Romerne 5:1–21

5  Siden vi nå er blitt erklært rettferdige på grunn av tro,+ så la oss ha fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.+  Gjennom ham har vi også ved tro fått adgang til den ufortjente godhet som vi nå erfarer.+ Og la oss glede oss fordi vi har håp om å få del i Guds herlighet.+  Ja, ikke bare det, men la oss også glede oss når vi møter prøvelser.+ For vi vet at prøvelser fører til utholdenhet,+  utholdenheten fører til en godkjent tilstand,+ vår godkjente tilstand gir oss håp,+  og håpet fører ikke til skuffelse,+ for Guds kjærlighet har strømmet inn i våre hjerter ved den hellige ånd, som vi har fått.+  Ja, mens vi ennå var svake,+ døde Kristus for ugudelige mennesker da tiden var inne.  Det er neppe noen som vil dø for en som er rettferdig. Noen kan riktignok være villig til å dø for en som er god.  Men Gud viser* sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.+  Og siden vi nå er blitt erklært rettferdige på grunn av hans blod,+ kan vi være enda sikrere på å bli frelst fra Guds vrede takket være ham.+ 10  Ja, mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med Gud ved hans Sønns død.+ Når vi nå er blitt forsonet med Gud, kan vi være enda sikrere på at vi skal bli frelst ved hans Sønns liv. 11  Og ikke bare det, men vi gleder oss også over det forholdet vi har til Gud ved vår Herre Jesus Kristus, som vi har fått forsoningen* gjennom.+ 12  Derfor: Synden kom inn i verden ved ett menneske, og ved synden kom døden.+ Og døden spredte seg til alle mennesker fordi de alle syndet.+ 13  For det var synd i verden før Loven kom, men når det ikke er noen lov, er det ingen som blir anklaget for synd.+ 14  Likevel hersket døden som konge fra Adam og fram til Moses, også over dem som ikke hadde syndet på samme måte som Adam,* han som lignet den som skulle komme.+ 15  Men gaven svarer ikke til overtredelsen. Det var mange som døde på grunn av ett menneskes overtredelse. Men Guds ufortjente godhet og hans frie gave, som så mange får del i, er langt større!*+ Denne gaven ble gitt på grunn av den ufortjente godhet som det ene mennesket Jesus Kristus viste.+ 16  Og det som den frie gaven fører til, er noe helt annet enn konsekvensene av den synden som det ene mennesket begikk.+ For dommen etter én overtredelse var fordømmelse,+ men den gaven som ble gitt etter mange overtredelser, var at mange ble erklært rettferdige.+ 17  Døden hersket som konge på grunn av ett menneskes overtredelse.+ Men det er enda sikrere at de som på en så overveldende måte får den ufortjente godhet og rettferdighetens frie gave,+ skal leve og herske som konger+ på grunn av ett menneske, Jesus Kristus!+ 18  Altså: Akkurat som én overtredelse førte til at alle slags mennesker ble fordømt,+ så fører én rettferdig gjerning til at alle slags mennesker+ blir erklært rettferdige så de kan få liv.*+ 19  For akkurat som mange ble syndere på grunn av ett menneskes ulydighet,+ så skal mange bli gjort rettferdige på grunn av ett menneskes lydighet.+ 20  Loven kom inn i bildet for at overtredelsen skulle bli større.+ Men der synden ble større, ble den ufortjente godhet enda større. 21  For slik som synden hersket som konge sammen med døden,+ slik skulle den ufortjente godhet herske som konge ved rettferdighet og føre til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.+

Fotnoter

El.: «anbefaler».
El.: «forlikelsen».
El.: «som da Adam begikk en overtredelse (et lovbrudd)».
El.: «strømmer mye mer over».
El.: «erklært rettferdige til liv».

Studienoter

la oss ha fred: Enkelte gamle håndskrifter har gjengivelsen «har vi fred».

la oss glede oss: Enkelte gamle håndskrifter har gjengivelsen «vi gleder oss». Det greske verbet som er brukt her, kan også oversettes med «juble; være stolt av».

la oss også glede oss: Enkelte gamle håndskrifter har gjengivelsen «vi gleder oss». Det greske verbet som er brukt her, kan også oversettes med «juble; være stolt av».

utholdenhet: Det greske substantivet hypomonẹ brukes i Bibelen om modig, standhaftig eller tålmodig utholdenhet som gjør at man ikke mister håpet når man kommer ut for hindringer, forfølgelse, prøvelser eller fristelser. Det beslektede verbet hypomẹno («å holde ut») betyr bokstavelig «å forbli under». Det blir ofte brukt i betydningen «å bli værende i stedet for å flykte; å holde stillingen; å holde stand; å forbli urokkelig». (Mt 10:22; Ro 12:12; He 10:32; Jak 5:11) En kristen som med Guds hjelp tålmodig og standhaftig holder ut under prøvelser, viser utholdenhet.

