den første boken: Lukas sikter her til sin evangelieberetning om Jesu liv. I evangelieberetningen fokuserte Lukas på «alt det Jesus gjorde og lærte andre fra begynnelsen av». I Apostlenes gjerninger fortsetter han beretningen der evangeliet hans sluttet, og han forteller om det Jesu disipler sa og gjorde. De to beretningenes stil og ordvalg har mye til felles, og begge er stilet til Teofilus. Det blir ikke sagt rett ut om Teofilus var en disippel av Kristus eller ikke. (Se studienote til Lu 1:3.) Lukas begynner Apostlenes gjerninger med et sammendrag av de hendelsene som er omtalt i slutten av evangeliet, og dermed viser han at denne andre beretningen er en fortsettelse av den første han skrev. Men i dette sammendraget bruker han andre ord og kommer med noen nye detaljer. – Jevnfør Lu 24:49 med Apg 1:1–12.

nøklene til himmelens rike: Det å få ansvaret for nøkler i bibelsk tid, enten bokstavelige eller symbolske, betydde at man ble betrodd en viss myndighet. (1Kr 9:26, 27; Jes 22:20–22) Ordet «nøkkel» ble derfor et symbol på myndighet og ansvar. Peter brukte de «nøklene» han ble betrodd, til å åpne muligheten til å få Guds ånd for jøder (Apg 2:22–41), for samaritaner (Apg 8:14–17) og for hedninger (Apg 10:34–38), slik at de kunne komme inn i det himmelske riket.

Apostlenes gjerninger: Den greske tittelen Prạkseis Apostọlon står i håndskrifter som daterer seg helt tilbake til 100-tallet evt., men det er ikke noe som tyder på at denne boken opprinnelig hadde en tittel. Boken er en fortsettelse av det evangeliet som ble skrevet av Lukas. (Se studienote til Apg 1:1.) Den beskriver først og fremst virksomheten til Peter og Paulus, ikke virksomheten til alle apostlene. Boken inneholder en pålitelig og detaljert beretning om den kristne menighets bemerkelsesverdige begynnelse og raske vekst, først blant jødene, så blant samaritanene og deretter blant hedningene. (Se studienote til Mt 16:19.) Boken gir også en historisk bakgrunn for de inspirerte brevene i De kristne greske skrifter.

høyt ærede: Det greske ordet for «høyt ærede» (krạtistos) var en ærestittel som ble brukt når man henvendte seg til personer i høye stillinger. (Apg 23:26; 24:2; 26:25) Noen bibelkommentatorer mener derfor at denne tiltalen kan bety at Teofilus hadde en høy stilling før han ble kristen. Andre oppfatter det slik at den greske betegnelsen rett og slett er en vennlig eller høflig tiltaleform eller et uttrykk for at Teofilus var høyt respektert. Det at han var blitt «muntlig undervist» om Jesus Kristus og hans tjeneste, tyder på at han var en kristen. (Lu 1:4) Det Lukas skrev, kunne hjelpe Teofilus til å bli sikker på at den muntlige undervisningen han hadde fått, var pålitelig. Men det finnes også andre synspunkter. Noen mener at Teofilus var en interessert person som senere ble kristen, mens andre igjen mener at navnet, som betyr «elsket av Gud; Guds venn», ble brukt som pseudonym for kristne generelt. Da Lukas tiltalte Teofilus i begynnelsen av Apostlenes gjerninger, brukte han ikke uttrykket «høyt ærede». – Apg 1:1.

høyt ærede: Det greske ordet for «høyt ærede» (krạtistos) var en ærestittel som ble brukt når man henvendte seg til personer i høye stillinger. (Apg 23:26; 24:2; 26:25) Noen bibelkommentatorer mener derfor at denne tiltalen kan bety at Teofilus hadde en høy stilling før han ble kristen. Andre oppfatter det slik at den greske betegnelsen rett og slett er en vennlig eller høflig tiltaleform eller et uttrykk for at Teofilus var høyt respektert. Det at han var blitt «muntlig undervist» om Jesus Kristus og hans tjeneste, tyder på at han var en kristen. (Lu 1:4) Det Lukas skrev, kunne hjelpe Teofilus til å bli sikker på at den muntlige undervisningen han hadde fått, var pålitelig. Men det finnes også andre synspunkter. Noen mener at Teofilus var en interessert person som senere ble kristen, mens andre igjen mener at navnet, som betyr «elsket av Gud; Guds venn», ble brukt som pseudonym for kristne generelt. Da Lukas tiltalte Teofilus i begynnelsen av Apostlenes gjerninger, brukte han ikke uttrykket «høyt ærede». – Apg 1:1.

