1. Korinter 1:1–31

1  Fra Paulus, som ved Guds vilje er kalt til å være en apostel+ for Kristus Jesus, og vår bror Sọstenes  til Guds menighet i Korint.+ Vi skriver til dere som er gjort hellige og er forent med Kristus Jesus,+ dere som er kalt til å være hellige,+ og til alle som overalt påkaller vår Herre Jesu Kristi navn,+ han som er deres og vår Herre:  Måtte Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus vise dere ufortjent godhet og gi dere fred.  Jeg takker alltid min Gud for dere på grunn av den ufortjente godhet som han har vist dere i Kristus Jesus.  For på grunn av Kristus er dere blitt rike på alt. Dere har blant annet fått evne til å forkynne på en god måte og fått fullstendig kunnskap,+  noe som viser at budskapet* om Kristus+ er blitt grunnfestet blant dere.  Derfor mangler dere ikke noen gave mens dere ivrig venter på at vår Herre Jesus Kristus skal bli åpenbart.+  Gud skal også gjøre dere faste helt til enden, så det ikke vil være noe å anklage dere for på vår Herre Jesu Kristi dag.+  Gud er trofast,+ han som kalte dere til å ha fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. 10  Brødre, jeg oppfordrer dere ved vår Herre Jesu Kristi navn: Dere må alle vise enighet i det dere sier. Det må ikke være splittelse blant dere,+ men dere må være fullt ut forent i samme sinn og samme tankegang.+ 11  For noen fra Kloes hus har fortalt meg at det er konflikter blant dere, mine brødre.+ 12  Jeg sikter til det at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier: «Jeg til Apọllos»,+ «Jeg til Kefas», «Jeg til Kristus». 13  Er Kristus blitt delt? Det var vel ikke Paulus som ble pælfestet for dere? Eller ble dere døpt i Paulus’ navn? 14  Jeg takker Gud for at jeg ikke har døpt noen av dere, bortsett fra Krispus+ og Gaius,+ 15  slik at ingen kan si at dere ble døpt i mitt navn. 16  Jo, jeg har også døpt Stẹfanas og hans husstand.+ Når det gjelder de andre, vet jeg ikke om jeg har døpt noen. 17  For Kristus har ikke sendt meg for å døpe, men for å forkynne det gode budskap.+ Og jeg er ikke blitt sendt for å tale som de vise,*+ for da ville Kristi torturpæl bli gjort unyttig. 18  For budskapet om torturpælen er tåpelig for dem som kommer til å bli utslettet,+ men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.+ 19  For det står skrevet: «Jeg vil ødelegge de vises visdom og forkaste* de intellektuelles intelligens.»+ 20  Hvor er den vise? Hvor er den skriftlærde? Hvor er debattanten i denne verdensordningen? Har ikke Gud vist at verdens visdom er ufornuftig? 21  For Guds visdom kommer til uttrykk på denne måten: Verden lærte ikke Gud å kjenne+ ved sin visdom,+ men Gud bestemte seg for å frelse dem som tror, ved det budskapet som oppfattes som tåpelig.+ 22  For jødene ber om tegn,+ og grekerne søker visdom.+ 23  Men vi forkynner om den pælfestede Kristus, som er en snublestein for jødene+ og noe tåpelig for nasjonene.+ 24  For dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus derimot Guds kraft og Guds visdom.+ 25  For det tåpelige fra Gud er visere enn mennesker, og det svake fra Gud er sterkere enn mennesker.+ 26  Når det gjelder dere, brødre, ser dere at Gud ikke kalte mange som er vise slik mennesker ser det,+ ikke mange mektige og ikke mange fra framstående familier.+ 27  Men Gud utvalgte det tåpelige i verden for å gjøre de vise til skamme, og han utvalgte det svake i verden for å gjøre det sterke til skamme.+ 28  Ja, Gud utvalgte det ubetydelige i verden og det som blir sett ned på, det som ikke er noe, for å gjøre det som er noe, til ingenting.+ 29  Dette gjorde Gud for at ingen skulle ha noe å være stolt av overfor ham. 30  Men det er på grunn av ham at dere er forent med Kristus Jesus, som for oss er blitt visdom fra Gud, og dessuten rettferdighet,+ helligelse+ og utfrielse ved en løsepenge.+ 31  Derfor skal det være slik som det står skrevet: «Den som vil være stolt av noe, skal være stolt av det som har med Jehova å gjøre.»+

Fotnoter

El.: «slik også vitnesbyrdet».
El.: «sendt med flotte ord».
El.: «skyve til side».

