Sakkeus: Fra et hebraisk navn som muligens kommer fra et rotord som betyr «ren». Som sjef for skatteoppkreverne hadde Sakkeus sannsynligvis overoppsyn med de andre skatteoppkreverne i og omkring Jeriko. Denne byen lå i et fruktbart og produktivt område som ga betydelige skatteinntekter. Sakkeus var en rik mann, og det han selv sa (Lu 19:8), tyder på at han hadde samlet seg en del av rikdommen sin ved å benytte seg av tvilsomme metoder.

rette falske anklager mot noen: Det greske ordet som her er oversatt med «rette falske anklager mot» (sykofantẹo), er i Lu 19:8 gjengitt med «presset penger» (eller: «presset penger ... ved falske anklager»). (Se studienote til Lu 19:8.) Det er blitt forklart at verbet bokstavelig betyr «å ta ved fikenvisning». Det finnes flere forklaringer på dette ordets opprinnelse. En av dem går ut på at det i det gamle Aten var forbudt å eksportere fikener fra provinsen. En som anklaget andre for å forsøke å eksportere fikener, ble derfor kalt en «fikenviser (fikenangiver)». Ordet kom til å betegne en som rettet falske anklager mot andre for å oppnå personlige fordeler, eller en pengeutpresser.

presset penger av noen: Eller: «presset penger av noen ved falske anklager». – Se studienote til Lu 3:14.

firedobbelt tilbake: Sakkeus kunne sannsynligvis regne ut ved hjelp av skatteopptegnelsene sine hvor mye han hadde mottatt fra forskjellige jøder, og han lovte å gi dem han hadde utnyttet, firedobbelt tilbake. Dette var til og med mer enn det Guds lov krevde. Loven krevde at en svindler som angret og innrømmet sin skyld i en slik sak, skulle betale tilbake hele beløpet og «legge til en femtedel [det vil si 20 prosent] av verdien», men Sakkeus sa at han ville betale firedobbelt tilbake. Sakkeus viste at han angret, ikke bare ved å vise kjærlighet til de fattige, men også ved å behandle de undertrykte rettferdig. – 3Mo 6:2–5; 4Mo 5:7.

illustrasjoner: Eller: «lignelser». Det greske ordet parabolẹ, som bokstavelig betyr «det å stille ved siden av (sammen med)», kan sikte til en lignelse, et ordtak eller en illustrasjon. Jesus forklarte ofte noe ved å ‘stille det ved siden av’, eller sammenligne det med, noe annet. (Mr 4:30) Illustrasjonene hans var korte og besto ofte av en enkel, oppdiktet fortelling som fikk fram en åndelig sannhet eller en etisk lærdom.

illustrasjon: Eller: «lignelse». – Se studienote til Mt 13:3.

rike: Eller: «kongerike; kongedømme». Dette er den første forekomsten av det greske ordet basileia, som sikter til et styre utøvd av en konge og til det området og den befolkningen som en konge hersker over. Av de 162 gangene dette greske ordet står i De kristne greske skrifter, finner man 55 i Matteus’ beretning, og det sikter som oftest til Guds himmelske styre. Matteus bruker dette ordet så ofte at hans evangelium er blitt kalt evangeliet om Riket. – Se Ordforklaringer: «Guds rike».

riket: I Bibelen blir det ordet som er gjengitt med «rike», brukt på forskjellige måter, blant annet i betydningen «det området eller landet som blir styrt av en konge», «kongemakt», «kongerike» og «å bli styrt av en konge». Her brukes det tydeligvis om det å motta de godene eller velsignelsene som er knyttet til det å bli styrt av Guds rike, og det å glede seg over livet i det området dette riket styrer over.

for å få kongemakt: Eller: «for å sikre seg et rike (kongerike; kongedømme)». Det greske ordet basileia, oftest gjengitt med «rike», har vid betydning og sikter ofte til et styre utøvd av en konge og til det området og den befolkningen som en konge hersker over. (Se studienote til Mt 3:2; 25:34.) Ordet kan også betegne kongeembetet, eller stillingen som konge, med den verdighet, makt og myndighet som følger med. I Romerriket var det ikke uvanlig at menn som tilhørte en framstående slekt, reiste til Roma for å prøve å oppnå kongemakt. Jesu illustrasjon kan ha fått hans tilhørere til å tenke på Arkelaus, sønn av Herodes den store. Før Herodes den store døde, hadde han utpekt Arkelaus som sin arving til herredømmet over Judea og andre områder. Men for å få kongemakten måtte Arkelaus først foreta den lange reisen til Roma og få godkjennelse av keiser Augustus.

