Når det gjelder mat som har vært ofret til avguder: I det første århundre frambar grekere og romere dyreofre til avguder. Deler av dyret ble lagt på et alter. Én del gikk til prestene og én del til dem som frambar offeret, slik at de kunne bruke kjøttet til et måltid eller en fest. Men kjøtt som ble til overs, ble ofte «solgt på torget». (1Kt 10:25) De kristne i Korint hadde skrevet til Paulus og spurt om det var i orden å spise slikt kjøtt. (1Kt 7:1a) Inspirert av hellig ånd hjalp Paulus dem til å forstå at «en avgud ikke er noe som helst» for modne kristne. (1Kt 8:4) Likevel rådet han de kristne til ikke å gå til et avgudstempel for å spise kjøtt. Hvis en kristen spiste ved et hedensk tempel, kunne det gi åndelig svake personer som så det, et galt inntrykk, og de ville kanskje trekke den slutningen at den som spiste kjøttet, tilba avguden. Dette kunne få noen av dem som var åndelig svake, til å snuble eller til og med påvirke dem til å spise kjøtt som et ledd i en religiøs seremoni. (1Kt 5:9, 10; 8:9, 10) Det ville være et direkte brudd på det påbudet fra det styrende råd som står i Apg 15:28, 29. – Se studienoter til 1Kt 8:4; 10:25.

Når det gjelder det å spise mat som har vært ofret til avguder: Det greske uttrykket som i dette verset er oversatt med «mat som har vært ofret til avguder», forekommer også i Apg 15:29, der det er oversatt med «det som er ofret til avguder». Men det greske uttrykket har en vid betydning og kan brukes om kjøtt fra et offer som faktisk ble brukt i en religiøs seremoni, og om kjøtt som var til overs fra et slikt offer. Her snakker Paulus om kjøtt som var til overs, og som ble solgt på et offentlig torg. (1Kt 10:25) Det Paulus sier i 1. Korinter 8 og 10 og Romerne 14, betyr ikke at han ga de kristne tillatelse til å delta i visse former for avgudsdyrkelse eller til å være med på en fest til ære for en avgud. I stedet ble Paulus inspirert til å skrive at det under et vanlig måltid var tillatt å spise kjøtt som var blitt solgt til offentligheten. Slikt kjøtt var ikke urent eller besmittet bare fordi det kom fra et avgudstempel. – Se studienoter til 1Kt 8:1; 10:25.

mange «guder»: De kristne greske skrifter bruker det samme ordet for Gud, theọs (i entall, flertall, hankjønn og hunkjønn), uansett om det er snakk om hedenske guder og gudinner eller den sanne Gud. (Apg 7:40; 14:11; 19:27, 37; Flp 3:19) Men Jehova er Den Allmektige Gud – «én Gud, vår Far. Han har skapt alt, og vi lever for ham». (1Kt 8:6) Jehova skiller seg ut fra falske guder ved at han gjør sitt personlige navn kjent. Han krever med rette udelt hengivenhet. – 2Mo 20:4, 5.

én Gud: Dette uttrykket ligner på flere uttalelser i De hebraiske skrifter som gjelder Jehovas unike stilling og det at han er den eneste sanne Gud. For eksempel: I 5Mo 6:4 sier Moses: «Jehova vår Gud er én Jehova.» Og i 5Mo 32:39 gjengir Moses Jehovas ord: «Det finnes ingen andre guder enn meg.» – Jes 43:10, 11; 44:6; 45:6; se studienote til Mr 12:29.

samvittighet: Se studienote til Ro 2:15.

svak: Det vil si usikker, ikke oppøvd.