Studienoter

Det første brevet til korinterne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille brevene fra hverandre. Den papyruskodeksen som er kjent som P46, viser at avskrivere brukte titler på bibelbøker. Denne kodeksen er den tidligste kjente samlingen av Paulus’ brev, ofte datert til omkring år 200. Den inneholder ni av brevene hans. I innledningen til Paulus’ første inspirerte brev til korinterne har denne kodeksen tittelen Pros Korịnthious A («Til korintere 1»). (Se Mediegalleri: «Paulus’ første brev til korinterne».) Andre tidlige håndskrifter, for eksempel Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus fra 300-tallet, inneholder den samme tittelen. I disse håndskriftene forekommer tittelen både i begynnelsen av brevet og på slutten.

vår bror Sostenes: Navnet Sostenes var ikke særlig vanlig. Det forekommer bare ett annet sted i Bibelen, nemlig i Apg 18:17. Det er derfor mulig at den synagogeforstanderen som ble slått av folkemengden i Korint, senere ble kristen og er identisk med den Sostenes som er omtalt her, og som var sammen med Paulus i Efesos. I 1Kt 16:21 antyder Paulus at mesteparten av brevet ikke ble skrevet med hans egen hånd, noe som kan tyde på at han brukte Sostenes som sekretær da dette brevet ble nedskrevet.

Guds menighet i Korint: Paulus opprettet menigheten i Korint omkring år 50. (Apg 18:1–11) Da han var i Efesos omkring år 55, skrev han dette første inspirerte brevet til korinterne. (Jevnfør 1Kt 5:9.) Brødrene i Korint hadde nylig skrevet til Paulus og stilt spørsmål om det å gifte seg og det å spise mat som hadde vært ofret til avguder. (1Kt 7:1; 8:1) Men Paulus kjente til problemer som var enda viktigere å ta opp. Menigheten tolererte et tilfelle av skamløs umoral. (1Kt 5:1–8) Det var dessuten splittelse i menigheten. (1Kt 1:11–13; 11:18; 15:12–14, 33, 34) Det kan også ha vært en viss usikkerhet om hvordan Herrens kveldsmåltid skulle feires. (1Kt 11:20–29) Paulus ga inspirert veiledning om disse sakene, og han la spesielt vekt på betydningen av å vise kristen kjærlighet. – 1Kt 13:1–13.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Paulus bruker en slik hilsen i elleve av brevene sine. (1Kt 1:3; 2Kt 1:2; Ga 1:3; Ef 1:2; Flp 1:2; Kol 1:2; 1Te 1:1; 2Te 1:2; Tit 1:4; Flm 3) I brevene til Timoteus føyer han til egenskapen «barmhjertighet» i samme type hilsen. (1Ti 1:2; 2Ti 1:2) Bibelkommentatorer har bemerket at Paulus ofte ikke bruker det vanlige ordet for «hilsener» (khairein), men i stedet et gresk ord som lyder ganske likt (khạris), noe som viser at han ønsker at menighetene må få «ufortjent godhet» i fullt mål. (Se studienote til Apg 15:23.) Det at han nevner «fred», gjenspeiler den vanlige hebraiske hilsenen, sjalọm. (Se studienote til Mr 5:34.) Når Paulus bruker uttrykkene «ufortjent godhet» og «fred», framhever han tydeligvis det gode forholdet som de kristne har fått til Jehova Gud på grunnlag av gjenløsningsofferet. Og når han beskriver hvor den ufortjente godheten og freden kommer fra, skiller han mellom Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Se studienote til Ro 1:7.

