Er krig forenelig med kristendommen?

«Hvilken moralsk norm er krig et brudd på eller en synd mot? Det er virkelig en gåte.» – OLIVER O’DONOVAN, PROFESSOR I KRISTEN ETIKK

ET MALERI med tittelen «Sacrifice», som er inspirert av den første verdenskrig, er stilt ut i det kanadiske krigsmuseet. Det viser falne soldater, kamptrette overlevende og deres familier der hjemme. Maleriet viser også Jesus Kristus naglet til et kors. Noen iakttakere er sjokkert over at Jesus, ’Fredsfyrsten’, er malt sammen med skildringer av bokstavelig krigføring. (Jesaja 9:6) Andre, som er takknemlige for de ofre deres landsmenn brakte, mener at Gud og hans Sønn forventer at de kristne skal kjempe for sitt lands trygghet og frihet.

Religiøse ledere har i flere hundre år forkynt et budskap som oppmuntrer til krig. I 417 evt. skrev den katolske kirkefader Augustin: «Dere må ikke tenke at Gud ikke kan ha behag i en som tjener som soldat og bærer våpen i krig. . . . Andre kjemper mot usynlige fiender på vegne av dere ved å be, mens dere kjemper mot synlige barbarer på vegne av dem ved å slåss.» På 1200-tallet sa den katolske teologen og filosofen Thomas Aquinas at «krig er tillatt og berettiget så lenge de fattige og hele samfunnet blir beskyttet mot en fiendes forræderi».

Hva mener du? Godkjenner Gud et militært angrep som blir utført av en tilsynelatende god grunn – for å forsvare et lands frihet eller å frigjøre de undertrykte? Hvilken «moralsk norm» kan hjelpe de kristne til å forstå hva som er Guds vilje i denne forbindelse?

Jesu Kristi eksempel

Er det mulig å vite hvordan Jehova Gud ser på et så komplisert spørsmål som moderne krigføring? Apostelen Paulus var klar over at dette kunne være vanskelig. Han spurte: «’Hvem har lært Jehovas sinn å kjenne, så han kan undervise ham?’ Men vi har Kristi sinn.» (1. Korinter 2:16) For å hjelpe oss sendte Gud Jesus til jorden som vårt Forbilde. Det Jesus sa og gjorde, gjenspeilte Jehovas tanker og veier. Så hva sa Jesus om krigføring? Hvilken holdning inntok han til krig?

En skulle tro at Jesu Kristi liv og sikkerhet var viktigere å forsvare med våpen enn noe annet. Peter, en av hans apostler, følte det slik. Da Jesus ble forrådt og arrestert av en væpnet flokk midt på natten, «rakte [Peter] hånden ut og drog sitt sverd, og han slo til  øversteprestens slave og kuttet øret av ham». Var hans bruk av våpen berettiget? Jesus sa til sin venn Peter: «Stikk ditt sverd på plass igjen, for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» – Matteus 26:47–52.

Jesu reaksjon er ikke overraskende. To år tidligere hadde han sagt: «Dere har hørt at det er blitt sagt: ’Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Fortsett å elske deres fiender og å be for dem som forfølger dere; så dere kan vise at dere er sønner av deres Far, som er i himlene, for han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» (Matteus 5:43–45) Er det rimelig å tenke at en kristen kan elske sine fiender og be for dem, så lenge han fører krig mot dem?

Historien viser at de kristne hadde mange fiender. Romerne, for eksempel, dømte og henrettet Jesus Kristus. Kort tid senere ble det dødsstraff for bare det å bekjenne seg til kristendommen. Jesus var klar over at de kristne kunne bli fristet til å bære våpen og gjøre opprør mot romernes undertrykkende styre, slik noen av jødene hadde gjort. Derfor sa han om sine etterfølgere: «De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» (Johannes 17:16) De kristne valgte å være politisk nøytrale. Ingen urettferdighet eller trussel mot dem eller det landet de bodde i, ville ha gjort det berettiget at de deltok i noen militær handling.

