minner altså Timoteus om at «som en god soldat for Kristus Jesus» trenger han slike egenskaper som besluttsomhet, utholdenhet og selvdisiplin.

engasjerer seg i forretningsvirksomhet: Ingen som er en god soldat, «engasjerer seg i» (bokst.: «innvikler seg i») verdslige eller materielle interesser. ‘Forretningsvirksomheten’ (eller muligens: «dagliglivets gjøremål») ville ha distrahert ham, slik at han ville ha brukt tankene og kreftene sine på noe annet enn oppgaven som soldat. Hans eget og andres liv står på spill, så han må hele tiden være klar til å følge ordrene til den kommanderende offiseren. Noe lignende gjaldt Timoteus. Han måtte konsentrere seg om tjenesten og passe på at han ikke ble distrahert av andre gjøremål. – Mt 6:24; 1Jo 2:15–17.

deltakerne i et løp: Idrettskonkurranser var en viktig del av gresk kultur, så Paulus tok ofte utgangspunkt i slike arrangementer når han skulle bruke illustrasjoner. (1Kt 9:24–27; Flp 3:14; 2Ti 2:5; 4:7, 8; He 12:1, 2) De kristne korinterne kjente godt til idrettskonkurransene under de istmiske leker, som ble arrangert i nærheten av Korint. Disse lekene ble holdt annethvert år. Paulus må ha vært i Korint under lekene i år 51. Disse idrettskonkurransene var datidens viktigste nest etter de olympiske leker, som ble holdt i Olympia i Hellas. Løperne i slike greske idrettskonkurranser deltok i løp av varierende lengde. Ved at Paulus brukte løpere og boksere i illustrasjonene sine, framhevet han verdien av selvkontroll, målbevissthet og utholdenhet. – 1Kt 9:26.

et løp: Ordet «løp» er oversatt fra det greske ordet stạdion. Dette greske uttrykket kan sikte til det anlegget der løpskonkurranser og andre arrangementer ble holdt, til en distanse eller til selve løpskonkurransen. I denne sammenhengen viser Paulus til en løpskonkurranse. Lengden på en gresk stạdion, eller stadie, varierte fra sted til sted. I Korint tilsvarte den omkring 165 m. Lengden på en romersk stadie var omkring 185 m. – Se Tillegg B14.

Alle som deltar i en idrettskonkurranse: Det greske verbet som forekommer her, er beslektet med et substantiv som ofte ble brukt om idrettskonkurranser. I He 12:1 blir dette substantivet brukt billedlig om det kristne «løpet» for livet. Det samme substantivet brukes i mer generell forstand om en «kamp». (Flp 1:30; Kol 2:1; 1Ti 6:12; 2Ti 4:7) Former av det greske verbet som er brukt her i 1Kt 9:25, er gjengitt med «anstreng dere kraftig» (Lu 13:24), «anstrenger [seg]» (Kol 1:29; 1Ti 4:10) og «kjemper». (Kol 4:12; 1Ti 6:12) – Se studienote til Lu 13:24.

viser selvkontroll: Når idrettsutøvere forberedte seg til en konkurranse, måtte de vise selvkontroll. Mange var nøye med kostholdet sitt, og noen avholdt seg fra vin. Historieskriveren Pausanias skrev at treningen til de olympiske leker varte i ti måneder, og det antas at treningen til andre store idrettsarrangementer varte like lenge.

Arbeid: Bokstavelig: «Tren». I versene 7 til 10 bruker Paulus flere uttrykk fra idrettens verden for å illustrere poengene sine. (Se studienoter til 1Ti 4:8, 10.) Det greske ordet som her er gjengitt med «arbeid», eller «tren», er gymnạzo, som ofte ble brukt om den harde treningen idrettsutøvere gjennomgikk før de deltok i forskjellige konkurranser. Slik trening krevde stor selvdisiplin, hardt arbeid og besluttsomhet. (Se studienote til 1Kt 9:25.) Ved å bruke ordet i overført betydning understreker Paulus at man må anstrenge seg for å kunne utvikle egenskapen gudhengivenhet.

trening: Paulus fortsetter her med den idrettsmetaforen som han introduserte i det forrige verset, der han brukte det greske verbet gymnạzo, som bokstavelig betyr «å trene (som en idrettsutøver)». (Se studienote til 1Ti 4:7.) Her bruker han substantivet gymnasịa, som sikter til det å trene den fysiske kroppen. Et sted der idrettsutøvere trente, ble på Paulus’ tid kalt et gymnasium (gresk: gymnạsion). Folk kjente godt til disse stedene, for de var viktige sentre for samfunnslivet i forskjellige byer i Romerriket. I den kulturen la noen stor vekt på fysisk trening. Andre så derimot på slik trening som upassende eller unyttig. Under inspirasjon gir Paulus uttrykk for et likevektig synspunkt. Han sier at fysisk trening er nyttig til litt, det vil si har en viss midlertidig verdi. Men han understreker at man har mye større utbytte av å ‘arbeide målbevisst for å vise gudhengivenhet’. – 1Ti 4:7.

i idrettslekene: Paulus bruker her idrettsleker som illustrasjon på den kristne levemåte. Idrettsutøvere måtte følge reglene. Det ble hengt opp skilt med en oversikt over slike regler på steder der det ble arrangert idrettsleker. Det var forbudt med bestikkelser, og reglene ble strengt håndhevet av dommerne. Idrettsutøvere som brøt en eller flere av reglene under trening eller i selve konkurransen, ble diskvalifisert. På lignende måte må de kristne leve etter Guds normer og krav for å få hans godkjennelse. Timoteus skulle ta sin del «i å utholde vanskeligheter» og ikke prøve å gjøre det lettere for seg selv ved å la være å følge noen av Guds krav. – 2Ti 2:3; se studienoter til 1Kt 9:24, 25; 1Ti 4:7, 8; se også Mediegalleri: «En krans som visner».

arbeider hardt og anstrenger oss: For virkelig å understreke poenget sitt bruker Paulus to greske ord som har lik betydning. (Se også Kol 1:29.) Det første, som er gjengitt med «arbeider hardt», kan sikte til tungt arbeid som man blir utmattet av. (Lu 5:5; 2Ti 2:6) Det andre, som er gjengitt med «anstrenger oss», kan rette fokuset mer mot intensiteten i den innsatsen man gjør – det strevet og slitet som er inne i bildet. – Se studienote til Lu 13:24.

Bonden, som arbeider hardt: Det greske ordet som er gjengitt med «arbeider hardt» i denne illustrasjonen, overbringer tanken om «å streve; å slite tungt» og kan brukes om det å arbeide til man er helt utslitt. En bonde måtte arbeide sent og tidlig – noen ganger under svært krevende forhold – hvis han skulle ha noe håp om å få en god avling. Timoteus måtte på lignende måte arbeide flittig og være selvoppofrende hvis han skulle få Guds godkjennelse. – 1Kt 3:6, 7; Kol 1:28, 29; se også studienote til 1Ti 4:10.

