Johannes 6:1–71

6  Etter dette dro Jesus over til den andre siden av Galilẹa-sjøen, som også kalles Tibẹrias-sjøen.+  Og en stor folkemengde fulgte etter ham+ fordi de så de miraklene* han gjorde ved å helbrede de syke.+  Jesus gikk da opp på et fjell, og der satte han seg sammen med disiplene sine.  Påsken,+ jødenes høytid, var nå nær.  Da Jesus løftet blikket og så at en stor folkemengde kom til ham, sa han til Filip:+ «Hvor skal vi kjøpe brød, så disse menneskene kan få noe å spise?»+  Men dette sa han for å prøve ham, for han visste hva han skulle gjøre.  Filip svarte: «Ikke engang brød for 200 denạrer er nok til at alle kan få litt.»  En av disiplene, Andreas, Simon Peters bror, sa til ham:  «Her er en liten gutt som har fem byggbrød og to små fisker. Men hva er vel det til så mange?»+ 10  Jesus sa: «La folket sette seg.» Det var mye gress på stedet, og de satte seg ned. Det var omkring 5000 menn i folkemengden.+ 11  Jesus tok brødene, og etter at han hadde takket Gud, delte han dem ut til dem som satt der. Han gjorde det samme med de små fiskene, og alle fikk så mye de ville ha. 12  Da de hadde spist seg mette, sa han til disiplene: «Samle sammen de stykkene som er blitt til overs, så ikke noe går til spille.» 13  Da samlet de dem sammen, og de fylte tolv kurver med det som var blitt til overs etter at folk hadde spist av de fem byggbrødene. 14  Da folket så det miraklet* han gjorde, begynte de å si: «Dette er virkelig Profeten som skulle komme til verden.»+ 15  Jesus, som forsto at de ville komme og føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge, trakk seg da igjen tilbake+ og gikk opp i fjellet, helt alene.+ 16  Da det ble kveld, gikk disiplene ned til sjøen.+ 17  De gikk om bord i en båt og satte kursen mot Kapẹrnaum. Det var nå blitt mørkt, og Jesus hadde ennå ikke kommet til dem.+ 18  Og bølgene på sjøen ble høye, for det blåste kraftig.+ 19  Da de hadde rodd fem–seks kilometer, så de at Jesus kom gående på sjøen og nærmet seg båten, og de ble redde. 20  Men han sa til dem: «Det er meg. Ikke vær redde!»+ 21  Da tok de ham med glede om bord, og straks var båten ved land på det stedet de var på vei til.+ 22  Neste dag ble folkemengden som var blitt igjen på den andre siden av sjøen, klar over at det ikke hadde vært noen annen båt der enn en liten en, og at Jesus ikke hadde gått om bord i båten sammen med disiplene sine, men at disiplene hadde dratt av sted alene. 23  Det kom nå noen båter fra Tibẹrias og la til like ved det stedet der Herren hadde takket Gud og de hadde spist brødet. 24  Da folkemengden så at verken Jesus eller disiplene hans var der, gikk de om bord i båtene og dro til Kapẹrnaum for å lete etter Jesus. 25  Da de fant ham på den andre siden av sjøen, sa de til ham: «Rabbi,+ når kom du hit?» 26  Jesus svarte: «Jeg sier dere i sannhet: Dere leter ikke etter meg fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette.+ 27  Arbeid ikke for den mat som går til grunne,+ men for den mat som består og gir evig liv,+ den som Menneskesønnen skal gi dere. For på ham har min Far,* Gud selv, satt sitt segl for å vise sin godkjennelse.»+ 28  Da sa de til ham: «Hva er det Gud vil vi skal gjøre?» 29  Jesus svarte: «Dette er det Gud vil dere skal gjøre – at dere viser tro på den som han har utsendt.»+ 30  De sa til ham: «Hvilket tegn+ gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hvilken gjerning er det du gjør? 31  Forfedrene våre spiste manna i ødemarken,+ slik det står skrevet: ‘Han ga dem brød fra himmelen som de kunne spise.’»+ 32  Jesus svarte: «Jeg sier dere i sannhet: Moses har ikke gitt dere brødet fra himmelen, men min Far gir dere det sanne brød fra himmelen. 33  For Guds brød er han som kommer ned fra himmelen og gir liv til verden.»+ 34  Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» 35  Jesus sa til dem: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal slett ikke bli sulten, og den som viser tro på meg, skal aldri bli tørst.