1. Korinter 16:1–24

16  Når det gjelder innsamlingen til de hellige,+ skal dere følge den veiledningen som jeg ga til menighetene i Galạtia.+  Den første dagen i uken skal hver av dere legge noe til side, alt etter hva dere har råd til, slik at det ikke skal samles inn penger når jeg kommer.+  Men når jeg kommer, skal jeg sende de mennene dere godkjenner i brevene deres,+ til Jerusalem med deres vennlige gave.  Hvis det er ønskelig at også jeg drar dit, kan de dra dit sammen med meg.  Men jeg skal komme til dere når jeg har dratt gjennom Makedọnia, for jeg har tenkt å reise gjennom Makedọnia.+  Det er mulig at jeg blir hos dere en stund, kanskje vinteren over. Så kan dere følge meg et stykke på veien videre, uansett hvor jeg da reiser.  Jeg ønsker nemlig ikke bare å se dere på en gjennomreise, for jeg håper å kunne bli hos dere en tid,+ hvis Jehova tillater det.  Men jeg blir i Ẹfesos+ fram til pinsen,  for en dør som fører til stor aktivitet, er blitt åpnet for meg,+ men det er mange motstandere. 10  Hvis Timọteus+ kommer, sørg da for at han kan kjenne seg trygg hos dere, for han gjør Jehovas gjerning,+ akkurat som meg. 11  Derfor må ingen se ned på ham. Send ham av sted i fred, så han kan komme til meg, for jeg venter på ham sammen med brødrene. 12  Når det gjelder vår bror Apọllos,+ ba jeg ham inntrengende om å reise til dere sammen med brødrene. Han hadde ikke tenkt å komme nå, men han kommer når han får anledning. 13  Hold dere våkne,+ stå fast i troen,+ vær modige,+ bli* sterke!+ 14  La alt dere gjør, skje med kjærlighet.+ 15  Jeg har en oppfordring til dere, brødre. Dere vet at husstanden til Stẹfanas var de første i Akaia som ble disipler, og at de har gått helt og fullt inn for å tjene de hellige. 16  Fortsett å underordne dere slike mennesker og alle andre som samarbeider og strever.+ 17  Jeg gleder meg over at Stẹfanas,+ Fortunạtus og Akạ’ikus er her hos meg, for de har oppveid det at dere ikke er her. 18  De har styrket både meg og dere.* Vis derfor respekt for den slags menn. 19  Menighetene i Asia sender dere sine hilsener. Akvịlas og Priska+ og menigheten som samles hjemme hos dem,+ sender dere sine hjertelige hilsener i Herren. 20  Alle brødrene hilser til dere. Hils hverandre med et hellig kyss. 21  Denne hilsenen skriver jeg, Paulus, med min egen hånd. 22  Hvis noen ikke elsker Herren, skal han være forbannet. Vår Herre, kom! 23  Måtte Herren Jesu ufortjente godhet være med dere. 24  Min kjærlighet er med alle dere som er forent med Kristus Jesus.

Fotnoter

El.: «vær».
Bokst.: «både min og deres ånd».

Studienoter

innsamlingen: Det greske ordet logịa, her gjengitt med «innsamlingen», forekommer bare to ganger i Bibelen, i 1Kt 16:1, 2. Sammenhengen og Paulus’ ordvalg viser at innsamlingen sannsynligvis dreide seg om penger, ikke om mat eller klær. Ved å bruke ordet «innsamling» i bestemt form viser Paulus til en spesiell innsamling, en som korinterne kjente til fra før. Det ser ut til at denne innsamlingen gikk til de kristne i Judea, som var i stor nød på den tiden. – 1Kt 16:3; Ga 2:10.