den første boken: Lukas sikter her til sin evangelieberetning om Jesu liv. I evangelieberetningen fokuserte Lukas på «alt det Jesus gjorde og lærte andre fra begynnelsen av». I Apostlenes gjerninger fortsetter han beretningen der evangeliet hans sluttet, og han forteller om det Jesu disipler sa og gjorde. De to beretningenes stil og ordvalg har mye til felles, og begge er stilet til Teofilus. Det blir ikke sagt rett ut om Teofilus var en disippel av Kristus eller ikke. (Se studienote til Lu 1:3.) Lukas begynner Apostlenes gjerninger med et sammendrag av de hendelsene som er omtalt i slutten av evangeliet, og dermed viser han at denne andre beretningen er en fortsettelse av den første han skrev. Men i dette sammendraget bruker han andre ord og kommer med noen nye detaljer. – Jevnfør Lu 24:49 med Apg 1:1–12.

Teofilus: Både Lukas’ evangelium og Apostlenes gjerninger er stilet til denne mannen. I Lu 1:3 står tittelen «høyt ærede» foran navnet hans. – Les mer om bruken av dette uttrykket og Teofilus’ bakgrunn i studienote til Lu 1:3.

Guds rike: Bibelens gjennomgående tema, Jehovas rike, preger Apostlenes gjerninger. (Apg 8:12; 14:22; 19:8; 20:25; 28:31) Boken understreker at apostlene «vitnet grundig» om dette riket, og at de fullførte sin tjeneste. – Apg 2:40; 5:42; 8:25; 10:42; 20:21, 24; 23:11; 26:22; 28:23.

Tiden er inne: Eller: «Den fastsatte tiden er inne». I denne sammenhengen sikter «tiden» (gresk: kairọs) til den tiden da det ifølge Skriftene var forutsagt at Jesu tjeneste skulle begynne og folk skulle få muligheten til å tro på det gode budskap. Det samme greske ordet blir brukt om «tiden» for å bli inspisert i forbindelse med Jesu tjeneste (Lu 12:56; 19:44) og om den «fastsatte tid» for Jesu død. – Mt 26:18.

nasjonenes fastsatte tider: Eller: «hedningenes tider». Det greske ordet kairọs (her er flertallsformen gjengitt med «fastsatte tider») kan sikte til et tidspunkt, til en fastsatt eller bestemt periode eller til en tidsperiode som kjennetegnes av bestemte trekk. (Mt 13:30; 21:34; Mr 11:13) Ordet blir brukt om at ‘tiden var inne’ til at Jesus skulle begynne sin tjeneste (Mr 1:15), og om den «fastsatte tid» for hans død. (Mt 26:18) Ordet kairọs blir også brukt om framtidige tider eller tidsperioder i Guds ordning eller tidsskjema, spesielt i forbindelse med Kristi nærvær og hans rike. (Apg 1:7; 3:19; 1Te 5:1) I betraktning av hvordan ordet kairọs brukes i Bibelen, sikter uttrykket «nasjonenes fastsatte tider» tydeligvis ikke til noe vagt eller ubestemt, men til en bestemt periode, en periode som har en begynnelse og en slutt. Ordet ‘nasjonene’, eller ‘hedningene’, er en oversettelse av flertallsformen av det greske ordet ẹthnos, som i Bibelen særlig brukes om de ikke-jødiske nasjonene.

tider eller tidsperioder: Her brukes to forskjellige greske ord om begrepet tid. Flertallsformen av det greske ordet khrọnos, som er gjengitt med tider, kan sikte til en tidsperiode av hvilken som helst varighet, lang eller kort. Det greske ordet kairọs (noen ganger gjengitt med forskjellige bøyningsformer av «fastsatt tid»; flertallsformen er her gjengitt med tidsperioder) blir ofte brukt om framtidige tidsperioder i Guds ordning eller tidsskjema, spesielt i forbindelse med Kristi nærvær og hans rike. – Apg 3:19; 1Te 5:1; se studienoter til Mr 1:15; Lu 21:24.

har myndighet til: Dette uttrykket viser at Jehova forbeholder seg retten til å fastsette «de tider eller tidsperioder» som gjelder oppfyllelsen av hans hensikter. Han passer alltid tiden. Før Jesus døde, sa han at ikke engang Sønnen da visste når «dagen og timen», det vil si enden, skulle komme. Det visste «bare [hans] Far». – Mt 24:36; Mr 13:32.

