Efeserne 6:1–24

6  Dere barn, vær lydige mot foreldrene deres+ i samsvar med det Herren vil, for dette er rett.  «Du skal ære din far og din mor»+ – det er det første budet som ble gitt sammen med et løfte:  «Så det kan gå deg godt og du kan leve lenge på jorden.»  Og dere fedre, ikke irriter barna deres,+ men vis dem omsorg ved å oppdra og rettlede dem+ i samsvar med Jehovas vilje.+  Dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer,+ med dyp respekt og av et oppriktig hjerte, som mot Kristus.  Ikke vær lydige bare når andre ser dere, for å gjøre mennesker til lags,+ men vær lydige som Kristi slaver, så dere gjør Guds vilje av hele deres sjel.+  Tjen som slaver med en positiv innstilling, som for Jehova+ og ikke for mennesker.  For dere vet at Jehova vil gi hver enkelt igjen for det gode han gjør,+ enten han er slave eller fri.  Og dere herrer skal behandle slavene deres på samme måte og ikke bruke trusler,+ for dere vet at han som er Herre over både dem og dere, er i himmelen,+ og han gjør ikke forskjell på folk. 10  Til slutt: Fortsett å få styrke+ fra Herren ved hans veldige kraft. 11  Ta på dere hele rustningen+ fra Gud, så dere kan stå imot Djevelens listige angrep.+ 12  For vår kamp+ er ikke mot kjøtt og blod, men mot regjeringene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i dette mørket, mot de onde åndemaktene+ i himmelen.+ 13  Ta derfor på hele rustningen fra Gud+ og gjør alle nødvendige forberedelser, så dere kan stå imot fienden* på den onde dag og stå fast. 14  Ja, stå fast med sannhetens belte spent rundt livet+ og med rettferdighetens brystplate.+ 15  Og stå klare, som med sko på føttene, til å forkynne det gode budskap om fred.+ 16  Ta dessuten opp troens store skjold.+ Med det vil dere kunne slokke alle de brennende pilene fra den onde.+ 17  Og ta imot frelsens hjelm+ og åndens sverd, det vil si Guds ord.+ 18  Fortsett samtidig å be+ ved hver anledning i samsvar med ånden,+ og benytt dere av alle former for bønn og påkallelse. Hold dere våkne når det gjelder dette, og be hele tiden inderlige bønner for alle de hellige. 19  Be for meg også, så jeg kan få hjelp til å si de rette tingene når jeg skal tale, slik at jeg frimodig kan gjøre kjent det gode budskaps hellige hemmelighet,+ 20  det budskapet som jeg er ambassadør+ for i lenker.+ Og be om at jeg må kunne forkynne om det med frimodighet, slik jeg bør. 21  Men for at dere skal få vite hvordan jeg har det, og hva som skjer med meg, så vil Tỵkikus+ fortelle dere alt. Han er en kjær bror og en trofast tjener i Herren.+ 22  Jeg sender ham til dere nettopp for at dere skal vite hvordan det går med oss, og for at han skal trøste deres hjerte. 23  Måtte Gud, vår Far,* og Herren Jesus Kristus gi våre brødre fred, kjærlighet og tro. 24  Måtte den ufortjente godhet være med alle som har ekte kjærlighet til vår Herre Jesus Kristus.

Fotnoter

El.: «kan holde stand».
Bokst.: «Faren».

Studienoter

i samsvar med det Herren vil: Bokstavelig: «i Herren». I enkelte håndskrifter er disse ordene ikke med, men det å ha dem med har solid støtte i håndskriftmaterialet.

