Johannes 11:1–57

11  En mann som het Lạsarus, var blitt syk. Han kom fra Betạnia,+ landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde.+  Det var denne Maria som helte velluktende olje over Herren og tørket føttene hans med håret sitt.+ Lạsarus, som var syk, var broren hennes.  Søstrene hans sendte nå denne beskjeden til Jesus: «Herre, han som du er så glad i, er syk.»+  Men da Jesus hørte det, sa han: «Denne sykdommen vil ikke ende med døden. Den vil bli til ære for Gud,+ slik at Guds Sønn kan bli æret i forbindelse med den.»  Jesus var svært glad i Marta og søsteren hennes og Lạsarus.  Men selv om han hørte at Lạsarus var syk, ble han to dager til der han var.  Deretter sa han til disiplene: «La oss dra til Judẹa igjen.»  Disiplene sa til ham: «Rabbi,+ ganske nylig prøvde judeerne å steine deg,+ og så vil du dra dit igjen?»  Jesus svarte: «Er det ikke tolv timer med dagslys?+ Hvis noen vandrer i dagslys, snubler han ikke borti noe, for han ser denne verdens lys. 10  Men hvis noen vandrer om natten, snubler han, fordi lyset ikke er i ham.» 11  Etter at han hadde sagt dette, la han til: «Vår venn Lạsarus har sovnet,+ men jeg drar dit for å vekke ham.» 12  Da sa disiplene til ham: «Herre, hvis han sover, kommer han til å bli frisk.»* 13  Jesus hadde snakket om at han var død, men de trodde at han snakket om vanlig søvn. 14  Da sa Jesus rett ut: «Lạsarus er død.+ 15  Og for deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der, så dere kan tro. Men la oss gå til ham.» 16  Tomas, som ble kalt Tvillingen, sa da til de andre disiplene: «La oss gå, vi også, så vi kan dø sammen med ham.»+ 17  Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lạsarus allerede hadde ligget i graven i fire dager. 18  Betạnia lå i nærheten av Jerusalem, omkring tre kilometer unna. 19  Og mange av jødene hadde kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. 20  Da Marta hørte at Jesus var på vei, gikk hun for å møte ham. Men Maria+ ble sittende hjemme. 21  Marta sa til Jesus: «Herre, hvis du hadde vært her, ville ikke broren min ha dødd. 22  Likevel vet jeg at Gud vil gi deg alt det du ber ham om.» 23  Jesus sa til henne: «Din bror skal bli oppreist.» 24  Marta sa til ham: «Jeg vet at han skal bli oppreist i oppstandelsen+ på den siste dag.» 25  Jesus sa til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet.+ Den som viser tro på meg, skal bli levende, selv om han dør. 26  Og enhver som lever og viser tro på meg, skal aldri dø.+ Tror du dette?» 27  Hun svarte: «Ja, Herre, jeg tror* at du er Kristus, Guds Sønn, den som skulle komme til verden.» 28  Da hun hadde sagt dette, gikk hun for å hente Maria, sin søster, og hun sa uten at noen hørte det: «Læreren+ er her og spør etter deg.» 29  Da Maria hørte det, reiste hun seg straks og gikk til ham. 30  Jesus hadde ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fortsatt der Marta hadde møtt ham. 31  De jødene som var hjemme hos Maria og trøstet henne, så at hun straks reiste seg og gikk ut. Da fulgte de etter henne, for de regnet med at hun skulle gå til graven+ for å gråte der. 32  Da Maria kom dit hvor Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa til ham: «Herre, hvis du hadde vært her, ville ikke broren min ha dødd.» 33  Da Jesus så at hun gråt, og at de jødene som hadde kommet sammen med henne, gråt, sukket han inni seg og ble sterkt berørt. 34  Han sa: «Hvor har dere lagt ham?» De svarte: «Herre, kom og se.» 35  Jesus lot tårene strømme.+ 36  Da sa jødene: «Se hvor glad han var i ham!» 37  Men noen av dem sa: «Kunne ikke denne mannen, som åpnet den blindes øyne,+ ha forhindret at Lạsarus døde?» 38  Etter at Jesus igjen hadde sukket inni seg, kom han til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran inngangen. 39  Jesus sa: «Ta steinen bort.» Marta, den dødes søster, sa til ham: «Herre, det lukter sikkert allerede av ham, for det har gått fire dager.» 40  Jesus sa til henne: «Sa jeg ikke til deg at hvis du ville tro, ville du få se Guds herlighet?»+ 41  Da tok de steinen bort. Så løftet Jesus blikket mot himmelen+ og sa: «Far, jeg takker deg for at du har hørt meg. 42  Jeg vet jo at du alltid hører meg, men jeg sa dette for at alle de som står her, skal tro at du har sendt meg.»+ 43  Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lạsarus, kom ut!»+ 44  Han som hadde vært død, kom da ut med tøystrimler bundet rundt føttene og hendene og med ansiktet dekket av et tøystykke. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå.» 45  Mange av de jødene som hadde kommet til Maria, og som så hva han gjorde, begynte da å tro på ham.+ 46  Men noen av dem gikk til fariseerne og fortalte om det Jesus hadde gjort. 47  Overprestene og fariseerne samlet da Sanhedrịnet og sa: «Hva skal vi gjøre? For dette mennesket gjør mange mirakler.*+ 48  Hvis vi lar ham holde på slik, kommer alle til å tro på ham, og romerne vil komme og ta både templet vårt og nasjonen vår.» 49  Men en av dem, Kaifas,+ som var øversteprest det året, sa til dem: «Dere skjønner ingen ting, 50  og dere har ikke tenkt over at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele nasjonen blir utslettet.»+ 51  Dette sa han ikke av seg selv. Men fordi han var øversteprest det året, profeterte han at Jesus skulle dø for nasjonen, 52  og ikke bare for nasjonen, men også for at han skulle forene* de Guds barn som var spredt omkring.+ 53  Fra den dagen av la de planer om å drepe ham.+ 54  Jesus gikk derfor ikke lenger offentlig omkring blant jødene, men han dro bort derfra til området i nærheten av ødemarken,+ til en by som kalles Ẹfraim.+ Der ble han værende sammen med disiplene. 55  Nå nærmet det seg jødenes påske,+ og mange fra landdistriktene dro opp til Jerusalem før påsken for å rense seg seremonielt. 56  De lette etter Jesus, og de sa til hverandre mens de sto rundt om i templet: «Hva tror dere? Kommer han ikke til høytiden i det hele tatt?» 57  Men overprestene og fariseerne hadde gitt ordre om at hvis noen fikk vite hvor Jesus var, skulle han melde fra, så de kunne arrestere ham.

