Johannes 13:1–38

13  Før påskehøytiden visste Jesus at hans time var kommet+ da han skulle forlate denne verden og gå til sin Far.*+ Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.+  Kveldsmåltidet hadde begynt,* og Djevelen hadde allerede gitt Judas Iskạriot,+ Simons sønn, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham.+  Jesus visste at hans Far hadde gitt alt i hans hender, og at han hadde kommet fra Gud og skulle gå til Gud.+  Han reiste seg da fra kveldsmåltidet og la kappen sin til side. Så tok han et håndkle og bandt det rundt livet.+  Deretter helte han vann i et fat og begynte å vaske disiplenes føtter og tørke dem med det håndkleet som han hadde bundet rundt seg.+  Så kom han til Simon Peter. Da sa Peter til ham: «Herre, vasker du mine føtter?»  Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det senere.»  Peter sa til ham: «Aldri i livet skal du vaske mine føtter.» Jesus svarte: «Hvis jeg ikke vasker deg,+ har du ikke noe fellesskap* med meg.»  Simon Peter sa til ham: «Herre, ikke vask bare føttene, men hendene og hodet også.» 10  Jesus sa til ham: «Den som har badet, trenger ikke å få vasket mer enn føttene, for han er helt ren.+ Og dere er rene, men ikke alle.» 11  For han visste hvem som var i ferd med å forråde ham.+ Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.» 12  Da han nå hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen sin, tok han igjen plass ved bordet og sa til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13  Dere kaller meg ‘Lærer’+ og ‘Herre’, og det er riktig at dere gjør det, for det er jeg.+ 14  Derfor, når jeg som er Herre og Lærer, har vasket deres føtter,+ skal også dere vaske hverandres føtter.+ 15  For jeg har gitt dere et mønster. Akkurat som jeg har gjort for dere, skal dere også gjøre.+ 16  Jeg sier dere i sannhet: En slave er ikke større enn sin herre, og en som er utsendt, er ikke større enn den som har sendt ham.+ 17  Nå vet dere dette – lykkelige er dere hvis dere gjør det.+ 18  Jeg snakker ikke om dere alle, for jeg kjenner dem jeg har utvalgt. Men det var for at dette skriftstedet skulle bli oppfylt:+ ‘Han som spiste mitt brød, har vendt seg mot meg.’+ 19  Fra nå av sier jeg det til dere før det skjer, for at dere når det skjer, skal tro at jeg er den jeg er.+ 20  Jeg sier dere i sannhet: Den som tar imot en som jeg sender, tar også imot meg.+ Og den som tar imot meg, tar også imot ham som har sendt meg.»+ 21  Etter at Jesus hadde sagt dette, ble han opprørt,* og han sa rett ut: «Jeg sier dere i sannhet: En av dere kommer til å forråde meg.»+ 22  Disiplene begynte å se på hverandre – de kunne ikke skjønne hvem han snakket om.+ 23  En av disiplene, han som Jesus var spesielt glad i,+ lå til bords rett ved siden av Jesus. 24  Simon Peter nikket derfor til denne disippelen og sa til ham: «Fortell oss hvem han snakker om.» 25  Denne lente seg da tilbake mot Jesus* og spurte: «Herre, hvem er det?»+ 26  Jesus svarte: «Det er han som jeg skal gi det brødstykket jeg dypper.»+ Så dyppet han brødet og ga det til Judas, sønn av Simon Iskạriot. 27  Etter at Judas hadde fått brødstykket, gikk Satan inn i ham.+ Jesus sa da til ham: «Det du gjør, skynd deg å gjøre det.» 28  Men ingen av dem som lå til bords, skjønte hvorfor han sa dette til ham. 29  Siden Judas hadde pengekassen,+ trodde faktisk noen at Jesus ba ham om å kjøpe det de trengte til høytiden, eller at han skulle gi noe til de fattige. 30  Etter at han hadde fått brødstykket, gikk han derfor straks ut. Og det var natt.+ 31  Da han hadde gått ut, sa Jesus: «Nå blir Menneskesønnen æret,+ og Gud blir æret i forbindelse med ham.* 32  Gud selv skal herliggjøre ham,+ og han skal herliggjøre ham straks. 33  Mine barn, jeg er hos dere en liten stund til. Dere skal lete etter meg, og jeg sier det samme til dere som jeg sa til jødene: ‘Dit jeg går, kan dere ikke komme.’+ 34  Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre. Slik som jeg har elsket dere,+ skal også dere elske hverandre.+ 35  Av dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»+ 36  Simon Peter sa til ham: «Herre, hvor går du?» Jesus svarte: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå, men du skal følge etter senere.»+ 37  Peter sa til ham: «Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg vil gi livet mitt for deg.»+ 38  Jesus svarte: «Vil du gi livet ditt for meg? Jeg sier deg i sannhet: Før en hane galer, kommer du tre ganger til å nekte for at du kjenner meg.»+