Tenk grundig over: Eller: «Mediter over». Paulus understreker her hvor viktig det er å tenke grundig over ting. Alt dette kan sikte til Paulus’ veiledning i de forrige versene om Timoteus’ oppførsel, tjeneste og undervisning (1Ti 4:12–14), eller det kan sikte til hele brevet. Også i De hebraiske skrifter blir det understreket hvor viktig det er at Jehovas tjenere tenker grundig over sine handlinger og sitt forhold til ham. (Sl 1:2 og fotn.; 63:6 og fotn.; 77:12; 143:5) I Jos 1:8 sier for eksempel Jehova til Josva: «Du skal lese i lovboken med dempet stemme [eller: «meditere (tenke grundig) over lovboken», fotn.] dag og natt.» Det hebraiske verbet som er brukt i dette verset, overbringer tanken om å lese i et tempo som gir rom for dyp ettertanke. I det verset bruker Septuaginta det samme greske verbet som Paulus bruker her i 1Ti 4:15. I likhet med Josva trengte Timoteus å tenke grundig over Skriftene hver dag for å kunne fortsette å vokse åndelig og bli dyktigere i sin oppgave.

Fortsett å tenke over det jeg sier: Det greske ordet for ‘fortsette å tenke over’ kan også gjengis med «bruke innsikt». (Mt 24:15; Mr 13:14) Paulus har nettopp brukt tre illustrasjoner. (2Ti 2:3–6) Nå formaner han Timoteus til å tenke grundig over dem for å kunne leve etter dem. (Se også studienote til 1Ti 4:15.) Paulus forsikrer Timoteus om at Herren Jehova skal hjelpe ham til å forstå alt dette, det vil si gi ham den nødvendige innsikt. Det er mulig at Paulus hentyder til den lignende faderlige forsikringen som finnes i Ord 2:6.

Davids avkom: Eller: «av Davids ætt; en etterkommer av David». – Se Tillegg A2.

Guds ord er ikke bundet: Paulus har nettopp nevnt at han blir behandlet «som en forbryter». Han bruker det samme ordet som ble brukt om de mennene – eller forbryterne – som ble henrettet ved siden av Jesus. (Lu 23:32, 33, 39) Men nå beskriver Paulus en skarp kontrast. Han er riktignok bundet og i fangenskap, men det finnes ikke noe fengsel eller noen lenker som kan legge begrensninger på Guds ord. (2Ti 1:8, 16) Ifølge et oppslagsverk sier Paulus om motstanderne av det gode budskap: «De kan stanse budbringeren, men de kan ikke stanse budskapet.»

holder ut: Eller: «har holdt ut». Det greske verbet som er oversatt med «å holde ut» (hypomẹno), betyr bokstavelig «å forbli under». Det blir ofte brukt i betydningen «å bli værende i stedet for å flykte; å holde stillingen; å holde stand; å forbli urokkelig». (Mt 10:22; Ro 12:12; He 10:32; Jak 5:11) I denne sammenhengen sikter det til det å fortsette å leve som disipler av Kristus til tross for motstand og prøvelser. – Mt 24:9–12.

enden: Se studienoter til Mt 24:6, 14.

den seiersprisen som Gud har kalt oss til i himmelen: Paulus forsto at det håpet han og andre salvede kristne hadde, var å herske sammen med Kristus i himmelen som en del av det messianske rike. (2Ti 2:12; Åp 20:6) Det som ‘Gud har kalt dem til i himmelen’, er å være en del av dette himmelske riket. Men de som har fått «det himmelske kallet [eller: «innbydelsen til å komme til himmelen», fotn.]» (He 3:1, 2), må «bevare [sin] stilling som kalte og utvalgte» (2Pe 1:10) ved å være «trofaste» mot kallet. (Åp 17:14) Bare da kan de «få den seiersprisen» som er knyttet til denne innbydelsen. – Se studienote til Flp 3:20.

Hvis vi fortsetter å holde ut: Denne formuleringen er i tråd med Jesu løfte: «Den som holder ut til enden, skal bli frelst.» (Se studienote til Mt 24:13.) Paulus og hans gode venn Timoteus hadde det strålende håpet å få herske sammen med Kristus. (Lu 22:28–30) Her understreker Paulus at det er helt nødvendig å holde ut for å få oppleve virkeliggjørelsen av et slikt håp. Han følte aldri at han var helt sikker på å få oppleve dette bare fordi han var en åndssalvet kristen. (Se studienote til Flp 3:14.) Han visste om salvede kristne som hadde vendt seg bort fra sannheten. (Flp 3:18) Men Paulus var overbevist om at han ville klare å være trofast helt til han døde. – 2Ti 4:6–8.

la det stå fast at Gud taler sant: Paulus’ utrop: «Absolutt ikke!» i begynnelsen av dette verset er et svar på spørsmålene i verset før: «Hva om noen manglet tro? Ville deres mangel på tro oppheve Guds trofasthet?» De fleste jødene på den tiden viste mangel på tro, særlig ved at de avviste de profetiene i De hebraiske skrifter som viste at Jesus var Messias. (Ro 3:21) Det at de – det folket som Gud hadde betrodd slike «hellige uttalelser» (Ro 3:2) – inntok et slikt standpunkt, fikk det til å se ut som om Jehova ikke holdt løftene sine. Men Jehova hadde trofast oppfylt disse uttalelsene gjennom Kristus. For å slå fast at Gud er pålitelig, siterte Paulus kong David, slik ordene hans er gjengitt i Septuaginta: «Så det kan bli vist at det du [Gud] sier, er rettferdig.» (Sl 51:4 [50:6, LXX]) I det verset innrømmet David sin synd og uttrykte tillit til at det Gud sier, er sant og rettferdig. Han prøvde ikke å rettferdiggjøre seg selv og stille Gud i et dårlig lys. Paulus brukte Davids ord for å vise at Gud alltid er lojal og taler sant, uansett hvem eller hvor mange som skulle påstå noe annet.

han kan ikke fornekte seg selv: Jehova kan ikke gjøre noe som er i strid med hans natur, hans egenskaper og hans normer. (2Mo 34:6, 7; Mal 3:6; Tit 1:2; Jak 1:17) Han kan ikke motarbeide sin egen hensikt. Så uansett hva andre gjør, vil Jehova alltid oppfylle sitt ord. – Ro 3:3, 4 og studienote.

debatter om ord: Bokstavelig: «ordstrider». De som er «helt oppslukt av diskusjoner», vil gjerne få i gang debatter om uvesentlige ting for å fremme sin egen lære, ikke for å gi ære til Gud. Slike debatter «fører til misunnelse, konflikter» og kan til og med føre til baktalelse (gresk: blasfemịa), det vil si spottende tale som er ærekrenkende. – Se studienote til Kol 3:8.

Jeg pålegger deg høytidelig: Denne kraftfulle formuleringen er en oversettelse av et enkelt gresk verb. En ordbok definerer det som «å formane med myndighet i saker som er ekstra viktige». (Det samme verbet forekommer i Septuaginta, for eksempel i 1Sa 8:9 og 2Kr 24:19.) Paulus har nettopp beskrevet hva man skal gjøre i saker som gjelder eldste som blir anklaget for å ha gjort noe galt. Så understreker han at det er viktig å irettesette dem som praktiserer synd. Fordi disse tingene er så alvorlige, pålegger han Timoteus framfor Gud og Kristus Jesus å følge disse instruksene. Dette er en tankevekkende påminnelse om at selv det som skjer i en privat drøftelse blant utnevnte menn, er godt synlig for de høyeste myndigheter av alle. – Ro 2:16; He 4:13.

gi dem veiledning: Eller: «pålegg dem høytidelig». Det greske ordet Paulus bruker her, kan mer bokstavelig gjengis med «vitne grundig». (Apg 20:24; 28:23) Et oppslagsverk sier om dette ordet: «Det betyr ‘å vitne, komme med en advarsel’ i forbindelse med viktige saker og ekstremt farlige situasjoner.»