Fotnoter

El.: «frelst; reddet».
El.: «har kommet til tro på».
Bokst.: «tegn».
El.: «samle til ett».

Studienoter

Lasarus: Sannsynligvis den greske formen av det hebraiske navnet Eleasar, som betyr «Gud har hjulpet».

Betania: En landsby på den østsørøstlige skråningen av Oljeberget, cirka 3 km fra Jerusalem. (Joh 11:18) Det var her Marta, Maria og Lasarus bodde, og hjemmet deres ser ut til å ha vært Jesu base i Judea. (Joh 11:1) I dag ligger det en by her med et arabisk navn som betyr «Lasarus’ sted».

judeerne: Eller: «jødene». Det ville også være riktig å oversette det greske ordet med «jødene» her (som i Joh 10:31, 33), men Jesus hadde nettopp sagt til disiplene: «La oss dra til Judea igjen.» Gjengivelsen «judeerne» er derfor brukt for å få fram at det var jøder fra Judea som hadde prøvd å steine ham. – Joh 11:7.

er ikke død – hun sover: I Bibelen blir døden ofte sammenlignet med søvn. (Sl 13:3; Joh 11:11–14; Apg 7:60; 1Kt 7:39; 15:51; 1Te 4:13) Jesus skulle gi denne jenta livet tilbake, så det kan være at han sa dette for å vise at det er mulig for mennesker å bli vekket opp fra døden akkurat som de kan vekkes fra en dyp søvn. Jesu makt til å gi jenta livet tilbake kom fra hans Far, «som gjør de døde levende og omtaler det som ikke er, som om det var». – Ro 4:17.