Fotnoter

Bokst.: «Faren», her og i v. 3.
El. muligens: «ble tilberedt».
Bokst.: «ingen del».
Bokst.: «ble han opprørt i ånden».
Bokst.: «mot Jesu bryst».
El.: «ved (gjennom) ham».

Studienoter

påske: Jesus begynte sitt forkynnelsesarbeid etter at han var blitt døpt om høsten i år 29 evt., så denne omtalen av en påske tidlig i hans tjeneste må sikte til den påsken som ble feiret om våren i år 30 evt. (Se studienote til Lu 3:1 og Tillegg A7.) En sammenligning av de fire evangelieberetningene viser at det ble feiret fire påskehøytider i løpet av Jesu tjeneste på jorden, og man kan derfor trekke den konklusjon at hans tjeneste varte i tre og et halvt år. Matteus, Markus og Lukas (ofte kalt de synoptiske evangeliene) nevner bare den siste påsken, den påsken da Jesus døde. Johannes’ beretning nevner konkret tre påskehøytider (Joh 2:13; 6:4; 11:55), og det siktes høyst sannsynlig til en fjerde påske med uttrykket «en av jødenes høytider» i Joh 5:1. Dette eksemplet understreker verdien av å sammenligne evangelieberetningene for å få et mer fullstendig bilde av Jesu liv. – Se studienoter til Joh 5:1; 6:4; 11:55.

påskehøytiden: Det vil si påsken i år 33. – Se studienote til Joh 2:13.

hadde elsket: Kjærlighet er et gjennomgående tema i resten av kapitlene i Johannes’ evangelium. I de 12 første kapitlene av Johannes’ beretning brukes det greske verbet agapạo (å elske) og substantivet agạpe (kjærlighet) til sammen 8 ganger. Men i Johannes, kapitlene 13–21, forekommer disse ordene totalt 36 ganger. Jesu dype kjærlighet til sin Far og til sine disipler kommer tydeligere til uttrykk i disse siste kapitlene i Johannes’ evangelium enn noe annet sted. Alle de fire evangelieberetningene viser for eksempel at Jesus elsker Jehova, men det er bare Johannes som skriver at Jesus sa rett ut: «Jeg elsker min Far.» (Joh 14:31) Og mens Jesus veileder disiplene for siste gang, sier han ikke bare at Jehova elsker ham, men han forklarer også hvorfor. – Joh 15:9, 10.

elsket dem helt til det siste: Det greske uttrykket som er brukt her, sikter sannsynligvis til slutten av Jesu liv som menneske. Men andre mener at det greske uttrykket i denne sammenhengen betyr: «elsket dem fullstendig; elsket dem hele tiden».

