1. Korinter 10:1–33

10  Brødre, jeg vil at dere skal vite dette: Våre forfedre var alle under skyen,+ og alle gikk gjennom havet,+  og alle ble døpt til Moses ved hjelp av skyen og havet.  Alle spiste den samme åndelige maten,+  og alle drakk den samme åndelige drikken.+ For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og denne klippen var et bilde på Kristus.+  Men de fleste av dem ble ikke godkjent av Gud, og de ble slått ned i ødemarken.+  Disse hendelsene er blitt eksempler for oss, for at vi ikke skal ha lyst til å gjøre noe som er skadelig, slik de hadde.+  Bli heller ikke avgudsdyrkere, som noen av dem ble. Det står jo skrevet: «Folket satte seg ned for å spise og drikke, og så reiste de seg for å more seg.»+  La oss heller ikke praktisere seksuell umoral, slik noen av dem gjorde, noe som førte til at 23 000 av dem falt på én dag.+  La oss heller ikke sette Jehova på prøve,+ slik noen av dem gjorde, noe som førte til at de ble drept av slangene.+ 10  Dere skal heller ikke klage,+ slik noen av dem gjorde,+ noe som førte til at de ble drept av ødeleggeren.+ 11  Det som skjedde med dem, er skrevet ned som advarende eksempler for oss+ som lever ved slutten av denne ordningen.+ 12  Den som mener at han står, må derfor passe seg så han ikke faller.+ 13  Dere har ikke møtt andre fristelser* enn dem som er vanlige for mennesker.+ Og Gud er trofast – han vil ikke la dere bli fristet* ut over det dere kan tåle.+ Men når dere blir fristet,* vil han sørge for en utvei, så dere kan klare å holde ut.+ 14  Derfor, mine kjære, flykt fra avgudsdyrkelse!+ 15  Jeg snakker til dere som til kloke mennesker. Bedøm selv det jeg sier. 16  Velsignelsens beger som vi velsigner, betyr ikke det å ha del i Kristi blod?+ Brødet som vi bryter, betyr ikke det å ha del i Kristi kropp?+ 17  Fordi det er ett brød, er vi én kropp selv om vi er mange.+ For vi har alle del i dette ene brødet. 18  Se på dem som er israelitter i bokstavelig forstand: Har ikke de som spiser ofrene, fellesskap med alteret?+ 19  Hva mener jeg med dette? At det som blir ofret til en avgud, er noe, eller at en avgud er noe?+ 20  Nei. Men det som nasjonene ofrer, ofrer de til demoner og ikke til Gud.+ Og jeg vil ikke at dere skal ha fellesskap med demonene.+ 21  Dere kan ikke drikke av både Jehovas beger og demonenes beger. Dere kan ikke spise ved både «Jehovas bord»+ og demonenes bord. 22  Eller vil vi ‘utfordre Jehova så han blir vred’?+ Vi er vel ikke sterkere enn ham? 23  Alt er tillatt, men ikke alt fører til noe godt.+ Alt er tillatt, men ikke alt bygger opp.+ 24  Ingen skal søke sitt eget beste. Søk heller den andres beste!+ 25  Dere kan spise alt kjøtt som blir solgt på torget, uten å stille spørsmål på grunn av deres samvittighet, 26  for «Jehova eier jorden og alt som er på den».+ 27  Hvis en ikke-troende inviterer dere til et måltid og dere takker ja, så spis alt som blir satt fram for dere, uten å stille spørsmål på grunn av deres samvittighet. 28  Men hvis noen sier til dere: «Dette har vært båret fram som offer», så la være å spise det, av hensyn til ham som fortalte det, og av hensyn til samvittigheten.+ 29  Jeg mener ikke din egen samvittighet, men den andres. For jeg vil ikke bruke min frihet på en måte som får en annens samvittighet til å dømme meg.+ 30  Hvis jeg spiser og takker Gud for måltidet, hvorfor skal jeg da bli kritisert på grunn av det jeg takker for?+ 31  Derfor, enten dere spiser eller drikker eller gjør noe annet, så gjør alt til Guds ære.+ 32  Unngå å bli årsak til at andre snubler – enten det gjelder jøder, grekere eller noen i Guds menighet.+ 33  Selv prøver jeg å gjøre det som alle mennesker vil synes godt om. Jeg søker ikke mitt eget beste,+ men tenker på det som er best for de mange, så de kan bli frelst.+

Fotnoter

El.: «prøvelser».
El.: «prøvd».
El.: «prøvd».