Den første dagen i uken: Det er sannsynlig at Paulus her sikter til den dagen som kommer etter den jødiske sabbaten. Han anbefalte altså at hver kristen i Korint skulle prioritere å legge til side noe i begynnelsen av uken som bidrag til dem som hadde det vanskelig. Dette skulle gjøres på privat initiativ og i samsvar med det den enkelte hadde råd til. (1Kt 16:1) Paulus innførte ikke søndagen som den nye sabbatsdagen for de kristne, slik noen har ment. – Kol 2:16, 17.

skal jeg sende de mennene ... til Jerusalem med deres vennlige gave: Omkring år 55 var de kristne i Judea blitt rammet av fattigdom, så Paulus førte tilsyn med innsamlingen av nødhjelpsmidler fra menighetene i Galatia, Makedonia og Akaia. (1Kt 16:1, 2; 2Kt 8:1, 4; 9:1, 2) Da han la ut på den lange reisen til Jerusalem i år 56 for å overlevere bidraget, hadde han følge av ganske mange menn. Gruppen hadde med seg penger som de var betrodd av flere menigheter, og det kan være at hver menighet sendte noen menn med Paulus. (Apg 20:3, 4; Ro 15:25, 26) Det kan ha vært nødvendig å være så mange fordi forbrytere utgjorde en fare for reisende. (2Kt 11:26) Siden det bare var godkjente menn som skulle overlevere de innsamlede midlene sammen med Paulus, ville det ikke være noen grunn til å mistenke disse mennene for å misbruke midlene. De som ga bidrag, kunne stole på at pengene ville bli brukt riktig. – 2Kt 8:20.

Makedonia: Se Ordforklaringer: «Makedonia»; Tillegg B13.

hvis Jehova vil: Et uttrykk som understreker hvor viktig det er å ta Guds vilje i betraktning når man gjør noe eller planlegger noe. Apostelen Paulus hadde alltid dette prinsippet i tankene. (Apg 18:21; 1Kt 16:7; He 6:3) Disippelen Jakob oppmuntret dessuten sine lesere til å si: «Hvis Jehova vil, skal vi leve og gjøre det eller det.» (Jak 4:15) Jakob mente ikke at de kristne alltid måtte si dette høyt. Og de skulle heller ikke bruke dette uttrykket på en overtroisk måte eller som en tom frase. I stedet skulle de prøve å finne ut hva som er Guds vilje, og handle i samsvar med det.

hvis Jehova tillater det: Dette og lignende uttrykk som brukes i De kristne greske skrifter, understreker hvor viktig det er å ta Guds vilje i betraktning når man gjør eller planlegger noe. – He 6:3; Jak 4:15; se studienote til 1Kt 4:19; les om hvorfor Guds navn er brukt her, i Tillegg C3 innledning; 1Kt 16:7.

jeg blir i Efesos: Disse ordene av Paulus er et sterkt bevis for at han skrev dette brevet mens han var i Efesos. Et indirekte bevis for det samme finnes i 1Kt 16:19, der Paulus i tillegg til sine egne hilsener overbringer hilsener fra Akvilas og Priska (Priskilla). Ifølge Apg 18:18, 19 hadde dette ekteparet flyttet fra Korint til Efesos.

pinsen: Se Ordforklaringer: «Pinsen» og Tillegg B15.

døren til tro: Eller: «troens dør». Jehova åpnet denne billedlige døren ved å gi folk fra nasjonene, eller ikke-jøder, muligheten til å få tro. I bibelsk forstand innbefatter det å få tro tanken om å utvikle tillit som fører til lydige handlinger. (Jak 2:17; se studienote til Joh 3:16.) Paulus brukte ordet «dør» i billedlig betydning tre ganger i brevene sine. – 1Kt 16:9; 2Kt 2:12; Kol 4:3.

en dør som fører til stor aktivitet: Dette er ett av tre tilfeller der Paulus bruker ordet «dør» i billedlig betydning. (2Kt 2:12; Kol 4:3; se studienote til Apg 14:27.) Paulus’ aktivitet i Efesos virket inn på forkynnelsesarbeidet i hele området. Han var i Efesos i omkring tre år (cirka 52–55 evt.), og som en følge av det ble det gode budskap om Riket spredt omkring i den romerske provinsen Asia. (Apg 19:10, 26; se Ordforklaringer: «Asia».) Byene Kolossai, Laodikea og Hierapolis, som lå lenger inne i landet enn Efesos, ble nådd med det gode budskap, selv om Paulus tydeligvis ikke besøkte dem personlig. Han kan ha sendt Epafras for å sette i gang forkynnelsesarbeidet der. (Kol 4:12, 13) Det er mulig at det gode budskap også nådde byene Filadelfia, Tyatira og Sardes i løpet av denne tiden med stor aktivitet.