bandt det rundt livet: Det var vanligvis en slaves oppgave å vaske og tørke andres føtter. (Joh 13:12–17) Ved å utføre denne simple oppgaven underviste Jesus disiplene på en uforglemmelig måte. Han lærte dem noe viktig om hvilken innstilling Jehova vil at hans tjenere skal ha. Apostelen Peter, som var til stede denne kvelden, kan ha hatt denne hendelsen i tankene da han senere formante sine trosfeller: «Dere skal alle kle dere i [eller: «binde opp om dere med»] ydmykhet». – 1Pe 5:5; fotn.

bandt det rundt livet: Det var vanligvis en slaves oppgave å vaske og tørke andres føtter. (Joh 13:12–17) Ved å utføre denne simple oppgaven underviste Jesus disiplene på en uforglemmelig måte. Han lærte dem noe viktig om hvilken innstilling Jehova vil at hans tjenere skal ha. Apostelen Peter, som var til stede denne kvelden, kan ha hatt denne hendelsen i tankene da han senere formante sine trosfeller: «Dere skal alle kle dere i [eller: «binde opp om dere med»] ydmykhet». – 1Pe 5:5; fotn.

vaske disiplenes føtter: I det gamle Israel var sandaler det vanligste fottøyet. Sandalene besto ikke av stort mer enn en såle som ble festet til foten og ankelen med remmer. Ettersom veiene og markene var støvete eller gjørmete, var det ikke til å unngå at folk ble skitne på føttene. Det var derfor vanlig at man tok av seg sandalene når man kom inn i et hus, og en gjestfri vert ville sørge for at gjestene fikk føttene vasket. Bibelen omtaler denne praksisen en rekke ganger. (1Mo 18:4, 5; 24:32; 1Sa 25:41; Lu 7:37, 38, 44) Da Jesus vasket disiplenes føtter, brukte han denne skikken til å vise dem hva det innebærer å være ydmyk og tjene hverandre.

som han hadde bundet rundt seg: Se studienote til Joh 13:4.

dere er rene: Disiplenes Herre hadde nettopp vasket føttene deres, så hver og en av dem var helt ren fysisk sett. Men en av dem var åndelig uren. I likhet med de hyklerske fariseerne som renset beger og fat utvendig, men lot dem være skitne innvendig, var Judas Iskariot fysisk ren, men åndelig uren. – Mt 23:25, 26.

Jesus visste ... hvem som kom til å forråde ham: Jesus siktet til Judas Iskariot. Før Jesus valgte ut de tolv apostlene, hadde han bedt en hel natt til sin Far. (Lu 6:12–16) Til å begynne med må Judas derfor ha vært trofast mot Gud. Men ut fra profetier i De hebraiske skrifter visste Jesus at han kom til å bli forrådt av en som sto ham nær. (Sl 41:9; 109:8; Joh 13:18, 19) Da Judas begynte å gi etter for sine dårlige tilbøyeligheter, la Jesus merke til denne forandringen, for han kunne lese hjerter og tanker. (Mt 9:4) Gud hadde brukt sin forutviten og sett at en av Jesu nære medarbeidere kom til å bli en forræder. Men det var ikke forutbestemt at Judas skulle svikte, for å forutbestemme noe slikt ville ha vært i strid med Guds egenskaper og med den måten han tidligere hadde handlet på.

en baktaler: Eller: «en djevel». Det greske ordet diạbolos, som i de fleste tilfeller sikter til Djevelen, betyr «baktaler». Det blir gjengitt med «baktalende» (1Ti 3:11; 2Ti 3:3) eller «baktale» (Tit 2:3) de få gangene det ikke sikter til Djevelen. Når det greske ordet refererer til Djevelen, brukes det nesten alltid med den bestemte artikkelen. (Se studienote til Mt 4:1 og Ordforklaringer: «Bestemt artikkel».) Her brukes ordet for å beskrive Judas Iskariot, som hadde utviklet en dårlig egenskap. Det er mulig at Jesus på dette tidspunktet oppdaget at Judas begynte å følge en kurs som førte galt av sted, en kurs som senere gjorde at Satan kunne bruke Judas som en alliert for å få Jesus drept. – Joh 13:2, 11.