sovnet han inn i døden: Bibelen bruker ordene «sove» og «sovne» både om bokstavelig søvn (Mt 28:13; Lu 22:45; Joh 11:12; Apg 12:6) og om det å sove i døden. (Joh 11:11; Apg 7:60; 13:36; 1Kt 7:39; 15:6, 51) Når disse ordene brukes i sammenhenger som har med døden å gjøre, bruker bibeloversettere ofte slike formuleringer som «sovne inn i døden» eller rett og slett «dø» for å hjelpe leseren til å få tak i den riktige tanken. Når Bibelen bruker ordene «sove» og «sovne» i den billedlige betydningen, er det om dem som dør på grunn av den synden og døden som har gått i arv fra Adam. – Se studienoter til Mr 5:39; Joh 11:11.

har sovnet: Eller: «har sovnet inn». I Bibelen blir døden ofte sammenlignet med søvn. (Sl 13:3; Mr 5:39; Apg 7:60; 1Kt 7:39; 15:51; 1Te 4:13) Jesus skulle gi Lasarus livet tilbake. Det kan derfor være at han sa dette for å vise at det er mulig for mennesker å bli vekket opp fra døden akkurat som de kan vekkes fra en dyp søvn. Jesu makt til å gi Lasarus livet tilbake kom fra hans Far, «som gjør de døde levende og omtaler det som ikke er, som om det var». – Ro 4:17; se studienoter til Mr 5:39; Apg 7:60.

Tomas: Dette greske navnet kommer fra et arameisk ord som betyr «tvilling». Apostelen Tomas var kjent ved et gresk navn til, «Didymos», som også betyr Tvillingen.

allerede hadde ligget i graven i fire dager: Da Lasarus ble alvorlig syk, sendte søstrene hans beskjed til Jesus. (Joh 11:1–3) Jesus var da cirka to dagsreiser fra Betania, og Lasarus døde tydeligvis omtrent samtidig med at Jesus fikk vite at han var syk. (Joh 10:40) Jesus ble «to dager til der han var», og så dro han til Betania. (Joh 11:6, 7) Ettersom han ventet i to dager og deretter reiste i to dager, kom han fram til graven fire dager etter at Lasarus hadde dødd. Jesus hadde allerede oppreist minst to personer fra døden – en som nettopp hadde dødd, og en som sannsynligvis hadde dødd samme dag. (Lu 7:11–17; 8:49–55; jevnfør Mt 11:5.) Men han hadde ennå ikke oppreist noen som hadde vært død i fire dager, slik at kroppen allerede hadde begynt å gå i forråtnelse. (Joh 11:39) Noen jøder trodde feilaktig at sjelen ble værende i en død kropp i tre dager før den forlot kroppen. Også de som hadde den oppfatningen, ble overbevist om at Jesus hadde utført et enestående mirakel ved å oppreise Lasarus. – Joh 12:9, 10, 17.

graven: Eller: «minnegraven». – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».

omkring tre kilometer: Bokstavelig: «omkring 15 stadier». Det greske ordet stạdion (entall) betegner et lengdemål som tilsvarte 185 m, det vil si 18 romersk mil. – Se Tillegg B14.

jeg skal oppreise dem på den siste dag: Jesus sier fire ganger at han vil oppreise mennesker på den siste dag. (Joh 6:40, 44, 54) I Joh 11:24 snakker også Marta om «oppstandelsen på den siste dag». (Jevnfør Da 12:13; se studienote til Joh 11:24.) I Joh 12:48 blir denne «siste dag» forbundet med en tid med dom, en tid som tydeligvis svarer til Kristi tusenårige styre da han skal dømme menneskene, deriblant alle dem som er blitt oppreist fra døden. – Åp 20:4–6.

Jeg vet at han skal bli oppreist: Marta trodde at Jesus snakket om den framtidige oppstandelsen, oppstandelsen på den siste dag. (Se studienote til Joh 6:39.) Hennes tro på oppstandelsen var bemerkelsesverdig. Noen av datidens religiøse ledere, de som ble kalt saddukeere, avviste at det ville finne sted en oppstandelse, selv om dette er en tydelig lære i de inspirerte skrifter. (Da 12:13; Mr 12:18) Fariseerne på sin side trodde på sjelens udødelighet. Men Marta visste at Jesus forkynte om en framtidig oppstandelse, og at han allerede hadde oppreist noen – selv om ingen av dem hadde vært døde like lenge som Lasarus.

har liv i seg selv: Eller: «har livets gave i seg; har kraft til å gi liv». Jesus har «liv i seg selv» fordi hans Far har gitt ham evner som bare Jehova hadde opprinnelig. En av disse evnene er utvilsomt myndigheten til å gi mennesker mulighet til å stå i et godt forhold til Gud og dermed oppnå liv. En annen evne er å kunne gi liv ved å oppreise de døde. Et års tid etter at Jesus hadde kommet med denne uttalelsen, sa han at disiplene hans også kunne ha liv i seg selv. – Les om hva som ligger i uttrykket «liv i dere selv» i forbindelse med Jesu disipler, i studienote til Joh 6:53.