ånden: Eller: «den virksomme kraft». Det greske ordet pneuma sikter her til Guds ånd, som kan virke som en drivkraft og få en person til å gjøre det som er i harmoni med Guds vilje. – Lu 4:1; se Ordforklaringer: «Ånd».

som et vitne: Eller: «til et vitnesbyrd». Det greske substantivet for «vitne; vitneutsagn» (martyrịa) forekommer mer enn dobbelt så mange ganger i Johannes’ evangelium som i de tre andre evangeliene til sammen. Det beslektede verbet, gjengitt med å vitne (martyrẹo), forekommer 39 ganger i Johannes’ evangelium – til sammenligning forekommer det bare to ganger i de andre evangelieberetningene. (Mt 23:31; Lu 4:22) Dette greske verbet blir brukt så ofte i forbindelse med døperen Johannes at noen har foreslått å kalle ham «vitnet Johannes». (Joh 1:8, 15, 32, 34; 3:26; 5:33; se studienote til Joh 1:19.) I Johannes’ evangelium blir dette verbet også brukt mange ganger i forbindelse med Jesu tjeneste. Det sies ofte om Jesus at han «vitner». (Joh 8:14, 17, 18) Det er særlig verdt å legge merke til det Jesus sa til Pontius Pilatus: «Jeg er født for å vitne om sannheten, og det er derfor jeg har kommet til verden.» (Joh 18:37) I Johannes’ åpenbaring blir Jesus omtalt som «det trofaste vitne» og «det trofaste og sanne vitne». – Åp 1:5; 3:14.

vitne om: De greske ordene for «å vitne» (martyrẹo) og for «vitneutsagn; vitne» (martyrịa; mạrtys) har vid betydning slik de er brukt i De kristne greske skrifter. Disse beslektede ordene brukes i grunnbetydningen å vitne om kjensgjerninger som man selv har sett, hørt eller erfart, men de kan også romme tanken om å «erklære; bekrefte; tale vel om». Jesus ikke bare vitnet om og gjorde kjent sannheter som han var overbevist om, men han levde også på en slik måte at han bekreftet at hans Fars profetiske ord og løfter var sanne. (2Kt 1:20) Guds hensikt i forbindelse med Riket og dets messianske hersker var blitt forutsagt i detalj. Ved sitt liv på jorden, som endte med en offerdød, oppfylte Jesus alt det som var profetert om ham, innbefattet de skyggene, eller forbildene, som lovpakten inneholdt. (Kol 2:16, 17; He 10:1) Det kan derfor sies at Jesus både i ord og i gjerning ‘vitnet om sannheten’.

større gjerninger enn disse: Jesus sier ikke at de mirakuløse gjerningene disiplene skulle gjøre, ville være større enn hans egne mirakuløse gjerninger. Men han erkjenner ydmykt at det forkynnelses- og undervisningsarbeidet de skulle utføre, ville få et større omfang enn hans. Disiplene skulle gjennomarbeide mer distrikt, nå flere mennesker og forkynne over en lengre tidsperiode enn han gjorde. Jesu ord viser tydelig at han ventet at disiplene skulle fortsette det arbeidet han hadde satt i gang.

hele den bebodde jord ... alle nasjonene: Begge uttrykkene framhever omfanget av forkynnelsesarbeidet. I vid betydning sikter det greske ordet for «den bebodde jord» (oikoumẹne) til jorden som menneskenes bosted. (Apg 17:31; Ro 10:18; Åp 12:9; 16:14) I det første århundre ble dette ordet også brukt om det vidstrakte Romerriket, som jødene var spredt rundt omkring i. (Lu 2:1; Apg 24:5) Det greske ordet for «nasjon» (ẹthnos) sikter i generell betydning til en gruppe mennesker som er mer eller mindre biologisk beslektet, og som har et felles språk. Ofte bor en slik gruppe mennesker også i et bestemt geografisk område.

i hele verden hvor dette gode budskap blir forkynt: Som i profetien i Mt 24:14 forutsier Jesus her at det gode budskap vil bli forkynt i hele verden, og han forutsier at budskapet vil innbefatte det denne kvinnen gjorde i kjærlighet. Gud inspirerte tre av evangelieskribentene til å nevne det hun gjorde. – Mr 14:8, 9; Joh 12:7; se studienote til Mt 24:14.