+ 36  Men som jeg sa til dere: Dere har til og med sett meg, og likevel tror dere ikke.+ 37  Alle som min Far gir meg, skal komme til meg, og jeg vil aldri vise bort den som kommer til meg.+ 38  For jeg har ikke kommet ned fra himmelen+ for å gjøre det jeg selv vil, men for å gjøre det han vil, han som har sendt meg.+ 39  Og dette vil han som har sendt meg: at jeg ikke skal miste noen av alle dem som han har gitt meg,+ men at jeg skal oppreise+ dem på den siste dag. 40  For det er min Fars vilje at enhver som anerkjenner Sønnen og viser tro på ham, skal få evig liv.+ Og jeg skal oppreise+ ham på den siste dag.» 41  Da begynte jødene å mumle misfornøyd fordi han hadde sagt: «Jeg er det brød som har kommet ned fra himmelen.»+ 42  Og de begynte å si: «Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vi kjenner jo faren og moren hans.+ Hvordan kan han da si: ‘Jeg har kommet ned fra himmelen’?» 43  Det fikk Jesus til å si til dem: «Slutt med å mumle misfornøyd. 44  Ingen kan komme til meg uten at min Far, som har sendt meg, drar ham,+ og jeg skal oppreise ham på den siste dag.+ 45  Det står skrevet i Profetene: ‘De skal alle være opplært av Jehova.’+ Alle som har hørt på min Far og har lært av ham, kommer til meg. 46  Det betyr ikke at noen har sett min Far,+ bortsett fra ham som er fra Gud – han har sett Ham.+ 47  Jeg sier dere i sannhet: Den som tror, har evig liv.+ 48  Jeg er livets brød.+ 49  Forfedrene deres spiste manna i ødemarken, og likevel døde de.+ 50  Men den som spiser av det brød som kommer ned fra himmelen, skal ikke dø. 51  Jeg er det levende brød som har kommet ned fra himmelen. Hvis noen spiser av dette brødet, skal han leve evig. Og det brød som jeg skal gi, det er min kropp,* som jeg gir for at verden kan få liv.»+ 52  Jødene begynte så å diskutere med hverandre, og de sa: «Hvordan kan denne mannen gi oss sin kropp å spise?» 53  Jesus sa da til dem: «Jeg sier dere i sannhet: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere selv.+ 54  Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise+ ham på den siste dag. 55  For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. 56  Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, fortsetter å være forent med meg, og jeg fortsetter å være forent med ham.+ 57  Akkurat som den levende Far har sendt meg og jeg lever på grunn av ham, slik skal også den som spiser meg, leve på grunn av meg.+ 58  Dette er det brød som har kommet ned fra himmelen. Det er ikke som da forfedrene deres spiste og likevel døde. Den som spiser dette brødet, skal leve evig.»+ 59  Dette sa han mens han underviste i en synagoge i Kapẹrnaum. 60  Mange av disiplene hans som hørte dette, sa nå: «Det han sier, er sjokkerende! Hvem kan høre på noe slikt?» 61  Men Jesus, som visste med seg selv at disiplene mumlet misfornøyd om dette, sa til dem: «Får dette dere til å snuble? 62  Hva da om dere fikk se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?+ 63  Det er ånden som gir liv.+ Det fysiske er ikke til noen som helst nytte. Det jeg har sagt til dere, er ånd og liv.+ 64  Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra begynnelsen hvem som ikke trodde, og hvem som kom til å forråde ham.+ 65  Han sa videre: «Det er derfor jeg har sagt til dere: Ingen kan komme til meg uten at det er gitt ham av min Far.»+ 66  På grunn av dette gikk mange av disiplene hans tilbake til det de hadde forlatt,+ og de sluttet å følge ham. 67  Jesus sa da til de tolv: «Dere vil vel ikke gå, dere også?» 68  Simon Peter svarte ham: «Herre, hvem skal vi gå til?+ Du har det evige livs ord.+ 69  Vi tror og vet at du er Guds Hellige.»+ 70  Jesus svarte: «Er det ikke jeg som har utvalgt dere tolv?+ Likevel er en av dere en baktaler.»+ 71  Han sa dette om Judas, Simon Iskạriots sønn, for han skulle komme til å forråde ham, enda han var en av de tolv.+

