Oversikt over 1. Korinter
A. INNLEDNING (1:1–9)
B. VIKTIGHETEN AV ENHET I DEN KRISTNE MENIGHET (1:10 til 4:21)
1. Hva som bidrar til enhet, og hva som fører til splittelse (1:10 til 2:16)
Å følge mennesker fører til splittelse (1:10–17)
Anerkjenne Kristus, Guds kraft og visdom (1:18–25)
Være stolt av det som har med Jehova å gjøre, ikke av det som har med mennesker å gjøre (1:26–31)
Forkynne som Paulus, ikke med avansert talekunst eller visdom (2:1–5)
Innse at Guds visdom er overlegen (2:6–10)
Få den ånd som er fra Gud; være et åndelig menneske (2:11–16)
2. Samarbeide med Gud for at menigheten skal vokse og være forent (3:1–23)
3. Flere råd som bidrar til enhet (4:1–21)
C. HOLDE MENIGHETEN MORALSK REN (5:1 til 6:20)
D. VEILEDNING OM EKTESKAP OG OM DET Å VÆRE UGIFT (7:1–40)
1. Råd til gifte og ugifte (7:1–24)
Ektefeller skal gi hverandre det de har rett til å få, men med omtanke for hverandre (7:1–7)
For dem som brenner av begjær, er det bedre å gifte seg enn å forbli ugift (7:8, 9)
En gift kristen skal ikke forlate en ikke-troende ektefelle; kan kanskje etter hvert hjelpe ektefellen til å oppnå frelse (7:10–16)
Man skal bli i den livssituasjonen man ble kalt i (7:17–24)
2. De ugifte og enkene (7:25–40)
E. OMTANKE FOR TROSFELLERS ÅNDELIGE VE OG VEL (8:1 til 11:1)
1. Mat ofret til avguder (8:1–13)
2. Paulus’ eksempel som apostel (9:1–27)
3. Advarende eksempler fra Israels historie (10:1–22)
4. Bruk den kristne friheten på en omtenksom måte (10:23 til 11:1)
«Alt er tillatt, men ikke alt bygger opp» (10:23, 24)
Ta hensyn til andres samvittighet (10:25–30)
Gjør alt til Guds ære; etterlign Paulus og Kristus (10:31 til 11:1)
F. VEILEDNING OM ORDEN I MENIGHETEN (11:2 til 14:40)
Respekt for kristent lederskap; prinsippet om å ha noe på hodet (11:2–16)
Vise respekt for Herrens kveldsmåltid (11:17–34)
Åndens gaver (12:1–11)
Én kropp, mange kroppsdeler (12:12–31a)
Kjærligheten – en langt bedre vei (12:31b til 13:13)
Gaver til å profetere og tale på fremmede språk (14:1–25)
Orden på kristne møter (14:26–40)
G. OPPSTANDELSESHÅPET – ET SIKKERT HÅP (15:1–58)
H. AVSLUTTENDE BEMERKNINGER (16:1–24)