mennesker fra alle nasjoner: Bokstavelig kan dette gjengis med «alle nasjoner», men sammenhengen viser at det her er snakk om enkeltpersoner fra alle nasjoner. Det greske pronomenet som svarer til «dem» i døpe dem, står nemlig i hankjønn og refererer til mennesker, ikke til «nasjoner», som er intetkjønn på gresk. Befalingen om å nå ut til «mennesker fra alle nasjoner» var noe helt nytt. Før Jesu tid var ikke-jøder ifølge Skriftene velkomne i Israel hvis de kom for å tjene Jehova. (1Kg 8:41–43) Men med denne befalingen gir Jesus disiplene i oppdrag å utvide forkynnelsesarbeidet til å omfatte andre enn jødene. Han understreker omfanget av arbeidet – de kristne skal gjøre folk til disipler over hele verden. – Mt 10:1, 5–7; Åp 7:9; se studienote til Mt 24:14.

den hellige ånd: Eller: «den hellige virksomme kraft». I Apostlenes gjerninger forekommer uttrykket «den hellige ånd» (eller «hellig ånd») 41 ganger, og minst 15 andre forekomster av ordet «ånd» (gresk: pneuma) sikter til Guds hellige ånd. (Se for eksempel Apg 2:4, 17, 18; 5:9; 11:28; 21:4; se også Ordforklaringer: «Ånd».) Denne bibelboken framhever altså gang på gang at det internasjonale forkynnelses- og undervisningsarbeidet som skulle bli utført av Jesu disipler, bare kunne gjennomføres med hjelp fra Guds virksomme kraft. – Jevnfør studienote til Mr 1:12.

vitner om meg: Som trofaste jøder var Jesu tidlige disipler allerede vitner for Jehova, og de vitnet om at Jehova er den eneste sanne Gud. (Jes 43:10–12; 44:8) Men nå skulle disiplene være vitner for både Jehova og Jesus. De skulle fortelle andre om Jesu viktige rolle i forbindelse med helliggjørelsen av Jehovas navn ved hjelp av hans messianske rike, et nytt trekk ved Jehovas hensikt. Med unntak av Johannesevangeliet bruker Apostlenes gjerninger de greske ordene for «vitne» (mạrtys), «å vitne» (martyrẹo), «å vitne grundig» (diamartỵromai) og beslektede ord flere ganger enn noen annen bibelbok. (Se studienote til Joh 1:7.) Det å være et vitne og å vitne grundig om Guds hensikter – deriblant det som gjelder hans rike og Jesu viktige rolle – er et tema som går som en rød tråd gjennom Apostlenes gjerninger. (Apg 2:32, 40; 3:15; 4:33; 5:32; 8:25; 10:39; 13:31; 18:5; 20:21, 24; 22:20; 23:11; 26:16; 28:23) Noen av de kristne i det første århundre kunne vitne om, eller bekrefte, historiske fakta som gjaldt Jesu liv, død og oppstandelse, fordi de hadde førstehånds kjennskap til dette. (Apg 1:21, 22; 10:40, 41) De som senere begynte å tro på Jesus, vitnet ved å fortelle om hvilken betydning hans liv, død og oppstandelse hadde. – Apg 22:15; se studienote til Joh 18:37.

helt til de fjerneste områdene på jorden: Eller: «helt til jordens ender (ytterste ende)». Det samme greske uttrykket brukes i Apg 13:47 i et sitat fra en profeti i Jes 49:6, der den greske oversettelsen Septuaginta også bruker uttrykket. Jesu uttalelse i Apg 1:8 kan være en hentydning til denne profetien, som forutsa at Jehovas tjener skulle være «et lys for nasjoner», slik at frelse ville nå ut til «jordens ender». Dette stemmer overens med det Jesus tidligere hadde sagt om at hans disipler skulle gjøre «større gjerninger» enn ham. (Se studienote til Joh 14:12.) Uttalelsen er også i tråd med den beskrivelsen Jesus ga av omfanget av det kristne forkynnelsesarbeidet – det skulle foregå over hele verden. – Se studienoter til Mt 24:14; 26:13; 28:19.

menn i hvite klær: Dette sikter til engler. (Jevnfør Lu 24:4, 23.) I Apostlenes gjerninger forekommer det greske ordet for «engel» (ạggelos) 21 ganger, første gang i Apg 5:19.

på en måte som alle vil legge merke til: Eller: «på en iøynefallende måte». Det greske uttrykket som er brukt her, står bare én gang i De kristne greske skrifter og kommer fra et verb som betyr «å se nøye på; å observere». Ifølge noen bibelkommentatorer ble dette uttrykket brukt i medisinsk litteratur om det å observere sykdomssymptomer. Slik uttrykket er brukt her, overbringer det etter alt å dømme tanken om at Guds rike ikke kommer på en måte som er tydelig for alle.