Fotnoter

Bokst.: «tegnene».
Bokst.: «tegnet».
Bokst.: «Faren», her og i v. 37, 44, 45, 4665.
El.: «mitt kjød».

Studienoter

Galilea-sjøen: En ferskvannssjø i det nordlige Israel. Denne innsjøen kalles også Kinneret-sjøen (4Mo 34:11), Gennesaret-sjøen (Lu 5:1) og Tiberias-sjøen. (Joh 6:1) Den ligger gjennomsnittlig 210 m under havoverflaten. Den er 21 km lang fra nord til sør og 12 km bred. Den største dybden er cirka 48 m. – Se Tillegg A7, Kart 3B, «Hendelser ved Galilea-sjøen».

Galilea-sjøen, som også kalles Tiberias-sjøen: Galilea-sjøen ble noen ganger kalt Tiberias-sjøen – etter den byen på sjøens vestlige bredd som var oppkalt etter den romerske keiseren Tiberius. (Joh 6:23) Navnet Tiberias-sjøen står her og i Joh 21:1. – Se studienote til Mt 4:18.

påske: Jesus begynte sitt forkynnelsesarbeid etter at han var blitt døpt om høsten i år 29 evt., så denne omtalen av en påske tidlig i hans tjeneste må sikte til den påsken som ble feiret om våren i år 30 evt. (Se studienote til Lu 3:1 og Tillegg A7.) En sammenligning av de fire evangelieberetningene viser at det ble feiret fire påskehøytider i løpet av Jesu tjeneste på jorden, og man kan derfor trekke den konklusjon at hans tjeneste varte i tre og et halvt år. Matteus, Markus og Lukas (ofte kalt de synoptiske evangeliene) nevner bare den siste påsken, den påsken da Jesus døde. Johannes’ beretning nevner konkret tre påskehøytider (Joh 2:13; 6:4; 11:55), og det siktes høyst sannsynlig til en fjerde påske med uttrykket «en av jødenes høytider» i Joh 5:1. Dette eksemplet understreker verdien av å sammenligne evangelieberetningene for å få et mer fullstendig bilde av Jesu liv. – Se studienoter til Joh 5:1; 6:4; 11:55.

en av jødenes høytider: Selv om Johannes ikke nevner konkret hvilken høytid det er snakk om, er det gode grunner til å tro at det dreier seg om påsken i år 31. Johannes’ beretning er stort sett kronologisk. I sammenhengen nevnes denne høytiden kort etter at Jesus hadde sagt at det var «fire måneder til høsten». (Joh 4:35) Høsttiden, spesielt bygghøsten, begynte ved påsketider (14. nisan). Det ser derfor ut til at Jesus kom med denne uttalelsen cirka fire måneder før dette, omkring måneden kislev (november/desember). To andre høytider, innvielseshøytiden og purim, ble feiret i perioden mellom kislev og nisan. Men disse høytidene krevde ikke at israelittene dro opp til Jerusalem. Ut fra sammenhengen virker det derfor mest sannsynlig at det var påsken som var den «av jødenes høytider» som krevde at Jesus var til stede i Jerusalem, i samsvar med Guds lov til Israel. (5Mo 16:16) Johannes tar riktignok med bare noen få hendelser før han nevner den neste påsken (Joh 6:4), men som oversikten i Tillegg A7 viser, er Johannes’ beretning om den første delen av Jesu tjeneste kortfattet, og mange av de hendelsene som allerede er nevnt av de tre andre evangelieskribentene, er ikke tatt med i hans beretning. Den omfattende virksomheten som de tre andre evangeliene forteller om, støtter den konklusjonen at det var en påske mellom den påskehøytiden som er nevnt i Joh 2:13, og den som er nevnt i Joh 6:4. – Se Tillegg A7 og studienote til Joh 2:13.

påske: Det vil si påsken i år 33, etter alt å dømme den fjerde påsken som er nevnt i Johannes’ evangelium. – Se studienoter til Joh 2:13; 5:1; 6:4.

Påsken: Sikter tydeligvis til påsken i år 32, den tredje påsken under Jesu tjeneste på jorden. – Se studienoter til Joh 2:13; 5:1; 11:55 og Tillegg A7.

Hvor skal vi kjøpe brød, så disse menneskene kan få noe å spise?: Dette er det eneste av Jesu mirakler som det står om i alle de fire evangeliene. – Mt 14:15–21; Mr 6:35–44; Lu 9:10–17; Joh 6:1–13.

denarer: Se Ordforklaringer: «Denar» og Tillegg B14.

dessuten kvinner og barn: Det er bare Matteus som nevner kvinnene og barna i forbindelse med dette miraklet. Det er mulig at det i alt var over 15 000 som ble mettet ved denne anledningen.

La folket sette seg: Eller: «La folket legge seg ned.» Her er «folket» en oversettelse av det greske ordet ạnthropos, som ofte innbefatter både menn og kvinner. Ordet «menn» i dette verset er oversatt fra en form av det greske ordet anẹr, som i lys av Mt 14:21 bare sikter til voksne menn i denne sammenhengen. – Se studienote til Mt 14:21.

Det var omkring 5000 menn i folkemengden: Det er bare Matteus som føyer til «og dessuten kvinner og barn» i forbindelse med dette miraklet. (Mt 14:21) Det er mulig at det i alt var over 15 000 som ble mettet ved denne anledningen.

verden: Det greske ordet kọsmos sikter her til menneskeverdenen. I denne sammenhengen ser det ut til at uttrykket komme til verden i første rekke sikter til det at Jesus gikk ut blant menneskene etter at han var blitt døpt, og ikke til det at han ble født som menneske. Etter dåpen utførte han sitt tjenesteoppdrag som lysbærer for menneskeverdenen. – Jevnfør Joh 3:17, 19; 6:14; 9:39; 10:36; 11:27; 12:46; 1Jo 4:9.