Du skal ære din far og din mor: Ved å sitere det femte av De ti bud viser Paulus at det å ære, eller vise respekt for, sine foreldre ikke bare var et krav i Moseloven, men også en forpliktelse for de kristne. (2Mo 20:12; 5Mo 5:16) Dette var det første budet som ble gitt sammen med et løfte, for det inneholdt et konkret løfte om et godt og langt liv for dem som holdt det. – Ef 6:3.

ikke irriter: Det greske verbet for «å irritere» kan bokstavelig gjengis med «å gjøre sint». Det sikter ikke nødvendigvis til mindre irritasjoner som en forelder uten å ville det kan forårsake hos et barn på grunn av ufullkommenhet. Et oppslagsverk sier at dette skriftstedet dreier seg om «overilt, hard og lunefull behandling av barn, som ... støter dem bort og kan gjøre dem opprørske, trassige og bitre». – Jevnfør Kol 3:21.

oppdra og rettlede dem i samsvar med Jehovas vilje: Jehova Gud er den som vet aller best hvordan barn skal oppdras, og som har myndighet til å veilede foreldre. Da Moses sa til israelittene at de skulle «elske Jehova» av hele sitt hjerte, hele sin sjel og hele sin styrke, sa han også at de skulle innprente Jehovas ord i barna sine. (5Mo 6:5–8) Jehova omtales som den som lærer opp, korrigerer og rettleder sine tjenere. – 5Mo 11:2; Ord 3:11, 12; He 12:6; les om hvorfor Guds navn er brukt her, i Tillegg C3 innledning; Ef 6:4.

oppdra: Det greske ordet som her er gjengitt med «oppdra» (paideia), er beslektet med et ord for «barn» (pais) og kan blant annet sikte til det som er nødvendig når man skal oppdra barn – veiledning, opplæring, korrigering og noen ganger bestemt, men kjærlig straff. En ordbok definerer dette ordet som «det å gi veiledning for hvordan man lever på en ansvarsbevisst måte, oppdra, gi opplæring, undervise».

rettlede dem: Eller: «veilede dem; forme deres sinn». Det greske ordet som er brukt her (nouthesịa), er et sammensatt ord som består av ordet for «sinn» (nous) og ordet for «å legge» (tịthemi). I denne sammenhengen viser ordet at kristne fedre må hjelpe barna sine til å forstå Guds syn på tingene. De skal på en måte legge Jehova Guds sinn i barna sine.

deres jordiske herrer: Paulus oppfordrer her kristne slaver til å være lydige mot sine «jordiske [bokst.: «kjødelige»] herrer». Både kristne slaver og deres jordiske herrer måtte huske på at de hadde en høyere Herre over seg i himmelen. – Ef 6:9.

Ikke vær lydige bare når andre ser dere: Bokstavelig: «Ikke med øyentjeneste». En slave som også var en kristen, skulle ikke late som om han var lydig eller som om han arbeidet hardt bare når hans herre var til stede. I stedet for å være opptatt av å gjøre mennesker til lags skulle han tjene ‘av hele sin sjel’ og med dyp respekt for Jehova. – Ef 6:5–8; Kol 3:22–25.

av hele deres sjel: Det greske uttrykket som er oversatt med «av hele deres sjel», forekommer to ganger i De kristne greske skrifter, her og i Kol 3:23. I dette uttrykket sikter «sjel» til hele personen, med alle de fysiske og mentale evnene personen har. Noen bibeloversettelser gjengir det med «helhjertet». Å tjene av hele sin sjel innebærer derfor å tjene med hele seg eller hele sitt liv, å bruke alle sine evner og all sin styrke. – 5Mo 6:5; Mt 22:37; Mr 12:29, 30; se Ordforklaringer: «Sjel».

som for Jehova og ikke for mennesker: I denne sammenhengen oppfordrer Paulus bokstavelige slaver som var blitt kristne, til å være lydige mot sine «jordiske herrer». (Ef 6:5) De skal tjene dem «som Kristi slaver», så de ‘gjør Guds vilje av hele sin sjel’. (Ef 6:6) Paulus understreker at de måtte huske på sitt forhold til Jehova Gud uansett hvilket arbeid de utførte. Når de var lydige og viste sine jordiske herrer, eller eiere, respekt, ville de ikke føre skam over «Guds navn». (1Ti 6:1) Denne veiledningen ligner veldig på det Paulus sa til bokstavelige slaver i sitt brev til kolosserne, som ble skrevet omtrent samtidig som brevet til efeserne. – Kol 3:22–24; se «Introduksjon til Efeserne»; les mer om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; Ef 6:7.

