Bibelen forandrer folks liv

HVA var det som fikk en mann til å vende tilbake til den religionen han var oppdratt i, men som han hadde forlatt? Hvordan fant en ung mann den farsfiguren han hadde savnet hele livet? Les hva disse to har å fortelle.

«Jeg var bare nødt til å vende tilbake til Jehova.» – ELIE KHALIL

FØDT: 1976

HJEMLAND: KYPROS

BAKGRUNN: HADDE FORLATT DEN RELIGIONEN HAN VAR OPPDRATT I

MIN FORTID: Jeg er født på Kypros, men vokste opp i Australia. Foreldrene mine er Jehovas vitner, og de gjorde sitt beste for å hjelpe meg til å få kjærlighet til Jehova Gud og hans Ord, Bibelen. Men da jeg var i tenårene, begynte jeg å gjøre opprør. Jeg pleide å snike meg ut av huset sent på kvelden for å treffe andre tenåringer. Vi stjal biler og ble innblandet i mye annet som heller ikke var bra.

I begynnelsen drev jeg med dette i all hemmelighet, for jeg visste jo at foreldrene mine ikke ville like det. Men etter hvert sluttet jeg å være redd for hva de syntes. Jeg ble venner med noen som var mye eldre enn meg, og som ikke var glad i Jehova, og de hadde en negativ påvirkning på meg. Til slutt sa jeg til foreldrene mine at jeg ikke lenger ville ha noe med deres religion å gjøre. De prøvde tålmodig å hjelpe meg, men jeg avviste alle deres forsøk i den retningen. De ble helt knust.

Etter at jeg hadde flyttet hjemmefra, begynte jeg å eksperimentere med narkotika, og jeg til og med dyrket og solgte store mengder marihuana. Jeg levde et umoralsk liv og brukte mye tid på festing på nattklubber. Jeg begynte også å få et hissig temperament. Hvis noen sa eller gjorde noe jeg ikke likte, ble jeg så sint at jeg sprakk – jeg skrek ofte til folk og gikk løs på dem. Jeg gjorde i grunnen alt jeg hadde lært at en kristen ikke gjør.

HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV: Jeg fikk en nær venn som også brukte narkotika. Han hadde mistet faren sin tidlig. Vi satt ofte oppe og pratet til langt på natt. Noen slike netter åpnet han seg og snakket om hvor mye han savnet faren sin. Fordi jeg hadde vokst opp med håpet om en oppstandelse, begynte jeg å fortelle ham om Jesus – at han oppreiste døde, og at han har lovt å gjøre det igjen i framtiden. (Johannes 5:28, 29) «Tenk hvordan det blir når du får treffe faren din igjen», pleide jeg å si. «Vi kan alle få leve evig på en paradisisk jord.» Disse tankene gjorde dypt inntrykk på ham.

 Andre ganger tok han opp slike emner som de siste dager og treenighetslæren. Jeg pleide å ta bibelen hans og vise ham forskjellige skriftsteder om Jehova Gud, Jesus og de siste dager. (Johannes 14:28; 2. Timoteus 3:1–5) Jeg oppdaget at jo mer jeg snakket med ham om Jehova, jo mer tenkte jeg selv på Jehova.

De sannhetens såkorn som lå i mitt hjerte, og som foreldrene mine hadde gjort seg store anstrengelser for å så, begynte sakte, men sikkert å spire. Noen ganger når jeg for eksempel var på en fest og tok narkotika sammen med vennene mine, kunne jeg plutselig begynne å tenke på Jehova. Mange av vennene mine sa at de elsket Gud, men oppførselen deres tydet på noe annet. Jeg ønsket ikke å være slik, så jeg skjønte hva jeg måtte gjøre. Jeg var bare nødt til å vende tilbake til Jehova.

Men én ting er å vite hva en bør gjøre – noe annet er å gjøre det. Noen forandringer var det lett å få til; det var for eksempel ikke så vanskelig for meg å slutte med narkotika. Jeg sluttet også å være sammen med de gamle vennene mine, og jeg begynte å studere Bibelen sammen med en kristen eldste.

