i samsvar med det Herren vil: Bokstavelig: «i Herren». I enkelte håndskrifter er disse ordene ikke med, men det å ha dem med har solid støtte i håndskriftmaterialet.

Du skal ære din far og din mor: Ved å sitere det femte av De ti bud viser Paulus at det å ære, eller vise respekt for, sine foreldre ikke bare var et krav i Moseloven, men også en forpliktelse for de kristne. (2Mo 20:12; 5Mo 5:16) Dette var det første budet som ble gitt sammen med et løfte, for det inneholdt et konkret løfte om et godt og langt liv for dem som holdt det. – Ef 6:3.

ikke irriter: Det greske verbet for «å irritere» kan bokstavelig gjengis med «å gjøre sint». Det sikter ikke nødvendigvis til mindre irritasjoner som en forelder uten å ville det kan forårsake hos et barn på grunn av ufullkommenhet. Et oppslagsverk sier at dette skriftstedet dreier seg om «overilt, hard og lunefull behandling av barn, som ... støter dem bort og kan gjøre dem opprørske, trassige og bitre». – Se også Kol 3:21.

oppdra og rettlede dem i samsvar med Jehovas vilje: Jehova Gud er den som vet aller best hvordan barn skal oppdras, og som har myndighet til å veilede foreldre. Da Moses sa til israelittene at de skulle «elske Jehova» av hele sitt hjerte, hele sin sjel og hele sin styrke, sa han også at de skulle innprente Jehovas ord i barna sine. (5Mo 6:5–8) Jehova omtales som den som lærer opp, korrigerer og rettleder sine tjenere. – 5Mo 11:2; Ord 3:11, 12; He 12:6; les om hvorfor Guds navn er brukt her, i Tillegg C3 innledning; Ef 6:4.

oppdra: Det greske ordet som her er gjengitt med «oppdra» (paideia), er beslektet med et ord for «barn» (pais) og kan blant annet sikte til det som er nødvendig når man skal oppdra barn – veiledning, opplæring, korrigering og noen ganger bestemt, men kjærlig straff. En ordbok definerer dette ordet som «det å gi veiledning for hvordan man lever på en ansvarsbevisst måte, oppdra, gi opplæring, undervise».

rettlede dem: Eller: «veilede dem; forme deres sinn». Det greske ordet som er brukt her (nouthesịa), er et sammensatt ord som består av ordet for «sinn» (nous) og ordet for «å legge» (tịthemi). I denne sammenhengen viser ordet at kristne fedre må hjelpe barna sine til å forstå Guds syn på tingene. De skal på en måte legge Jehova Guds sinn i barna sine.

deres jordiske herrer: Paulus oppfordrer her kristne slaver til å være lydige mot sine «jordiske [bokst.: «kjødelige»] herrer». Både kristne slaver og deres jordiske herrer måtte huske på at de hadde en høyere Herre over seg i himmelen. – Ef 6:9.

Ikke vær lydige bare når andre ser dere: Bokstavelig: «Ikke med øyentjeneste». En slave som også var en kristen, skulle ikke bare være lydig eller arbeide hardt når hans herre var til stede. I stedet for å være opptatt av å gjøre mennesker til lags skulle han tjene ‘av hele sin sjel’ og med dyp respekt for Jehova. – Ef 6:5–8; Kol 3:22–25.

av hele deres sjel: Det greske uttrykket som er oversatt med «av hele deres sjel», forekommer to ganger i De kristne greske skrifter, her og i Kol 3:23. I dette uttrykket sikter «sjel» til hele personen, med alle de fysiske og mentale evnene personen har. Noen bibeloversettelser gjengir det med «helhjertet». Å tjene av hele sin sjel innebærer derfor å tjene med hele seg eller hele sitt liv, å bruke alle sine evner og all sin styrke. – 5Mo 6:5; Mt 22:37; Mr 12:29, 30; se Ordforklaringer: «Sjel».

som for Jehova og ikke for mennesker: I denne sammenhengen oppfordrer Paulus bokstavelige slaver som var blitt kristne, til å være lydige mot sine «jordiske herrer». (Ef 6:5) De skal tjene dem «som Kristi slaver», så de ‘gjør Guds vilje av hele sin sjel’. (Ef 6:6) Paulus understreker at de måtte huske på sitt forhold til Jehova Gud uansett hvilket arbeid de utførte. Når de var lydige og viste sine jordiske herrer, eller eiere, respekt, ville de ikke føre skam over «Guds navn». (1Ti 6:1) Denne veiledningen ligner veldig på det Paulus sa til bokstavelige slaver i sitt brev til kolosserne, som ble skrevet omtrent samtidig som brevet til efeserne. – Kol 3:22–24; se «Introduksjon til Efeserne»; les om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; Ef 6:7.