Jehova vil gi hver enkelt igjen: Gjennom hele Bibelen blir Jehova Gud beskrevet som en som lønner dem som tjener ham trofast, for det gode de gjør. Man finner eksempler på det i Rut 2:12; Sl 24:1–5; Jer 31:16. Også Jesus beskrev sin Far på den måten. – Mt 6:4; Lu 6:35; les mer om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; Ef 6:8.

fri: Se Ordforklaringer: «Frigitt; fri».

hele rustningen: Dette uttrykket er en oversettelse av det greske ordet panoplịa, som sikter til det angreps- og beskyttelsesutstyret fotsoldater brukte i kamp. Sannsynligvis baserte Paulus sin detaljerte illustrasjon på rustningen til en romersk soldat. (Ef 6:13–17) Paulus kan ha sett romerske soldater med en slik rustning i forskjellige deler av Romerriket. Han må i hvert fall ha sett det i pretorianernes kvarter, dit han sannsynligvis ble ført da han kom til Roma. (Apg 27:1; 28:16) De kristne trenger en åndelig rustning som kommer fra Gud, for den kampen de deltar i, er åndelig, ikke fysisk. – Ef 6:12; se Ordforklaringer: «Rustning» og Mediegalleri: «Rustningen til en romersk soldat».

listige angrep: Eller: «onde planer; knep». Det greske ordet som her er gjengitt med «listige angrep», forekommer bare to ganger i De kristne greske skrifter, begge gangene i negativ betydning. Her brukes det om de utspekulerte knepene og taktikkene som Satan Djevelen bruker for å lure Jehovas tjenere. I Ef 4:14 er det oversatt med «planer».

denne verdens hersker: Et lignende uttrykk forekommer i Joh 14:30 og 16:11, og det sikter til Satan Djevelen. I denne sammenhengen sikter ordet «verden» (gresk: kọsmos) til det menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud, og som har en oppførsel som ikke er i harmoni med hans vilje. Det er ikke Gud som har frambrakt denne urettferdige verden. Den «er i den ondes makt». (1Jo 5:19) Satan og hans ‘onde åndemakter i himmelen’ opptrer som de usynlige «verdensherskerne [en form av det greske ordet kosmokrạtor] i dette mørket». – Ef 6:11, 12.

kamp: Det greske ordet som er gjengitt med «kamp», forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Opprinnelig siktet ordet til en «brytekamp», som i en idrettskonkurranse. Her overbringer ordet tanken om en personlig kamp mot onde åndeskapninger. Fordi sammenhengen dreier seg om den symbolske rustningen og den åndelige krigen de kristne deltar i, mener noen at Paulus kan ha hatt to former for kamp i tankene, både kampen til en bryter og til en soldat. (Ef 6:11–18) Det var naturlig å kombinere disse bildene, for krig i gammel tid kunne innebære nærkamp, og soldater var ofte dyktige brytere. Også i sitt andre brev til Timoteus kombinerer Paulus elementer fra det militære og fra idrettsleker for å understreke et poeng. – 2Ti 2:3–5.

verdensherskerne i dette mørket: Paulus omtaler disse «verdensherskerne» som de onde åndemaktene, det vil si Satan og hans demoner. (Se studienote til Joh 12:31.) Målet deres er å holde menneskeheten i det åndelige mørket, borte fra lyset fra Jehova Gud. Det greske ordet kosmokrạtor, som er oversatt med «verdensherskerne», forekommer bare her i De kristne greske skrifter, men det brukes i gamle greske skrifter om slike mytologiske guder som Hermes.

i himmelen: Her sikter dette uttrykket til den usynlige åndeverdenen som Satan, «herskeren over den luften som har makt over folk», påvirker menneskene fra. – Ef 2:2.

Vær påkledde og klare: Bokstavelig: «La hoftene deres være ombundet». Dette idiomet sikter til det å stikke endene av en lang kledning under beltet for å gjøre det lettere å utføre fysisk arbeid, å løpe og så videre. Det kom til å betegne det å være klar til en hvilken som helst virksomhet. Lignende uttrykk forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter. (For eksempel: 2Mo 12:11; 1Kg 18:46; 2Kg 3:21, fotn.; 4:29; Ord 31:17, fotn.; Jer 1:17, fotn.) I denne sammenhengen angir formen av verbet at Guds tjenere hele tiden må være klare til åndelig virksomhet. I Lu 12:37 er det samme greske verbet gjengitt med «gjøre seg klar til å utføre tjeneste». Uttrykket ‘gjør deres sinn klart til virksomhet’ i 1Pe 1:13 betyr bokstavelig «bind opp om deres sinns hofter».