han visste: Ettersom Jesus oppfattet hvordan folk rundt ham tenkte, og hvilke holdninger de hadde, kan ikke Judas ha hatt en forrædersk innstilling da han ble utvalgt til å være en apostel. (Mt 9:4; Mr 2:8; Joh 2:24, 25) Men da Judas senere begynte å utvikle en dårlig innstilling, merket Jesus det, og han forsto hvem som kom til å forråde ham. Selv om Jesus visste at Judas kom til å gjøre dette, vasket han føttene hans. – Se studienoter til Joh 6:64, 70.

skal også dere: Eller: «er også dere forpliktet til å». Det greske verbet som er brukt her, brukes ofte i økonomisk sammenheng, i betydningen «å stå i gjeld til noen; å skylde noen noe». (Mt 18:28, 30, 34; Lu 16:5, 7) Her og i andre sammenhenger brukes det i videre betydning, nemlig om det å være forpliktet til å gjøre noe. – 1Jo 3:16; 4:11; 3Jo 8.

vaske hverandres føtter: Den sammenhengen denne uttalelsen står i, viser at Jesus her lærte sine trofaste disipler å vise ydmykhet og ha omsorg ikke bare for sine trosfellers fysiske behov, men også for deres åndelige behov. Han, som var deres Herre, hadde nettopp vasket disiplenes føtter og vist i handling hva det vil si å være ydmyk og villig til å tjene andre. Så sa han: «Dere er rene, men ikke alle», og på den måten viste han at han ikke bare snakket om bokstavelig fotvask. (Joh 13:10) I Ef 5:25, 26 står det at Jesus renset den kristne menighet «ved hjelp av Guds ords vann». Disiplene kunne følge Jesu eksempel ved å hjelpe hverandre til å holde seg rene og ikke bli besmittet av de daglige fristelsene og fellene i denne verden som kan gjøre en kristen uren. – Ga 6:1; He 10:22; 12:13.

apostlene: Eller: «som ble utsendt». Det greske ordet apọstolos er avledet av verbet apostẹllo, som betyr «å sende; å sende ut». (Mt 10:5; Lu 11:49; 14:32) Grunnbetydningen av ordet framgår av Jesu uttalelse i Joh 13:16, der det er oversatt med «en som er utsendt».

apostler: Eller: «utsendinger». Det greske ordet apọstolos er avledet av verbet apostẹllo, som er brukt senere i verset og er oversatt med «sende ... ut». – Se studienote til Mt 10:2.

en som er utsendt: Eller: «en budbringer; en apostel». Det greske ordet apọstolos (avledet av verbet apostẹllo, som betyr «å sende ut») er oversatt med «apostel» (i forskjellige bøyningsformer) i 78 av de 80 gangene det forekommer i De kristne greske skrifter. (I Flp 2:25 er det greske ordet oversatt med «han som dere sendte».) Den eneste forekomsten av dette greske ordet i Johannes’ evangelium er i dette verset. – Mt 10:5; Lu 11:49; 14:32; se studienoter til Mt 10:2; Mr 3:14 og Ordforklaringer: «Apostel».

spiste mitt brød: Eller: «spiste sammen med meg». Å spise brød sammen med noen var et tegn på vennskap og på at gjesten hadde et fredelig forhold til verten. (Jevnfør 1Mo 31:54; 2Mo 2:20; 18:12, der det hebraiske uttrykket «spise brød» er gjengitt med «et måltid», «spise» og «spise et måltid».) Det å spise brød med verten og etterpå gjøre noe for å skade ham ble ansett for å være forræderi av verste sort. – Sl 41:9.

har vendt seg mot meg: Bokstavelig: «har løftet sin hæl mot meg». Jesus siterer her de profetiske ordene i Sl 41:9, som bokstavelig lyder: «har løftet sin hæl (eller: «har gjort hælen stor») mot meg». Der brukte David billedspråk om en forrædersk venn, kanskje Akitofel, «Davids rådgiver». (2Sa 15:12) Jesus anvender disse ordene på Judas Iskariot. I denne sammenhengen betegner uttrykket en forrædersk handling som har til hensikt å skade den personen som hælen blir ‘løftet mot’.