Andre forandringer var det mye vanskeligere å gjennomføre. Det var spesielt vanskelig for meg å beherske mitt sinne. Noen ganger gikk det fint en stund, men så fikk jeg et tilbakefall. Etterpå hadde jeg skyldfølelse og syntes jeg var mislykket. Motløs snakket jeg med ham som studerte Bibelen med meg. Han var alltid tålmodig og vennlig og gav meg mye oppmuntring. En gang fikk han meg til å lese en artikkel i Vakttårnet om hvor viktig det er ikke å gi opp. * Vi snakket om hva jeg kunne gjøre når jeg ble sint. Ved å tenke på denne artikkelen og ved å be mye til Jehova klarte jeg etter hvert å styre temperamentet mitt. Til slutt, i april 2000, ble jeg døpt som et av Jehovas vitner. Det er vel nesten unødvendig å fortelle at foreldrene mine var overlykkelige.

HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ: Nå har jeg fred i sinnet og ren samvittighet. Det er godt å vite at kroppen min ikke lenger er uren på grunn av narkotika eller umoral. Uansett hvor jeg er, og hva jeg gjør – enten jeg er på jobb, er på et kristent møte eller holder på med en eller annen fritidsaktivitet – er jeg mye lykkeligere nå. Jeg har et positivt syn på livet.

Jeg takker Jehova for foreldrene mine, som aldri gav meg opp. Jeg tenker også på Jesu ord i Johannes 6:44: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham.» Det gjør meg dypt rørt å tenke på at det er fordi Jehova har dratt meg, at det har vært mulig for meg å vende tilbake til ham.

 «Jeg savnet en far.» – MARCO ANTONIO ALVAREZ SOTO

FØDT: 1977

HJEMLAND: CHILE

BAKGRUNN: MEDLEM AV DEATH METAL-BAND

MIN FORTID: Jeg vokste opp hos moren min i Punta Arenas, en hyggelig chilensk by ved Magellanstredet, nær sørspissen av Sør-Amerika. Foreldrene mine ble skilt da jeg var fem år, og det fikk meg til å føle meg forlatt. Jeg savnet en far.

Moren min studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, og hun tok meg med på møter i Rikets sal. Men jeg ville absolutt ikke være med på møtene og fikk ofte raseriutbrudd når vi var på vei dit. Da jeg var 13, sluttet jeg helt å gå på møtene.

På den tiden var jeg blitt veldig glad i musikk, og jeg skjønte at jeg hadde evner i den retningen. Da jeg var 15, spilte jeg heavy metal og death metal på festivaler, barer og private sammenkomster. Siden jeg vanket sammen med dyktige musikere, ble jeg også interessert i klassisk musikk. Jeg begynte å studere musikk på konservatoriet. Da jeg var 20, flyttet jeg til hovedstaden, Santiago, for å studere videre der. Jeg fortsatte også å spille i heavy metal- og death metal-band.

Alle disse årene var jeg plaget av tomhetsfølelse. For å døyve den følelsen pleide jeg å drikke meg full og å bruke narkotika sammen med de andre bandmedlemmene, som jeg betraktet som familien min. Jeg hadde en opprørsk holdning, noe man tydelig kunne se av utseendet mitt. Jeg gikk i mørke klær, lot skjegget gro og lot håret vokse nesten helt ned til livet.

Gang på gang gjorde holdningen min at jeg ble innblandet i slåsskamper og kom i klammeri med politiet. En gang da jeg var påvirket av alkohol, gikk jeg til angrep på noen narkolangere som plaget kameratene mine og meg. Narkolangerne gav meg skikkelig bank, og jeg endte opp med brukken kjeve.

Men det som gjorde meg mest vondt, kom fra dem som stod meg nærmest. En dag fant jeg ut at kjæresten min hadde bedratt meg i flere år med den beste vennen min, og at alle de andre vennene mine hadde visst det, men latt være å fortelle meg det. Jeg var knust.