ta på deg et forkle: Det greske ordet perizọnnymai, som er oversatt med ‘ta på seg et forkle’, betyr bokstavelig «å binde (opp) om seg», det vil si å binde et forkle om seg eller å sørge for at klærne holder seg tett inntil kroppen, ofte ved hjelp av et belte, slik at man er klar til å arbeide. I denne sammenhengen kan det greske ordet også gjengis med «kle på deg og gjør deg klar til å tjene». Det greske ordet står i Lu 12:35, 37 og Ef 6:14. – Se studienoter til Lu 12:35, 37.

åndens sverd: Sverdet, et av de viktigste våpnene som romerske soldater brukte, er det eneste angrepsvåpenet som er nevnt i Paulus’ illustrasjon. (Ef 6:14–17) Det greske ordet som er oversatt med «sverd» i dette verset, kan sikte til et kort våpen med minst én skarp egg. Det sverdet romerske soldater brukte, hadde dobbel egg og var utformet med tanke på nærkamp. Lengden varierte, men ofte var sverdet rundt 60 cm langt. I enden av håndtaket var det gjerne en kule som hindret sverdet i å gli ut av soldatens hånd. (Se Mediegalleri: «Romersk sverd».) Mange soldater trente med sverdet sitt hver dag for å bli enda dyktigere. De kristne gjør på lignende måte god bruk av «Guds ord», det viktigste våpenet i den åndelige krigføringen. (2Ti 2:15) Paulus mente ikke at de kristne skal bruke Guds ord til å skade andre. (Jevnfør 1Pe 3:15.) Men ved hjelp av bibelske sannheter avslører de på en taktfull måte falske læresetninger som villeder mennesker og holder dem i åndelig slaveri. (Joh 8:32; 17:17; 2Kt 10:4, 5) På samme måte som en soldat bruker sverdet til å parere, eller forsvare seg mot, fiendens angrep, bruker de kristne Guds ord til å beskytte sitt sinn og hjerte mot falske læreres bedrag og mot fristelser til å gjøre noe som er galt. – Mt 4:1–11; 2Ti 3:16.

sannhetens belte: Soldater i gammel tid gjorde seg klare til kamp ved å feste et belte rundt livet. (Jes 8:9, fotn.) «Å ta på seg beltet», eller «å binde opp om seg», var derfor et idiom som betydde «å gjøre seg klar til handling». (Se studienoter til Lu 12:35; 17:8.) Så det passer bra at dette er den første delen av rustningen som Paulus nevner. En romersk soldat hadde på seg et bredt belte av lær med metallplater på. Metallplatene var dekorative og gjorde beltet stivere. Når beltet var festet stramt rundt livet, kunne soldaten stå stødig i kamp. I beltet hang det et pansret forkle som beskyttet den midterste delen av soldatens kropp. Akkurat som et belte kunne støtte og beskytte soldaten, kan det å holde fast ved sannhetene fra Gud styrke en kristen til å forbli trofast uansett hvilke prøvelser han møter. Soldatens sverd hang vanligvis i beltet og var festet til det med ringer. (Se studienote til Ef 6:17.) Paulus’ illustrasjon viser at de kristne alltid må bruke sannhetene i Guds Ord til å beskytte seg mot åndelige angrep. En klar forståelse av disse sannhetene beskytter de kristne mot falsk lære. – Ef 4:13, 14; 1Ti 2:3–7.