Jehova vil gi hver enkelt igjen: Gjennom hele Bibelen blir Jehova Gud beskrevet som en som lønner dem som tjener ham trofast, for det gode de gjør. Man finner eksempler på det i Rut 2:12; Sl 24:1–5; Jer 31:16. Også Jesus beskrev sin Far på den måten. – Mt 6:4; Lu 6:35; les om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; Ef 6:8.

fri: Se Ordforklaringer: «Frigitt; fri».

hele rustningen: Dette uttrykket er en oversettelse av det greske ordet panoplịa, som sikter til det angreps- og beskyttelsesutstyret fotsoldater brukte i kamp. Sannsynligvis baserte Paulus sin detaljerte illustrasjon på rustningen til en romersk soldat. (Ef 6:13–17) Paulus kan ha sett romerske soldater med en slik rustning i forskjellige deler av Romerriket. Han må i hvert fall ha sett det i pretorianernes kvarter, dit han sannsynligvis ble ført da han kom til Roma. (Apg 27:1; 28:16) De kristne trenger en åndelig rustning som kommer fra Gud, for den kampen de deltar i, er åndelig, ikke fysisk. – Ef 6:12; se Ordforklaringer: «Rustning» og Mediegalleri: «Rustningen til en romersk soldat».

listige angrep: Eller: «onde planer; knep». Det greske ordet som her er gjengitt med «listige angrep», forekommer bare to ganger i De kristne greske skrifter, begge gangene i negativ betydning. Her brukes det om de utspekulerte knepene og taktikkene som Satan Djevelen bruker for å lure Jehovas tjenere. I Ef 4:14 er det oversatt med «planer».

kamp: Det greske ordet som er gjengitt med «kamp», forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Opprinnelig siktet ordet til en «brytekamp», som i en idrettskonkurranse. Her overbringer ordet tanken om en personlig kamp mot onde åndeskapninger. Fordi sammenhengen dreier seg om den symbolske rustningen og den åndelige krigen de kristne deltar i, mener noen at Paulus kan ha hatt to former for kamp i tankene, både kampen til en bryter og til en soldat. (Ef 6:11–18) Det var naturlig å kombinere disse bildene, for krig i gammel tid kunne innebære nærkamp, og soldater var ofte dyktige brytere. Også i sitt andre brev til Timoteus kombinerer Paulus elementer fra det militære og fra idrettsleker for å understreke et poeng. – 2Ti 2:3–5.

verdensherskerne i dette mørket: Paulus omtaler disse «verdensherskerne» som de onde åndemaktene, det vil si Satan og hans demoner. (Se studienote til Joh 12:31.) Målet deres er å holde menneskeheten i det åndelige mørket, borte fra lyset fra Jehova Gud. Det greske ordet kosmokrạtor, som er oversatt med «verdensherskerne», forekommer bare her i De kristne greske skrifter, men det brukes i gamle greske skrifter om slike mytologiske guder som Hermes.

i himmelen: Her sikter dette uttrykket til den usynlige åndeverdenen som Satan, «herskeren over den luften som har makt over folk», påvirker menneskene fra. – Ef 2:2.

sannhetens belte: Soldater i gammel tid gjorde seg klare til kamp ved å feste et belte rundt livet. (Jes 8:9, fotn.) «Å ta på seg beltet», eller «å binde opp om seg», var derfor et idiom som betydde «å gjøre seg klar til handling». (Se studienoter til Lu 12:35; 17:8.) Så det passer bra at dette er den første delen av rustningen som Paulus nevner. En romersk soldat hadde på seg et bredt belte av lær med metallplater på. Metallplatene var dekorative og gjorde beltet stivere. Når beltet var festet stramt rundt livet, kunne soldaten stå stødig i kamp. I beltet hang det et pansret forkle som beskyttet den midterste delen av soldatens kropp. Akkurat som et belte kunne støtte og beskytte soldaten, kan det å holde fast ved sannhetene fra Gud styrke en kristen til å forbli trofast uansett hvilke prøvelser han møter. Soldatens sverd hang vanligvis i beltet og var festet til det med ringer. (Se studienote til Ef 6:17.) Paulus’ illustrasjon viser at de kristne alltid må bruke sannhetene i Guds Ord til å beskytte seg mot åndelige angrep. En klar forståelse av disse sannhetene beskytter de kristne mot falsk lære. – Ef 4:13, 14; 1Ti 2:3–7.