Profeten: Mange jøder i det første århundre evt. forventet at den profeten som skulle være lik Moses, nevnt i 5Mo 18:15, 18, skulle stå fram som Messias. Det ser ut til at uttrykket komme til verden i denne sammenhengen sikter til det at Messias som ventet sto fram. Det er bare Johannes som skrev ned de hendelsene det står om i dette verset. – Se studienote til Joh 1:9.

gjøre ham til konge: Det er bare Johannes som skrev ned denne episoden. Jesus avviste bestemt å engasjere seg politisk i sitt hjemland. Først når Guds tid var inne til det, og bare på den måten Gud bestemte, ville han ta imot kongemakt. Jesus understreket senere at hans disipler skulle innta samme standpunkt. – Joh 15:19; 17:14, 16; 18:36.

Galilea-sjøen: En ferskvannssjø i det nordlige Israel. Denne innsjøen kalles også Kinneret-sjøen (4Mo 34:11), Gennesaret-sjøen (Lu 5:1) og Tiberias-sjøen. (Joh 6:1) Den ligger gjennomsnittlig 210 m under havoverflaten. Den er 21 km lang fra nord til sør og 12 km bred. Den største dybden er cirka 48 m. – Se Tillegg A7, Kart 3B, «Hendelser ved Galilea-sjøen».

Galilea-sjøen, som også kalles Tiberias-sjøen: Galilea-sjøen ble noen ganger kalt Tiberias-sjøen – etter den byen på sjøens vestlige bredd som var oppkalt etter den romerske keiseren Tiberius. (Joh 6:23) Navnet Tiberias-sjøen står her og i Joh 21:1. – Se studienote til Mt 4:18.

satte kursen mot Kapernaum: Det vil si over Galilea-sjøen. – Se studienoter til Mt 4:18; Joh 6:1.

Galilea-sjøen: En ferskvannssjø i det nordlige Israel. Denne innsjøen kalles også Kinneret-sjøen (4Mo 34:11), Gennesaret-sjøen (Lu 5:1) og Tiberias-sjøen. (Joh 6:1) Den ligger gjennomsnittlig 210 m under havoverflaten. Den er 21 km lang fra nord til sør og 12 km bred. Den største dybden er cirka 48 m. – Se Tillegg A7, Kart 3B, «Hendelser ved Galilea-sjøen».

fem–seks kilometer: Bokstavelig: «omkring 25 eller 30 stadier». Det greske ordet stạdion betegner et lengdemål som tilsvarte 185 m, det vil si 18 romersk mil. Ettersom Galilea-sjøen er cirka 12 km bred, kan disiplene ha vært omtrent midt ute på sjøen. – Mr 6:47; se studienote til Mt 4:18 og Tillegg A7 og B14.

Tiberias: En by på vestbredden av Galilea-sjøen, cirka 15 km sør for Kapernaum og rett nord for noen varme kilder som var berømte i gammel tid. Herodes Antipas bygde denne byen en gang mellom år 18 og 26 evt. som sin nye hovedstad og residensby. Han oppkalte den etter Tiberius, den daværende romerske keiseren, og den kalles fremdeles Tiberias (hebraisk: Teverya). Selv om Tiberias var den største byen i området, er dette det eneste stedet i Bibelen den er omtalt. Det står ikke noe sted at Jesus var i Tiberias – kanskje han lot være å dra dit fordi byen var under så sterk utenlandsk påvirkning. (Jevnfør Mt 10:5–7.) Ifølge Josefus var byen Tiberias bygd på gravsteder, og mange jøder hadde derfor motvilje mot å flytte dit. (4Mo 19:11–14) Etter det jødiske opprøret på 100-tallet evt. ble Tiberias erklært renset og ble den viktigste byen for jødisk lærdom og sete for Sanhedrinet. Misjna og Den palestinske (jerusalemske) Talmud ble utarbeidet her, og det ble også den massoretiske teksten, som senere ble brukt som grunnlag når man oversatte De hebraiske skrifter. – Se Tillegg B10.

mat som går til grunne, ... mat som består og gir evig liv: Jesus forsto at noen holdt seg til ham og disiplene bare fordi de hadde materielle fordeler av det. Bokstavelig mat holder folk i live fra dag til dag, men «mat» fra Guds Ord vil gjøre det mulig for folk å leve evig. Jesus oppfordrer folkemengden til å arbeide ... for «den mat som består og gir evig liv», det vil si å gå inn for å dekke sitt åndelige behov og vise tro på det de lærer. – Mt 4:4; 5:3; Joh 6:28–39.