Jehovas gjerning: Paulus sikter her til den gjerningen, eller tjenesten, som Gud hadde betrodd ham og Timoteus. Som han nevner i 1Kt 3:9, har de kristne det privilegiet å være «Guds medarbeidere». – Les om hvorfor Guds navn er brukt i dette uttrykket, i Tillegg C3 innledning; 1Kt 16:10.

Når det gjelder vår bror Apollos: Det ser ut til at Apollos må ha befunnet seg i eller i nærheten av Efesos, der Paulus skrev 1. Korinter. Apollos hadde forkynt i Korint tidligere (Apg 18:24 til 19:1a), og korinterne satte ham høyt. Paulus oppfordret Apollos til å besøke menigheten i Korint, men Apollos hadde ikke tenkt å dra til Korint på dette tidspunktet. Han kan ha vært redd for å skape enda mer splittelse i menigheten (1Kt 1:10–12), eller han kan ha hatt mer arbeid å gjøre der han var. Uansett viser Paulus’ korte uttalelse om «vår bror Apollos» at splittelsen i menigheten i Korint ikke hadde skapt noe brudd mellom disse to aktive misjonærene, slik noen bibelkommentatorer har ment. – 1Kt 3:4–9, 21–23; 4:6, 7.

sammen med brødrene: Noen mener at «brødrene» kan sikte til Stefanas, Fortunatus og Aka’ikus, som besøkte Paulus i Efesos (1Kt 16:17, 18), og som muligens deretter tok med seg dette brevet til Korint.

vær modige: Bokstavelig: «oppfør dere som menn». Det greske ordet som er brukt her (andrịzomai), er et verb som kommer fra substantivet anẹr, som betyr «mann». Den bokstavelige betydningen av ordet er «å oppføre seg som en mann», men hovedtanken er å være modig, slik det blir gjengitt i mange oversettelser. Paulus skrev disse ordene til alle i menigheten, så også kvinnene skulle være modige. Samtidig som Paulus her oppfordrer de kristne til å vise mandig mot, sier han også at han selv og medarbeiderne hans var «milde» og oppførte seg som «en ammende mor». (1Te 2:7) Det greske verbet andrịzomai forekommer bare her i De kristne greske skrifter, men det er brukt over 20 ganger i Septuaginta som gjengivelse av synonyme hebraiske uttrykk som betyr «være modig; være sterk». Det blir for eksempel brukt tre ganger i 5Mo 31:6, 7, 23, der Moses oppfordret folket og Josva til å ‘være modige’. Det blir også brukt tre ganger i Jos 1:6, 7, 9, der Jehova sa til Josva: «Vær ... sterk.»

oppmuntre: Eller: «formane». Det greske ordet parakalẹo betyr bokstavelig «å kalle til ens side». Det har vid betydning og kan formidle tanken om «å oppmuntre» (Apg 11:23; 14:22; 15:32; 1Te 5:11; He 10:25), «å trøste» (2Kt 1:4; 2:7; 7:6; 2Te 2:17) og i noen sammenhenger «å oppfordre; å formane; å be inntrengende». (Apg 2:40; Ro 15:30; 1Kt 1:10; Flp 4:2; 1Te 5:14; 2Ti 4:2; Tit 1:9, fotn.) Den nære forbindelsen mellom det å formane, trøste og oppmuntre viser at en kristen aldri må formane noen på en hard eller uvennlig måte.