Forsvarere av Guds rike

De sanne kristne forholdt seg nøytrale, slik Jesus ønsket. Tenk på det som skjedde med Paulus og Barnabas i Ikonium, en gammel by i Lilleasia. «Da det nå ble gjort et voldsomt forsøk fra både folk av nasjonene og jødene med deres styresmenn på å behandle dem uforskammet og steine dem og de ble underrettet om det, flyktet de til byene i Lykaonia, Lystra og Derbe, og landet omkring; og der fortsatte de å forkynne det gode budskap.» (Apostlenes gjerninger 14:5–7) Legg merke til at da de kristne ble møtt med voldsom motstand, grep de ikke til våpen for å forsvare seg, og de gjorde heller ikke gjengjeld. Nei, de fortsatte å forkynne «det gode budskap». Hvilket godt budskap forkynte de?

 De kristne forkynte det samme budskapet som Jesus. Han sa: «Jeg [må] forkynne det gode budskap om Guds rike.» (Lukas 4:43) Jesus og hans etterfølgere forsvarte Guds rike. Kristus brukte aldri militærmakt når han forsvarte dette riket. «Mitt rike er ikke en del av denne verden,» sa han. «Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke herfra.» – Johannes 18:36.

’Ha innbyrdes kjærlighet’

Nøytralitet i krigstid er noe som kjennetegner sann religion. Jesus sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13:35) Millioner av mennesker har gledet seg over at det finnes en gruppe som legger en slik kjærlighet for dagen, også når de blir latterliggjort, fengslet eller henrettet fordi de nekter å bære våpen.

I de naziokkuperte landene i Europa fengslet representanter for myndighetene anslagsvis 10 000 Jehovas vitner på grunn av deres kristne nøytralitet, deriblant omkring 3000 som ble sendt til konsentrasjonsleirer. I den samme perioden ble over 4300 Jehovas vitner i USA fengslet fordi de nektet å utføre militærtjeneste. Verken tyske eller amerikanske Jehovas vitner bar våpen eller kjempet mot sine kristne brødre eller noen andre. Hvordan kunne de ha gjort det og samtidig ha hevdet at de hadde innbyrdes kjærlighet og kjærlighet til sin neste?

Mange mener at militære angrep er en nødvendig form for selvforsvar. Men tenk over dette: Selv om de kristne i det første århundre ble forfulgt på det grusomste og nektet å gjøre gjengjeld, ble de ikke utryddet. Det mektige Romerriket klarte ikke å gjøre ende på kristendommen. De sanne kristne har fortsatt framgang, og de inntar et nøytralt standpunkt i dag også. De tar ikke saken i egne hender, men ser tillitsfullt hen til Gud for å få hjelp. Hans Ord, Bibelen, sier: «Hevn dere ikke selv, dere elskede, men gi plass for vreden; for det står skrevet: ’Hevnen er min; jeg vil gjengjelde, sier Jehova.’» – Romerne 12:19.

[Ramme på side 30]

KRIGER SOM GUD VELSIGNET

Fortidens Israel, en nasjon som på en bemerkelsesverdig måte ble utvalgt av Gud flere hundre år før kristendommen ble innført, fikk noen ganger befaling om å kalle sammen en hær og føre krig. Før israelittene gikk inn i Kanaan, det landet som Gud hadde lovt Abraham, ble det sagt til dem: «Jehova din Gud kommer visselig til å overgi [sju nasjoner] til deg, og du skal beseire dem. Du skal betinget vie dem til tilintetgjørelse. Du skal ikke slutte noen pakt med dem eller vise dem noen gunst.» (5. Mosebok 7:1, 2) Den israelittiske hærføreren Josva beseiret disse fiendtlige nasjonene, «slik som Jehova, Israels Gud, hadde befalt». – Josva 10:40.

Var dette en hensynsløs erobring, hvor Israel på en begjærlig måte underla seg fremmede nasjoner? Slett ikke. Disse nasjonene var gjennomsyret av avgudsdyrkelse. De hadde pådratt seg blodskyld og begått nedverdigende seksuelle handlinger. Selv barn ble brent på offerbål. (4. Mosebok 33:52; Jeremia 7:31) Guds hellighet og rettferdighet og hans kjærlighet til sitt folk tvang ham til å fjerne all urenhet fra landet. Jehova ransaket imidlertid alles hjerter – noe en militær befalingsmann i dag ikke kan gjøre – og Han sparte dem som var villig til å forlate sine onde veier og tjene ham.

[Bilde på side 31]

Ventet Jesus av sine etterfølgere at de skulle kjempe for å forsvare ham eller sine trosfeller?

[Bilde på side 31]

En gruppe Jehovas vitner etter at de var blitt løslatt fra Buchenwald konsentrasjonsleir i 1945