Johannes: Den gresk-latinske formen av det hebraiske navnet Jehohanan eller Johanan, som betyr «Jehova har vist velvilje; Jehova har vært nådig». Den som har skrevet dette evangeliet, er ikke nevnt ved navn. Men på 100- og 200-tallet evt. var det blitt en vanlig oppfatning at skribenten var apostelen Johannes. Hver gang navnet Johannes forekommer i dette evangeliet, sikter det til døperen Johannes. Selv om apostelen Johannes aldri blir nevnt ved navn, siktes det til ham og hans bror Jakob med uttrykket «Sebedeus-sønnene». (Joh 21:2; Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10; se studienote til Joh 1:6.) I de avsluttende versene i evangeliet omtaler skribenten seg selv som «den disippelen som Jesus var spesielt glad i» (Joh 21:20–24), og det er gode grunner til å knytte dette uttrykket til apostelen Johannes. – Se studienote til Joh 13:23.

Johannes: Det vil si døperen Johannes. Han som nedskrev dette evangeliet, apostelen Johannes, omtaler døperen Johannes 19 ganger, men i motsetning til de andre evangelieskribentene bruker han aldri betegnelsen «døperen». (Se studienoter til Mt 3:1; Mr 1:4.) Når apostelen Johannes skrev om de tre kvinnene som het Maria, spesifiserte han hvem han mente. (Joh 11:1, 2; 19:25; 20:1) Men han trengte ikke å spesifisere hvem han mente når han omtalte døperen Johannes, siden han aldri nevner seg selv ved navn og ingen ville misforstå hvilken Johannes det dreide seg om. Dette er enda en faktor som bekrefter at det var apostelen Johannes som nedskrev dette evangeliet. – Se «Introduksjon til Johannes» og studienote til Joh Tittelen.

den disippelen som Jesus var spesielt glad i: Dette er den siste av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 13:23; 19:26; 20:2; 21:7) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og bror til Jakob. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10; Joh 21:2) Som sammenhengen i Joh 21:20–24 viser, var «den disippelen som Jesus var spesielt glad i», den samme som «den disippelen ... som har skrevet dette», det vil si skribenten av Johannes’ evangelium. – Se studienoter til Joh Tittelen; 1:6; 13:23.

til plassen ved siden av Abraham: Eller: «til plassen ved Abrahams bryst». Dette var en spesielt begunstiget plass, og den som lå der, hadde nært fellesskap med den han lå ved siden av. (Se studienote til Joh 1:18.) Denne billedlige uttrykksmåten er hentet fra den skikken at man ved måltider lå til bords på divaner på en slik måte at man kunne lene seg tilbake mot brystet til en god venn. – Joh 13:23–25.

ved siden av ham: Eller: «på plassen ved hans bryst». – Se studienote til Lu 16:22.

ved sin Fars side: Eller: «på plassen ved Farens bryst». Dette uttrykket sikter til en spesielt begunstiget plass, og den som lå der, hadde nært fellesskap med den han lå ved siden av. Denne billedlige uttrykksmåten er sannsynligvis basert på den måten måltider foregikk på. Gjestene lå til bords på divaner på en slik måte at de kunne lene seg tilbake mot brystet til en god venn. (Joh 13:23–25) Jesus blir altså beskrevet som Jehova Guds nærmeste venn, den som kunne forklare Gud mer fullstendig og grundig enn noen annen. – Mt 11:27.