Gud: Enkelte autoritative greske håndskrifter sier «Gud», mens andre sier «Herren». Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk og andre språk bruker Guds navn her. – Se Tillegg C1.

at de ikke skal ha heftige diskusjoner om ord: Paulus formaner de kristne i Efesos til å holde seg unna noe som enkelte falske lærere tydeligvis var opptatt av – å kjempe om ord. Det greske ordet som er gjengitt med «ha heftige diskusjoner om ord», er en kombinasjon av substantivet «ord» og verbet «å kjempe». Dette ordet finnes ikke i litteratur som er eldre enn Paulus’ skrifter. I sitt første brev til Timoteus brukte Paulus et beslektet substantiv som bokstavelig betyr «ordstrider». (Se studienote til 1Ti 6:4.) De heftige diskusjonene kan ha dreid seg om uvesentlige forskjeller i hvordan man oppfattet ords betydning, men resultatet av slike diskusjoner kan ha vært skadelig og til og med katastrofalt.

er til skade for dem som hører på: Den tilsvarende greske formuleringen inneholder ordet katastrofẹ (som betyr «ødeleggelse» eller «undergang») og kan også gjengis med «ødelegger dem som hører på». Paulus bruker et kraftfullt språk for å advare mot heftige diskusjoner om ord, og han ber Timoteus om å gi de kristne i Efesos veiledning «framfor Gud» om at de ikke skal være med på disse meningsløse diskusjonene. – Se studienote til 1Ti 5:21.

Gjør alt du kan: Paulus bruker denne formuleringen for å oppfordre Timoteus til å «være nidkjær/ivrig, anstrenge seg, gjøre sitt ytterste, være pliktoppfyllende», slik en ordbok definerer det greske ordet (spoudạzo). Når Timoteus så har Guds godkjennelse, vil han være en god arbeider. Han vil ikke ha noen grunn til å skamme seg, selv om andre ikke setter pris på det han gjør, eller motarbeider ham.

bruker sannhetens ord på rette måte: Paulus bruker her et gresk verb som bokstavelig betyr «å skjære riktig». Det er blitt framsatt forskjellige forslag med hensyn til hva Paulus hentydet til. Som teltmaker kan han ha tenkt på det å skjære en nøyaktig, rett linje i et stoffstykke. Eller han kan ha hentydet til hvordan ordet er brukt i Ord 3:6 og 11:5 i Septuaginta, der tanken er at man skal gjøre sin billedlige sti eller vei jevn, eller rett. Verbet kunne også bli brukt på andre måter, for eksempel for å beskrive hvordan en bonde pløyer en rett fure i en åker. Poenget er uansett at Paulus ber Timoteus om å holde rett kurs når han underviser ut fra Guds Ord – han skal behandle Guds Ord riktig, forklare det på en nøyaktig måte og unngå å spore av ved å engasjere seg i diskusjoner om personlige meninger, ord eller andre uvesentlige ting. – 2Ti 2:14, 16.

det tomme snakket: Bokstavelig: «de tomme lydene». Her bruker Paulus et gresk ord som betegner «snakk som ikke har noen verdi», og noen bibeloversettelser gjengir det med «tompraten» og «de meningsløse diskusjonene». Slikt snakk var basert på spekulasjoner i stedet for på pålitelige sannheter i Guds Ord. Det var tomt på den måten at det ikke hadde noen verdi når det gjaldt å bygge opp troen. (1Ti 1:6; 2Ti 4:4; Tit 3:9) Enda verre var det at slik prat ofte krenket det som er hellig, det vil si at det var blasfemisk eller respektløst. De som engasjerte seg i slike diskusjoner, byttet ut sannhetene i Guds Ord med menneskers tanker. Paulus sa at Timoteus ikke skulle ha noe å gjøre med slikt snakk. – 1Ti 4:7 og studienote; 2Ti 2:16.

ugudelighet: Eller: «uærbødighet; respektløshet». Bibelen bruker det greske ordet asẹbeia og beslektede ord for å beskrive mangel på respekt for Gud og også det å trosse ham. (Jud 14, 15) Det er et antonym til ordet eusẹbeia, som blir gjengitt med «gudhengivenhet; gudsfrykt». Et menneske kan vise hengivenhet for Gud ved å tjene og tilbe ham. – Apg 3:12; 1Ti 2:2; 4:7, 8; 2Ti 3:5, 12.

tomt snakk: Se studienote til 1Ti 6:20.

ugudelighet: Se studienote til Ro 1:18.

Han er helt oppslukt av diskusjoner: Det greske verbet for «er helt oppslukt» betyr bokstavelig «å være syk», men her er det brukt i overført betydning. Setningen kan gjengis: «Han er sykelig fascinert av diskusjoner.» Dette utgjør en kontrast til «den sunne veiledningen» fra Kristus som Paulus nettopp har nevnt. – Se studienote til 1Ti 6:3.

de sier at oppstandelsen allerede har skjedd: Det ser ut til at noen av de falske lærerne i Efesos, for eksempel Hymeneus og Filetus, påsto at innviede kristne allerede var blitt oppreist på en billedlig måte. Noen slike falske lærere kan også ha forvrengt Paulus’ uttalelser for å fremme sine egne gale synspunkter. Paulus hadde jo sagt at når en synder ble døpt, døde han med hensyn til sin tidligere livsførsel og ble billedlig talt gjort levende. Men en slik symbolsk oppstandelse erstattet ikke det bibelske håpet om en bokstavelig oppstandelse av de døde. De som sa at ‘oppstandelsen allerede hadde skjedd’, og at det ikke kom til å bli en framtidig bokstavelig oppstandelse, var frafalne. – Ro 6:2–4, 11; Ef 5:14; se studienote til Ef 2:1.

jeg har overgitt dem til Satan: Dette uttrykket sikter tydeligvis til det å ekskludere, eller utelukke, noen fra menigheten. Det var nødvendig å gå til et slikt skritt fordi de mennene som Paulus omtalte her, syndet med overlegg uten å angre. – Se studienote til 1Kt 5:5.

ved denne tukten skal lære: Paulus beskriver her en av grunnene til at syndere som ikke angrer, blir «overgitt … til Satan», eller utelukket fra menigheten. (Se studienoten til jeg har overgitt dem til Satan i dette verset.) De to mennene det var snakk om, hadde kastet fra seg troen, og de måtte bli ekskludert for at de skulle «lære å ikke snakke blasfemisk». (Se studienote til 1Ti 1:19.) Paulus var altså ikke bare opptatt av tukt, men også av opplæring. Et oppslagsverk sier det slik: «Det er fortsatt håp om at de skal komme til fornuft.»

koldbrann: Det greske medisinske ordet gạggraina beskriver en sykdom som ofte sprer seg raskt, og som kan være dødelig hvis den ikke behandles. Paulus bruker ordet i overført betydning om frafallen lære og «tomt snakk som krenker det som er hellig». (2Ti 2:16–18) Han nevner ofte slik åndelig usunn lære som en kontrast til det han kaller «den sunne lære» eller «den sunne veiledningen», som er sunn fordi den er basert på sannheten i Guds Ord. (1Ti 1:10; 6:3; 2Ti 1:13; Tit 1:9; 2:1; se også studienote til 1Ti 6:4.) Ved å bruke uttrykket «spre seg som koldbrann» understreker Paulus at tomt snakk og falsk lære raskt kan spre seg fra én person til en annen innenfor menigheten og føre til åndelig død. – 1Kt 12:12–27.