Studienoter

var alle under skyen, og alle gikk gjennom havet: Paulus viser her til det storslåtte miraklet som fant sted da israelittene forlot Egypt på Moses’ tid. Jehova fikk vannmassene i Rødehavet til å bli stående som en mur på begge sider av israelittene, slik at de kunne gå midt gjennom havet på tørr grunn. (2Mo 14:21, 22, 29) Skysøylen, som var et tegn på Jehovas beskyttelse og omsorg, var over dem og bak dem. (2Mo 14:19, 24) På den måten var israelittene «under skyen» mens de «gikk gjennom havet».

døpt til Moses: Eller: «neddukket til Moses». Paulus snakker her om en symbolsk dåp, eller neddukking, av Israels menighet. Her innebærer det greske ordet baptịzo at Jehova overga israelittenes forfedre til Moses som deres leder. Jehova døpte dem ved hjelp av sin engel. Mens israelittene gikk østover på bunnen av Rødehavet, var de omgitt av vannmassene og skjult for faraos hær av skyen. Deretter løftet Gud dem på en billedlig måte opp fra vannet ved å føre dem opp på den østlige bredden som et fritt folk. (2Mo 14:19, 22, 24, 25) For at israelittene skulle bli døpt på denne måten, måtte de være forent med Moses og følge ham gjennom Rødehavet. Så denne symbolske dåpen var «til Moses» i den forstand at folket måtte følge hans ledelse.

Du er Peter, og på denne klippen: Det greske hankjønnsordet pẹtros betyr «klippestykke; stein». Her blir det brukt som egennavn (Peter), den greske formen av det navnet Jesus ga Simon. (Joh 1:42) Hunkjønnsordet pẹtra, som her blir gjengitt med «klippen», kan betegne fjell, fjellgrunn eller lignende. Dette greske ordet forekommer også i Mt 7:24, 25; 27:60; Lu 6:48; 8:6; Ro 9:33; 1Kt 10:4; 1Pe 2:8. Det er tydelig at Peter ikke så på seg selv som den klippen Jesus skulle bygge menigheten på, for i 1Pe 2:4–8 skrev han at Jesus var den lenge lovte «grunnhjørnestein» som Gud selv hadde utvalgt. I tråd med dette brukte Paulus uttrykkene «grunnvoll» og «den åndelige klippen» om Jesus. (1Kt 3:11; 10:4) Så Jesus brukte tydeligvis et ordspill og sa egentlig: ‘Du, den jeg har kalt Peter, eller klippestykket [pẹtros], har forstått hvem Kristus, «denne klippen [pẹtra]», egentlig er, han som skal være grunnvollen for den kristne menighet.’

er et symbol på: Det greske ordet estịn (bokst.: «er») betyr her «betegner; symboliserer; står for; betyr». Denne betydningen var helt opplagt for apostlene, for Jesu fullkomne kropp var jo fysisk til stede rett foran dem, og det samme gjaldt det usyrede brødet som de skulle spise. Brødet kunne derfor ikke ha vært Jesu bokstavelige kropp. Det er verdt å merke seg at det samme greske ordet er brukt i Mt 12:7, og mange bibeloversettelser gjengir det med «betyr».

klippen: Det greske hunkjønnsordet pẹtra, som her er oversatt med «klippen», kan betegne fjell, fjellgrunn eller lignende. Dette greske ordet forekommer også i Mt 7:24, 25; 16:18; 27:60; Lu 6:48; 8:6; Ro 9:33; 1Pe 2:8. (Se studienote til Mt 16:18.) Ved minst to anledninger og på to forskjellige steder ble israelittene på en mirakuløs måte forsynt med vann som kom ut fra en klippe. (2Mo 17:5–7; 4Mo 20:1–11) Det kan derfor sies at klippen, som en kilde til vann, på en måte fulgte dem. Klippen var et bilde på Kristus, som sa til jødene: «Hvis noen er tørst, så la ham komme til meg og drikke.» – Joh 7:37.