Akaia: I De kristne greske skrifter sikter Akaia til den romerske provinsen i det sørlige Hellas som hadde Korint som hovedstad. Da keiser Augustus i år 27 fvt. reorganiserte de to greske provinsene Makedonia og Akaia, kom navnet Akaia til å omfatte hele Peloponnes og en del av det greske fastlandet. Provinsen Akaia var underlagt det romerske senatet og ble styrt av en prokonsul som holdt til i hovedstaden, Korint. (2Kt 1:1) Andre byer i provinsen Akaia som er nevnt i De kristne greske skrifter, er Aten og Kenkreai. (Apg 18:1, 18; Ro 16:1) Akaia og naboprovinsen i nord, Makedonia, blir ofte nevnt sammen. – Apg 19:21; Ro 15:26; 1Te 1:7, 8; se Tillegg B13.

har en oppfordring til: Eller: «ber ... inntrengende». – Les om det greske ordet parakalẹo som er brukt her, i studienote til Ro 12:8.

Akaia: Se studienote til Apg 18:12.

under Kristi nærvær: Ordet «nærvær» forekommer første gang i Mt 24:3, der noen av Jesu disipler spør ham om «tegnet på [hans] nærvær». Det sikter til Jesu Kristi nærvær som Konge fra han, usynlig for mennesker, ble innsatt på tronen som messiansk Konge ved begynnelsen av de siste dager for denne verdensordningen. Det greske ordet som er gjengitt med «nærvær», er parousịa. Mange oversettelser gjengir det med «komme», men det betyr bokstavelig «det å være ved siden av». Hans nærvær skulle strekke seg over en periode, ikke bare være en ankomst. Denne betydningen av parousịa framgår av Mt 24:37–39, der «Noahs dager ... før flommen» blir sammenlignet med «Menneskesønnens nærvær». Og i Flp 2:12 bruker Paulus parousịa for å omtale sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær». (Se studienote til 1Kt 16:17.) Paulus forklarer altså at de som tilhører ham, det vil si de som er Kristi åndssalvede brødre og søstre og er hans medarvinger, skulle bli oppreist til himmelsk liv en tid etter at Jesus var blitt innsatt som himmelsk Konge i Guds rike.

er her hos meg: Eller: «er nærværende». Her bruker Paulus det greske ordet parousịa i forbindelse med tre medarbeidere som var hos ham. Det blir brukt på lignende måte fem andre steder i De kristne greske skrifter. (2Kt 7:6, 7; 10:10; Flp 1:26; 2:12) Dette ordet brukes også i forbindelse med Jesu Kristi usynlige nærvær. (Mt 24:3; 1Kt 15:23) Det at parousịa, eller «nærvær», kan sikte til et usynlig nærvær, framgår av at den jødiske historieskriveren Josefus, som skrev på gresk, omtalte Guds parousịa på Sinai-fjellet. Guds usynlige nærvær kom til uttrykk gjennom torden og lyn. (Jewish Antiquities, III, 80 [v, 2]) Paulus bruker det beslektede verbet pạreimi («å være til stede») når han snakker om å være «nærværende i ånden», men ikke være «fysisk til stede». (1Kt 5:3, fotn.) Mange oversettelser gjengir dette ordet med «ankomst» eller «komme», men tanken om nærvær støttes av den måten Paulus bruker det på i Flp 2:12 for å beskrive sitt «nærvær» som motsetning til sitt «fravær». – Se studienote til 1Kt 15:23.

Akvilas: Paulus kaller denne trofaste kristne ektemannen og hans lojale kone, Priskilla (også kalt Priska), sine «medarbeidere». (Ro 16:3) De blir omtalt seks ganger i De kristne greske skrifter (Apg 18:18, 26; 1Kt 16:19; 2Ti 4:19), og hver gang blir de nevnt sammen. Navnet Priskilla er diminutivformen av navnet Priska. Paulus bruker den korte formen av navnet, og Lukas bruker den lange. Slike variasjoner var vanlige når det gjaldt romerske navn. Da keiser Claudius i år 49 eller i begynnelsen av år 50 forviste alle jøder fra Roma, bosatte Akvilas og Priskilla seg i Korint. Paulus kom dit om høsten i år 50. Han hadde samme håndverk som dette ekteparet, og de tre begynte å arbeide sammen som teltmakere. Akvilas og Priskilla hjalp utvilsomt Paulus med å bygge opp den nye menigheten i Korint. Akvilas var en mann fra Pontos, et område nord i Lilleasia langs Svartehavet. – Se Tillegg B13.