håp: Det greske ordet som er brukt her, elpịs, har i Bibelen grunnbetydningen «forventning om noe godt». I denne sammenhengen nevner Paulus håp sist i en oppramsing – etter prøvelser, utholdenhet og en godkjent tilstand. Så han kan ikke ha tenkt på det håpet en person får helt i begynnelsen når han blir kjent med det gode budskap fra Gud. Han sikter i stedet til det sterkere håpet som en kristen får etter at han har holdt ut under prøvelser. Når en kristen trofast holder ut, forstår han at han har Guds godkjennelse. Å vite det er noe som styrker det håpet han fikk i begynnelsen. – He 6:11.

fører ikke til skuffelse: Det greske uttrykket, som har grunnbetydningen «gjør ikke til skamme», viser at en som har ekte tro på Gud, ikke vil måtte skamme seg eller bli skuffet. Den passive formen av det samme greske verbet (oversatt med «bli skuffet») forekommer i Ro 9:33; 10:11; 1Pe 2:6.

ugudelige: Eller: «uærbødige; respektløse». Ordet brukes ofte om onde mennesker (2Pe 2:5; Jud 4), men her brukes det om alle syndige mennesker som er fremmedgjort for Gud og kan gjenløses. – Kol 1:21.

slutt fred: Det greske uttrykket er blitt forklart slik: «å forandre fiendskap til vennskap; å bli forsonet; å gjenopprette et normalt og harmonisk forhold». Målet er altså å få i stand en forandring ved å fjerne motvilje fra motpartens hjerte, hvis det er mulig. (Ro 12:18) Jesu poeng er at man er nødt til å bevare et godt forhold til andre for å kunne stå i et godt forhold til Gud.

forsonet med Gud: Det greske verbet katallạsso forekommer to ganger i dette verset og to ganger i 2Kt 5:18, 19. Det har grunnbetydningen «å forandre; å bytte ut». Etter hvert fikk det betydningen «å forandre fiendskap til vennskap». Når det brukes om menneskets forhold til Gud, betyr det å gjenopprette et harmonisk og vennskapelig forhold. Paulus brukte dette verbet da han snakket om at en kvinne som hadde gått fra mannen sin, skulle «forsone seg med» ham. (1Kt 7:11) Det beslektede verbet diallạssomai forekommer i Mt 5:24. Jesus sier der at man skulle ‘slutte fred med sin bror’ før man kunne bære fram en offergave på alteret. (Se studienote til Mt 5:24.) Menneskene trenger å bli forsonet med Gud fordi det første mennesket, Adam, var ulydig og overførte synd og ufullkommenhet til alle sine etterkommere. Det førte til at menneskeheten ble fremmedgjort for Gud og kom i et fiendtlig forhold til ham, for hans normer tillater ham ikke å se gjennom fingrene med en urett handlemåte. – Ro 5:12; 8:7, 8.

verden: Det greske ordet kọsmos er nært knyttet til menneskeheten. Slik er det i verdslig gresk litteratur, og slik er det spesielt i Bibelen. (Se studienote til Joh 1:10.) I denne sammenhengen sikter kọsmos til hele den verden av mennesker som kan gjenløses, den som i Joh 1:29 blir omtalt som skyldig i «synd», det vil si den synd som menneskene har arvet fra Adam.

fordi de alle syndet: I dette verset forklarer Paulus den grunnleggende sannheten om hvordan synden og døden spredte seg til alle mennesker. Denne forklaringen passer godt med det som er temaet i Romerne: Gud gjør ikke forskjell på folk, men gir alle syndige mennesker som tror på Jesu gjenløsningsoffer, muligheten til å bli frelst. Paulus forklarer at både jøder og ikke-jøder er syndere og må vise tro på Jehova Gud og på hans Sønns gjenløsningsoffer for å bli regnet som rettferdige i Guds øyne. (Ro 1:16, 17) Den verden som er nevnt her, sikter til menneskeverdenen. (Se studienote til Joh 3:16.) I noen oversettelser er det en tankestrek eller tre prikker i slutten av dette verset (slik det er i enkelte vitenskapelige utgaver av den greske teksten), noe som indikerer et avbrudd i Paulus’ resonnement, som han etter alt å dømme gjenopptar i vers 18. Tanken ser derfor ut til å være: I vers 12 begynner Paulus på en sammenligning med Adam (akkurat som alle ble syndere «ved ett menneske»), og han fullfører resonnementet i vers 18 («så fører én rettferdig gjerning til at alle slags mennesker blir erklært rettferdige så de kan få liv») og i vers 19. Fordi Jesus var trofast helt inn i døden, er det altså mulig for mange å oppnå rettferdighet og frelse ved tro.