Hymeneus og Filetus er blant dem: Paulus nevner disse to mennene som eksempler på frafalne, som sprer en lære som Timoteus må avvise. Hymeneus og Filetus hadde gått bort fra sannheten og brøt også ned troen hos andre ved å komme med falske påstander. De sa at oppstandelsen allerede hadde skjedd. (Se studienote til 2Ti 2:18.) Da Paulus skrev sitt første inspirerte brev til Timoteus, hadde Hymeneus allerede falt fra troen. Han var tydeligvis blitt ekskludert fra menigheten for at han «ved denne tukten» skulle «lære å ikke snakke blasfemisk». (Se studienoter til 1Ti 1:20.) Men nå hadde det gått et år eller mer, og han hadde ennå ikke forandret seg.

døde på grunn av deres synder og det gale dere gjorde: Bibelen bruker noen ganger begrepene død og liv i overført, eller åndelig, betydning. Paulus sier at den måten de kristne i Efesos levde på tidligere, gjorde at de var «døde på grunn av [sine] synder og det gale [de] gjorde». En ordbok sier at den måten det greske ordet for «død» brukes på i dette verset, beskriver en person som «har så store mangler moralsk og åndelig at han kan betraktes som død». Men Paulus viser at Jehova nå kunne se på åndssalvede kristne som levende, siden de på grunnlag av Jesu offer hadde angret sin syndige levemåte. – Ef 2:5; Kol 2:13; se studienoter til Lu 9:60; Joh 5:24, 25.

Hvis dere holder fast ved det gode budskap: Troen på oppstandelsen, som hørte med til «den grunnleggende læren» i kristendommen, var under angrep i Korint. (He 6:1, 2) Noen hevdet at «de døde ikke skal få en oppstandelse». (1Kt 15:12) Paulus rettet oppmerksomheten mot dem som sa: «La oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø.» (1Kt 15:32) Han kan ha sitert Jes 22:13, men disse ordene gjenspeilte også tankegangen til dem som var påvirket av slike greske filosofer som Epikur, som benektet at det fantes et liv etter døden. (Apg 17:32; se studienote til 1Kt 15:32.) Det kan dessuten være at noen i menigheten som hadde jødisk bakgrunn, var påvirket av læren til saddukeerne, som ikke trodde på oppstandelsen. (Mr 12:18) En annen mulighet er at enkelte mente at kristne som fortsatt levde, allerede hadde opplevd en form for åndelig oppstandelse. (2Ti 2:16–18) Hvis korinterne ikke ‘holdt fast ved det gode budskap’, ville de ha blitt troende til ingen nytte – håpet deres ville ikke bli til virkelighet. – Se studienote til 1Kt 15:12.

de sier at oppstandelsen allerede har skjedd: Det ser ut til at noen av de falske lærerne i Efesos, for eksempel Hymeneus og Filetus, påsto at innviede kristne allerede var blitt oppreist på en billedlig måte. Noen slike falske lærere kan også ha forvrengt Paulus’ uttalelser for å fremme sine egne gale synspunkter. Paulus hadde jo sagt at når en synder ble døpt, døde han med hensyn til sin tidligere livsførsel og ble billedlig talt gjort levende. Men en slik symbolsk oppstandelse erstattet ikke det bibelske håpet om en bokstavelig oppstandelse av de døde. De som sa at ‘oppstandelsen allerede hadde skjedd’, og at det ikke kom til å bli en framtidig bokstavelig oppstandelse, var frafalne. – Ro 6:2–4, 11; Ef 5:14; se studienote til Ef 2:1.

bryter ned troen: Allerede omkring ti år tidligere hadde Paulus kjempet mot falsk lære som undergravde oppstandelseshåpet. (1Kt 15:2 og studienote, 12; se også Apg 17:32.) De som påsto at det ikke kom til å bli en framtidig oppstandelse til fullkomment liv, enten i himmelen eller på jorden, motsa direkte det som står i de inspirerte skrifter. (Da 12:13; Lu 23:43; 1Kt 15:16–20, 42–44) Hvis de kristne lot gale oppfatninger om oppstandelsen bryte ned troen deres, ville de miste håpet om å få denne lovte framtidige belønningen. – Joh 5:28, 29.

en søyle og støtte for sannheten: Paulus bruker to bygningsrelaterte uttrykk i overført betydning for å beskrive den kristne menighet. Søyler hadde en viktig funksjon i mange store byggverk på Paulus’ tid. Ofte holdt de oppe et tungt tak. Paulus kan ha tenkt på templet i Jerusalem eller noen av de imponerende bygningene i Efesos, der Timoteus bodde på dette tidspunktet. (Paulus brukte også ordet «søyler» i Ga 2:9. Se studienote.) Her i 1Ti 3:15 omtaler Paulus hele den kristne menighet som en billedlig søyle som «holder oppe», eller forsvarer, sannheten. Det greske ordet for «støtte» betyr «det som utgjør et stabilt fundament for noe». Ordet kan også gjengis med «grunnvoll» eller «støttepilar». Paulus bruker de to ordene i kombinasjon for å understreke at menigheten skulle «holde oppe» og støtte de hellige sannhetene i Guds Ord. Særlig de som var betrodd tilsynsoppgaver i menigheten, måtte ‘bruke sannhetens ord på rette måte’. (2Ti 2:15) Paulus la stor vekt på dette. Han ville at Timoteus skulle gjøre alt han kunne for å styrke menigheten før det store frafallet satte inn.

sitt segl: I bibelsk tid ble et segl brukt som signatur for å vise hvem som eide noe, for å bekrefte at noe var ekte, eller for å stadfeste en avtale. Når det gjelder salvede kristne, har Gud billedlig talt beseglet dem med sin hellige ånd for å vise at han eier dem, og at de har håp om å få himmelsk liv. – Ef 1:13, 14.

beseglet: I bibelsk tid ble et segl brukt som signatur for å vise hvem som eide noe, for å bekrefte at noe var ekte, eller for å stadfeste en avtale. Når det gjelder salvede kristne, har Gud billedlig talt beseglet dem med sin hellige ånd ved hjelp av Kristus for å vise at han eier dem, og at de har håp om å få himmelsk liv. – Se studienote til 2Kt 1:22.

dere kjenner Gud: Mange av de kristne i Galatia var blitt kjent med Gud fordi Paulus hadde forkynt for dem. Det verbet som er gjengitt med «kjenner» og «er kjent» i dette verset, kan betegne et fortrolig forhold mellom en person og den han kjenner. (1Kt 8:3; 2Ti 2:19) Så «å kjenne Gud» betyr ikke bare å kjenne grunnleggende fakta om Gud. Det dreier seg om å få et personlig forhold til ham. – Se studienote til Joh 17:3.

eller snarere, nå som dere er kjent av Gud: Ved å bruke denne formuleringen viser Paulus at hvis en person skal ‘kjenne Gud’, må han også være kjent, eller godkjent, av ham. En ordbok definerer det greske ordet for «å kjenne; være kjent» som det «å ha et personlig forhold til en annen; å vite hvem den andre er, og anerkjenne denne personens verdi». For å være «kjent av Gud» må man oppføre seg på en måte som er i harmoni med Guds personlighet og handlemåte.

