Det første brevet til korinterne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille brevene fra hverandre. Den papyruskodeksen som er kjent som P⁴⁶, viser at avskrivere brukte titler på bibelbøker. Denne kodeksen er den tidligste kjente samlingen av Paulus’ brev, ofte datert til omkring år 200. Den inneholder ni av brevene hans. I innledningen til Paulus’ første inspirerte brev til korinterne har denne kodeksen tittelen Pros Korịnthious A («Til korintere 1»). (Se Mediegalleri: «Paulus’ første brev til korinterne».) Andre tidlige håndskrifter, for eksempel Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus fra 300-tallet, inneholder den samme tittelen. I disse håndskriftene forekommer tittelen både i begynnelsen av brevet og på slutten.

vår bror Sostenes: Navnet Sostenes var ikke særlig vanlig. Det forekommer bare ett annet sted i Bibelen, nemlig i Apg 18:17. Det er derfor mulig at den synagogeforstanderen som ble slått av folkemengden i Korint, senere ble kristen og er identisk med den Sostenes som er omtalt her, og som var sammen med Paulus i Efesos. I 1Kt 16:21 antyder Paulus at mesteparten av brevet ikke ble skrevet med hans egen hånd, noe som kan tyde på at han brukte Sostenes som sekretær da dette brevet ble nedskrevet.

Guds menighet i Korint: Paulus opprettet menigheten i Korint omkring år 50. (Apg 18:1–11) Da han var i Efesos omkring år 55, skrev han dette første inspirerte brevet til korinterne. (Se også 1Kt 5:9.) Brødrene i Korint hadde nylig skrevet til Paulus og stilt spørsmål om det å gifte seg og det å spise mat som hadde vært ofret til avguder. (1Kt 7:1; 8:1) Men Paulus kjente til problemer som var enda viktigere å ta opp. Menigheten tolererte et tilfelle av skamløs umoral. (1Kt 5:1–8) Det var dessuten splittelse i menigheten. (1Kt 1:11–13; 11:18; 15:12–14, 33, 34) Det kan også ha vært en viss usikkerhet om hvordan Herrens kveldsmåltid skulle feires. (1Kt 11:20–29) Paulus ga inspirert veiledning om disse sakene, og han la spesielt vekt på betydningen av å vise kristen kjærlighet. – 1Kt 13:1–13.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Se studienote til Ro 1:7.

fellesskap: Paulus bruker det greske ordet koinonịa flere ganger i brevene sine. (1Kt 10:16; 2Kt 6:14; 13:14) I sammenhengen her overbringer dette ordet tanken om at det å ha fellesskap med Guds Sønn innebærer enhet og nært vennskap. – Se studienote til Apg 2:42.

splittelse: Eller: «partidannelser; klikker; skismaer». Jesus ba om at hans disipler måtte være forent (Joh 17:20–23), og Paulus var også svært opptatt av enheten i den kristne menighet. På den tiden da Paulus skrev sitt første inspirerte brev til korinterne (cirka 55 evt.), var det splittelse i menigheten. Noen betraktet Apollos som sin leder, mens andre foretrakk Paulus eller Peter eller holdt seg bare til Kristus. (1Kt 1:11, 12) Paulus advarte mot å tillegge mennesker for stor betydning, for disse var bare Guds og Kristi tjenere. (1Kt 3:4–9, 21–23; 4:6, 7) Han brukte det greske ordet skhịsma, som her er gjengitt med «splittelse», tre ganger i sitt første brev til korinterne. – 1Kt 1:10; 11:18; 12:25.

Kloes hus: Dette er det eneste stedet Bibelen omtaler en kvinne som het Kloe. Hun kan ha bodd i Korint eller i Efesos, der 1. Korinter ble skrevet. Paulus sier ikke rett ut at Kloe var en kristen som bodde i en av disse byene. Men siden han nevner denne husstanden ved navn, må i hvert fall noen i husstanden – enten noen familiemedlemmer eller noen slaver – ha vært kristne som korinterne kjente til.

Apollos: En jødekristen fra Alexandria som reiste fra Efesos til Korint og var til stor hjelp for dem som var blitt troende. (Apg 18:24–28; 19:1; se studienote til Apg 18:24.) Apollos «vannet» det som Paulus hadde sådd i Korint. – 1Kt 3:5, 6; se studienote til 1Kt 16:12.

