Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Har jeg latt den hellige ånd bli min hjelper?

Har jeg latt den hellige ånd bli min hjelper?

Har jeg latt den hellige ånd bli min hjelper?

TEOLOGER og ikke minst folk generelt har en rekke meninger om hva Guds hellige ånd er. Men denne usikkerheten er unødvendig. Bibelen forklarer tydelig hva den hellige ånd er. Den er ikke en person, slik som noen sier, men den er den mektige, virksomme kraft som Gud bruker for å gjennomføre sin vilje. — Salme 104: 30; Apostlenes gjerninger 2: 33; 4: 31; 2. Peter 1: 21.

Ettersom den hellige ånd er så nær knyttet til gjennomføringen av Guds hensikter, bør vi ønske å leve i harmoni med den. Vi bør ønske å ha den som vår personlige hjelper.

En hjelper — hvorfor trenger vi det?

Jesus var klar over at han skulle forlate jorden, og han gav disiplene denne forsikringen: «Jeg vil anmode Faderen, og han skal gi dere en annen hjelper, som skal være hos dere for evig.» Og igjen: «Likevel, jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For hvis jeg ikke går bort, vil hjelperen slett ikke komme til dere; men når jeg går bort, vil jeg sende ham til dere.» — Johannes 14: 16, 17; 16: 7.

Jesus gav sine disipler et viktig oppdrag da han sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matteus 28: 19, 20) Dette var ingen enkel oppgave, for den skulle utføres trass i motstand. — Matteus 10: 22, 23.

I tillegg til motstand utenfra skulle det også oppstå en viss grad av gnisninger i menigheten. Paulus skrev til de kristne i Roma omkring år 56: «Nå formaner jeg dere, brødre, til å holde øye med dem som volder splittelser og forårsaker snubling, i strid med den lære som dere har lært; unngå dem.» (Romerne 16: 17, 18) Denne situasjonen skulle forverres etter apostlenes død. Paulus advarte: «Jeg vet at etter at jeg har gått bort, skal undertrykkende ulver komme inn blant dere, og de skal ikke behandle hjorden med skånsomhet, og blant dere selv skal menn stå fram og tale forvrengte ting for å trekke disiplene bort, etter seg selv.» — Apostlenes gjerninger 20: 29, 30.

Guds hjelp var nødvendig for å kunne overvinne disse vanskelighetene. Han sørget for hjelp gjennom Jesus. På pinsedagen i år 33, etter at Jesus var blitt oppreist, ble omkring 120 av hans disipler «alle fylt med hellig ånd». — Apostlenes gjerninger 1: 15; 2: 4.

Disiplene skjønte at den hellige ånd som ble utøst ved denne anledningen, var den hjelpen som Jesus hadde lovt dem. Nå forstod de utvilsomt enda bedre den identifiseringen som Jesus hadde gitt: «Hjelperen, den hellige ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, denne skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.» (Johannes 14: 26) Han kalte den også ’hjelperen, sannhetens ånd’. — Johannes 15: 26.

Hvordan er ånden en hjelper?

Ånden skulle være en hjelper på flere måter. For det første lovte Jesus at den skulle minne disiplene om det han hadde sagt dem. Med dette mente han at den skulle gjøre mer enn bare å hjelpe dem til å huske ordene. Ånden skulle hjelpe dem til å forstå den dypere meningen og betydningen av det han hadde lært dem. (Johannes 16: 12—14) Om kort tid skulle ånden lede disiplene til en bedre forståelse av sannheten. Apostelen Paulus skrev senere: «Det er for oss Gud har åpenbart dem ved sin ånd, for ånden utforsker alt, også Guds dype ting.» (1. Korinter 2: 10) For at Jesu salvede etterfølgere skulle kunne formidle nøyaktig kunnskap til andre, måtte de selv ha en velfundert forståelse.

For det andre lærte Jesus sine disipler å be og å gjøre det ofte. Hvis de noen ganger var usikre på hva de burde be om, kunne ånden gå i forbønn for dem og hjelpe dem. «På lignende måte kommer ånden også vår svakhet til hjelp; for hva vi bør be om i samsvar med det vi har behov for, vet vi ikke, men ånden selv går i forbønn for oss med uuttalte sukk.» — Romerne 8: 26.

For det tredje skulle ånden hjelpe Jesu disipler med å forsvare sannheten offentlig. Jesus sa til dem: «De skal overgi dere til lokale domstoler, og de skal piske dere i sine synagoger. Ja, dere skal bli slept fram for stattholdere og konger for min skyld, til et vitnesbyrd for dem og nasjonene. Men når de overgir dere, bli da ikke bekymret for hvordan eller hva dere skal tale; for det dere skal si, vil bli gitt dere i samme stund; for det er ikke bare dere som taler, men det er deres Fars ånd som taler gjennom dere.» — Matteus 10: 17—20.

Den hellige ånd skulle også gjøre det mulig å identifisere den kristne menighet og få dens medlemmer til å ta kloke personlige avgjørelser. La oss drøfte disse to sidene av emnet mer detaljert og se hvilken betydning dette har for oss i dag.

Den skulle tjene som et kjennetegn

I flere hundre år var jødene Guds utvalgte folk og underlagt Moseloven. Fordi de forkastet Jesus som Messias, forutsa han at de om kort tid selv skulle bli forkastet: «Har dere aldri lest i Skriftene: ’Den steinen som bygningsmennene forkastet, er den som er blitt hovedhjørnestein. Fra Jehova er denne kommet, og den er underfull i våre øyne’? Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til en nasjon som frambringer dets frukter.» (Matteus 21: 42, 43) Da den kristne menighet ble opprettet på pinsedagen i år 33, ble Kristi etterfølgere den «nasjon som frambringer dets frukter». Fra da av var det denne menigheten som var Guds kanal for meddelelse. For at folk skulle kunne forstå at Guds gunst nå var blitt overført til noen andre, sørget Gud for et tydelig kjennetegn.