Guds faste grunnvoll: Paulus sier ikke konkret hva denne ‘faste grunnvollen’ er, men i de andre brevene sine bruker han ordet «grunnvoll» om noe som er stabilt og pålitelig. Han sammenligner for eksempel den rollen Jesus har i Jehovas hensikt, med en grunnvoll. (1Kt 3:11) I Ef 2:20 nevner han «apostlenes og profetenes grunnvoll». Og han beskriver den kristne menighet i lignende ordelag. (Se studienote til 1Ti 3:15; se også He 6:1.) I de to foregående versene (2Ti 2:17, 18) omtaler Paulus de frafalnes lære, som han sier at Timoteus må avvise. For å få fram at Jehovas framgangsmåter, handlinger og egenskaper alltid er pålitelige og varige, bruker han formuleringen «Guds faste grunnvoll [blir] stående». – Sl 33:11; Mal 3:6; Jak 1:17.

den har et segl med denne innskriften: Ordet «segl» kunne sikte til det avtrykket som var blitt laget med et segl, eller til en innskrift som viste hvem som eide noe, eller bekreftet at noe var ekte. (Se Ordforklaringer: «Segl».) Det var ikke uvanlig at en grunnvoll eller en annen del av en bygning hadde en innskrift som viste hvem som var byggmesteren eller eieren, eller hva som var formålet med bygningen. (Se også studienoter til 2Kt 1:22; Ef 1:13.) Åpenbaringsboken beskriver grunnsteiner som hadde innskrifter med apostlenes navn. (Åp 21:14) Det ‘seglet’ som Paulus nevner her, består av to viktige uttalelser, slik det blir forklart i de følgende studienotene.

Jehova: Paulus siterer her fra 4Mo 16:5 (ifølge Septuaginta), der Moses sa til Korah og dem som støttet ham, at Jehova «kjenner dem som er hans». Den hebraiske grunnteksten bruker Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), og navnet Jehova er derfor med rette brukt i hovedteksten i denne oversettelsen. – Se Tillegg C1 og C2.

«Jehova kjenner dem som tilhører ham»: Paulus siterer fra 4Mo 16:5, og han bruker tydeligvis beretningen om opprøret til Korah, Datan og Abiram for å forsikre Timoteus om at Jehova er oppmerksom på dem som gjør opprør mot Ham. Han kan og vil bekjempe deres onde handlinger. Jehova ville ikke la de frafalne i det første århundre hindre ham i å gjennomføre sin hensikt, like lite som han lot Korah og hans medsammensvorne gjøre det mange hundre år tidligere. På den annen side kjenner Jehova dem som er trofaste mot ham, slik Moses sa, og han lar dem få vite at de har hans godkjennelse. – Se studienoter til Ga 4:9.

«La alle som påkaller Jehovas navn, ta avstand fra det som er urett»: Paulus’ formulering tyder på at denne uttalelsen er et sitat. Men det er ingen tekst i De hebraiske skrifter som er helt lik disse ordene. Paulus har nettopp sitert fra 4. Mosebok, kapittel 16, som inneholder beretningen om Korahs opprør. Det er derfor mulig at han sikter til den samme beretningen og gir uttrykk for samme tanke som den Moses kommer med i 4Mo 16:26. De som var lojale mot Jehova på Moses’ tid, måtte besluttsomt trekke seg unna de onde. I tråd med det oppfordret Paulus Timoteus og andre lojale kristne til å ta avstand fra, eller vende seg bort fra, alt som var urett, deriblant det Paulus nevnte i denne sammenhengen – «heftige diskusjoner om ord», «tomt snakk», frafalnes lære og «tåpelige og meningsløse diskusjoner». – 2Ti 2:14, 16, 18, 23.

påkaller Jehovas navn: Denne delen av uttalelsen kan hentyde til ordlyden i Jes 26:13 ifølge Septuaginta. Den hebraiske grunnteksten i det verset inneholder Guds navn. – Se Tillegg C3 innledning; 2Ti 2:19b.

kar: Her fortsetter Paulus illustrasjonen med en pottemaker. (Se studienote til Ro 9:21.) Det greske ordet skeuos sikter bokstavelig til en hvilken som helst slags beholder. Men Bibelen bruker det ofte i overført betydning om mennesker. (Apg 9:15, fotn.; 2Ti 2:20, 21) De kristne blir for eksempel sammenlignet med leirkar som er betrodd en stor skatt, nemlig tjenesten. (2Kt 4:1, 7) Sammenhengen her i Ro 9:21–23 viser at Gud har latt være å ødelegge onde mennesker, vredens kar, med det samme, og at dette fører til at mennesker med den rette innstillingen blir spart, for det gir dem tid til å bli formet som «barmhjertighetens kar». – Ro 9:23.

sin egen kropp: Bokstavelig: «sitt eget kar». Paulus sammenligner en persons kropp med et kar. For at en person skal kunne «ha kontroll over sin egen kropp» og «leve på en hellig og ærefull måte», må han passe på at tankene og ønskene hans er i harmoni med Guds hellige morallover. Det greske ordet for «kar; redskap» er brukt i overført betydning også i Apg 9:15; Ro 9:22; 2Kt 4:7.

I et stort hus er det … gjenstander: Paulus sammenligner den kristne menighet med «et stort hus» og de enkelte medlemmene av menigheten med «gjenstander», eller nærmere bestemt beholdere brukt i en husholdning. Det greske ordet for «gjenstander», eller «kar», blir i Bibelen ofte brukt billedlig om mennesker. (Apg 9:15; fotn.; Ro 9:22 og studienote; 1Te 4:4 og studienote; 1Pe 3:7) I de følgende versene (2Ti 2:21–26) bruker Paulus denne illustrasjonen for å oppfordre Timoteus til å unngå å ha nær kontakt med dem i menigheten som stadig ignorerer Jehovas prinsipper.

I et stort hus er det … gjenstander: Paulus sammenligner den kristne menighet med «et stort hus» og de enkelte medlemmene av menigheten med «gjenstander», eller nærmere bestemt beholdere brukt i en husholdning. Det greske ordet for «gjenstander», eller «kar», blir i Bibelen ofte brukt billedlig om mennesker. (Apg 9:15; fotn.; Ro 9:22 og studienote; 1Te 4:4 og studienote; 1Pe 3:7) I de følgende versene (2Ti 2:21–26) bruker Paulus denne illustrasjonen for å oppfordre Timoteus til å unngå å ha nær kontakt med dem i menigheten som stadig ignorerer Jehovas prinsipper.

et redskap: Eller: «et kar; en gjenstand». – Se studienote til 2Ti 2:20.

jag etter: Det greske ordet som er gjengitt med «jag etter», betyr «å forfølge; å løpe etter». I overført betydning dreier det seg om å anstrenge seg for å oppnå noe. Selv om Timoteus allerede hadde de egenskapene som Paulus nevner, måtte han fortsette å anstrenge seg for å vise dem på en stadig bedre måte. Det var noe han måtte være opptatt av hele livet. Samtidig sier Paulus at Timoteus må flykte, eller løpe vekk, fra det som er ondt, for eksempel de fellene som har med materialisme å gjøre. (1Ti 6:9, 10) Det er tydelig at Paulus ser på materialisme som noe skadelig og på kristne egenskaper som noe bra. Han oppfordrer derfor Timoteus til å flykte fra det ene og jage etter det andre. – Mt 6:24; 1Kt 6:18 og studienote; 10:14; 2Ti 2:22.

fordi du er ung: På dette tidspunktet kan Timoteus ha vært i 30-årene, og han hadde fått opplæring av Paulus i over ti år. Paulus selv var antagelig på samme alder første gang han blir nevnt i den bibelske beretning. I Apg 7:58 sier Lukas at Saulus (Paulus) var «en ung mann», og han bruker da et gresk ord som er beslektet med ordet for «ung» her i 1Ti 4:12. Det greske ordet for «ung» (eller: «ungdom») ble i Septuaginta noen ganger brukt om gifte voksne. (Ord 5:18; Mal 2:14, 15; LXX) I det gresk-romerske samfunnet ble selv menn i 30-årene noen ganger betraktet som forholdsvis unge menn som manglet modenhet. Timoteus var sannsynligvis yngre enn enkelte av de mennene han måtte gi veiledning, og yngre enn enkelte av de mennene han utnevnte til eldste. Han kan derfor ha nølt med å gjøre bruk av den myndigheten han hadde fått. (1Ti 1:3; 4:3–6, 11; 5:1, 19–22) Det at Paulus sa: «La ingen se ned på deg fordi du er ung», må ha bidratt til å gi Timoteus større selvtillit.