å komme sammen: Eller: «å dele med hverandre». Grunnbetydningen av det greske ordet koinonịa er «det å dele med andre; fellesskap». Paulus brukte dette ordet flere ganger i brevene sine. (1Kt 1:9; 10:16; 2Kt 6:14; 13:14) Sammenhengen viser at det fellesskapet som det snakkes om her, ikke er et tilfeldig bekjentskap, men er et nært vennskap.

fellesskap: Paulus bruker det greske ordet koinonịa flere ganger i brevene sine. (1Kt 10:16; 2Kt 6:14; 13:14) I sammenhengen her overbringer dette ordet tanken om at det å ha fellesskap med Guds Sønn innebærer enhet og nært vennskap. – Se studienote til Apg 2:42.

splittelse: Eller: «partidannelser; klikker; skismaer». Jesus ba om at hans disipler måtte være forent (Joh 17:20–23), og Paulus var også svært opptatt av enheten i den kristne menighet. På den tiden da Paulus skrev sitt første inspirerte brev til korinterne (cirka 55 evt.), var det splittelse i menigheten. Noen betraktet Apollos som sin leder, mens andre foretrakk Paulus eller Peter eller holdt seg bare til Kristus. (1Kt 1:11, 12) Paulus advarte mot å tillegge mennesker for stor betydning, for disse var bare Guds og Kristi tjenere. (1Kt 3:4–9, 21–23; 4:6, 7) Han brukte det greske ordet skhịsma, som her er gjengitt med «splittelse», tre ganger i sitt første brev til korinterne. – 1Kt 1:10; 11:18; 12:25.

Kloes hus: Dette er det eneste stedet Bibelen omtaler en kvinne som het Kloe. Hun kan ha bodd i Korint eller i Efesos, der 1. Korinter ble skrevet. Paulus sier ikke rett ut at Kloe var en kristen som bodde i en av disse byene. Men siden han nevner denne husstanden ved navn, må i hvert fall noen i husstanden – enten noen familiemedlemmer eller noen slaver – ha vært kristne som korinterne kjente til.

Apollos: En kristen jøde som tydeligvis hadde vokst opp i Alexandria, hovedstaden i den romerske provinsen Egypt. Byen var et senter for høyere utdannelse og var kjent for sitt store bibliotek. Alexandria var den største byen i Romerriket etter Roma, og det bodde mange jøder der. Byen var et av de viktigste sentrene for kultur og utdannelse både for jøder og for grekere. Den greske oversettelsen av De hebraiske skrifter som er kjent som Septuaginta, ble utarbeidet her. Disse bakgrunnsopplysningene kan forklare hvorfor det står om Apollos at han var godt kjent [bokst.: «sterk»] i Skriftene, det vil si i de inspirerte hebraiske skrifter.

Når det gjelder vår bror Apollos: Det ser ut til at Apollos må ha befunnet seg i eller i nærheten av Efesos, der Paulus skrev 1. Korinter. Apollos hadde forkynt i Korint tidligere (Apg 18:24 til 19:1a), og korinterne satte ham høyt. Paulus oppfordret Apollos til å besøke menigheten i Korint, men Apollos hadde ikke tenkt å dra til Korint på dette tidspunktet. Han kan ha vært redd for å skape enda mer splittelse i menigheten (1Kt 1:10–12), eller han kan ha hatt mer arbeid å gjøre der han var. Uansett viser Paulus’ korte uttalelse om «vår bror Apollos» at splittelsen i menigheten i Korint ikke hadde skapt noe brudd mellom disse to aktive misjonærene, slik noen bibelkommentatorer har ment. – 1Kt 3:4–9, 21–23; 4:6, 7.

Simon, som kalles Peter: Peter blir nevnt ved navn på fem forskjellige måter i Bibelen: (1) som «Simeon», den greske formen som svarer til den hebraiske formen, (2) ved det greske navnet «Simon» (både Simeon og Simon kommer fra et hebraisk verb som betyr «å høre; å lytte»), (3) som «Peter» (et gresk navn som betyr «klippestykke; stein», og som ingen andre i Bibelen har), (4) som «Kefas», det semittiske navnet som tilsvarer Peter (kanskje beslektet med det hebraiske ordet kefịm [klipper], som er brukt i Job 30:6; Jer 4:29), og (5) ved sammensetningen «Simon Peter». – Apg 15:14; Joh 1:42; Mt 16:16

Du er Simon: Simon blir nevnt ved navn på fem forskjellige måter i Bibelen. (Se studienoter til Mt 4:18; 10:2.) Ved denne anledningen møter Jesus antagelig Simon for første gang og gir ham det semittiske navnet Kefas (Kefạs), som kanskje er beslektet med det hebraiske ordet kefịm (klipper), som er brukt i Job 30:6 og Jer 4:29. Her gir evangelieskribenten Johannes også en forklaring: som blir oversatt «Peter», et gresk navn med lignende betydning, nemlig «klippestykke; stein». I Bibelen er det bare Simon som bærer både dette semittiske navnet og dette greske navnet. Jesus, som kunne se at Natanael var en mann «som [var] uten svik» (Joh 1:47; 2:25), kunne også se hva slags menneske Peter var. Særlig etter Jesu død og oppstandelse viste Peter seg å ha klippelignende egenskaper ved at han styrket menigheten og hadde en stabiliserende innflytelse på den. – Lu 22:32; Apg 1:15, 16; 15:6–11.