Jeg er oppstandelsen og livet: Jesu død og oppstandelse åpnet veien for at de døde kan få livet tilbake. Etter at Jesus ble oppreist, ga Jehova ham makt både til å oppreise mennesker fra døden og til å gi evig liv. (Se studienote til Joh 5:26.) I Åp 1:18 omtaler Jesus seg selv som «den levende», som «har nøklene til døden og til graven». Jesus er derfor den som utgjør håpet for de levende og de døde. Han lovte å åpne gravene og gi de døde liv, enten i himmelen som hans medregenter eller på hans nye jord under hans himmelske regjerings styre. – Joh 5:28, 29.

skal aldri dø: Da Jesus snakket om å ikke dø, eller om å leve evig, mente han åpenbart ikke at de som hørte på ham den gangen, kunne unngå døden. Det poenget Jesus ville ha fram, var at tro på ham kunne føre til evig liv. Noe som støtter denne konklusjonen, er det Jesus sa tidligere, i Johannes, kapittel 6, der han knytter det å vise tro til det å få evig liv. – Joh 6:39–44, 54.

graven: Eller: «minnegraven». – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».

lot tårene strømme: Det ordet som er brukt her (dakrỵo), er verbformen av det greske substantivet for «tårer», som er brukt i slike skriftsteder som Lu 7:38; Apg 20:19, 31; He 5:7; Åp 7:17; 21:4. Det ser ut til at fokuset er mer på de tårene som blir felt, enn på at gråten er hørbar. Dette verbet er brukt bare her i De kristne greske skrifter. Det er et annet verb som er brukt i Joh 11:33 (se studienote) om det at Maria og jødene gråt. Jesus visste at han skulle oppreise Lasarus, men det var vondt for ham å se hvordan hans gode venner sørget. Det var den dype kjærligheten Jesus hadde til vennene sine, og medfølelsen med dem som fikk ham til å felle tårer åpenlyst. Denne beretningen viser at Jesus føler med dem som mister noen av sine nærmeste på grunn av den adamittiske død.

gråt: Det greske ordet for «gråt» sikter ofte til det å gråte høyt. Det samme verbet brukes om Jesus den gangen han forutsa at Jerusalem skulle bli ødelagt. – Lu 19:41.

sukket ... og ble sterkt berørt: Kombinasjonen av disse to ordene på originalspråket beskriver Jesu intense følelser ved denne anledningen. Det greske verbet som er gjengitt med «sukket» (embrimạomai), betegner generelt en sterk følelse, og i denne sammenhengen viser det at Jesus ble grepet av så sterke følelser at han ikke kunne la være å sukke. Det greske ordet for «ble sterkt berørt» (tarạsso) sikter bokstavelig til det å bli opprørt. Ifølge en ordbokforfatter betyr det i denne sammenhengen «å forårsake indre uro hos en; å påføre sterk smerte eller sorg». Det samme greske verbet er brukt i Joh 13:21 om hvordan Jesus reagerte ved tanken på å bli forrådt av Judas. – Se studienote til Joh 11:35.

inni seg: Bokstavelig: «i ånden». Her brukes det greske ordet pneuma tydeligvis om den drivkraften som kommer fra et menneskes symbolske hjerte, og som får det til å si og gjøre ting på en bestemt måte. – Se Ordforklaringer: «Ånd».

gråt: Det greske ordet for «gråt» sikter ofte til det å gråte høyt. Det samme verbet brukes om Jesus den gangen han forutsa at Jerusalem skulle bli ødelagt. – Lu 19:41.