Flykt fra seksuell umoral!: Det greske ordet feugo betyr «å flykte; å løpe vekk fra». Paulus bruker dette ordet på en billedlig måte da han oppfordrer de kristne i Korint til å flykte fra seksuell umoral. Noen mener at Paulus hentydet til beretningen om Josef, som bokstavelig og resolutt flyktet fra Potifars kone. I gjengivelsen av 1Mo 39:12–18 i Septuaginta brukes det samme greske ordet for «flykte» som det som er brukt her. I den greske grunnteksten står formaningen i 1Kt 6:18 i presens, «vær dere flyktende fra», noe som angir en vedvarende flukt. – Kingdom Interlinear.

jag etter rettferdighet: I den listen over egenskaper som Paulus oppfordrer Timoteus til å jage etter, nevner han «rettferdighet» først. (Se også 2Ti 2:22.) Timoteus var allerede en innviet, salvet kristen, og på grunn av det var han blitt ‘erklært rettferdig’. (Ro 5:1) Men han trengte fortsatt å arbeide med å være rettferdig ved å gjøre sitt beste for å leve etter Guds normer for rett og galt. – Se Ordforklaringer: «Rettferdighet»; se også studienote til Ef 6:14.

påkaller Jehovas navn: Å påkalle Jehovas navn innebærer mer enn bare å kjenne til Guds egennavn og bruke det. Uttrykket «å påkalle [noens] navn» har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter. Paulus siterer her fra Joe 2:32, der sammenhengen framhever hvor viktig det er å vise ekte anger og å stole på at Jehova tilgir. (Joe 2:12, 13) På pinsedagen i år 33 siterte Peter fra den samme profetien i Joel og oppfordret tilhørerne sine til å angre og gjøre det som var nødvendig for å få Jehovas godkjennelse. (Apg 2:21, 38) Andre sammenhenger viser at det å påkalle Guds navn innebærer at man lærer Gud å kjenne, stoler på ham og vender seg til ham for å få hjelp og veiledning. (Sl 20:7; 99:6; 116:4; 145:18) I noen sammenhenger kan det å påkalle Jehovas navn bety at man forkynner om eller kunngjør hans navn og egenskaper. (1Mo 12:8; se også 2Mo 34:5, der det samme hebraiske uttrykket er gjengitt med «kunngjorde sitt navn, Jehova».) I verset etter Ro 10:13 knytter Paulus det å påkalle Gud til det å tro på ham. – Ro 10:14.

kjærlighet som kommer fra et rent hjerte: I dette verset forbinder Paulus uselvisk kristen kjærlighet med «et rent hjerte», «en god samvittighet» og «tro uten hykleri». En kristen som har et rent hjerte, eller har indre renhet, er moralsk og åndelig ren. Han har rene motiver og er fullstendig trofast mot Jehova. (Mt 5:8 og studienote) Hans rene hjerte motiverer ham til å vise andre ekte kjærlighet.

Flykt … jag etter: Se studienote til 1Ti 6:11.

ungdommens lyster: Da Timoteus fikk dette brevet, var han allerede en voksen mann, muligens i 30-årene. (Se studienote til 1Ti 4:12.) Likevel sier Paulus her at han må ‘flykte fra ungdommens lyster’, eller utvikle selvkontroll for å kunne bekjempe lyster som er vanlige blant unge mennesker. (For 11:9, 10) Dette innbefattet umoralske seksuelle lyster. (Ord 7:7–23; se studienote til 1Kt 6:18.) Uttrykket kan også sikte til slike ting som å være grisk etter penger og makt, ha konkurranseånd og jage etter fornøyelser og nytelser. – Ord 21:17; Lu 12:15; Ga 5:26; 1Ti 6:10; 2Ti 3:4; He 13:5.

jag etter rettferdighet: Se studienote til 1Ti 6:11.

dem som påkaller Herren: Paulus oppfordrer Timoteus til å omgås trosfeller, som han her omtaler som «dem som påkaller Herren». (Se studienote til Ro 10:13.) Disse brødrene og søstrene ville ha god påvirkning på Timoteus fordi de hadde et rent hjerte. De var moralsk og åndelig rene, for de hadde rene motiver og var fullstendig trofaste mot Jehova. (Se studienote til 1Ti 1:5.) De ville hjelpe Timoteus til å flykte fra ungdommens lyster og til å fortsette å utvikle gode egenskaper.

Herren: Som sammenhengen viser, sikter «Herren» tydeligvis til Jehova Gud. (2Ti 2:19) Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J^{7, 8, 17, 22} i Tillegg C4) bruker Guds navn her.

at de ikke skal ha heftige diskusjoner om ord: Paulus formaner de kristne i Efesos til å holde seg unna noe som enkelte falske lærere tydeligvis var opptatt av – å kjempe om ord. Det greske ordet som er gjengitt med «ha heftige diskusjoner om ord», er en kombinasjon av substantivet «ord» og verbet «å kjempe». Dette ordet finnes ikke i litteratur som er eldre enn Paulus’ skrifter. I sitt første brev til Timoteus brukte Paulus et beslektet substantiv som bokstavelig betyr «ordstrider». (Se studienote til 1Ti 6:4.) De heftige diskusjonene kan ha dreid seg om uvesentlige forskjeller i hvordan man oppfattet ords betydning, men resultatet av slike diskusjoner kan ha vært skadelig og til og med katastrofalt.

spekulasjoner: Paulus nevner her en av farene ved å være opptatt av usanne historier og slektsregistre. (Se studienotene til usanne historier og slektsregistre i dette verset.) Han bruker et gresk ord som en ordbok definerer som «meningsløs spekulasjon». Et annet oppslagsverk beskriver slike spekulasjoner som «spørsmål som det ikke finnes noe svar på, som det ikke er verdt å svare på». Paulus stiller dem opp som kontrast til «det som Gud gir for å styrke troen». Han sikter altså ikke til fornuftige resonnementer som har solid støtte i Skriftene og kan styrke troen. (Apg 19:8; 1Kt 1:10) Men han advarer mot betydningsløse spørsmål og tvilsomme svar som heller splitter Kristi disipler enn forener dem.

det tomme snakket: Bokstavelig: «de tomme lydene». Her bruker Paulus et gresk ord som betegner «snakk som ikke har noen verdi», og noen bibeloversettelser gjengir det med «tompraten» og «de meningsløse diskusjonene». Slikt snakk var basert på spekulasjoner i stedet for på pålitelige sannheter i Guds Ord. Det var tomt på den måten at det ikke hadde noen verdi når det gjaldt å bygge opp troen. (1Ti 1:6; 2Ti 4:4; Tit 3:9) Enda verre var det at slik prat ofte krenket det som er hellig, det vil si at det var blasfemisk eller respektløst. De som engasjerte seg i slike diskusjoner, byttet ut sannhetene i Guds Ord med menneskers tanker. Paulus sa at Timoteus ikke skulle ha noe å gjøre med slikt snakk. – 1Ti 4:7 og studienote; 2Ti 2:16.