Forfedrene våre spiste manna: Jødene ønsket seg en messiansk konge som kunne gi dem bokstavelig mat. Som begrunnelse minnet de Jesus om at Gud hadde gitt forfedrene deres manna i ødemarken, det vil si Sinai-ødemarken. De siterte fra Sl 78:24 og omtalte mannaen, som var blitt skaffet til veie på mirakuløs måte, som brød [eller: «korn»] fra himmelen. Da de ba Jesus om å gjøre et «tegn» (Joh 6:30), kan det være at de tenkte på det miraklet han hadde gjort dagen før, da han hadde mettet flere tusen mennesker med fem byggbrød og to små fisker. – Joh 6:9–12.

verden ble til ved ham: Det greske ordet kọsmos («verden») sikter her til menneskeverdenen, noe som framgår av at det senere i verset står at verden kjente ham ikke. I ikke-religiøse skrifter ble dette greske ordet noen ganger brukt om universet og skaperverket i sin alminnelighet, og apostelen Paulus kan ha brukt det i denne betydningen da han talte til greske tilhørere. (Apg 17:24) Men i De kristne greske skrifter sikter ordet som oftest til menneskeverdenen eller til en del av den. Det er sant at Jesus var med på å skape alt, deriblant himmelen og jorden og alt som hører til dem. Men dette verset fokuserer på den rollen han hadde da menneskeheten ble til. – 1Mo 1:26; Joh 1:3; Kol 1:15–17.

verden: I De kristne greske skrifter sikter det greske ordet kọsmos som oftest til menneskeverdenen eller til en del av den. (Se studienote til Joh 1:10.) I Joh 1:29 sies det at Jesus som Guds lam «tar bort verdens synd». I Joh 6:33 blir Jesus omtalt som Guds brød, for det er gjennom ham Jehova formidler liv og velsignelser til menneskeheten.

livets brød: Dette uttrykket forekommer bare to ganger i Bibelen. (Joh 6:35, 48) I denne sammenhengen sikter livet til «evig liv». (Joh 6:40, 47, 54) I løpet av denne drøftelsen omtaler Jesus seg selv som «det sanne brød fra himmelen» (Joh 6:32), «Guds brød» (Joh 6:33) og «det levende brød». (Joh 6:51) Han peker på at israelittene fikk manna i ødemarken (Ne 9:20), men selv om denne maten kom fra Gud, holdt den ikke israelittene i live for bestandig. (Joh 6:49) Kristi trofaste disipler, derimot, kan få del i himmelsk manna, eller «livets brød» (Joh 6:48–51, 58), som gjør det mulig for dem å leve evig. De «spiser av dette brødet» ved å vise tro på den gjenløsende kraften i den kroppen og det blodet som Jesus ofret.

Jeg vet at han skal bli oppreist: Marta trodde at Jesus snakket om den framtidige oppstandelsen, oppstandelsen på den siste dag. (Se studienote til Joh 6:39.) Hennes tro på oppstandelsen var bemerkelsesverdig. Noen av datidens religiøse ledere, de som ble kalt saddukeere, avviste at det ville finne sted en oppstandelse, selv om dette er en tydelig lære i de inspirerte skrifter. (Da 12:13; Mr 12:18) Fariseerne på sin side trodde på sjelens udødelighet. Men Marta visste at Jesus forkynte om en framtidig oppstandelse, og at han allerede hadde oppreist noen – selv om ingen av dem hadde vært døde like lenge som Lasarus.

jeg skal oppreise dem på den siste dag: Jesus sier fire ganger at han vil oppreise mennesker på den siste dag. (Joh 6:40, 44, 54) I Joh 11:24 snakker også Marta om «oppstandelsen på den siste dag». (Jevnfør Da 12:13; se studienote til Joh 11:24.) I Joh 12:48 blir denne «siste dag» forbundet med en tid med dom, en tid som tydeligvis svarer til Kristi tusenårige styre da han skal dømme menneskene, deriblant alle dem som er blitt oppreist fra døden. – Åp 20:4–6.

evig liv: Ved denne anledningen blir uttrykket «evig liv» brukt fire ganger av Jesus (Joh 6:27, 40, 47, 54) og én gang av en av disiplene. (Joh 6:68) Uttrykket «evig liv» forekommer 17 ganger i Johannes’ evangelium. Til sammenligning forekommer det 8 ganger i de tre andre evangeliene til sammen.

alle slags mennesker: Jesus sier at han skal dra til seg alle slags mennesker, uansett hvilken bakgrunn de har når det gjelder nasjonalitet, etnisk tilhørighet og økonomisk status. (Apg 10:34, 35; Åp 7:9, 10; se studienote til Joh 6:44.) Det er verdt å merke seg at «noen grekere» som tilba ved templet, ved denne anledningen gjerne ville se Jesus. (Se studienote til Joh 12:20.) I mange bibeloversettelser er det greske ordet pas («alle [mennesker]») oversatt på en slik måte at det virker som om hvert eneste menneske til slutt kommer til å bli dratt til Jesus. Men denne oppfatningen stemmer ikke med resten av de inspirerte skrifter. (Sl 145:20; Mt 7:13; Lu 2:34; 2Te 1:9) Selv om det greske ordet bokstavelig betyr «alle» (Ro 5:12), viser Mt 5:11 og Apg 10:12 tydelig at det også kan bety «alle slags». Mange bibeloversettelser har slike gjengivelser som «alle slags; på alle vis» i disse versene. – Joh 1:7; 1Ti 2:4.