var et bilde på: Eller: «var». Det greske verbet for «å være» har her betydningen «å betegne; å bety». Jevnfør studienote til Mt 26:26.

eksempler: Flertallsformen av det greske ordet tỵpos kan i denne sammenhengen også oversettes med «advarende eksempler» eller «lærdommer». I dette og de neste versene nevner Paulus flere hendelser i Guds folks historie som kan tjene som sterkt advarende eksempler for de kristne.

ikke skal ha lyst til å gjøre noe som er skadelig: Israelittene fikk «lyst til å gjøre noe som er skadelig», eller «lyst til det onde», slik noen bibler gjengir dette uttrykket, delvis fordi de ikke satte pris på de gode tingene Jehova skaffet til veie for dem. Israelittene viste for eksempel gjentatte ganger at de så med forakt på den mirakuløse mannaen de fikk. (4Mo 11:4–6; 21:5) De viste også en utakknemlig holdning da de forsynte seg så grådig av de vaktlene Jehova ga dem å spise. Vaktlene i seg selv var ikke ‘noe som var skadelig’, og det var heller ikke purren, løken og agurkene som israelittene lengtet etter. (4Mo 11:19, 20, 31–34) Det var israelittenes grådige og selviske lengsel som gjorde at disse tingene ble ‘skadelige’, eller «onde», slik Paulus uttrykker det.

Bli heller ikke avgudsdyrkere, som noen av dem ble: Paulus sikter her til det at israelittene tilba en gullkalv ved foten av Sinai-fjellet. (2Mo 32:1–6) Dette var et direkte brudd på Jehovas lov mot avgudsdyrkelse, en lov israelittene bare noen uker tidligere hadde sagt at de skulle følge. (2Mo 20:4–6; 24:3) De hadde tydeligvis ikke tenkt å forkaste Jehova som sin Gud. Aron kalte til og med denne avgudsdyrkelsen en «høytid for Jehova». Men israelittene gikk i den fellen å prøve å blande tilbedelsen av Jehova med avgudsdyrkelse.

seksuell umoral ... umoral: Det greske ordet porneia, som forekommer to ganger i dette verset, er et generelt begrep som dekker all seksuell omgang som er ulovlig ifølge Bibelen. Det omfatter utroskap, prostitusjon, seksuell omgang mellom ugifte personer, homoseksuelle handlinger og seksuell omgang med dyr. – Se Ordforklaringer.

mennesker som praktiserer seksuell umoral: Dette uttrykket er oversatt fra det greske substantivet pọrnos, som er beslektet med substantivet porneia (seksuell umoral, 1Kt 5:1) og verbet porneuo (å praktisere seksuell umoral, 1Kt 6:18). (Se Ordforklaringer: «Seksuell umoral».) Fra gammel tid var Korint kjent som et sted der man hadde en livsstil som var preget av moralsk forderv, og der man tilba gudinnen Afrodite. Denne tilbedelsen stimulerte fysiske lyster og fremmet umoral. (Jevnfør studienote til 1Kt 7:2.) Paulus sier at noen kristne i Korint hadde hatt en umoralsk livsstil tidligere, men at de hadde forandret oppførsel og nå var god omgang. – 1Kt 6:11.

praktisere seksuell umoral, slik noen av dem gjorde: Like før israelittene skulle gå inn i det lovte land, lokket moabittiske kvinner tusener av dem til å begå seksuell umoral og bli med på den urene tilbedelsen av Baal-Peor i Sjittim på Moabs sletter. – 4Mo 25:1–3, 9; se studienote til 1Kt 5:1.

23 000 av dem falt på én dag: Paulus henviser tydeligvis til den hendelsen som er beskrevet i 4Mo 25:9, og bruker den som en kraftig advarsel mot å bli involvert i seksuell umoral. (Se studienote til 1Kt 5:9.) Siden 4Mo 25:9 sier at «det var 24 000 som døde av plagen», har noen påpekt at det er en tilsynelatende motsigelse mellom den beretningen og det tallet Paulus oppgir. Men Paulus sier konkret at de han omtaler her, døde «på én dag», noe som sannsynligvis betyr at det var 23 000 som døde av selve plagen. «Lederne for disse mennene» ble henrettet av dommerne etter plagen. (4Mo 25:4, 5) Det kan være at tallet i 4. Mosebok er det totale antallet som døde, innbefattet de lederne som Gud holdt ansvarlige for folkets synder.

