«Døden er oppslukt for evig»

TENK deg at du leser en avis hvor du finner en slik kunngjøring som den ovenstående i stedet for en melding om en liten jente som har begått selvmord. Ingen avis har noen gang kunnet komme med en slik kunngjøring. Men disse ordene står faktisk i en bok som er flere tusen år gammel, nemlig Bibelen.

I Bibelen blir det tydelig forklart hva døden er. Dessuten åpenbarer Bibelen ikke bare hvorfor vi dør. Den forklarer også hvilken tilstand de døde befinner seg i, og den viser at det finnes et håp for dem vi har mistet. Endelig forteller den om en spesiell tid da det vil bli mulig å si: «Døden er oppslukt for evig.» — 1. Korinter 15: 54.

Bibelen beskriver døden i enkle ordelag, ikke ved hjelp av formuleringer som er vanskelige å forstå. Den sammenligner for eksempel flere ganger det å dø med det å falle i søvn, og den omtaler også det å dø som å «sovne inn i døden». (Salme 13: 3; 1. Tessaloniker 4: 13; Johannes 11: 11—14) Døden blir også beskrevet som en fiende. (1. Korinter 15: 26) Bibelen setter oss dessuten i stand til å forstå hvorfor døden er som en søvn, hvorfor den rammer menneskene, og hvordan denne fienden kommer til å bli beseiret.

Hvorfor dør vi?

I Bibelens første bok fortelles det om at Gud skapte det første menneske, Adam, og satte ham i et paradis. (1. Mosebok 2: 7, 15) Like etter at Adam ble skapt, fikk han visse arbeidsoppgaver og et strengt forbud. Angående et  bestemt tre i Edens hage sa Gud til ham: «Det må du ikke spise av, for på den dag du spiser av det, skal du visselig dø.» * (1. Mosebok 2: 17) Adam forstod derfor at døden ikke var uunngåelig. Den var en direkte følge av brudd på Guds lov.

Dessverre unnlot Adam og hans kone, Eva, å adlyde Gud. De valgte å se bort fra sin Skapers vilje, og de måtte ta følgene av sin handling. Da Gud forklarte hva deres synd ville føre til, sa han: «Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1. Mosebok 3: 19) De fikk en alvorlig defekt — de ble ufullkomne. Deres ufullkommenhet, eller syndige tilstand, ville medføre døden for dem.

Denne defekten — synden — ble også ført videre til Adam og Evas etterkommere, til hele menneskeslekten. Den var på en måte som en arvelig sykdom. Det var ikke nok med at Adam gikk glipp av muligheten til å leve et liv uten å ha dødens svøpe hengende over seg, men han overførte også ufullkommenhet til sine etterkommere. Menneskeslekten kom i trelldom under synden. Bibelen sier: «Derfor, liksom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden således spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» — Romerne 5: 12.

«Synden kom inn i verden»

Denne arvelige defekten, synden, er ikke noe man kan se under et mikroskop. «Synd» er en moralsk og åndelig defekt som er blitt overført til oss fra våre første foreldre, og den har også fysiske virkninger på oss. Bibelen viser imidlertid at Gud har skaffet til veie et botemiddel. Apostelen Paulus sier: «Den lønn synden betaler, er døden, men den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» (Romerne 6: 23) I det første brevet til korinterne føyde Paulus til en viktig forsikring: «Liksom alle dør i Adam, så skal også alle bli gjort levende i Kristus.» — 1. Korinter 15: 22.

Det er tydelig at Jesus Kristus spiller en nøkkelrolle når det gjelder å fjerne synd og død. Han sa at han kom til jorden for å «gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange». (Matteus 20: 28) Situasjonen kan sammenlignes med det som skjer når noen blir kidnappet og ikke blir sluppet fri uten at det blir betalt en bestemt løsesum. Den eneste løsepengen som kan fri oss fra synd og død, er Jesu fullkomne menneskeliv. * — Apostlenes gjerninger 10: 39—43.

Gud skaffet løsepengen til veie ved å sende Jesus til jorden og la ham ofre sitt liv. «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» (Johannes 3: 16) Før Jesus døde som et offer, ’vitnet han om sannheten’. (Johannes 18: 37) I løpet av den tiden han utførte sin offentlige tjeneste, benyttet han enkelte anledninger til å åpenbare sannheten om døden.

«Den lille piken . . . sover»

Jesus var ikke uberørt av døden da han var på jorden. Han erfarte den sorg det var å miste noen som stod ham nær, og han var fullt klar  over at han selv ville komme til å dø i forholdsvis ung alder. (Matteus 17: 22, 23) Det var antagelig noen måneder før Jesus ble henrettet, at hans nære venn Lasarus døde. Det som skjedde da, gir oss et innblikk i hvordan Jesus så på døden.

Like etter at Jesus hadde fått vite at Lasarus var død, sa han: «Lasarus, vår venn, er gått til hvile, men jeg drar dit for å vekke ham av søvnen.» Disiplene mente at hvis Lasarus bare hvilte, så ville han bli frisk. Jesus sa da rett ut: «Lasarus er død.» (Johannes 11: 11—14) Det er tydelig at Jesus mente at døden er som en søvn. Det kan kanskje være vanskelig for oss å forstå hva døden er, men vi forstår hva søvn er. Når vi sover tungt, registrerer vi ikke at tiden går, og vi oppfatter heller ikke hva som foregår omkring oss, for vi er midlertidig uten bevissthet. Det er nettopp slik Bibelen beskriver de dødes tilstand. I Forkynneren 9: 5 står det: «De levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting.»