Avvis tåpelige og meningsløse diskusjoner: For tredje gang i dette brevet sier Paulus at Timoteus må hjelpe de kristne i Efesos til å slutte å krangle om spekulative og kontroversielle emner. (2Ti 2:14 og studienote, 16) I sitt første brev til Timoteus hadde Paulus kommet inn på lignende tendenser. – Se studienoter til 1Ti 1:4; 6:20.

meningsløse: For å beskrive de diskusjonene som pågikk i menigheten i Efesos, kaller Paulus dem «meningsløse», eller mer bokstavelig «uvitende». Han kan ha brukt dette ordet for å få fram at de som engasjerte seg i slike diskusjoner, manglet den grunnleggende kristne forståelsen som til og med et barn burde ha. De som var opptatt av slike diskusjoner, fulgte i hvert fall ikke Kristi mest grunnleggende lære – at man skal vise kjærlighet. – Joh 13:34, 35.

en slave for Kristus Jesus: Det greske ordet doulos, gjengitt med «en slave», sikter til en person som er eid av en annen, ofte en kjøpt slave. (Mt 8:9; 10:24, 25; 13:27) Dette ordet brukes også i billedlig betydning om trofaste tjenere for Gud og for Jesus Kristus. (Apg 2:18; 4:29; Ga 1:10; Åp 19:10) Jesus kjøpte livet til alle kristne da han ga sitt liv som et gjenløsningsoffer. De kristne tilhører derfor ikke seg selv, men betrakter seg som «Kristi slaver». (Ef 6:6; 1Kt 6:19, 20; 7:23; Ga 3:13) De som skrev de inspirerte brevene i De kristne greske skrifter og ga veiledning til menighetene, omtalte seg alle sammen som ‘slaver for Kristus’ minst én gang i sine skrifter for å vise at de underordnet seg Kristus, sin Herre. – Ro 1:1; Ga 1:10; Jak 1:1; 2Pe 1:1; Jud 1; Åp 1:1.

å tjene som slaver for: Eller: «å tjene». Det greske verbet som er brukt her, sikter til det å tjene andre, vanligvis en enkelt eier. Her brukes det i overført betydning om det å tjene Gud med udelt hengivenhet. (Apg 4:29; Ro 6:22; 12:11) Paulus visste at «å tjene som slaver for en levende og sann Gud» er å leve et lykkelig liv, og at det er mye bedre enn å være slave for livløse avguder, for mennesker eller for synden.​ – Ro 6:6; 1Kt 7:23; se studienoter til Mt 6:24; Ro 1:1.

milde: Paulus og medarbeiderne hans «var milde» fordi de elsket brødrene og søstrene i Tessalonika og var opptatt av deres åndelige vekst. (1Te 2:8) Men noen oversettelser har ordlyden «var som små barn» eller «var som spedbarn». Grunnen til denne forskjellen er at noen greske håndskrifter bruker et ord som betyr «milde» (ẹpioi), mens andre bruker et ord som betyr «spedbarn; små barn» (nẹpioi). Det er bare én bokstav som skiller de to ordene fra hverandre. Noen bibelkommentatorer mener at forskjellen mellom håndskriftene kan skyldes at avskrivere ved en feil skrev den greske bokstaven «n» en gang for mye fordi ordet foran slutter med en «n» – en feil som kalles dittografi. Sammenhengen og det at Paulus like etterpå bruker sammenligningen med en ammende mor, taler for at «milde» er det riktige ordet, og det brukes i mange moderne oversettelser.

kvalifisert til å undervise: En tilsynsmann må være en dyktig lærer som kan formidle bibelske sannheter og moralprinsipper til trosfellene sine. I sitt brev til Titus sier Paulus at en tilsynsmann skal «holde nøye fast ved det pålitelige ord når han underviser», så han kan oppmuntre, formane og irettesette. (Tit 1:5, 7, 9 og studienoter) Paulus bruker også uttrykket «kvalifisert til å undervise» i sitt andre brev til Timoteus. Der sier han at «en slave for Herren» må vise selvkontroll og «veilede dem som ikke er velvillig innstilt, på en mild måte». (2Ti 2:24, 25) En tilsynsmann må altså kunne resonnere ut fra Skriftene på en overbevisende måte, gi sunn veiledning og nå tilhørernes hjerte. (Se studienote til Mt 28:20.) Han må studere Guds Ord grundig for å kunne undervise andre som også studerer Bibelen.

slår deg med åpen hånd på høyre kinn: Her brukes det greske verbet rhapịzo, som betyr «å klaske; slå med håndflaten». Hensikten med å gjøre dette var sannsynligvis å provosere eller fornærme, ikke å skade. Jesus viste altså at hans disipler må være villige til å tåle personlige fornærmelser uten å gi igjen med samme mynt.

En slave: Det greske ordet som er gjengitt med «en slave», sikter til en person som er eid av en annen. (Tit 1:1; Jak 1:1; se studienote til Ro 1:1.) Et oppslagsverk sier i en kommentar til 2Ti 2:24: «Selv om menneskelig slaveri er en form for nedverdigelse, er det å være Guds slave forbundet med stor ære.» – Se studienote til 1Te 1:9.

En slave for Herren: Sammenhengen tyder på at «Herren» sikter til Jehova Gud. (2Ti 2:19) Også i De hebraiske skrifter blir de som tilber Jehova, omtalt som tjenere, eller slaver, for Jehova. (Jos 1:1; 24:29; Dom 2:8; 2Kg 10:10; 18:12) Paulus forteller Timoteus og andre tilsynsmenn hvordan man skal håndtere vanskelige situasjoner i menigheten. Ved å bruke dette uttrykket minner han dem om at de må følge Guds veiledning, og at de må stå til ansvar overfor ham for hvordan de behandler trosfellene sine. De egenskapene Paulus nevner, utfyller den listen over nødvendige egenskaper hos tilsynsmenn som står nedskrevet i 1Ti 3:1–7 og Tit 1:5–9. I utvidet betydning er enhver kristen «en slave for Herren» og må vise disse egenskapene.

krangle: Det greske ordet for «krangle» ble vanligvis forbundet med slåssing eller krigføring (Apg 7:26), men i noen sammenhenger kan det sikte til verbal kamp. (Joh 6:52; Jak 4:1, 2) Her viser Paulus at «en slave for Herren» ikke skal delta i krangler eller tåpelige diskusjoner. (2Ti 2:14, 16, 23) Han vil utrette mer hvis han etterligner Herren Jesu milde og vennlige væremåte. – Mt 11:29; 12:19.