På pinsedagen satte den hellige ånd disiplene i stand til å snakke språk som de ikke hadde lært. De som så det som skjedde, ble forbauset og spurte: «Hvordan har det seg at vi, hver og én av oss, likevel hører vårt eget språk, som vi ble født i?» (Apostlenes gjerninger 2: 7, 8) Evnen til å snakke fremmede språk og de «mange varsler og tegn [som] begynte å skje ved apostlene», fikk omkring 3000 mennesker til å forstå at Guds ånd virkelig var i virksomhet. — Apostlenes gjerninger 2: 41, 43.

Også fordi Kristi disipler framelsket «åndens frukt» — kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet og selvkontroll — ble det tydelig vist at de var Guds tjenere. (Galaterne 5: 22, 23) Kjærlighet var faktisk det som først og fremst skulle kjennetegne den sanne kristne menighet. Jesus forutsa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» — Johannes 13: 34, 35.

Medlemmene av den første kristne menighet godtok Guds hellige ånds ledelse og benyttet seg av den hjelpen den kunne gi. De kristne i dag er klar over at Gud ikke lenger oppreiser døde og utfører mirakler, slik som han gjorde i det første århundre, men de lar likevel Guds ånds frukt identifisere dem som ekte disipler av Jesus Kristus. — 1. Korinter 13: 8.

En hjelper når en skal ta avgjørelser

Bibelen er et produkt av den hellige ånd. Så når vi lar Bibelen overbevise oss, er det som om den hellige ånd underviser oss. (2. Timoteus 3: 16, 17) Den kan hjelpe oss til å ta kloke avgjørelser. Men lar vi den gjøre det?

Hva med vårt valg av yrke og arbeid? Den hellige ånd kan hjelpe oss til å se på en mulig jobb fra Jehovas synsvinkel. Vårt arbeid må være i samsvar med bibelske prinsipper, og helst bør det hjelpe oss til å nå teokratiske mål. Den lønn, stilling og prestisje som er knyttet til en jobb, er i virkeligheten mindre viktig. Det som er langt viktigere, er om den kan gi oss det vi trenger til livets opphold, og nok tid og anledning til å oppfylle våre kristne forpliktelser.

Det er normalt og riktig at man ønsker å glede seg over livet. (Forkynneren 2: 24; 11: 9) Så en likevektig kristen vil kanskje søke avkobling for å hente seg inn igjen og for fornøyelsens skyld. Men han bør velge avkobling som gjenspeiler åndens frukt og ikke «kjødets gjerninger». Paulus sier: «Kjødets gjerninger er tydelige, og de er utukt, urenhet, løsaktig oppførsel, avgudsdyrkelse, utøvelse av spiritisme, fiendskap, strid, skinnsyke, vredesutbrudd, tretting, splittelser, sekter, misunnelse, fyllelag, vill festing og lignende ting.» Vi må også unngå å bli «selvopptatte, så vi egger hverandre til konkurranse og misunner hverandre». — Galaterne 5: 16—26.

Det samme gjelder når vi skal velge venner. Det er fornuftig å velge dem etter åndelighet og ikke etter det ytre og hva de eier. David var tydeligvis Guds venn, for Gud omtalte ham som «en mann etter [hans] hjerte». (Apostlenes gjerninger 13: 22) Det var ikke utseendet Gud tok hensyn til da han utvalgte David til å bli Israels konge. Han fulgte prinsippet: «Gud ser ikke som mennesket ser, for mennesket ser det som er synlig for øynene, men Jehova ser hvordan hjertet er.» — 1. Samuelsbok 16: 7.

Tusener av vennskap har vaklet fordi de har vært basert på det ytre eller på eiendeler. Vennskap som er basert på usikker rikdom, kan brått bli ødelagt. (Ordspråkene 14: 20) Guds Ord, som er inspirert av hans ånd, råder oss til å velge venner som kan hjelpe oss til å tjene Jehova. Det sier at vi bør konsentrere oss om å gi framfor å få, fordi det å gi gir større lykke. (Apostlenes gjerninger 20: 35) Tid og hengivenhet er noe av det mest dyrebare vi kan gi vennene våre.

Bibelen gir inspirert veiledning til en kristen som er på utkikk etter en ektefelle. På en måte sier den: ’Se forbi ansiktet og figuren. Se på føttene.’ På føttene? Ja, i denne forstand: Blir de brukt til å utføre det arbeidet som Jehova har pålagt oss, nemlig å forkynne det gode budskap, og er de derfor billedlig talt vakre i hans øyne? Er det sannhetens budskap og fredens gode budskap de har som sko? Vi leser: «Hvor vakre på fjellene er ikke føttene til den som bringer godt budskap, den som forkynner fred, den som bringer godt budskap om noe bedre, den som forkynner frelse, den som sier til Sion: ’Din Gud er blitt konge!’» — Jesaja 52: 7; Efeserne 6: 15.

Vi lever i ’kritiske tider, som er vanskelige å mestre’, så vi trenger hjelp til å gjøre Guds vilje. (2. Timoteus 3: 1) Hjelperen, Guds hellige ånd, støttet virkelig de kristnes arbeid i det første århundre, blant annet ved at den var deres personlige hjelper. Å studere Guds Ord, som er et produkt av den hellige ånd, flittig er det viktigste vi kan gjøre for å la den hellige ånd bli vår hjelper. Har vi latt den bli det?

[Helsides bilde på side 23]