rettferdighetens brystplate: Romerske soldater i det første århundre evt. brukte forskjellige brystplater. Én type besto av jernremser som overlappet hverandre, og som ble holdt på plass ved hjelp av lærremmer, metallkroker og spenner. Brystplaten beskyttet vitale organer, særlig hjertet. Polybios, en gresk historieskriver som levde på 100-tallet fvt., omtalte en slik brystplate som «hjertebeskytteren». Paulus forsto at de kristne trenger å beskytte sitt symbolske hjerte. (Jevnfør 1Te 5:8.) Akkurat som denne metallbrystplaten beskyttet soldatens hjerte mot piler og sverd, beskytter kjærlighet til Jehovas rettferdige prinsipper og normer en kristens symbolske hjerte. (Sl 119:97, 105; Ord 4:23) På grunn av syndige tilbøyeligheter har ufullkomne mennesker stort behov for slik beskyttelse hele tiden. (Jer 17:9) I De hebraiske skrifter står det om Jehova at han har på seg «rettferdighet som en panserskjorte». – Jes 59:15, 17.

stå klare, som med sko på føttene: «Stå klare» kan også oversettes med «vær utrustet». En soldat gjorde seg klar til å gå i kamp ved å snøre på seg fottøy. Paulus bruker dette bildet for å forklare at en kristen alltid må være klar til å «forkynne det gode budskap om fred». (Jes 52:7, fotn.; Ro 10:14, 15; 1Pe 3:15) En romersk soldat i det første århundre hadde vanligvis på seg sandaler med høyt skaft. De var laget av tre lag med lær som var festet sammen. I sålene var det slått inn metallnagler. Slike sko var slitesterke og ga soldaten godt feste også i vanskelig terreng.

troens store skjold: Det greske ordet for ‘stort skjold’ som Paulus bruker her, kommer fra ordet for «dør». Det skjoldet en romersk soldat brukte, var buet, rektangulært og stort nok til å dekke kroppen fra skuldrene til knærne. Et slikt skjold var vanligvis laget av en slags kryssfiner med lær utenpå. Det var metall langs kantene, og på midten var det en metallbukkel. Soldaten brukte skjoldet til å beskytte seg mot sverd, spyd og piler. Paulus’ illustrasjon viser at en kristen kan takle mange forskjellige utfordringer fordi han har sterk tro, det vil si full tillit til Jehova og hans løfter. – He 11:1.

de brennende pilene: Det greske ordet for «pilene» kan også oversettes med «kastevåpnene». I krigføring i gammel tid var det vanlig å sette fyr på piler eller andre prosjektiler, noen ganger med brennende nafta, før man skjøt dem mot fienden. En romersk soldat kan ha brukt skjoldet sitt til å beskytte seg mot et slikt angrep. Paulus’ illustrasjon viser at troen vil hjelpe en kristen til å avverge alle «de brennende pilene», eller de åndelige angrepene, fra den onde, det vil si Satan. Paulus hadde opplevd at kristne var blitt «overlistet av Satan», og han visste at Satan bruker mange forskjellige metoder. (2Kt 2:11) Noen av Satans symbolske piler er seksuell umoral, materialisme, frykt og tvil. (Ro 8:15; Kol 3:5, 6) Sterk tro på Jehova kan beskytte oss mot alle angrep ved at den slokker slike brennende piler. – 1Pe 5:8, 9.

frelsens hjelm: Den hjelmen som en romersk soldat brukte, beskyttet hodet, ansiktet og nakken. Paulus bruker hjelmen som et bilde på en kristens håp om å bli frelst av Gud. (1Te 5:8) Akkurat som en hjelm beskytter hodet, beskytter en kristens håp sinnet, eller tenkeevnen. På en utspekulert måte prøver Satan å forgifte sinnet til en kristen med egoisme, hat og illojalitet. Men når en kristen fokuserer på håpet – når han i billedlig forstand har på seg håpet som en hjelm – stenger han ute alt som kan påvirke tankegangen hans negativt. (Mr 7:20–22; 2Kt 4:4; Åp 12:9) Satan kan også stå bak direkte forfølgelse, men håpet om frelse hjelper en kristen til å bevare gleden selv i vanskelige situasjoner. (Jes 12:2; Mt 5:11, 12) I De hebraiske skrifter står det om Jehova at han har på seg frelse, eller seier, som en billedlig hjelm. (Jes 59:17; fotn.) Jehova har alltid i tankene at han skal frelse sitt folk og seire. – Jer 29:11.