lot tårene strømme: Det ordet som er brukt her (dakrỵo), er verbformen av det greske substantivet for «tårer», som er brukt i slike skriftsteder som Lu 7:38; Apg 20:19, 31; He 5:7; Åp 7:17; 21:4. Det ser ut til at fokuset er mer på de tårene som blir felt, enn på at gråten er hørbar. Dette verbet er brukt bare her i De kristne greske skrifter. Det er et annet verb som er brukt i Joh 11:33 (se studienote) om det at Maria og jødene gråt. Jesus visste at han skulle oppreise Lasarus, men det var vondt for ham å se hvordan hans gode venner sørget. Det var den dype kjærligheten Jesus hadde til vennene sine, og medfølelsen med dem som fikk ham til å felle tårer åpenlyst. Denne beretningen viser at Jesus føler med dem som mister noen av sine nærmeste på grunn av den adamittiske død.

graven: Eller: «minnegraven». – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».

det lukter sikkert allerede av ham: Martas kommentar viser at jødene ikke pleide å gjennomføre en omfattende balsameringsprosess for å bevare et lik i lang tid. Hvis Lasarus var blitt balsamert, ville hun ikke ha ventet at liket luktet. Det var bundet tøystrimler rundt føttene og hendene til Lasarus, og han hadde fått «ansiktet dekket av et tøystykke», men det er lite trolig at hensikten med dette var å beskytte liket mot forråtnelse. – Joh 11:44.

det har gått fire dager: Bokstavelig: «det er fjerde». På gresk står det bare et ordenstall, men «dag» er underforstått på grunn av sammenhengen. Det hadde tydeligvis gått tre hele dager pluss en del av den fjerde.

Lasarus: Sannsynligvis den greske formen av det hebraiske navnet Eleasar, som betyr «Gud har hjulpet».

med ansiktet dekket av et tøystykke: Blant jødene var det vanlig å gjøre i stand et lik til begravelsen ved å binde rene linbind rundt det sammen med velluktende kryddere. Men dette var ikke en form for balsamering, som den egypterne utførte. (1Mo 50:3; Mt 27:59; Mr 16:1; Joh 19:39, 40) Da Lasarus ble oppreist og kom ut av graven, var ansiktet hans fortsatt dekket av det tøystykket som var blitt lagt over hodet hans. Det greske ordet soudạrion, som her er oversatt med «tøystykke», sikter til et lite tøystykke som ble brukt som håndkle, klut eller ansiktsduk. Det samme greske ordet er brukt i Joh 20:7 om det «tøystykket som hadde dekket hodet» til Jesus.

templet vårt: Bokstavelig: «stedet vårt». Det vil si et sted for tilbedelse, eller et hellig sted, altså sannsynligvis templet i Jerusalem. – Jevnfør Apg 6:13, 14.

øversteprest: Så lenge Israel var en selvstendig nasjon, var stillingen som øversteprest en stilling for livet. (4Mo 35:25) Men under romernes okkupasjon av Israel hadde de herskerne som var utnevnt av Roma, myndighet til å innsette øverstepresten og til å avsette ham. (Se Ordforklaringer: «Øversteprest».) Kaifas, som var innsatt av romerne, var en dyktig diplomat som beholdt stillingen sin lenger enn noen av sine nærmeste forgjengere. Han ble utnevnt til øversteprest cirka år 18 evt. og beholdt stillingen til cirka år 36 evt. Ved å si at Kaifas var øversteprest det året, det vil si år 33, mente Johannes tydeligvis at Kaifas’ periode som øversteprest innbefattet det merkeåret da Jesus ble henrettet. – Se Tillegg B12, som viser hvor Kaifas’ hus kan ha ligget.

Efraim: En by som vanligvis blir ansett for å være den samme som Efrajin, som Juda-kongen Abija erobret fra Israel-kongen Jeroboam. (2Kr 13:19) Man mener at denne byen lå der landsbyen al-Tayiba (et-Taiyibeh) nå ligger, 6 km østnordøst for Betel og 3 km østsørøst for det stedet der man antar at Baal-Hasor lå. (2Sa 13:23) Den ligger i nærheten av ødemarken, med utsikt over Jerikos ørkensletter og Dødehavet i sørøst. Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus erobret den romerske hærføreren Vespasian byen Efraim da han marsjerte mot Jerusalem. – Den jødiske krig, Oslo 2002, Fjerde bok, kap. IX, pkt. 9 (s. 332).