La oss heller ikke sette Jehova på prøve: Paulus tenkte antageligvis på flere tilfeller der israelittene satte Jehova på prøve i ødemarken, for eksempel de tilfellene som er omtalt i 2Mo 16:2, 3; 17:2, 3, 7; 4Mo 14:22. Paulus viser til en konkret hendelse i den andre delen av dette verset ved å si slik noen av dem gjorde, noe som førte til at de ble drept av slangene. Denne hendelsen er beskrevet i 4Mo 21:5, 6, der det står at «folket talte imot Gud og Moses», og at «Jehova sendte ... giftslanger inn blant folket». Paulus kan også ha tenkt på Sl 78:18, der salmisten sier at israelittene «utfordret [bokst.: «prøvde»] Gud i sitt hjerte». – Se Tillegg C3 innledning; 1Kt 10:9.

Dere skal heller ikke klage, slik noen av dem gjorde: Israelittene klaget på, eller murret mot, Jehova ved flere anledninger. De rettet for eksempel sterk kritikk mot Moses og Aron da ti av de tolv speiderne som ble sendt ut for å utforske Kanaan, kom tilbake med negative rapporter. De ønsket til og med å utnevne en ny leder i stedet for Moses og mente at det ville være bedre å dra tilbake til Egypt. (4Mo 14:1–4) Senere «begynte hele Israels folk å klage» fordi opprørerne Korah, Datan og Abiram og deres tilhengere ble henrettet. De mente tydeligvis at henrettelsen var urettferdig, og deres klagende innstilling fikk konsekvenser for mange. Jehova reagerte ved å sende en plage som tok livet av 14 700 israelitter. (4Mo 16:41, 49) Jehova så på slik klaging som ble rettet mot hans representanter, som klaging rettet mot ham selv. – 4Mo 17:5.

eksempler: Flertallsformen av det greske ordet tỵpos kan i denne sammenhengen også oversettes med «advarende eksempler» eller «lærdommer». I dette og de neste versene nevner Paulus flere hendelser i Guds folks historie som kan tjene som sterkt advarende eksempler for de kristne.

advarende eksempler: Se studienote til 1Kt 10:6.

som lever ved slutten av denne ordningen: Eller: «som lever ved slutten av tingenes ordninger (tidsaldrene)». Apostelen Paulus hadde nevnt en rekke hendelser i Israels historie (1Kt 10:1–10) som hadde ledet opp til slutten av denne ordningen, altså den jødiske samfunnsordningen. (Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) «Denne ordningen» var nært knyttet til lovpakten og innbefattet slike elementer som et presteskap, en ordning med ofre, forskrifter med hensyn til kosthold, en ordning med et tabernakel og senere et tempel for tilbedelse med høytider og sabbater og en nasjonal ordning som med tiden kom til å innbefatte jordiske konger. Mange av de spesielle trekkene som kjennetegnet den israelittiske eller jødiske tidsalderen, eller epoken, opphørte ikke helt før i år 70. Det året ble Jerusalem og templet ødelagt, noe som for alltid gjorde slutt på det jødiske presteskapet, ofringene og tilbedelsen i templet slik den var fastsatt i Loven. I tillegg ble det jødiske folket, som en gang var Guds utvalgte nasjon, spredt blant nasjonene, noe som utgjorde en oppfyllelse av Jesu profeti i Lu 21:24 og av det Paulus her sier om «slutten av denne [jødiske] ordningen».

det som nasjonene ofrer, ofrer de til demoner: I det foregående verset gjør Paulus det klart at en avgud ikke er noe. Men det som er den virkelige faren ved avgudsdyrkelse, er den makten som står bak. Paulus henviser tydeligvis til 5Mo 32:17. En lignende tanke kommer fram i Sl 106:36, 37. Jesus sa at makten bak all slik avgudsdyrkelse er Satan, som er «demonenes hersker». (Mt 12:24–26) Så når folk fra nasjonene ofret til avguder eller falske guder, tilba de i virkeligheten demoner. Som en del av seremonien pleide dessuten tilbederne å spise noe av det ofrede kjøttet. De spiste på en måte et måltid sammen med gudene sine og hadde dermed fellesskap med demonene.