miner: En gresk mine var ikke en mynt, men en vektenhet som tilsvarte 340 g. Den ble regnet for å ha samme verdi som 100 drakmer, ifølge oldtidens greske skribenter. Siden en drakme var verdt nesten like mye som en denar, var en mine et betydelig beløp. (Se Ordforklaringer: «Denar».) En gresk mine var forskjellig fra en hebraisk mine. – Se Ordforklaringer: «Mine» og Tillegg B14.

for å få kongemakt: Eller: «for å sikre seg et rike (kongerike; kongedømme)». Det greske ordet basileia, oftest gjengitt med «rike», har vid betydning og sikter ofte til et styre utøvd av en konge og til det området og den befolkningen som en konge hersker over. (Se studienote til Mt 3:2; 25:34.) Ordet kan også betegne kongeembetet, eller stillingen som konge, med den verdighet, makt og myndighet som følger med. I Romerriket var det ikke uvanlig at menn som tilhørte en framstående slekt, reiste til Roma for å prøve å oppnå kongemakt. Jesu illustrasjon kan ha fått hans tilhørere til å tenke på Arkelaus, sønn av Herodes den store. Før Herodes den store døde, hadde han utpekt Arkelaus som sin arving til herredømmet over Judea og andre områder. Men for å få kongemakten måtte Arkelaus først foreta den lange reisen til Roma og få godkjennelse av keiser Augustus.

penger: Bokstavelig: «sølv». Det vil si sølv brukt som penger.

kongemakten: Eller: «riket; kongeriket; kongedømmet». – Se studienote til Lu 19:12.

pengene: Bokstavelig: «sølvet». – Se studienote til Mt 25:18.

penger: Bokstavelig: «sølv». Det vil si sølv brukt som penger.

pengene mine: Bokstavelig: «sølvet mitt». – Se studienote til Mt 25:18.

bank: Både i lignelsen om minene i Lukas’ evangelium og i illustrasjonen om talentene i Matteus’ evangelium snakket Jesus om en bank og om bankfolk som betalte renter av de pengene som ble satt inn. (Mt 25:14–30; Lu 19:12–27) Det greske ordet trạpeza, som her er oversatt med «bank», betyr bokstavelig «bord». (Mt 15:27) Når ordet knyttes til økonomisk virksomhet, for eksempel den virksomheten pengevekslerne drev med, sikter det til et bord eller en disk som myntene lå på. (Mt 21:12; Mr 11:15; Joh 2:15) I det første århundre evt. fantes det mange pengeutlånere, eller bankfolk, i Israel og omkringliggende nasjoner.

renter: Loven forbød israelittene å kreve rente av lån til nødstilte jødiske landsmenn (2Mo 22:25), men nevnte konkret at det var tillatt å kreve rente av lån til utlendinger, sannsynligvis i forbindelse med forretningsvirksomhet. (5Mo 23:20) Det ser ut til at det på Jesu tid var vanlig å få rente av penger man hadde overlatt til pengeutlånere.

Han svarte: Disse ordene står ikke i den greske teksten, men de er satt inn for å vise at det er en annen som snakker i vers 26 enn i vers 25. I vers 26 er det slavenes herre som snakker.

Betfage: Navnet på denne landsbyen på Oljeberget kommer fra hebraisk og betyr trolig «tidligfikenenes hus». Ifølge tradisjonen lå den mellom Jerusalem og Betania på den sørøstlige skråningen av Oljeberget, nær toppen, cirka 1 km fra Jerusalem. – Mr 11:1; Lu 19:29; se Tillegg A7, Kart 6.

Betania: En landsby på den østsørøstlige skråningen av Oljeberget, cirka 3 km fra Jerusalem. (Joh 11:18) Det var her Marta, Maria og Lasarus bodde, og hjemmet deres ser ut til å ha vært Jesu base i Judea. (Joh 11:1) I dag ligger det en by her med et arabisk navn som betyr «Lasarus’ sted».

Betfage: Se studienote til Mt 21:1.