Når Jesus sammenlignet døden med en søvn, var det også fordi folk kan bli vekket opp igjen fra døden ved hjelp av Guds kraft. En gang besøkte Jesus en familie som var ute av seg av sorg fordi deres lille pike nettopp hadde utåndet. Jesus sa: «Den lille piken er ikke død, men hun sover.» Så gikk han inn til den døde piken og tok hånden hennes, og hun «stod opp». Hun stod med andre ord opp fra de døde. — Matteus 9: 24, 25.

Jesus oppreiste også sin venn Lasarus fra de døde. Men før han utførte dette miraklet, trøstet han Marta, Lasarus’ søster, med ordene: «Din bror skal oppstå.» Hun svarte tillitsfullt: «Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag.» (Johannes 11: 23, 24) Hun ventet tydeligvis at alle Guds tjenere skulle bli oppreist en gang i framtiden.

Det greske ordet som er brukt i denne forbindelse, anạstasis, betyr bokstavelig «det å stå opp». Det sikter til det å stå opp fra de døde. Noen synes kanskje det lyder utrolig at de døde skal oppstå, men etter at Jesus hadde sagt at de døde skulle høre hans røst, sa han: «Undre dere ikke over dette.» (Johannes 5: 28) Jesus vekket selv opp flere døde da han var på jorden, og dette gir oss tillit til Bibelens løfte om at de døde som er i Guds minne, skal våkne opp fra sin langvarige «søvn». I Åpenbaringen 20: 13 kan vi lese følgende profeti: «Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og Hades [menneskehetens felles grav] gav tilbake de døde som var i dem.»

Når disse døde blir reist opp til liv igjen, vil de da eldes og dø på nytt, i likhet med Lasarus? Dette er ikke Guds hensikt. Bibelen forsikrer oss om at den tid skal komme da ’døden ikke skal være mer’, slik at ingen kommer til å bli svekket som følge av høy alder og så dø. — Åpenbaringen 21: 4.

Døden er en fiende. Menneskene har også mange andre fiender, for eksempel sykdom og alderdomssvekkelse, som også fører mange plager med seg. Gud lover å beseire dem alle og til slutt også gjøre ende på menneskenes største fiende. «Som den siste fiende skal døden bli gjort til intet.» — 1. Korinter 15: 26.

Når dette løftet er oppfylt, kommer menneskene til å få leve et liv i fullkommenhet,  i frihet fra synd og død. Inntil det skjer, kan vi finne trøst i å vite at de døde hviler, og at de vil bli oppreist når hans tid er inne til det, hvis de er i hans minne.

Når vi forstår hva døden er, kan vi lettere finne meningen med livet

Det at vi får en klar forståelse av døden og håpet for de døde, kan gi oss et nytt syn på tilværelsen. Ian, som ble nevnt i forrige artikkel, fikk høre hva Bibelen sier om døden, da han var i 20-årene. Han sier: «Jeg hadde hele tiden et vagt håp om at far befant seg et eller annet sted. Da jeg fikk vite at han bare sov i døden, følte jeg meg først nedslått.» Men da han leste om Guds løfte om at de døde skal bli oppreist, ble han fylt av glede over at han vil kunne få se sin far igjen. Han sier videre: «For første gang i mitt liv følte jeg en indre ro.» En rett forståelse av hva døden er, gav ham fred i sinnet.

Clive og Brenda mistet også sin 21 år gamle sønn, Steven, i den dødsulykken som ble nevnt i forrige artikkel. Selv om de visste hva Bibelen sier om døden, ble de knust av det store tapet de plutselig led. Det er ikke til å komme forbi at døden er en fiende, og at dens brodd volder smerte. Deres kunnskap om hva Bibelen sier om de dødes tilstand, lindret etter hvert sorgen. Brenda sier: «Det at vi forstår hva døden er, har hjulpet oss til å komme på fote igjen og gå videre i livet. Det går selvfølgelig ikke en dag uten at vi tenker på den tiden da Steven kommer til å våkne opp fra sin dype søvn.»

«Død, hvor er din brodd?»

Det er klart at vår forståelse av de dødes tilstand kan hjelpe oss til å ha et likevektig syn på livet. Døden behøver ikke å være en gåte. Vi kan glede oss over livet uten at en sykelig frykt for denne fienden lurer i bakgrunnen. Når vi forstår at døden ikke nødvendigvis utsletter vårt liv for bestandig, vil vi heller ikke bli drevet av en trang til å hengi oss fullstendig til fornøyelser ut fra den oppfatning at «livet er så kort». Når vi tenker på dem som vi har mistet, og som nå er i Guds minne, kan vi finne trøst i å vite at de sover i døden og har en oppstandelse i vente. Denne vissheten kan også vekke et ønske hos oss om å gå videre i livet.

Ja, vi kan tillitsfullt se fram til den tid da Jehova Gud, livets Giver, skal fjerne døden for bestandig. Det er virkelig en stor velsignelse vi vil få erfare når vi med rette kan spørre: «Død, hvor er din seier? Død, hvor er din brodd?» — 1. Korinter 15: 55.

[Fotnoter]

[Bilde på side 5]

Adam og Evas ulydighet førte til døden

[Bilde på side 6]

Jesus tok den døde piken i hånden, og hun stod opp

[Bilde på side 7]

Mange ser fram til den tiden da de døde skal våkne opp fra søvnen, slik Lasarus gjorde