Jeg flyttet tilbake til Punta Arenas, hvor jeg begynte å undervise i musikk og å arbeide som cellist. Jeg fortsatte også å spille i heavy metal- og death metal-band, både live og i studio. Jeg traff en pen jente som het Sussan, og vi flyttet sammen. En tid senere fant Sussan ut at moren hennes trodde på treenighetslæren, og at jeg ikke gjorde det. «Så hva er sannheten?» spurte hun meg. Jeg svarte at jeg visste at treenighetslæren ikke stemmer med Bibelen, selv om jeg ikke kunne bevise det. Men jeg visste hvem som kunne det. Jeg sa til henne at Jehovas vitner kunne vise henne sannheten ut fra Bibelen. Så gjorde jeg noe jeg ikke hadde gjort på år og dag: Jeg bad til Gud om at han måtte hjelpe meg.

Noen dager senere så jeg en mann jeg drog kjensel på, og spurte ham om han var et av Jehovas vitner. Selv om han var synlig rystet over hvordan jeg så ut, svarte han vennlig på spørsmålene mine om møtene i Rikets sal. Jeg  var overbevist om at det at jeg traff denne mannen, var et svar på min bønn. Jeg drog til Rikets sal og satte meg på bakerste rad, så ingen skulle legge merke til meg. Men det var mange som etter hvert husket meg fra den gangen jeg hadde vært på møtene som barn. De ønsket meg velkommen og gav meg noen hjertelige klemmer. Jeg følte en enorm fred. Det var som om jeg var kommet hjem. Da jeg så den mannen som hadde studert Bibelen med meg da jeg var barn, spurte jeg ham om han ville studere med meg igjen.

HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV: En dag leste jeg Ordspråkene 27:11, der det står: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte.» Det gjorde inntrykk på meg at et lite menneske kunne glede universets Skaper. Det begynte å gå opp for meg at Jehova var den farsfiguren jeg hadde lengtet etter hele mitt liv!

Jeg ønsket å glede min himmelske Far og gjøre hans vilje, men jeg hadde vært slave av narkotika og alkohol i mange år. Jeg begynte å forstå hva Jesus mente da han sa det som står i Matteus 6:24: «Ingen kan være slave for to herrer.» Mens jeg strevde med å gjøre forandringer, tenkte jeg mye på det som står i 1. Korinter 15:33: «Dårlig omgang ødelegger gode vaner.» Jeg skjønte at jeg ikke kunne legge av de skadelige vanene jeg hadde, hvis jeg fortsatte å vanke på de samme stedene og omgås de samme menneskene. Bibelens råd var tydelig: Jeg var nødt til å gå drastisk til verks og kutte ut de tingene som fikk meg til å snuble. – Matteus 5:30.

Jeg elsker musikk, så det at jeg bestemte meg for å kutte ut alt som hadde med heavy metal å gjøre, er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Men med hjelp fra vennene mine i menigheten, klarte jeg det til slutt. Jeg sluttet også å misbruke alkohol og narkotika. Og jeg klipte håret, tok skjegget og sluttet å kle meg bare i svart. Da jeg sa til Sussan at jeg ville klippe håret, ble hun virkelig nysgjerrig. Hun sa: «Jeg blir med deg til Rikets sal, så jeg kan se hva det er som foregår der!» Hun likte seg veldig godt på møtene, og snart begynte hun selv å studere Bibelen. Etter hvert giftet vi oss. I 2008 ble vi døpt som Jehovas vitner. Det er en stor glede at mor og vi nå kan tjene Jehova sammen.

HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ: Jeg har unnsluppet en verden med falsk lykke og omgangsfeller som ikke er til å stole på. Jeg elsker fortsatt musikk, men jeg er selektiv nå. De erfaringer jeg har gjort i livet, bruker jeg for å hjelpe familiemedlemmer og andre, spesielt ungdommer. Jeg ønsker å hjelpe dem til å forstå at selv om mye av det denne verden har å tilby, kan virke spennende, så er det når alt kommer til alt, bare «en haug med avfall». – Filipperne 3:8.

Jeg har fått lojale venner i den kristne menighet, og der har jeg funnet sann kjærlighet og fred. Og framfor alt har jeg, ved å nærme meg Jehova, endelig funnet min Far.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 13]

«Det er fordi Jehova har dratt meg, at det har vært mulig for meg å vende tilbake til ham»