himmelen: Det greske ordet ouranọs, som forekommer tre ganger i dette verset, kan sikte til den fysiske himmelen eller til den åndelige himmelen.

skal komme igjen på samme måte: Bokstavelig: «skal komme på samme måte». Det greske ordet for «komme» (ẹrkhomai) brukes i Bibelen mange ganger og på forskjellige måter. I noen sammenhenger sikter det til at Jesus kommer for å avsi og fullbyrde dommen under den store trengsel. (Mt 24:30; Mr 13:26; Lu 21:27) Men dette greske ordet brukes om Jesus også i andre sammenhenger. (Mt 16:28 til 17:2; 21:5, 9; 23:39; Lu 19:38) Det er derfor sammenhengen som viser i hvilken betydning ordet «komme» er brukt her. Englene sa at Jesus skulle «komme igjen» på samme «måte» (gresk: trọpos) som han steg opp til himmelen. Ordet trọpos sikter ikke til skikkelse eller kropp, men til måte. Som sammenhengen viser, var ikke verden i sin alminnelighet vitne til den måten Jesus steg opp til himmelen på. Det var bare apostlene som så at Jesus forlot jorden for å vende tilbake til sin Far i himmelen. Jesus hadde fortalt at han skulle komme tilbake som Konge i «Guds rike» på en måte som ikke alle ville legge merke til – det var bare disiplene hans som skulle vite at det hadde skjedd. (Lu 17:20; se studienote.) Når Åp 1:7 sier at Jesus «kommer», siktes det til noe annet, for da ‘skal hvert øye se ham’. (Åp 1:7) Sammenhengen tyder altså på at ordet «komme» i Apg 1:11 sikter til det at Jesus skulle komme usynlig som Konge i Riket ved begynnelsen av sitt nærvær. – Mt 24:3.

en sabbatsreise: Det vil si den strekningen en israelitt hadde lov til å reise på sabbaten. Betegnelsen blir her forbundet med avstanden mellom Oljeberget og Jerusalem. Loven la begrensninger på det å reise på sabbaten, men den sa ikke noe om hvor langt man kunne reise. (2Mo 16:29) I tidens løp oppga rabbinske kilder hvor langt en jøde fikk lov til å reise på sabbaten, nemlig omkring 2000 alen (890 m). Denne tolkningen var basert på det som står i 4Mo 35:5: «Utenfor byen skal dere måle opp 2000 alen», og på instruksen i Jos 3:3, 4 om at israelittene skulle holde en avstand på omkring 2000 alen til paktens ark. Rabbinerne trakk den slutningen at en israelitt hadde lov til å reise minst så langt på sabbaten for å delta i tilbedelsen ved tabernaklet. (4Mo 28:9, 10) Josefus sier ett sted at avstanden mellom Jerusalem og Oljeberget er fem stadier (925 m), mens han et annet sted sier at den er seks stadier (1110 m), og grunnen er kanskje at han regner dette fra to forskjellige utgangspunkter. Uansett er strekningen omtrent den samme som den strekningen rabbinerne hadde definert som en sabbatsreise, noe som stemmer med Lukas’ kommentar i dette verset.

den ivrige: Eller: «den nidkjære». En betegnelse som brukes for å skille denne apostelen fra apostelen Simon Peter. (Lu 6:14, 15) Det greske ordet som er brukt her og i Lu 6:15, zelotẹs, betyr «selot; entusiast». Beretningene i Mt 10:4 og Mr 3:18 bruker tilnavnet «Kananaios», et uttrykk som man mener har hebraisk eller arameisk opprinnelse, og som også betyr «selot; entusiast». Det er mulig at Simon tidligere hadde tilhørt selotene, et jødisk parti som var imot romernes styre, men det er også mulig at han fikk dette tilnavnet fordi han var veldig ivrig og entusiastisk.

brødrene: I Bibelen kan det greske ordet adelfọs brukes om åndelig slektskap, men her sikter det til Jesu halvbrødre, de yngre sønnene til Josef og Maria. Noen som mener at Maria fortsatte å være jomfru etter at Jesus var født, hevder at adelfọs her sikter til fettere. Men De kristne greske skrifter bruker et annet ord for «fetter» (gresk: anepsiọs i Kol 4:10). Og når «nevøen [bokst.: «søstersønnen»] til Paulus» blir omtalt, er det et annet uttrykk som blir brukt. (Apg 23:16) I Lu 21:16 forekommer dessuten flertallsformen av de greske ordene adelfọs og syggenẹs sammen (oversatt med «brødre» og «slektninger»). Disse eksemplene viser at ord som betegner slektskap, ikke blir brukt ukritisk eller tilfeldig i De kristne greske skrifter.