rettferdighetens brystplate: Romerske soldater i det første århundre evt. brukte forskjellige brystplater. Én type besto av jernremser som overlappet hverandre, og som ble holdt på plass ved hjelp av lærremmer, metallkroker og spenner. Brystplaten beskyttet vitale organer, særlig hjertet. Polybios, en gresk historieskriver som levde på 100-tallet fvt., omtalte en slik brystplate som «hjertebeskytteren». Paulus forsto at de kristne trenger å beskytte sitt symbolske hjerte. (Se også 1Te 5:8.) Akkurat som denne metallbrystplaten beskyttet soldatens hjerte mot piler og sverd, beskytter kjærlighet til Jehovas rettferdige prinsipper og normer en kristens symbolske hjerte. (Sl 119:97, 105; Ord 4:23) På grunn av syndige tilbøyeligheter har ufullkomne mennesker stort behov for slik beskyttelse hele tiden. (Jer 17:9) I De hebraiske skrifter står det om Jehova at han har på seg «rettferdighet som en panserskjorte». – Jes 59:15, 17.

stå klare, som med sko på føttene: «Stå klare» kan også oversettes med «vær utrustet». En soldat gjorde seg klar til å gå i kamp ved å snøre på seg fottøy. Paulus bruker dette bildet for å forklare at en kristen alltid må være klar til å «forkynne det gode budskap om fred». (Jes 52:7, fotn.; Ro 10:14, 15; 1Pe 3:15) En romersk soldat i det første århundre hadde vanligvis på seg sandaler med høyt skaft. De var laget av tre lag med lær som var festet sammen. I sålene var det slått inn metallnagler. Slike sko var slitesterke og ga soldaten godt feste også i vanskelig terreng.

troens store skjold: Det greske ordet for ‘stort skjold’ som Paulus bruker her, kommer fra ordet for «dør». Det skjoldet en romersk soldat brukte, var buet, rektangulært og stort nok til å dekke kroppen fra skuldrene til knærne. Et slikt skjold var vanligvis laget av en slags kryssfiner med lær utenpå. Det var metall langs kantene, og på midten var det en metallbukkel. Soldaten brukte skjoldet til å beskytte seg mot sverd, spyd og piler. Paulus’ illustrasjon viser at en kristen kan takle mange forskjellige utfordringer fordi han har sterk tro, det vil si full tillit til Jehova og hans løfter. – He 11:1.

de brennende pilene: Det greske ordet for «pilene» kan også oversettes med «kastevåpnene». I krigføring i gammel tid var det vanlig å sette fyr på piler eller andre prosjektiler, noen ganger med brennende nafta, før man skjøt dem mot fienden. En romersk soldat kan ha brukt skjoldet sitt til å beskytte seg mot et slikt angrep. Paulus’ illustrasjon viser at troen vil hjelpe en kristen til å avverge alle «de brennende pilene», eller de åndelige angrepene, fra den onde, det vil si Satan. Paulus hadde opplevd at kristne var blitt «overlistet av Satan», og han visste at Satan bruker mange forskjellige metoder. (2Kt 2:11) Noen av Satans symbolske piler er seksuell umoral, materialisme, frykt og tvil. (Ro 8:15; Kol 3:5, 6) Sterk tro på Jehova kan beskytte oss mot alle angrep ved at den slokker slike brennende piler. – 1Pe 5:8, 9.

frelsens hjelm: Den hjelmen som en romersk soldat brukte, beskyttet hodet, ansiktet og nakken. Paulus bruker hjelmen som et bilde på en kristens håp om å bli frelst av Gud. (1Te 5:8) Akkurat som en hjelm beskytter hodet, beskytter en kristens håp sinnet, eller tenkeevnen. På en utspekulert måte prøver Satan å forgifte sinnet til en kristen med egoisme, hat og illojalitet. Men når en kristen fokuserer på håpet – når han i billedlig forstand har på seg håpet som en hjelm – stenger han ute alt som kan påvirke tankegangen hans negativt. (Mr 7:20–22; 2Kt 4:4; Åp 12:9) Satan kan også stå bak direkte forfølgelse, men håpet om frelse hjelper en kristen til å bevare gleden selv i vanskelige situasjoner. (Jes 12:2; Mt 5:11, 12) I De hebraiske skrifter står det om Jehova at han har på seg frelse, eller seier, som en billedlig hjelm. (Jes 59:17; fotn.) Jehova har alltid i tankene at han skal frelse sitt folk og seire. – Jer 29:11.