han som Jesus var spesielt glad i: Dette er den første av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 19:26; 20:2; 21:7, 20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og bror til Jakob. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10) Én grunn til denne konklusjonen er at apostelen Johannes ikke er nevnt ved navn i dette evangeliet, bortsett fra at «Sebedeus-sønnene» er nevnt i Joh 21:2. En annen indikasjon finnes i Joh 21:20–24, der uttrykket «den disippelen som Jesus var spesielt glad i» brukes om skribenten av dette evangeliet. Dessuten sa Jesus om denne apostelen: «Hvis det er min vilje at han skal fortsette å være her fram til jeg kommer, er det da nødvendig for deg å vite det?» Dette tyder på at den disippelen som er omtalt, skulle leve mye lenger enn Peter og de andre apostlene, noe som passer på apostelen Johannes. – Se studienoter til Joh Tittelen og Joh 1:6; 21:20.

rett ved siden av Jesus: Eller: «foran Jesu bryst». Uttrykket sikter til den måten folk var plassert på ved et spisebord på Jesu tid. Gjestene lå på sin venstre side og hvilte venstre albue på en pute. En gjest kunne lene seg tilbake mot brystet til en venn som lå ved siden av ham, og ha en fortrolig samtale. (Joh 13:25) Å ligge «ved siden av» noen, eller «foran noens bryst», betydde at man hadde et godt forhold til den personen, og det var en måte å omgås nært på. Denne skikken er tydeligvis bakgrunnen for de uttrykkene som blir brukt i Lu og Joh. – Se studienoter til Lu 16:22, 23; Joh 1:18.

til høytiden: Sikter tydeligvis til de usyrede brøds høytid, som begynte etter påsken.

Mine barn: Bokstavelig: «Små barn». Det står ikke noe sted tidligere i evangeliene at Jesus tiltaler disiplene sine på denne kjærlige måten. Det greske ordet som er brukt her, er teknịon, en diminutivform av ordet tẹknon (barn). I De kristne greske skrifter blir diminutiv ofte brukt til å angi hengivenhet og fortrolighet. (Se Ordforklaringer: «Diminutiv».) Dette uttrykket kan derfor også gjengis med «kjære barn» eller «elskede barn». Det forekommer ni ganger i De kristne greske skrifter og brukes alltid i overført betydning, nemlig om disiplene. – Ga 4:19; 1Jo 2:1, 12, 28; 3:7, 18; 4:4; 5:21.

nytt bud: Moseloven krevde at man elsket sin neste som seg selv. (3Mo 19:18) Dette var en befaling om å elske andre, men ikke nødvendigvis om å vise en så selvoppofrende kjærlighet at man var villig til å gi sitt eget liv for et medmenneske. Jesu bud var «nytt», eller uten sidestykke i historien, for han sa: Slik som jeg har elsket dere. Han gikk foran med et fullkomment eksempel for sine disipler med hensyn til å elske andre og å leve et uselvisk liv der man setter andre foran seg selv – en slik kjærlighet gjør at man er villig til å dø for andre. Både ved sitt liv og ved sin død viste Jesus hva slags kjærlighet dette nye budet handler om. – Joh 15:13.

livet mitt: Eller: «sjelen min». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. Her sikter det til Peters liv, som han sier at han er villig til å gi for Jesus. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

livet mitt: Eller: «sjelen min». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. Her sikter det til Peters liv, som han sier at han er villig til å gi for Jesus. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

livet ditt: Eller: «sjelen din». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. Her sikter det til Peters liv. – Se studienote til Joh 13:37 og Ordforklaringer: «Sjel».

en hane: Alle de fire evangeliene nevner at en hane ville gale, men det er bare Markus’ beretning som oppgir detaljen om at hanen ville gale to ganger. (Mt 26:34, 74, 75; Mr 14:30, 72; Lu 22:34, 60, 61; Joh 18:27) Det framgår av Misjna at man holdt haner i Jerusalem på Jesu tid, noe som støtter den bibelske beretningen. Dette hanegalet lød sannsynligvis veldig tidlig om morgenen.

Multimedia