brødrene hans: Det vil si Jesu halvbrødre. De fire evangeliene, Apostlenes gjerninger og to av Paulus’ brev inneholder slike uttrykk som «Herrens brødre», «Herrens bror», «brødrene hans» og «søstrene hans», og fire av brødrene er navngitt: Jakob, Josef, Simon og Judas. (1Kt 9:5; Ga 1:19; Mt 12:46; 13:55, 56; Mr 3:31; Lu 8:19; Joh 2:12) Alle disse søsknene ble født etter Jesus, som ble født ved et mirakel. De fleste bibelkommentatorer godtar bevisene for at Jesus hadde minst fire brødre og to søstre, og at alle var barn av Josef og Maria, unnfanget og født på naturlig vis. – Se studienote til Mt 13:55.

brødrene: I Bibelen kan det greske ordet adelfọs brukes om åndelig slektskap, men her sikter det til Jesu halvbrødre, de yngre sønnene til Josef og Maria. Noen som mener at Maria fortsatte å være jomfru etter at Jesus var født, hevder at adelfọs her sikter til fettere. Men De kristne greske skrifter bruker et annet ord for «fetter» (gresk: anepsiọs i Kol 4:10). Og når «nevøen [bokst.: «søstersønnen»] til Paulus» blir omtalt, er det et annet uttrykk som blir brukt. (Apg 23:16) I Lu 21:16 forekommer dessuten flertallsformen av de greske ordene adelfọs og syggenẹs sammen (oversatt med «brødre» og «slektninger»). Disse eksemplene viser at ord som betegner slektskap, ikke blir brukt ukritisk eller tilfeldig i De kristne greske skrifter.

brødrene hans: Det vil si Jesu halvbrødre. De fire evangeliene, Apostlenes gjerninger og to av Paulus’ brev inneholder slike uttrykk som «Herrens brødre», «Herrens bror», «brødrene hans» og «søstrene hans», og fire av brødrene er navngitt: Jakob, Josef, Simon og Judas. (1Kt 9:5; Ga 1:19; Mt 12:46; 13:55, 56; Mr 3:31; Lu 8:19; Joh 2:12) Alle disse søsknene ble født etter Jesus, som ble født ved et mirakel. De fleste bibelkommentatorer godtar bevisene for at Jesus hadde minst fire brødre og to søstre, og at alle var barn av Josef og Maria, unnfanget og født på naturlig vis. – Se studienote til Mt 13:55.

brødrene: Noen ganger blir en troende kristen mann omtalt som «en bror» og en kvinne som «en søster». (1Kt 7:14, 15) Andre ganger, som i denne sammenhengen, bruker Bibelen ordet «brødre» om både menn og kvinner. (Apg 1:13, 14) Generelt sett ble tiltaleformen «brødre» brukt som hilsen til blandede grupper, ikke bare til menn. (Ro 1:13; 1Te 1:4) Ordet «brødre» er brukt i denne betydningen i de fleste av brevene i De kristne greske skrifter. I det forrige verset (Apg 1:14) brukes flertallsformen av det greske ordet adelfọs om Jesu halvbrødre, de yngre sønnene til Josef og Maria. – Se studienoter til Mt 13:55; Apg 1:14.

det var ... til stede: Bokstavelig: «skaren av navn var». I denne sammenhengen sikter det greske ordet for «navn» (ọnoma) til en person. Det brukes på samme måte i Åp 3:4, fotn.

Menn, brødre: I motsetning til i det forrige verset brukes ordet «brødre» her sammen med det greske ordet for «menn» (anẹr). I denne sammenhengen, da det skulle avgjøres hvem som skulle erstatte Judas Iskariot som apostel, kan kombinasjonen av disse ordene tyde på at Peter bare henvendte seg til mannlige medlemmer av menigheten.

falt han hodestups ned, kroppen hans revnet: Matteus’ beretning om Judas’ død sier at Judas «hengte seg», noe som beskriver den måten han begikk selvmord på. (Mt 27:5) Men her beskriver Lukas resultatet. Når man sammenligner de to beretningene, ser det ut til at Judas hengte seg i nærheten av et stup, men at enten tauet røk eller grenen knakk, slik at han styrtet ned og revnet da han traff klippene nedenfor. Med tanke på at landskapet omkring Jerusalem er bratt og steinete, er det godt mulig at det var slik det skjedde.