åndens sverd: Sverdet, et av de viktigste våpnene som romerske soldater brukte, er det eneste angrepsvåpenet som er nevnt i Paulus’ illustrasjon. (Ef 6:14–17) Det greske ordet som er oversatt med «sverd» i dette verset, kan sikte til et kort våpen med minst én skarp egg. Det sverdet romerske soldater brukte, hadde dobbel egg og var utformet med tanke på nærkamp. Lengden varierte, men ofte var sverdet rundt 60 cm langt. I enden av håndtaket var det gjerne en kule som hindret sverdet i å gli ut av soldatens hånd. (Se Mediegalleri: «Romersk sverd».) Mange soldater trente med sverdet sitt hver dag for å bli enda dyktigere. De kristne gjør på lignende måte god bruk av «Guds ord», det viktigste våpenet i den åndelige krigføringen. (2Ti 2:15) Paulus mente ikke at de kristne skal bruke Guds ord til å skade andre. (Jevnfør 1Pe 3:15.) Men ved hjelp av bibelske sannheter avslører de på en taktfull måte falske læresetninger som villeder mennesker og holder dem i åndelig slaveri. (Joh 8:32; 17:17; 2Kt 10:4, 5) På samme måte som en soldat bruker sverdet til å parere, eller forsvare seg mot, fiendens angrep, bruker de kristne Guds ord til å beskytte sitt sinn og hjerte mot falske læreres bedrag og mot fristelser til å gjøre noe som er galt. – Mt 4:1–11; 2Ti 3:16.

hadde bedt denne inderlige bønnen: Eller: «hadde frambåret påkallelse». Det greske verbet dẹomai sikter til det å be inntrengende og med sterke følelser. Det beslektede substantivet dẹesis, som blir oversatt med «inderlig bønn» eller «påkallelse», er blitt definert som «ydmyk og inntrengende trygling». I De kristne greske skrifter blir substantivet brukt bare om bønn som er rettet til Gud. Også Jesus bar fram «anmodninger og inderlige bønner, med sterke rop og tårer, til Ham som kunne frelse ham fra døden». (He 5:7) Det at flertallsformen er brukt, viser at Jesus bønnfalt Jehova mer enn én gang. I Getsemane hage ba Jesus for eksempel inderlig flere ganger. – Mt 26:36–44; Lu 22:32.

ved hver anledning: Noen ganger ber Guds tjenere offentlige bønner, andre ganger ber de personlige bønner for seg selv. De ber ved faste anledninger, for eksempel når de skal spise, og de ber spontane bønner. Regelmessige bønner styrker båndet mellom Jehova og hans tjenere.

alle former for bønn: Etter at Paulus har drøftet «hele rustningen», nevner han enda et viktig punkt. (Ef 6:11, 14–17) Det greske ordet for «bønn» er et generelt ord som sikter til det å snakke med Gud i forbindelse med tilbedelse. Det uttrykket som er oversatt med «alle former for», viser at det finnes forskjellige former for bønn, for eksempel bønner som uttrykker takk, lovprisning eller anger. Påkallelse er inderlig bønn eller trygling som er rettet til Gud. (Se studienote til Apg 4:31.) Man kan benytte seg av de forskjellige formene for bønn og påkallelse alt etter behov og omstendigheter.

Vi er derfor ambassadører: Paulus omtaler her seg selv og medarbeiderne sine som «ambassadører på vegne av Kristus». I bibelsk tid kunne ambassadører og andre sendebud bli sendt ut av forskjellige grunner. Man kunne for eksempel sende ambassadører til en fiendtlig innstilt makt for å se om de kunne avverge krig eller for å få i stand fredsbetingelser hvis det allerede var krig. (Jes 30:1–4; 33:7) På Paulus’ tid hendte det at folkegrupper, byer eller provinser i Romerriket sendte ambassadører til Roma for å styrke vennskap, for å få hjelp eller for å legge fram en sak. Det greske verbet for «å være ambassadør» (presbeuo) forekommer to ganger i De kristne greske skrifter, her og i Ef 6:19, 20, der Paulus omtaler seg selv som ambassadør for det gode budskap. I Lu 14:32 og 19:14 er det beslektede substantivet presbeia gjengitt med «en delegasjon». Begge disse ordene er beslektet med ordet presbỵteros, som betyr «eldre mann; eldste». – Mt 16:21; Apg 11:30.