drar ham: Det greske verbet som er oversatt med «drar», kan brukes om det å trekke inn et fiskegarn (Joh 21:6, 11), men det betyr ikke at Gud drar folk mot deres vilje. Dette verbet kan også bety «å tiltrekke», og Jesu uttalelse hentyder kanskje til Jer 31:3, der Jehova sa til sitt folk i gammel tid: ‘Jeg har dratt deg til meg med lojal kjærlighet.’ (Septuaginta bruker det samme greske verbet her.) Joh 12:32 (se studienote) viser at Jesus på lignende måte drar alle slags mennesker til seg. Bibelen viser at Jehova har gitt mennesker en fri vilje. Alle kan velge selv om de vil tjene ham eller ikke. (5Mo 30:19, 20) På en vennlig måte drar Jehova til seg dem som har den rette innstillingen i hjertet. (Sl 11:5; Ord 21:2; Apg 13:48) Det gjør han gjennom budskapet i Bibelen og gjennom sin hellige ånd. Profetien i Jes 54:13, som er sitert i Joh 6:45, gjelder dem som blir dratt av Jehova. – Jevnfør Joh 6:65.

Jehova: I dette sitatet fra Jes 54:13 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. Eksisterende greske håndskrifter til Johannes’ evangelium bruker ordet theọs her (kanskje fordi det er det ordet som står i Jes 54:13 i avskrifter av Septuaginta), noe som forklarer hvorfor de fleste oversettelser sier «Gud». Men i betraktning av dette sitatets bakgrunn i De hebraiske skrifter er Guds navn brukt i hovedteksten. – Se Tillegg C.

har liv i seg selv: Eller: «har livets gave i seg; har kraft til å gi liv». Jesus har «liv i seg selv» fordi hans Far har gitt ham evner som bare Jehova hadde opprinnelig. En av disse evnene er utvilsomt myndigheten til å gi mennesker mulighet til å stå i et godt forhold til Gud og dermed oppnå liv. En annen evne er å kunne gi liv ved å oppreise de døde. Et års tid etter at Jesus hadde kommet med denne uttalelsen, sa han at disiplene hans også kunne ha liv i seg selv. – Les om hva som ligger i uttrykket «liv i dere selv» i forbindelse med Jesu disipler, i studienote til Joh 6:53.

liv i dere selv: I Joh 5:26 sa Jesus at han var blitt gitt «å ha liv i seg selv», akkurat som hans Far har «liv i seg selv». (Se studienote til Joh 5:26.) Nå, et års tid senere, bruker Jesus det samme uttrykket om sine disipler. Han sidestiller det at de skulle ha ‘liv i seg selv’, med det å oppnå «evig liv». (Joh 6:54) Her sikter uttrykket «å ha liv i seg selv» ikke til evnen til å gi liv, men tydeligvis til det å oppnå liv i fullstendig forstand, å være fullt ut levende. Salvede kristne blir fullt ut levende når de blir oppreist til udødelig liv i himmelen. Trofaste kristne med et jordisk håp blir fullt ut levende etter at de har bestått den endelige prøven som skal finne sted like etter at Kristi tusenårige styre er slutt. – 1Kt 15:52, 53; Åp 20:5, 7–10.

spiser min kropp og drikker mitt blod: Sammenhengen viser at de som spiser og drikker, gjør det i billedlig forstand ved å vise tro på Jesus Kristus. (Joh 6:35, 40) Jesus kom med denne uttalelsen i år 32 evt., så han drøftet ikke Herrens kveldsmåltid, som ble innstiftet først et år senere. Siden han sa dette like før «påsken, jødenes høytid» (Joh 6:4), fikk det sannsynligvis tilhørerne til å tenke på den høytiden de snart skulle feire, og den betydningen lammets blod hadde i forbindelse med at liv ble reddet den natten da israelittene forlot Egypt. (2Mo 12:24–27) Jesus framhevet at hans blod på lignende måte ville spille en viktig rolle ved å gjøre det mulig for hans disipler å oppnå evig liv.

forent med meg: Eller: «i meg». Dette uttrykket overbringer tanken om nært fellesskap, harmoni og enhet.

en synagoge: Eller muligens: «en offentlig forsamling». Det greske substantivet synagogẹ som er brukt her, betyr bokstavelig «sammenføring; forsamling». I De kristne greske skrifter sikter det i de fleste tilfeller til den bygningen eller det stedet der jødene kom sammen til skriftlesning, undervisning, forkynnelse og bønn. (Se Ordforklaringer: «Synagoge».) Selv om ordet i denne sammenhengen kan være brukt i videre betydning om en type forsamling som var åpen for offentligheten, er det sannsynlig at det sikter til «en synagoge», der Jesus talte til jødiske tilhørere som var underlagt Moseloven.