tilsynsmenn: Det greske ordet for «tilsynsmann», epịskopos, er beslektet med verbet episkopẹo, som er gjengitt med «pass nøye på» i He 12:15. Det er også beslektet med substantivet episkopẹ, som betyr «inspeksjon». (Lu 19:44, Kingdom Interlinear) Episkopẹ er oversatt med «skal inspisere» i 1Pe 2:12, med «å bli tilsynsmann» i 1Ti 3:1 og med «tilsynsoppgave» i Apg 1:20. En tilsynsmann var altså en som besøkte, inspiserte og veiledet medlemmene av menigheten. Grunntanken i det greske ordet er beskyttende tilsyn. Tilsynsmenn i den kristne menighet har ansvaret for å gi sine trosfeller åndelig hjelp. Paulus brukte her ordet «tilsynsmenn» da han snakket med «de eldste» fra menigheten i Efesos. (Apg 20:17) Og i sitt brev til Titus bruker han ordet «tilsynsmann» i forbindelse med at han omtaler kravene til dem som skal tjene som «eldste» i den kristne menighet. (Tit 1:5, 7) De to ordene brukes altså om samme stilling. Presbỵteros framhever de modne egenskapene hos en som er utnevnt, mens epịskopos framhever de oppgavene som følger med utnevnelsen. Denne beretningen om Paulus’ møte med de eldste fra Efesos viser tydelig at det var flere enn én tilsynsmann i den menigheten. Det var ikke et bestemt antall tilsynsmenn i hver menighet, men antallet kom an på hvor mange åndelig modne menn det var som var kvalifisert til å tjene som «eldste». Da Paulus skrev til den kristne menigheten i Filippi, omtalte han i tråd med dette menighetens «tilsynsmenn» (Flp 1:1), noe som tyder på at tilsynsmennene der tjente som et råd som førte tilsyn med menigheten. – Se studienote til Apg 1:20.

hans tilsynsoppgave: Eller: «hans oppgave som tilsynsmann». Det greske ordet som er brukt her, episkopẹ, er beslektet med det greske substantivet for «tilsynsmann», epịskopos, og verbet episkopẹo, som er gjengitt med «pass nøye på» i He 12:15. Peter siterte Sl 109:8 da han argumenterte for at noen burde fylle den plassen som var blitt ledig etter den illojale apostelen Judas. I den passasjen bruker den hebraiske teksten ordet pequddạh, som kan gjengis med slike ord som «tilsynsoppgave; tilsyn; tilsynsmenn». (4Mo 4:16; Jes 60:17) I Sl 109:8 gjengir Septuaginta (108:8, LXX) dette hebraiske ordet med det samme greske ordet som Lukas bruker her i Apg 1:20. Denne inspirerte uttalelsen av Peter viser at apostlene hadde en oppgave som tilsynsmenn. De var blitt direkte utnevnt av Jesus. (Mr 3:14) På pinsedagen i år 33 fantes det altså tolv tilsynsmenn i den kristne menighet, som vokste fra omkring 120 medlemmer til omkring 3000 på én dag. (Apg 1:15; 2:41) Senere ble andre utnevnt til tilsynsmenn for at de skulle hjelpe til med å dra omsorg for den voksende menigheten. Apostlenes tilsynsoppgave fortsatte likevel å være spesiell, siden Jehova tydeligvis hadde til hensikt å la de tolv apostlene utgjøre de framtidige ‘tolv grunnsteinene’ i Det nye Jerusalem. – Åp 21:14; se studienote til Apg 20:28.

utførte sin tjeneste blant oss: Bokstavelig: «gikk inn og ut blant oss». Dette uttrykket kommer fra et semittisk idiom som sikter til det å utføre vanlige aktiviteter sammen med andre mennesker. Det kan også gjengis med «bodde blant oss». – Jevnfør 5Mo 28:6, fotn.; Sl 121:8, fotn.

Mattias: Det greske navnet Maththịas er trolig en kortform av Mattathịas, avledet av det hebraiske navnet «Mattitja» (1Kr 15:18), som betyr «Jehovas gave». Ifølge det Peter sa (Apg 1:21, 22), hadde Mattias vært en disippel av Jesus under hele Jesu tre og et halvt år lange tjeneste. Han hadde nær tilknytning til apostlene og var sannsynligvis en av de 70 disiplene som Jesus sendte ut for at de skulle forkynne. (Lu 10:1) Etter at Mattias var blitt utvalgt, «ble han regnet som apostel sammen med de elleve» (Apg 1:26), og når Apostlenes gjerninger kort tid senere omtaler «apostlene» eller «de tolv», innbefatter det Mattias. – Apg 2:37, 43; 4:33, 36; 5:12, 29; 6:2, 6; 8:1, 14.