Kefas: Et av navnene til apostelen Simon Peter. Da Jesus møtte Simon for første gang, ga han ham det semittiske navnet Kefas (gresk: Kefạs). Navnet kan være beslektet med det hebraiske substantivet kefịm (klipper), som er brukt i Job 30:6 og Jer 4:29. I Joh 1:42 forklarer Johannes at navnet «blir oversatt ‘Peter’» (Pẹtros, et gresk navn med lignende betydning, nemlig «klippestykke; stein»). Navnet Kefas forekommer bare i Joh 1:42 og i to av Paulus’ brev, nemlig 1. Korinter og Galaterne. – 1Kt 1:12; 3:22; 9:5; 15:5; Ga 1:18; 2:9, 11, 14; se studienoter til Mt 10:2; Joh 1:42.

pælfestet: Eller: «henrettet på en pæl». – Se studienote til Mt 20:19 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

Kristus har ikke sendt meg for å døpe: Paulus hadde myndighet til å døpe (Mt 28:19), og det hendte at han gjorde det. Men i denne sammenhengen viser han at det å døpe ikke var det viktigste oppdraget han hadde fått av Kristus. (1Kt 1:14, 16) Han ville ikke at dåp skulle bli en årsak til splittelse, som om det å bli døpt av en apostel skulle ha større betydning enn det å bli døpt av andre.

Kristi torturpæl: Her blir ordet «torturpæl» (gresk: staurọs) brukt for å betegne Jesu død på pælen. Jesus døde på denne måten for at mennesker ikke lenger skulle være slaver under synden, men få et godt forhold til Gud.

torturpælen: Se studienote til 1Kt 1:17.

den skriftlærde: Det vil si en som er kyndig i Moseloven.

denne verdensordningen: Grunnbetydningen av det greske ordet aiọn er «tidsalder». Dette ordet kan betegne de eksisterende forholdene eller de trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. (Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) Her sikter det til det som 2Ti 4:10 kaller «den nåværende verdensordningen», det vil si de forholdene som rår i verden generelt.

det budskapet som oppfattes som tåpelig: Budskapet om Kristus ble oppfattet som tåpelig av nasjonene. Grekerne kunne ikke forstå hvorfor en jøde måtte dø som en foraktet forbryter for å frelse dem. (1Kt 1:18, 25; se studienote til 1Kt 1:22.) Og jødene forventet å bli frelst ved at de gjorde lovgjerninger, ved at de ga gaver til de fattige, og ved at de nøt godt av å være etterkommere av fortidens trofaste, særlig Abraham. De ville ikke vite av en messias som de betraktet som svak, en mann som lot seg bli naglet til en pæl. – 1Kt 1:23.

grekerne: I det første århundre evt. siktet ikke det greske ordet Hẹllen som er brukt her, bare til personer som kom fra Hellas eller var av gresk opprinnelse. I denne sammenhengen blir ordet brukt parallelt med «nasjonene» (1Kt 1:23) og utgjør et begrep som står for alle ikke-jødiske folkeslag. (Ro 1:16; 2:9, 10; 3:9; 10:12; 1Kt 10:32; 12:13) Dette kom utvilsomt av den fremtredende stillingen som gresk språk og kultur hadde i hele Romerriket. – Se studienote til Ro 1:16.

en snublestein for jødene: Loven sa at en mann som var hengt på en pæl, var «forbannet av Gud». (5Mo 21:22, 23; Ga 3:13) Så jødene mente at Jesus døde på en vanærende måte som ikke passet seg for Messias. Det ble derfor «en snublestein» for dem.

slik mennesker ser det: Eller: «i kjødelig forstand; etter kjødet».

fra framstående familier: Eller: «av fornem avstamning». Noen bibelkommentatorer mener at det greske ordet sikter til etterkommerne av byens mer framstående gamle familier. I den gresk-romerske verden tilhørte man eliten hvis man hadde en slik avstamning. Bruken av dette uttrykket her tyder på at noen av de kristne i Korint kan ha kommet fra samfunnets overklasse og hatt sosiale privilegier.

ingen: Eller: «ikke noe kjød». Det greske ordet for «kjød; kjøtt» (sarks) brukes her i betydningen menneske, et vesen av kjøtt og blod. – Se studienoter til Joh 17:2; Ro 3:20; 1Kt 1:26.

Jehova: I dette sitatet fra Jer 9:24 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten til Jeremia. – Se Tillegg C1 og C2.