får deg til å snuble: I De kristne greske skrifter sikter det greske ordet skandalịzo til det å snuble i overført betydning, noe som kan innbefatte å begå en synd eller få noen til å begå en synd. I denne sammenhengen kan ordet også gjengis med «får deg til å synde; blir en felle for deg». Slik ordet er brukt i Bibelen, kan synden dreie seg om at man bryter en av Guds morallover, mister troen eller godtar falsk lære. Det greske ordet kan også brukes i betydningen «å ta anstøt». – Se studienoter til Mt 13:57; 18:7.

snublesteiner: Man mener at det greske ordet skạndalon, gjengitt med «snublestein», opprinnelig siktet til en felle. Noen mener at det var den delen av fellen som lokkematen var festet til. Etter hvert fikk ordet utvidet betydning og ble brukt om en hvilken som helst hindring som kunne få noen til å snuble eller falle. I overført betydning sikter det til en handling eller til omstendigheter som kan få en person til å følge en urett handlemåte, til å snuble eller falle moralsk sett eller til å begå en synd. I Mt 18:8, 9 er det beslektede verbet skandalịzo oversatt med ‘få til å snuble’, men det kan også oversettes med «bli en felle; få til å synde».

Får dette dere til å snuble?: Eller: «Tar dere anstøt av dette?», eller: «Får dette dere til å miste troen?» I De kristne greske skrifter sikter det greske ordet skandalịzo til det å snuble i overført betydning og brukes ofte om det å begå en synd eller få noen til å begå en synd. Avhengig av sammenhengen kan det å snuble innebære at man bryter en av Guds morallover, mister troen, godtar falsk lære eller tar anstøt. – Se studienoter til Mt 5:29; 18:7.

hva dette betyr: Bokstavelig: «hva [dette] er». Her har det greske ordet estịn (betyr bokstavelig «er») betydningen «betegner; betyr». – Se studienote til Mt 26:26.

er et symbol på: Det greske ordet estịn (bokst.: «er») betyr her «betegner; symboliserer; står for; betyr». Denne betydningen var helt opplagt for apostlene, for Jesu fullkomne kropp var jo fysisk til stede rett foran dem, og det samme gjaldt det usyrede brødet som de skulle spise. Brødet kunne derfor ikke ha vært Jesu bokstavelige kropp. Det er verdt å merke seg at det samme greske ordet er brukt i Mt 12:7, og mange bibeloversettelser gjengir det med «betyr».

ånden: Sikter tydeligvis til Guds hellige ånd. Jesus legger til at det fysiske er ikke til noen som helst nytte sammenlignet med den kraften og visdommen som Gud gir gjennom sin ånd. Dette viser at menneskers kraft og visdom, som kommer til uttrykk i deres skrifter, filosofier og læresetninger, ikke kan føre til evig liv.

Det fysiske: Eller: «Kjødet». Det ser ut til at dette uttrykket brukes i vid forstand om slikt som er knyttet til begrensningene ved det å være et fysisk vesen, å være et menneske av kjøtt og blod, innbefattet menneskers tankegang og prestasjoner. All menneskelig erfaring og visdom, alt det som er blitt skrevet av mennesker, alle deres filosofier og læresetninger, er ikke til noen som helst nytte som et middel til å oppnå evig liv.

er ånd og liv: Det greske ordet som er gjengitt med «er» (estịn), kan her ha betydningen «betyr», slik at uttrykket kan oversettes med «betyr ånd og liv». (Se studienoter til Mt 12:7; 26:26.) Jesus mener tydeligvis at det han har sagt, er inspirert av den hellige ånd, og at hans uttalelser kan gi liv.

en baktaler: Eller: «en djevel». Det greske ordet diạbolos, som i de fleste tilfeller sikter til Djevelen, betyr «baktaler». Det blir gjengitt med «baktalende» (1Ti 3:11; 2Ti 3:3) eller «baktale» (Tit 2:3) de få gangene det ikke sikter til Djevelen. Når det greske ordet refererer til Djevelen, brukes det nesten alltid med den bestemte artikkelen. (Se studienote til Mt 4:1 og Ordforklaringer: «Bestemt artikkel».) Her brukes ordet for å beskrive Judas Iskariot, som hadde utviklet en dårlig egenskap. Det er mulig at Jesus på dette tidspunktet oppdaget at Judas begynte å følge en kurs som førte galt av sted, en kurs som senere gjorde at Satan kunne bruke Judas som en alliert for å få Jesus drept. – Joh 13:2, 11.

han visste: Ettersom Jesus oppfattet hvordan folk rundt ham tenkte, og hvilke holdninger de hadde, kan ikke Judas ha hatt en forrædersk innstilling da han ble utvalgt til å være en apostel. (Mt 9:4; Mr 2:8; Joh 2:24, 25) Men da Judas senere begynte å utvikle en dårlig innstilling, merket Jesus det, og han forsto hvem som kom til å forråde ham. Selv om Jesus visste at Judas kom til å gjøre dette, vasket han føttene hans. – Se studienoter til Joh 6:64, 70.