påske: Jesus begynte sitt forkynnelsesarbeid etter at han var blitt døpt om høsten i år 29 evt., så denne omtalen av en påske tidlig i hans tjeneste må sikte til den påsken som ble feiret om våren i år 30 evt. (Se studienote til Lu 3:1 og Tillegg A7.) En sammenligning av de fire evangelieberetningene viser at det ble feiret fire påskehøytider i løpet av Jesu tjeneste på jorden, og man kan derfor trekke den konklusjon at hans tjeneste varte i tre og et halvt år. Matteus, Markus og Lukas (ofte kalt de synoptiske evangeliene) nevner bare den siste påsken, den påsken da Jesus døde. Johannes’ beretning nevner konkret tre påskehøytider (Joh 2:13; 6:4; 11:55), og det siktes høyst sannsynlig til en fjerde påske med uttrykket «en av jødenes høytider» i Joh 5:1. Dette eksemplet understreker verdien av å sammenligne evangelieberetningene for å få et mer fullstendig bilde av Jesu liv. – Se studienoter til Joh 5:1; 6:4; 11:55.

en av jødenes høytider: Selv om Johannes ikke nevner konkret hvilken høytid det er snakk om, er det gode grunner til å tro at det dreier seg om påsken i år 31. Johannes’ beretning er stort sett kronologisk. I sammenhengen nevnes denne høytiden kort etter at Jesus hadde sagt at det var «fire måneder til høsten». (Joh 4:35) Høsttiden, spesielt bygghøsten, begynte ved påsketider (14. nisan). Det ser derfor ut til at Jesus kom med denne uttalelsen cirka fire måneder før dette, omkring måneden kislev (november/desember). To andre høytider, innvielseshøytiden og purim, ble feiret i perioden mellom kislev og nisan. Men disse høytidene krevde ikke at israelittene dro opp til Jerusalem. Ut fra sammenhengen virker det derfor mest sannsynlig at det var påsken som var den «av jødenes høytider» som krevde at Jesus var til stede i Jerusalem, i samsvar med Guds lov til Israel. (5Mo 16:16) Johannes tar riktignok med bare noen få hendelser før han nevner den neste påsken (Joh 6:4), men som oversikten i Tillegg A7 viser, er Johannes’ beretning om den første delen av Jesu tjeneste kortfattet, og mange av de hendelsene som allerede er nevnt av de tre andre evangelieskribentene, er ikke tatt med i hans beretning. Den omfattende virksomheten som de tre andre evangeliene forteller om, støtter den konklusjonen at det var en påske mellom den påskehøytiden som er nevnt i Joh 2:13, og den som er nevnt i Joh 6:4. – Se Tillegg A7 og studienote til Joh 2:13.

Påsken: Sikter tydeligvis til påsken i år 32, den tredje påsken under Jesu tjeneste på jorden. – Se studienoter til Joh 2:13; 5:1; 11:55 og Tillegg A7.

påske: Det vil si påsken i år 33, etter alt å dømme den fjerde påsken som er nevnt i Johannes’ evangelium. – Se studienoter til Joh 2:13; 5:1; 6:4.

Multimedia

Jesus oppreiser Lasarus
Jesus oppreiser Lasarus

Jesus befaler den døde mannen: «Lasarus, kom ut!» (Joh 11:43) Lasarus kommer til bevissthet med en gang. Selv om han har tøystrimler bundet rundt hendene og føttene, reiser han seg og går. Søstrene hans, Marta og Maria, blir svært overrasket og kan knapt tro sine egne øyne, men det er sant! Mange som ser dette miraklet, begynner å tro på Jesus. Denne beretningen gir oss et bilde av Jesu uselviske kjærlighet, men den gir oss også et forhåndsglimt av at Jesus skal utføre mirakler i langt større skala i den nye verden. (Joh 5:28) Beretningen om Lasarus’ oppstandelse står bare i Johannesevangeliet.

Sanhedrinet
Sanhedrinet

Sanhedrinet, som med sine 71 medlemmer også ble kalt Det store sanhedrin, var jødenes høyeste domstol og hadde sete i Jerusalem. (Se Ordforklaringer: «Sanhedrinet».) Ifølge Misjna fantes det tre rekker med sitteplasser i en halvsirkel, og to skrivere var til stede for å notere ned domstolens avgjørelser. Noen av de arkitektoniske trekkene som er vist her, er basert på en bygning som er blitt funnet i Jerusalem, og som noen mener var Sanhedrinets møtesal i det første århundre. – Se Tillegg B12, kartet «Jerusalem og området omkring».

1. Øversteprest

2. Medlemmer av Sanhedrinet

3. En tiltalt

4. Skrivere