åndens sverd: Sverdet, et av de viktigste våpnene som romerske soldater brukte, er det eneste angrepsvåpenet som er nevnt i Paulus’ illustrasjon. (Ef 6:14–17) Det greske ordet som er oversatt med «sverd» i dette verset, kan sikte til et kort våpen med minst én skarp egg. Det sverdet romerske soldater brukte, hadde dobbel egg og var utformet med tanke på nærkamp. Lengden varierte, men ofte var sverdet rundt 60 cm langt. I enden av håndtaket var det gjerne en kule som hindret sverdet i å gli ut av soldatens hånd. (Se Mediegalleri: «Romersk sverd».) Mange soldater trente med sverdet sitt hver dag for å bli enda dyktigere. De kristne gjør på lignende måte god bruk av «Guds ord», det viktigste våpenet i den åndelige krigføringen. (2Ti 2:15) Paulus mente ikke at de kristne skal bruke Guds ord til å skade andre. (Se også 1Pe 3:15.) Men ved hjelp av bibelske sannheter avslører de på en taktfull måte falske læresetninger som villeder mennesker og holder dem i åndelig slaveri. (Joh 8:32; 17:17; 2Kt 10:4, 5) På samme måte som en soldat bruker sverdet til å parere, eller forsvare seg mot, fiendens angrep, bruker de kristne Guds ord til å beskytte sitt sinn og hjerte mot falske læreres bedrag og mot fristelser til å gjøre noe som er galt. – Mt 4:1–11; 2Ti 3:16.

ved hver anledning: Noen ganger ber Guds tjenere offentlige bønner, andre ganger ber de personlige bønner for seg selv. De ber ved faste anledninger, for eksempel når de skal spise, og de ber spontane bønner. Regelmessige bønner styrker båndet mellom Jehova og hans tjenere.

alle former for bønn: Etter at Paulus har drøftet «hele rustningen», nevner han enda et viktig punkt. (Ef 6:11, 14–17) Det greske ordet for «bønn» er et generelt ord som sikter til det å snakke med Gud i forbindelse med tilbedelse. Det uttrykket som er oversatt med «alle former for», viser at det finnes forskjellige former for bønn, for eksempel bønner som uttrykker takk, lovprisning eller anger. Påkallelse er inderlig bønn eller trygling som er rettet til Gud. (Se studienote til Apg 4:31.) Man kan benytte seg av de forskjellige formene for bønn og påkallelse alt etter behov og omstendigheter.

jeg er ambassadør ... i lenker: Paulus skrev brevet til efeserne mens han var i fangenskap i Roma, noe som forklarer hvorfor han omtaler seg selv som ‘ambassadør i lenker’. (Ef 3:1; 4:1) I bibelsk sammenheng er en ambassadør en offisiell representant utsendt av en hersker i en bestemt hensikt i forbindelse med en spesiell anledning. Som en av Guds salvede ambassadører forkynte Paulus for folk den gangen at det var mulig å bli forsonet med Gud gjennom Kristus. – Se studienoter til 2Kt 5:20.

at jeg må kunne forkynne ... med frimodighet: Paulus var fange i Roma, og her oppfordrer han trosfellene sine til å be for ham, slik at han kan «forkynne ... med frimodighet [en form av det greske verbet parresiạzomai]». (Ef 6:19) Beretningen i Apostlenes gjerninger viser at Paulus mens han var i fangenskap, fortsatte å forkynne om Guds rike «med stor frimodighet [en form av det beslektede greske substantivet parresịa] ... uten at noen hindret ham», noe som tyder på at de bønnene som var blitt bedt for ham, var blitt besvart. (Apg 28:30, 31) Frimodighet var et kjennetegn på den forkynnelsen de første kristne utførte. – Apg 4:13, 29; se studienote til Apg 28:31.