Menighetene i Asia: Det vil si i den romerske provinsen Asia. (Se Ordforklaringer: «Asia».) Apg 19:10 sier at «alle som bodde i provinsen Asia, fikk høre Herrens ord» mens Paulus oppholdt seg i Efesos. Da Paulus skrev 1. Korinter (cirka 55 evt.) under sitt opphold Efesos, tenkte han tydeligvis på menighetene i Kolossai, Laodikea og Hierapolis. (Kol 4:12–16) Andre menigheter som omtales i Åpenbaringsboken, menighetene i Smyrna, Pergamon, Sardes, Tyatira og Filadelfia, kan også ha vært opprettet på dette tidspunktet og ha vært blant dem som sendte disse hilsenene. – Åp 1:4, 11.

Akvilas og Priska: Se studienote til Apg 18:2.

menigheten som samles hjemme hos dem: De troende i det første århundre kom ofte sammen i private hjem. (Ro 16:3, 5; Kol 4:15; Flm 2) Det greske ordet for «menighet» (ekklesịa) sikter til en gruppe mennesker som er samlet i en bestemt hensikt. (1Kt 12:28; 2Kt 1:1) Noen bibeloversettelser bruker «kirke» som gjengivelse av det greske ordet ekklesịa i dette og andre vers. Men ettersom mange forbinder en kirke med en bygning som brukes til gudstjenester, og ikke med en gruppe mennesker som tilber Gud sammen, er «menighet» en mer nøyaktig gjengivelse.

med et hellig kyss: I fire av brevene sine (her og i 1Kt 16:20; 2Kt 13:12; 1Te 5:26) oppmuntrer Paulus sine medkristne til å hilse hverandre «med et hellig kyss». Apostelen Peter brukte et lignende uttrykk: «Hils hverandre med et kjærlig kyss.» (1Pe 5:14) I bibelsk tid var et kyss et tegn på hengivenhet, respekt eller fred. Det var også vanlig å kysse når man hilste på noen eller tok farvel. (Rut 1:14; Lu 7:45) Det var vanlig med kyss mellom menn og kvinner som var i slekt (1Mo 29:11; 31:28), mellom menn som var i slekt, og mellom nære venner. (1Mo 27:26, 27; 45:15; 2Mo 18:7; 1Sa 20:41, 42; 2Sa 14:33; 19:39; se studienote til Apg 20:37.) Blant de kristne var slike tegn på hengivenhet et uttrykk for den familiefølelsen og de åndelige båndene de hadde fordi de var forent ved den sanne tilbedelse. Det var ikke noe formalistisk eller rituelt ved dette, og det hadde heller ingen romantiske eller erotiske undertoner. – Joh 13:34, 35.

et hellig kyss: Se studienote til Ro 16:16.

vår bror Sostenes: Navnet Sostenes var ikke særlig vanlig. Det forekommer bare ett annet sted i Bibelen, nemlig i Apg 18:17. Det er derfor mulig at den synagogeforstanderen som ble slått av folkemengden i Korint, senere ble kristen og er identisk med den Sostenes som er omtalt her, og som var sammen med Paulus i Efesos. I 1Kt 16:21 antyder Paulus at mesteparten av brevet ikke ble skrevet med hans egen hånd, noe som kan tyde på at han brukte Sostenes som sekretær da dette brevet ble nedskrevet.

med min egen hånd: Se studienote til 1Kt 1:1.

Vår Herre, kom!: Paulus bruker her et arameisk uttrykk som på gresk transkriberes som Marạna tha. I likhet med andre semittiske uttrykk, som «amen» og «halleluja», var dette tydeligvis et uttrykk som den kristne menighet kjente, slik at Paulus kunne bruke det uten å forklare det nærmere. Det uttrykker et ønske som ligner på de avsluttende ordene i Åp 22:20, der apostelen Johannes utbrøt: «Amen! Kom, Herre Jesus.» Ifølge noen språkforskere skal det arameiske uttrykket transkriberes som Marạn athạ, og i så fall betyr det «Vår Herre kommer» eller «Vår Herre er kommet».

Multimedia