mild mot alle: Paulus oppmuntrer Timoteus til å være mild, eller vennlig, mot alle. Da ville han unngå å være som de diskusjonslystne falske lærerne i Efesos, som skapte splittelse. (2Ti 2:23) Det greske uttrykket kan også gjengis med «taktfull mot alle». Paulus hadde selv lært å være mild. Før han ble kristen, hadde han vært så ivrig etter å fremme jødedommens tradisjoner at han var alt annet enn mild, taktfull og vennlig. Han behandlet Kristi disipler på en brutal og frekk måte. Likevel var Jesus mild overfor ham. (Apg 8:3; 9:1–6; Ga 1:13, 14; 1Ti 1:13) Paulus lærte også at mildhet ikke er et tegn på svakhet – han nølte aldri med å si klart og tydelig fra om at det var nødvendig å slutte med urett oppførsel. (1Kt 15:34) Han var ikke streng, men behandlet sine brødre og søstre med taktfullhet og kjærlighet. (1Te 2:8) Paulus ønsket å være like mild som «en ammende mor». (Se studienote til 1Te 2:7.) Han ville at Timoteus skulle etterligne ham ved å være mild «mot alle», også mot kristne som påvirket menigheten negativt, og mot motstandere utenfor menigheten. Timoteus skulle ikke bidra til krangel og splittelse, men oppmuntre til enhet og kjærlighet. – 2Ti 2:23, 25.

kvalifisert til å undervise: Paulus hadde tidligere brukt det greske ordet for «kvalifisert til å undervise» i en liste over krav til kristne tilsynsmenn. (Se studienote til 1Ti 3:2.) Timoteus måtte være kvalifisert, eller dyktig, ikke bare når han underviste, men også når han skulle ta seg av vanskelige utfordringer i menigheten. Men det uttrykket Paulus bruker, «en slave for Herren», sikter ikke bare til de eldste. Alle sanne kristne må være dyktige lærere. – Se også He 5:12.

beherske seg når noen behandler ham dårlig: Denne formuleringen er en oversettelse av et sammensatt gresk ord som betyr «å tåle det onde» uten å vise sinne. «En slave for Herren» må tålmodig utholde dårlig behandling og la være å gjengjelde ondt med ondt. (Ro 12:17) Timoteus trengte denne egenskapen når andre kristne behandlet ham dårlig. Paulus sier senere at alle kristne må regne med å bli forfulgt. (2Ti 3:12) Derfor må de alle lære å «beherske seg når noen behandler [dem] dårlig». – Se studienote til Mt 5:39.

mild mot alle: Paulus oppmuntrer Timoteus til å være mild, eller vennlig, mot alle. Da ville han unngå å være som de diskusjonslystne falske lærerne i Efesos, som skapte splittelse. (2Ti 2:23) Det greske uttrykket kan også gjengis med «taktfull mot alle». Paulus hadde selv lært å være mild. Før han ble kristen, hadde han vært så ivrig etter å fremme jødedommens tradisjoner at han var alt annet enn mild, taktfull og vennlig. Han behandlet Kristi disipler på en brutal og frekk måte. Likevel var Jesus mild overfor ham. (Apg 8:3; 9:1–6; Ga 1:13, 14; 1Ti 1:13) Paulus lærte også at mildhet ikke er et tegn på svakhet – han nølte aldri med å si klart og tydelig fra om at det var nødvendig å slutte med urett oppførsel. (1Kt 15:34) Han var ikke streng, men behandlet sine brødre og søstre med taktfullhet og kjærlighet. (1Te 2:8) Paulus ønsket å være like mild som «en ammende mor». (Se studienote til 1Te 2:7.) Han ville at Timoteus skulle etterligne ham ved å være mild «mot alle», også mot kristne som påvirket menigheten negativt, og mot motstandere utenfor menigheten. Timoteus skulle ikke bidra til krangel og splittelse, men oppmuntre til enhet og kjærlighet. – 2Ti 2:23, 25.

mildhet: En indre ro og fred som preger de kristnes forhold til Gud og den måten de oppfører seg på overfor andre mennesker. (Ga 6:1; Ef 4:1–3; Kol 3:12) Siden mildhet er et trekk ved Guds ånds frukt, er denne egenskapen ikke et resultat av ren viljestyrke. En kristen utvikler mildhet ved å styrke sitt forhold til Gud, ved å be om å få av hans ånd og ved å la seg lede av ånden. En som er mild, er ikke feig eller svak. I det greske ordet for «mildhet» (praỵtes) ligger betydningen vennlighet kombinert med kraft, eller styrke som man har kontroll over. Et beslektet gresk ord (praỵs) er oversatt med «mild av sinn» og ‘mild’. (Mt 21:5; 1Pe 3:4) Jesus omtalte seg selv som mild av sinn (Mt 11:29), men han var overhodet ikke svak. – Se Mt 5:5 og studienote.

veilede … på en mild måte: I denne sammenhengen kan det ordet som er gjengitt med «veilede», også overbringe tanken om å «korrigere». Et oppslagsverk sier at ordet betyr å hjelpe en person til å utvikle evnen til å ta rette valg. «En slave for Herren» må gi slik veiledning «på en mild måte», det vil si med en ydmyk innstilling. Han må være «mild mot alle». – 2Ti 2:24 og studienote; se også studienote til Ga 5:23.

dem som ikke er velvillig innstilt: Paulus bruker et gresk ord som i denne sammenhengen sikter til personer som avviser deler av den kristne lære eller stiller seg i opposisjon til dem. Paulus kan blant annet ha tenkt på dem i menigheten i Efesos som hadde en negativ holdning til å følge bibelsk veiledning eller å rette seg etter formaninger fra brødre som tok ledelsen.

Gud vil lede dem til anger: Når en kristen eldste på en mild måte korrigerer eller veileder «dem som ikke er velvillig innstilt», kan det gi gode resultater, nemlig anger, eller «sinnsendring». (Se Ordforklaringer: «Anger».) Æren for en slik forandring i tankegang og innstilling går ikke til noe menneske, men til Jehova, som hjelper en egenrådig kristen til å gjøre denne viktige forandringen. Paulus nevner videre noen av de flotte resultatene av slik anger – det gir synderen mer nøyaktig kunnskap om sannheten, hjelper ham til å komme til fornuft igjen og gjør det mulig for ham å redde seg ut av Satans feller. – 2Ti 2:26.

Kom til fornuft: Paulus bruker her et gresk ord som bokstavelig betyr «å bli edru». Fordi noen av de kristne i Korint lyttet til frafallen lære, som det å fornekte oppstandelseshåpet, var de blitt åndelig sløve, ja, de var forvirret og desorientert som om de skulle ha vært beruset. Paulus oppfordrer dem derfor til å våkne opp, til å bli kvitt forvirringen ved å få en klar forståelse av læren om oppstandelsen. De trengte å gjøre dette før sløvheten førte til åndelig sykdom og til og med død. – 1Kt 11:30.

redde seg ut av Djevelens felle: Det Paulus sier, tyder på at noen i menigheten hadde gått i «Djevelens felle». De hadde tydeligvis latt seg villede av Djevelen og gått bort fra sannheten. (2Ti 2:18, 23, 25) Uttrykket «fanget levende av [Djevelen] for å gjøre hans vilje» kan beskrive at Djevelen lurte dem ved å bruke løgner. Han drepte dem ikke, men manipulerte dem til å tjene hans hensikt. Paulus oppfordret Timoteus til å veilede dem som hadde gått i denne fellen, «på en mild måte», slik at de kunne «komme til fornuft igjen» (bokst.: «bli edrue»; se studienote til 1Kt 15:34). De som angret, kunne komme ut av Djevelens felle.