ambassadører på vegne av Kristus: Eller: «ambassadører i Kristi sted (i Kristi navn)». Etter at Kristus var blitt oppreist til liv i himmelen, ble hans trofaste disipler utnevnt til å handle i hans sted, som «ambassadører på vegne av Kristus». De ble først sendt til jødene og så til folk fra nasjonene. Alle disse var fremmedgjort for den suverene Overherre, Jehova. De salvede kristne skulle tjene som ambassadører i en verden som ikke hadde fred med Gud. (Joh 14:30; 15:18, 19; Jak 4:4) I Paulus’ brev til efeserne, som ble skrevet mens han var i fangenskap i Roma første gang (omkring år 59–61), omtaler han seg selv som en «ambassadør ... i lenker». – Ef 6:20.

med stor frimodighet: Eller: «med stor fritalenhet (fryktløshet)». Det greske substantivet parresịa er også blitt oversatt med «frimodighet til å tale; tillit». (He 3:6; 1Jo 5:14) Dette substantivet og det beslektede verbet parresiạzomai, som ofte er oversatt med «tale frimodig (med frimodighet)», forekommer en rekke ganger i Apostlenes gjerninger. Fra begynnelsen til slutten av Lukas’ beretning er det tydelig at dette var et kjennetegn på den forkynnelsen de første kristne utførte. – Apg 4:29, 31; 9:27, 28; 13:46; 14:3; 18:26; 19:8; 26:26.

jeg er ambassadør ... i lenker: Paulus skrev brevet til efeserne mens han var i fangenskap i Roma, noe som forklarer hvorfor han omtaler seg selv som ‘ambassadør i lenker’. (Ef 3:1; 4:1) I bibelsk sammenheng er en ambassadør en offisiell representant utsendt av en hersker i en bestemt hensikt i forbindelse med en spesiell anledning. Som en av Guds salvede ambassadører forkynte Paulus for folk den gangen at det var mulig å bli forsonet med Gud gjennom Kristus. – Se studienoter til 2Kt 5:20.

at jeg må kunne forkynne ... med frimodighet: Paulus var fange i Roma, og her oppfordrer han trosfellene sine til å be for ham, slik at han kan «forkynne ... med frimodighet [en form av det greske verbet parresiạzomai]». (Ef 6:19) Beretningen i Apostlenes gjerninger viser at Paulus mens han var i fangenskap, fortsatte å forkynne om Guds rike «med stor frimodighet [en form av det beslektede greske substantivet parresịa ] ... uten at noen hindret ham», noe som tyder på at de bønnene som var blitt bedt for ham, var blitt besvart. (Apg 28:30, 31) Frimodighet var et kjennetegn på den forkynnelsen de første kristne utførte. – Apg 4:13, 29; se studienote til Apg 28:31.

Multimedia

Rustningen til en romersk soldat
Rustningen til en romersk soldat

I brevet til efeserne bruker Paulus en rustning som illustrasjon på den åndelige beskyttelsen en tjener for Jehova trenger. (Ef 6:11–17) Paulus kan ha tenkt på den rustningen en romersk soldat brukte. Hver del av rustningen hadde en viktig rolle når det gjaldt å beskytte soldaten i kamp. Den åndelige rustningen Paulus beskriver, består av et belte, en brystplate, sko, et stort skjold, en hjelm og et sverd. Denne videoen viser hvordan de forskjellige delene av en romersk rustning kan ha sett ut.

Noen kristne forkynner i en gate i Efesos
Noen kristne forkynner i en gate i Efesos

Den gaten i det gamle Efesos som gikk fra det store teatret til den travle havnen, var bred og hadde søyleganger på hver side. Efesos var et knutepunkt i oldtidens verden. I denne gaten kunne de kristne forkynne «det gode budskap om fred» for alle slags mennesker. (Ef 6:15) Paulus, som skrev Efeserbrevet, var godt kjent i Efesos, for han hadde forkynt der i tre år. (Apg 20:17, 18, 31) Den tjenesten Paulus utførte i Efesos, førte til at «alle som bodde i provinsen Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere». (Apg 19:10) I dette fruktbare distriktet ble det opprettet en aktiv menighet som fortsatte å vokse. – Apg 19:20.