Jehova: I eksisterende greske håndskrifter står det «Herre» (gresk: Kỵrios) her. Som det blir forklart i Tillegg C, er det gode grunner til å tro at Guds navn opprinnelig sto i dette verset, men at det senere ble erstattet med tittelen «Herren». Navnet Jehova er derfor brukt i hovedteksten.

som kjenner alles hjerter: De hebraiske skrifter nevner en rekke ganger at Jehova Gud er den som kan lese hjerter. (5Mo 8:2; 1Sa 16:7; 1Kg 8:39; 1Kr 28:9; Sl 44:21; Jer 11:20; 17:10) I denne sammenhengen ville det derfor ha vært naturlig for disse hebraisktalende jødene å bruke Guds navn da de ba til Gud. Det greske ordet som er gjengitt med ‘som kjenner hjerter’, kardiognọstes (bokst.: «hjertekjenner»), forekommer bare her og i Apg 15:8, der det står: «Gud, som kjenner hjertet». – Se Tillegg C3 innledning; Apg 1:24.

fordelte de klærne hans: Beretningen i Joh 19:23, 24 har med noen utfyllende detaljer som Matteus, Markus og Lukas ikke nevner. Når man sammenligner de fire evangelieberetningene, får man dette bildet: De romerske soldatene kastet tydeligvis lodd om både kappen og kjortelen hans. De delte kappen «i fire deler, én til hver soldat», og kastet lodd om hvem som skulle få hvilken del. Så kastet de lodd om kjortelen uten å dele den opp. Det at det ble kastet lodd om Messias’ klær, var en oppfyllelse av Sl 22:18. Det var etter alt å dømme vanlig at de som utførte henrettelser, beholdt klærne til ofrene. Forbryterne ble altså avkledd og fratatt eiendelene sine før de ble henrettet, noe som gjorde det hele enda mer ydmykende.

kastet lodd: Guds tjenere i førkristen tid kastet lodd i mange forskjellige situasjoner for å kunne treffe en avgjørelse som var i samsvar med Jehovas vilje. (3Mo 16:8; 4Mo 33:54; 1Kr 25:8; Ord 16:33; 18:18; se Ordforklaringer: «Lodd; loddkasting».) I De kristne greske skrifter er det bare her det blir nevnt at Jesu disipler brukte lodd. Det ble kastet lodd for å avgjøre hvilken av de to foreslåtte kandidatene som skulle erstatte Judas Iskariot. Disiplene forsto at de trengte Jehovas veiledning. Hver av de tolv apostlene var blitt utnevnt direkte av Jesus først etter at han hadde tilbrakt en hel natt i bønn til sin Far. (Lu 6:12, 13) Det er derfor verdt å merke seg at før «loddet falt på Mattias», hadde disiplene tenkt over flere skriftsteder og bedt konkret om at Jehova måtte ‘vise dem’ hvem han hadde valgt. (Apg 1:20, 23, 24) Men etter pinsedagen i år 33 står det ingenting i Bibelen om at disiplene kastet lodd for å velge ut tilsynsmenn og deres assistenter eller for å avgjøre viktige saker. Etter at den hellige ånd hadde begynt å virke på den kristne menighet, var det ikke behov for denne metoden. (Apg 6:2–6; 13:2; 20:28; 2Ti 3:16, 17) Menn ble valgt ut som tilsynsmenn, ikke fordi et lodd falt på dem, men fordi de viste at den hellige ånd var virksom i livet deres. (1Ti 3:1–13; Tit 1:5–9) Andre kulturer gjorde også bruk av loddkasting. (Est 3:7; Joe 3:3; Ob 11) For eksempel kastet de romerske soldatene lodd om Jesu klær, slik det var blitt forutsagt i Sl 22:18. Motivet deres var nok ikke å oppfylle en bibelsk profeti, men å oppnå personlige fordeler. – Joh 19:24; se studienote til Mt 27:35.

regnet som apostel sammen med de elleve: Det vil si betraktet som apostel på lik linje med de elleve andre. Da pinsedagen kom, fantes det derfor tolv apostler som kunne utgjøre grunnvollen for det åndelige Israel. Mattias må ha vært en av «de tolv» som senere hjalp til med å løse det problemet som berørte de gresktalende disiplene. – Apg 6:1, 2.