Fiske på Galilea-sjøen

HVORDAN var livet for en som drev fiske på Galilea-sjøen i det første århundre? Svaret hjelper oss til å forstå mye av det evangeliene forteller om, for eksempel det som ble drøftet i den forrige artikkelen.

Galilea-sjøen er en ferskvannssjø, og den er cirka 21 km lang og 12 km bred. Fiskere har lenge utnyttet dens rike fiskeforekomster. I Jerusalem var det en port som ble kalt «Fiskeporten», noe som tyder på at det lå et fisketorg der eller i nærheten. (Nehemja 3:3) Noe av den fisken som ble solgt der, var fisk fra Galilea-sjøen.

 Apostelen Peter kom fra en by ved Galilea-sjøen som het Betsaida, som kan bety «fiskerens hus». En annen by ved denne sjøen var Magadan, eller Magdala, som Jesus førte disiplene til etter at han hadde gått på vannet. (Matteus 15:39) Ifølge en skribent kan det greske navnet på denne byen oversettes med «fiskeforedlingsby». Den var kjent for sine store fiskebruk, hvor fisk som var fisket lokalt, ble tørket og saltet – eller lagt i lake med tanke på produksjon av en saus som ble oppbevart i amforaer, eller leirkrukker. Disse produktene ble pakket og sendt av gårde, sannsynligvis til alle deler av Israel og enda lenger.

Fisking og foredling og salg av fisk var altså en lukrativ geskjeft i Galilea på Jesu tid. Det er lett å tenke at dette gav store økonomiske fordeler for mange mennesker i området. Men det var ikke nødvendigvis tilfellet. Fisket «var ikke basert på ’fri markedsøkonomi’, slik en som leser Det nye testamente i dag, kanskje forestiller seg,» sier en bibelforsker. Det var en del av «et statsregulert foretak som eliten profitterte på».

Herodes Antipas var landsdelshersker i Galilea og var utnevnt av Roma. Han kontrollerte derfor dette områdets veier, havner og naturressurser – for eksempel fra gruvedrift, skogsdrift, jordbruk og fiske. Disse ressursene var en viktig skatteinntektskilde for Herodes. Vi har ikke detaljerte opplysninger om hvordan skattebetalingen ble gjennomført i det første århundres Galilea. Men det ser ut til at den måten Herodes generelt sett gjorde det på, ikke var så forskjellig fra den måten hellenistiske herskere eller romerne i de østlige provinsene gjorde det på. En stor del av utbyttet fra den økonomiske virksomheten i området og utnyttelsen av naturressursene der kan ha gått til eliten framfor til vanlige mennesker, som gjorde det meste av arbeidet.

Skattebyrden

På Jesu tid tilhørte de beste landområdene i Galilea kongehuset. De ble delt opp i store landeiendommer, som Herodes Antipas delte ut som gaver til sine stormenn og andre begunstigede personer. Det var Herodes’ undersåtter som måtte finansiere de store utgiftene til hans luksuriøse livsstil, hans ambisiøse byggeprosjekter, hans omstendelige administrasjon og hans forskjellige bevilgninger til venner og byer. Skatter, avgifter og toll som vanlige mennesker ble pålagt å betale, skal ha vært ekstremt tyngende.

Herodes hadde også enerett til utnyttelsen av områdets innsjøer og vannløp. Fisket ble derfor drevet som en del av et omfattende kongelig foretak, eller det ble drevet av jordeiere som hadde fått sine eiendommer i gave. I områder som stod direkte under kongelig  administrasjon, hadde skatteagenter eller overskatteoppkrevere – velstående personer som på en auksjon hadde kjøpt retten til å kunne drive inn skatter – myndighet til å inngå kontrakter med fiskere som ønsket å leie fiskerettigheter. Noen kommentatorer har antydet at siden det skattekontoret som Matteus satt på, var i Kapernaum – et viktig senter for fiske ved Galilea-sjøen – kan han ha arbeidet for disse overskatteoppkreverne som en lokal «leverandør av kongelige fiskerettigheter». *

Det finnes vitnesbyrd fra det første og det andre århundre fvt. som viser at skattene i Palestina ofte ble betalt «i naturalier» og ikke i kontanter. Noen yrkesfiskere betalte derfor omkring 25–40 prosent av fangsten i bytte mot retten til å fiske. Gamle dokumenter viser at staten – i hvert fall i noen områder som stod under romersk administrasjon – hadde monopol på fisket, et monopol som inspektører førte tilsyn med. I Pisidia sørget et slags fiskepoliti for at ingen fisket uten tillatelse, og at fiskerne solgte fangsten til autoriserte mellommenn, eller grossister. Deres virksomhet var også underlagt offentlig tilsyn og skattlegging.

En analytiker sier at alle disse reguleringene og skattene viser at «kongen eller jordeierne hadde stor fortjeneste, mens fiskerne tjente svært lite». Det de som var engasjert i annen økonomisk virksomhet, tjente, ble på lignende måte regulert av tyngende skatter. Skatter og avgifter har aldri vært populært blant dem som har måttet betale dem. Og den motvilje folk flest hadde mot skatteoppkrevere, slik det framgår av evangelieberetningene, ble utvilsomt forsterket av den uærlighet og grådighet som ble vist av menn som beriket seg ved å presse alt de kunne, av vanlige mennesker. – Lukas 3:13; 19:2, 8.

Fiskere i evangeliene

Evangeliene viser at Simon Peter drev et fiskeriforetak sammen med partnere. De som kom for å hjelpe Peter med å dra inn en mirakuløs fangst, var hans «partnere i den andre båten». (Lukas 5:3–7) Fagfolk sier at «fiskere kunne danne ’kooperativer’ . . . for å gi anbud på fiskekontrakter». Det kan ha vært slik Sebedeus-sønnene, Peter, Andreas og deres partnere fikk tillatelse til å fortsette å drive sitt fiskeriforetak.

Om disse galileiske fiskerne eide de båtene og det utstyret de brukte, står det ikke noe om i Bibelen. Noen tror at de gjorde det. Det blir sagt om Jesus at han gikk om bord i en båt «som var Simons». (Lukas 5:3) En artikkel som handler spesielt om dette emnet, sier imidlertid at «det er mulig at båtene faktisk var eid av agentene og brukt av kooperativet». Uansett hvordan det forholdt seg, forteller Bibelen at Jakob og Johannes var opptatt med å bøte garnene sine. Fiskere ville trolig også måtte forhandle for å få solgt fangsten sin og om nødvendig leie dagarbeidere.

Det var derfor mer omfattende å drive fiske i Galilea i det første århundre enn man kanskje skulle tro. Fiskernes virksomhet var en del av et komplisert økonomisk system. Når vi har dette i tankene, vil vi kunne få en dypere forståelse av evangelieberetningene og av Jesu ord om fiske og fiskere. Ja, disse opplysningene hjelper oss også til å forstå hvor stor tro Peter, Andreas, Jakob og Johannes viste. De livnærte seg som fiskere. Uansett hvordan deres eksakte økonomiske situasjon var da Jesus kalte dem, forlot de straks det yrket som de var fortrolige med – og som gav dem en pålitelig inntekt – for å bli «menneskefiskere». – Matteus 4:19.

[Fotnote]

[Kart på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

Hula-sjøen

Betsaida

Kapernaum

Magadan

Galilea-sjøen

Jerusalem

Dødehavet

[Rettigheter]

Todd Bolen/Bible Places.com

[Bilderettigheter på side 26]

Todd Bolen/Bible Places.com