åndens lov ... syndens og dødens lov: I denne sammenhengen sikter ikke ordet «lov» til en bestemt lov eller regel, for eksempel en lov i Moseloven. Ordet brukes her i videre betydning om et prinsipp som styrer en persons handlinger – en sterk kraft som i likhet med en lov får en person til å handle på en bestemt måte. (Se studienote til Ro 2:12.) Paulus peker på motsetningen mellom to sterke krefter – Guds ånds lov, som fører til liv, og den ufullkomne naturs lov, som fører til synd og død. Alle Adams etterkommere merker den sterke kraften fra «syndens lov», som lett kan få dem til å tenke og handle galt. (Ro 7:23) Men de kan velge å følge Guds ånds lov, ikke sine fysiske lyster, slik at de påvirkes i positiv retning. – Ro 7:21–25.

hersket døden som konge: Døden blir her omtalt som en «konge» som har hersket over folk helt fra Adams tid, og den hersker sammen med en annen «konge», synden. (Ro 6:12) Man kan si at disse kongene tvinger menneskeheten til å adlyde deres «lov», eller sterke påvirkning, for den nedarvede ufullkommenheten får menneskene til å synde, noe som fører til død. (Ro 7:23; se studienote til Ro 8:2.) I og med at Kristus kom til jorden og ga sitt liv som en løsepenge, begynte den ufortjente godhet å herske som en mye bedre konge over alle som tar imot Guds gave, noe som ‘fører til evig liv’. – Ro 5:15–17, 21.

hersket ... som konge: Mange bibeloversettelser gjengir det greske verbet som er brukt her, basileuo, bare med «herske» eller «regjere». Det er ikke noe i veien med å oversette det slik, men verbet er beslektet med det greske substantivet for «konge», basileus. Det er derfor også helt riktig å oversette det med «å herske som konge; å bli konge». (Lu 19:14, 27) Ordet brukes om Jesus Kristus (Lu 1:33; 1Kt 15:25) og om Jehova Gud (Åp 11:15, 17; 19:6), som hersker som konger i himmelen. Det brukes også om trofaste kristne som er salvet med hellig ånd, og som har håp om å «herske som konger over jorden». (Åp 5:10; 20:4, 6; 22:5; Ro 5:17b) Men i denne sammenhengen bruker Paulus ordet i overført betydning om synd, død og ufortjent godhet.

han som lignet den som skulle komme: Det første mennesket, Adam, lignet Jesus Kristus, den som skulle komme. Løftet om at han skulle komme, ble gitt allerede i Edens hage, i forbindelse med at Jehova Gud avsa dommen over Adam og Eva. (1Mo 3:15) Både Adam og Jesus var fullkomne mennesker. Begge var også fedre. Adam var biologisk far til hele den syndige menneskeslekten. (1Mo 1:28) Jesus er far i den forstand at han er livets Hovedformidler og «Evig Far» for lydige mennesker. (Jes 9:6; Apg 3:15) Fordi Adam var ulydig mot Gud, ble han far til en menneskeslekt som pådro seg gjeld i form av synd. For å slette den gjelden måtte menneskenes Gjenløser, Jesus, være et fullkomment menneske, slik Adam hadde vært. Dette er i harmoni med prinsippet «liv for liv». (5Mo 19:21) Paulus sa derfor i 1Kt 15:45: «Slik står det skrevet: ‘Det første mennesket, Adam, ble en levende person.’ Den siste Adam ble en ånd som gir liv.» Det greske ordet som er oversatt med «lignet», tỵpos, betyr bokstavelig «mønster» eller «forbilde». Formuleringen «han som lignet den» kunne derfor også vært oversatt med «han som er mønsteret for (forbildet på) den». Men det er ingen likhet mellom Jesu fullstendige lydighet mot Jehova og Adams opprørske ulydighet.

én rettferdig gjerning: Eller: «én rettferdiggjørende gjerning». Det greske ordet dikaioma kan betegne en gjerning som oppfyller kravene til det som er rett og rettferdig. I denne sammenhengen sikter det til hele Jesu feilfrie liv, innbefattet hans offer. Jesus var helt og fullt lojal mot Gud og er dermed det eneste mennesket som under prøve har stått fullstendig rettferdig innfor Gud ved sin egen fortjeneste. Hans ‘rettferdige gjerning’ førte til at han ble erklært rettferdig av Gud. Den kvalifiserte ham også til å tjene som Guds salvede Konge og Prest i himmelen og utgjorde grunnlaget for at de som viser tro på ham, kan bli erklært rettferdige. – Ro 3:25, 26; 4:25; 5:17–19.

at mange ble erklært rettferdige: Eller: «en rettferdiggjørende gjerning». – Se studienote til Ro 5:18.

én rettferdig gjerning: Eller: «én rettferdiggjørende gjerning». Det greske ordet dikaioma kan betegne en gjerning som oppfyller kravene til det som er rett og rettferdig. I denne sammenhengen sikter det til hele Jesu feilfrie liv, innbefattet hans offer. Jesus var helt og fullt lojal mot Gud og er dermed det eneste mennesket som under prøve har stått fullstendig rettferdig innfor Gud ved sin egen fortjeneste. Hans ‘rettferdige gjerning’ førte til at han ble erklært rettferdig av Gud. Den kvalifiserte ham også til å tjene som Guds salvede Konge og Prest i himmelen og utgjorde grunnlaget for at de som viser tro på ham, kan bli erklært rettferdige. – Ro 3:25, 26; 4:25; 5:17–19.

for at overtredelsen skulle bli større: Det vil si for at folk skulle bli oppmerksomme på sine mange synder.

Multimedia