Apollos: En jødekristen fra Alexandria som reiste fra Efesos til Korint og var til stor hjelp for dem som var blitt troende. (Apg 18:24–28; 19:1; se studienote til Apg 18:24.) Apollos «vannet» det som Paulus hadde sådd i Korint. – 1Kt 3:5, 6; se studienote til 1Kt 16:12.

Kefas: Et av navnene til apostelen Simon Peter. Da Jesus møtte Simon for første gang, ga han ham det semittiske navnet Kefas (gresk: Kefạs). Navnet kan være beslektet med det hebraiske substantivet kefịm (klipper), som er brukt i Job 30:6 og Jer 4:29. I Joh 1:42 forklarer Johannes at navnet «blir oversatt ‘Peter’» (Pẹtros, et gresk navn med lignende betydning, nemlig «klippestykke; stein»). Navnet Kefas forekommer bare i Joh 1:42 og i to av Paulus’ brev, nemlig 1. Korinter og Galaterne. – 1Kt 1:12; 3:22; 9:5; 15:5; Ga 1:18; 2:9, 11, 14; se studienoter til Mt 10:2; Joh 1:42.

pælfeste ham: Eller: «henrette ham på en pæl». Dette er den første av over 40 forekomster av det greske verbet staurọo i De kristne greske skrifter. Det tilsvarende substantivet er staurọs, som er gjengitt med «torturpæl». (Se studienoter til Mt 10:38; 16:24; 27:32 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».) Det samme verbet blir brukt i Septuaginta i Est 7:9, der det står at Haman skulle henges på en over 20 m høy pæl. På klassisk gresk betydde dette verbet «å gjerde inn med staker, å lage et pæleverk, eller en palisade».

pælfestet: Eller: «henrettet på en pæl». – Se studienote til Mt 20:19 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

Kristus har ikke sendt meg for å døpe: Paulus hadde myndighet til å døpe (Mt 28:19), og det hendte at han gjorde det. Men i denne sammenhengen viser han at det å døpe ikke var det viktigste oppdraget han hadde fått av Kristus. (1Kt 1:14, 16) Han ville ikke at dåp skulle bli en årsak til splittelse, som om det å bli døpt av en apostel skulle ha større betydning enn det å bli døpt av andre.

Kristi torturpæl: Her blir ordet «torturpæl» (gresk: staurọs) brukt for å betegne Jesu død på pælen. Jesus døde på denne måten for at mennesker ikke lenger skulle være slaver under synden, men få et godt forhold til Gud.

Kristi torturpæl: Her blir ordet «torturpæl» (gresk: staurọs) brukt for å betegne Jesu død på pælen. Jesus døde på denne måten for at mennesker ikke lenger skulle være slaver under synden, men få et godt forhold til Gud.

torturpælen: Se studienote til 1Kt 1:17.

den skriftlærde: Det vil si en som er kyndig i Moseloven.

denne verdensordningen: Grunnbetydningen av det greske ordet aiọn er «tidsalder». Dette ordet kan betegne de forholdene eller trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. (Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) Her sikter det til det som 2Ti 4:10 kaller «den nåværende verdensordningen», det vil si de forholdene som rår i verden generelt.

grekerne: I det første århundre evt. siktet ikke det greske ordet Hẹllen som er brukt her, bare til personer som kom fra Hellas eller var av gresk opprinnelse. I denne sammenhengen blir ordet brukt parallelt med «nasjonene» (1Kt 1:23) og utgjør et begrep som står for alle ikke-jødiske folkeslag. (Ro 1:16; 2:9, 10; 3:9; 10:12; 1Kt 10:32; 12:13) Dette kom utvilsomt av den fremtredende stillingen som gresk språk og kultur hadde i hele Romerriket. – Se studienote til Ro 1:16.