Jehovas beger: Fem vers tidligere omtaler Paulus det begeret med vin som symboliserer Kristi blod under Herrens kveldsmåltid. (1Kt 10:16) Der kaller han det begeret som brukes under denne seremonien, «velsignelsens beger som vi velsigner». Da Jesus innstiftet minnehøytiden, ba han en bønn, eller uttalte han en velsignelse, før han ga begeret til disiplene sine. (Mt 26:27, 28; Lu 22:19, 20) Dette mønsteret blir fortsatt fulgt ved at det blir bedt en bønn før noen drikker av begeret. Det er imidlertid Jehova som har sørget for alle de åndelige gavene de kristne har fått, deriblant Jesu gjenløsningsoffer. Det var for Jehova Jesus framstilte verdien av sitt offer. Det var Jehova som bestemte hvordan dette offeret skulle anvendes. Og det var Jehova som forutsa og innstiftet den nye pakt. (Jer 31:31–34) Så det er passende å kalle det «Jehovas beger». – Se Tillegg C3 innledning; 1Kt 10:21a.

demonenes beger ... demonenes bord: Herrens kveldsmåltid er et fellesskapsmåltid og har visse likhetstrekk med det måltidet som var knyttet til fellesskapsofrene i det gamle Israel. (3Mo 3:1–16; 7:28–36; 1Kt 10:16) På lignende måte ville en kristen som spiste et offermåltid sammen med avgudsdyrkere, delta i et fellesskapsmåltid, et måltid sammen med demoner. En kristen kunne ikke delta i Herrens kveldsmåltid og i tillegg delta i måltidene til hedninger som tilba falske guder.

Jehovas bord: Dette uttrykket er blitt oppfattet som et sitat fra eller en hentydning til Mal 1:7, 12, der alteret i Jehovas tempel blir kalt «Jehovas bord». Det blir kalt et «bord» fordi ofrene som ble båret fram på det, blir sammenlignet med «mat [bokst.: «brød»]». (Mal 1:7; fotn.; Ese 41:22) Når israelittene spiste av de fellesskapsofrene som ble ofret til Gud, var det som om de spiste et måltid sammen med ham, for Gud var representert ved alteret. – Se studienoten til Jehovas beger i dette verset og Tillegg C3 innledning; 1Kt 10:21b.

Eller vil vi ‘utfordre Jehova så han blir vred’?: Eller: «Eller vil vi ‘egge Jehova til nidkjærhet’?» Paulus advarer de kristne mot å vekke Jehovas vrede ved å delta i en eller annen form for avgudsdyrkelse. Paulus hentyder til 5Mo 32:21, men han siterer ikke direkte fra det skriftstedet. Sammenhengen, 5Mo 32:19–21, viser at det er Jehova som sier: «De har vakt min harme med det som ikke er en gud». – Les mer om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; 1Kt 10:22.

lov til alt: Paulus mente åpenbart ikke at det er lov å gjøre ting Gud fordømmer. (Apg 15:28, 29) Men han forsto at siden de kristne ikke er pålagt å følge de mange bestemmelsene i Moseloven, ville de komme opp i en rekke situasjoner der Bibelen ikke gir et direkte svar på hva man skal gjøre. I slike tilfeller måtte de ikke bare ta hensyn til sin egen samvittighet, men også andres samvittighet. Han trakk fram det å spise mat som et eksempel. (1Kt 6:13) Noen kristne med en svak samvittighet hadde innvendinger mot det å spise visse typer mat. (1Kt 10:23, 25–33) Så selv om de kristne hadde lov til å spise slik mat, ville ikke Paulus gjøre det hvis det fikk andre til å snuble eller skadet samvittigheten deres. – 1Kt 8:12, 13.