Jesus visste ... hvem som kom til å forråde ham: Jesus siktet til Judas Iskariot. Før Jesus valgte ut de tolv apostlene, hadde han bedt en hel natt til sin Far. (Lu 6:12–16) Til å begynne med må Judas derfor ha vært trofast mot Gud. Men ut fra profetier i De hebraiske skrifter visste Jesus at han kom til å bli forrådt av en som sto ham nær. (Sl 41:9; 109:8; Joh 13:18, 19) Da Judas begynte å gi etter for sine dårlige tilbøyeligheter, la Jesus merke til denne forandringen, for han kunne lese hjerter og tanker. (Mt 9:4) Gud hadde brukt sin forutviten og sett at en av Jesu nære medarbeidere kom til å bli en forræder. Men det var ikke forutbestemt at Judas skulle svikte, for å forutbestemme noe slikt ville ha vært i strid med Guds egenskaper og med den måten han tidligere hadde handlet på.

fra begynnelsen: Dette uttrykket sikter ikke til det tidspunktet da Judas ble født, eller til da han ble utvalgt til apostel, noe som skjedde etter at Jesus hadde bedt en hel natt. (Lu 6:12–16) Det sikter i stedet til det tidspunktet da Judas begynte å handle forrædersk, noe Jesus la merke til med en gang. (Joh 2:24, 25; Åp 1:1; 2:23; se studienoter til Joh 6:70; 13:11.) Dette viser også at Judas’ handlemåte var overlagt og gjennomtenkt, ikke et resultat av en plutselig holdningsendring. Hva ordet «begynnelse» (gresk: arkhẹ) i De kristne greske skrifter betyr, kommer an på sammenhengen. I 2Pe 3:4 er det greske ordet for eksempel brukt om skapelsens begynnelse. Men i de fleste tilfeller blir det brukt i snevrere betydning. Peter sa for eksempel at den hellige ånd kom over ikke-jøder «akkurat som den kom over oss i begynnelsen». (Apg 11:15) Peter siktet ikke til det tidspunktet da han ble født, eller til da han ble kalt til å tjene som apostel. Det han siktet til, var pinsedagen i år 33, det vil si «begynnelsen» på det at den hellige ånd ble utøst i en bestemt hensikt. (Apg 2:1–4) Andre eksempler på at sammenhengen spiller en rolle for hva dette ordet betyr, finnes i Lu 1:2; Joh 15:27; 1Jo 2:7.

Djevelen: Fra det greske ordet diạbolos, som betyr «baktaler». (Joh 6:70; 2Ti 3:3) Det beslektede verbet diabạllo betyr «å anklage» og blir gjengitt med «ble anklaget» i Lu 16:1.

en baktaler: Eller: «en djevel». Det greske ordet diạbolos, som i de fleste tilfeller sikter til Djevelen, betyr «baktaler». Det blir gjengitt med «baktalende» (1Ti 3:11; 2Ti 3:3) eller «baktale» (Tit 2:3) de få gangene det ikke sikter til Djevelen. Når det greske ordet refererer til Djevelen, brukes det nesten alltid med den bestemte artikkelen. (Se studienote til Mt 4:1 og Ordforklaringer: «Bestemt artikkel».) Her brukes ordet for å beskrive Judas Iskariot, som hadde utviklet en dårlig egenskap. Det er mulig at Jesus på dette tidspunktet oppdaget at Judas begynte å følge en kurs som førte galt av sted, en kurs som senere gjorde at Satan kunne bruke Judas som en alliert for å få Jesus drept. – Joh 13:2, 11.

Multimedia

Kurver
Kurver

Bibelen bruker forskjellige ord om ulike typer kurver. Etter at Jesus ved et mirakel hadde mettet 5000 menn, står det at man fylte tolv kurver da man samlet opp de stykkene som var til overs. Det greske ordet som blir brukt her, antyder at dette var relativt små vidjekurver som man kunne bære i hånden. Men det er et annet gresk ord som blir brukt om de sju kurvene som ble fylt med det som var til overs den gangen Jesus mettet omkring 4000 menn. (Mr 8:8, 9) Dette ordet betegner en stor proviantkurv eller en annen større kurv, og det er det samme greske ordet som blir brukt om den kurven som Paulus ble firt ned i da han kom seg ut av Damaskus gjennom en åpning i bymuren. – Apg 9:25.