Betania: Se studienote til Mt 21:17.

et esel som står bundet og har en fole hos seg: Det er bare Matteus som nevner både eselet og folen. (Mr 11:2–7; Lu 19:30–35; Joh 12:14, 15) Markus, Lukas og Johannes nevner bare folen, tydeligvis fordi det bare var den Jesus red på. – Se studienote til Mt 21:5.

en eselfole: Beretningene i Markus, Lukas (19:35) og Johannes (12:14, 15) nevner bare det ene dyret, det unge eselet, i forbindelse med denne hendelsen. I Matteus’ beretning (21:​2–7) får vi vite at foreldredyret også var der. – Se studienoter til Mt 21:​2, 5.

en eselfole: Se studienoter til Mt 21:2; Mr 11:2.

Jehovas: I dette sitatet fra Sl 118:26 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

ville steinene rope: Som sammenhengen viser, snakket Jesus her om den spesielle kunngjøringen som disiplene hans kom med, og som fariseerne hadde innvendinger mot. (Lu 19:37–39) Disiplene brukte de ordene som er nedskrevet i Sl 118:26. Denne profetiske salmen skulle bli oppfylt ved denne anledningen, for Jehovas ord vender ikke tilbake til ham «uten resultater». (Jes 55:11) Hvis disiplene var blitt tvunget til å tie på dette tidspunktet, ville de bokstavelige steinene ha ropt for at profetien skulle bli oppfylt.

gråt: Det greske ordet for «gråt» sikter ofte til det å gråte høyt.

en forskansning med spisse pæler: Eller: «en palisade». Det greske ordet khạraks forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Det er blitt definert som «en spiss stokk eller stolpe som ble brukt til å gjerde inn et område; en pæl» og også som «et forsvarsverk med pæler; en palisade». Jesu ord ble oppfylt i år 70 evt., da romerne, under Titus’ kommando, reiste en forskansning, eller en palisade, rundt Jerusalem. Titus hadde tre mål – å hindre jødene i å flykte, å få dem til å kapitulere og å sulte ut innbyggerne, slik at de overga seg. For å skaffe til veie materialer til denne forskansningen rundt Jerusalem ryddet romerske soldater området omkring for trær.

de skal ikke la stein bli tilbake på stein: Se studienote til Mt 24:2.

tiden var kommet da du ble inspisert: Eller: «den fastsatte tiden for inspeksjonen av deg var kommet». Det greske ordet episkopẹ (inspeksjon; besøk) er beslektet med ordene epịskopos (tilsynsmann) og episkopẹo (våke over; passe nøye på) og kan forbindes både med noe positivt og med noe negativt. Illojale jøder, som ikke forsto at de ble inspisert i løpet av den tiden Jesus utførte sin tjeneste på jorden, ville få en negativ dom fra Gud. Men de som forsto at dette var en tid da de ble inspisert, og benyttet tiden til å angre og vise tro på Gud, ville få Guds godkjennelse. Det samme greske ordet er brukt i Septuaginta i Jes 10:3 og Jer 10:15 som en oversettelse av et hebraisk uttrykk for «regnskapets (straffens) dag».

Her skal det ikke bli stein tilbake på stein: Jesu profeti ble oppfylt på en bemerkelsesverdig måte i år 70 evt. da romerne ødela Jerusalem og templet. Det eneste som ble igjen, var noen få deler av muren, ellers ble byen fullstendig jevnet med jorden.

templet: Se studienote til Mt 21:12.

kaste ut alle selgerne: Den 10. nisan i år 33 evt. renser Jesus templet for andre gang. Denne hendelsen står det om i Matteus (21:12–17), Markus (11:15–18) og Lukas. Den første gangen han renset templet, var i forbindelse med påsken i år 30 evt., og det er beskrevet i Joh 2:13–17.

templet: Sikter sannsynligvis til den delen av tempelområdet som ble kalt hedningenes forgård. – Se Tillegg B11.

en røverhule: Eller: «et tilholdssted for tyver». Jesus hentyder her til Jer 7:11. Jesus kalte kjøpmennene og pengevekslerne ‘røvere’, sannsynligvis fordi de tok altfor mye betalt for de offerdyrene de solgte, og tok urimelig høye gebyrer for å veksle valuta. Jesus var også opprørt over at Jehovas hus, et bønnens hus, eller et sted for tilbedelse, med urette var blitt gjort om til et sted for kommersiell virksomhet.

en røverhule: Se studienote til Mt 21:13.