Når det gjelder mat som har vært ofret til avguder: I det første århundre frambar grekere og romere dyreofre til avguder. Deler av dyret ble lagt på et alter. Én del gikk til prestene og én del til dem som frambar offeret, slik at de kunne bruke kjøttet til et måltid eller en fest. Men kjøtt som ble til overs, ble ofte «solgt på torget». (1Kt 10:25) De kristne i Korint hadde skrevet til Paulus og spurt om det var i orden å spise slikt kjøtt. (1Kt 7:1a) Inspirert av hellig ånd hjalp Paulus dem til å forstå at «en avgud ikke er noe som helst» for modne kristne. (1Kt 8:4) Likevel rådet han de kristne til ikke å gå til et avgudstempel for å spise kjøtt. Hvis en kristen spiste ved et hedensk tempel, kunne det gi åndelig svake personer som så det, et galt inntrykk, og de ville kanskje trekke den slutningen at den som spiste kjøttet, tilba avguden. Dette kunne få noen av dem som var åndelig svake, til å snuble eller til og med påvirke dem til å spise kjøtt som et ledd i en religiøs seremoni. (1Kt 5:9, 10; 8:9, 10) Det ville være et direkte brudd på det påbudet fra det styrende råd som står i Apg 15:28, 29. – Se studienoter til 1Kt 8:4; 10:25.

Når det gjelder det å spise mat som har vært ofret til avguder: Det greske uttrykket som i dette verset er oversatt med «mat som har vært ofret til avguder», forekommer også i Apg 15:29, der det er oversatt med «det som er ofret til avguder». Men det greske uttrykket har en vid betydning og kan brukes om kjøtt fra et offer som faktisk ble brukt i en religiøs seremoni, og om kjøtt som var til overs fra et slikt offer. Her snakker Paulus om kjøtt som var til overs, og som ble solgt på et offentlig torg. (1Kt 10:25) Det Paulus sier i 1. Korinter 8 og 10 og Romerne 14, betyr ikke at han ga de kristne tillatelse til å delta i visse former for avgudsdyrkelse eller til å være med på en fest til ære for en avgud. I stedet ble Paulus inspirert til å skrive at det under et vanlig måltid var tillatt å spise kjøtt som var blitt solgt til offentligheten. Slikt kjøtt var ikke urent eller besmittet bare fordi det kom fra et avgudstempel. – Se studienoter til 1Kt 8:1; 10:25.

Dere kan spise alt kjøtt som blir solgt på torget: På ‘et torg’ (gresk: mạkellon) ble det i første rekke solgt kjøtt og fisk, men også andre matvarer. Overflødig kjøtt fra templer ble noen ganger solgt til kjøpmenn, som så kunne selge det i forretningene sine. Kjøtt som ble solgt på et torg, hadde ikke lenger noen «hellig» betydning og var like bra som andre typer kjøtt. De kristne trengte ikke å se på kjøtt fra et tempel som dårlig i seg selv eller som besmittet. De kunne ganske enkelt kjøpe det hvis det var blitt tappet for blod på riktig måte. – Se studienoter til 1Kt 8:1, 4.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 24:1 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C1 og C2.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 24:1 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C1 og C2.

av hensyn til samvittigheten: Noen senere greske håndskrifter og noen gamle oversettelser til andre språk tilføyer: «For jorden hører Herren til, og det gjør også det som fyller den.» Dette er tatt med i noen få moderne oversettelser. Men mange tidlige og pålitelige håndskrifter har ikke denne setningen med i vers 28. Den var etter alt å dømme ikke en del av den opprinnelige teksten. En lignende uttalelse står i 1Kt 10:26, der det ikke er noen usikkerhet med hensyn til den greske teksten. – Se Tillegg A3; studienote til 1Kt 10:26.

noen i Guds menighet: Bokstavelig: «Guds menighet». Det greske ordet ekklesịa, som vanligvis blir oversatt med «menighet», er brukt på forskjellige måter i De kristne greske skrifter. (Se Ordforklaringer: «Menighet».) Noen ganger sikter ordet til hele gruppen av åndssalvede kristne. (Mt 16:18; He 2:12; 12:23) Men i denne sammenhengen bruker Paulus uttrykket i snevrere betydning. Ifølge den greske teksten oppfordrer han kristne til å unngå å bli årsak til at «Guds menighet» snubler, det vil si andre kristne i Guds menighet som levde på den tiden og ville bli berørt av deres handlemåte.

Multimedia