det budskapet som oppfattes som tåpelig: Budskapet om Kristus ble oppfattet som tåpelig av nasjonene. Grekerne kunne ikke forstå hvorfor en jøde måtte dø som en foraktet forbryter for å frelse dem. (1Kt 1:18, 25; se studienote til 1Kt 1:22.) Og jødene forventet å bli frelst ved at de gjorde lovgjerninger, ved at de ga gaver til de fattige, og ved at de nøt godt av å være etterkommere av fortidens trofaste, særlig Abraham. De ville ikke vite av en messias som de betraktet som svak, en mann som lot seg bli naglet til en pæl. – 1Kt 1:23.

grekerne: I det første århundre evt. siktet ikke det greske ordet Hẹllen (greker) bare til personer som kom fra Hellas eller var av gresk opprinnelse. Når Paulus her snakker om alle som tror, og nevner «grekerne» sammen med «jødene», bruker han tydeligvis ordet «greker» i videre betydning om alle ikke-jødiske folkeslag. (Ro 2:9, 10; 3:9; 10:12; 1Kt 10:32; 12:13) Dette kommer utvilsomt av den fremtredende stillingen gresk språk og kultur hadde i hele Romerriket.

grekerne: I det første århundre evt. siktet ikke det greske ordet Hẹllen som er brukt her, bare til personer som kom fra Hellas eller var av gresk opprinnelse. I denne sammenhengen blir ordet brukt parallelt med «nasjonene» (1Kt 1:23) og utgjør et begrep som står for alle ikke-jødiske folkeslag. (Ro 1:16; 2:9, 10; 3:9; 10:12; 1Kt 10:32; 12:13) Dette kom utvilsomt av den fremtredende stillingen som gresk språk og kultur hadde i hele Romerriket. – Se studienote til Ro 1:16.

en snublestein for jødene: Loven sa at en mann som var hengt på en pæl, var «forbannet av Gud». (5Mo 21:22, 23; Ga 3:13) Så jødene mente at Jesus døde på en vanærende måte som ikke passet seg for Messias. Det ble derfor «en snublestein» for dem.

slik mennesker ser det: Eller: «i kjødelig forstand; etter kjødet».

fra framstående familier: Eller: «av fornem avstamning». Noen bibelkommentatorer mener at det greske ordet sikter til etterkommerne av byens mer framstående gamle familier. I den gresk-romerske verden tilhørte man eliten hvis man hadde en slik avstamning. Bruken av dette uttrykket her tyder på at noen av de kristne i Korint kan ha kommet fra samfunnets overklasse og hatt sosiale privilegier.

alle mennesker: Eller: «alt kjød; hele menneskeheten». Det greske uttrykket for «alle mennesker» forekommer også i Lu 3:6, som er et sitat fra Jes 40:5, der det er brukt et hebraisk uttrykk med samme betydning. – Jevnfør studienote til Joh 1:14.

ingen: Eller: «ikke noe kjød». Det greske ordet for «kjød; kjøtt» (sarks) brukes her i betydningen menneske, et vesen av kjøtt og blod. – Se studienoter til Joh 3:6; 17:2.

slik mennesker ser det: Eller: «i kjødelig forstand; etter kjødet».

ingen: Eller: «ikke noe kjød». Det greske ordet for «kjød; kjøtt» (sarks) brukes her i betydningen menneske, et vesen av kjøtt og blod. – Se studienoter til Joh 17:2; Ro 3:20; 1Kt 1:26.

Jehova: I dette sitatet fra Jer 9:24 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten til Jeremia. – Se Tillegg C1 og C2.

Multimedia

Videointroduksjon til 1. Korinter
Videointroduksjon til 1. Korinter
Paulus’ første brev til korinterne
Paulus’ første brev til korinterne

Bildet viser en side av en papyruskodeks som er kjent som P46. Noen deler av den (Papyrus Chester Beatty 2) oppbevares i Dublin i Irland og andre deler (Papyrus Michigan Inv. 6238) i Ann Arbor i Michigan i USA. Dette bladet oppbevares i Chester Beatty-biblioteket i Dublin. Kodeksen antas å datere seg fra rundt år 200 evt. Den består av 86 delvis skadede blader av en kodeks som opprinnelig kan ha hatt 104 blader. Den inneholder ni av Paulus’ inspirerte brev. På bildet framheves tittelen, som lyder: «Til korintere 1». Denne papyrussamlingen bekrefter at avskrivere på et tidlig tidspunkt begynte å skille bibelbøker fra hverandre ved å bruke titler.