I den perioden holocaust pågikk, bodde det omkring 35 000 Jehovas vitner i Tyskland og land som nazistene okkuperte, og av disse var det cirka 1500 som døde. Vi kjenner ikke dødsårsaken i alle tilfellene, og siden det gjøres stadig nye undersøkelser, kan tall og andre detaljer med tiden bli oppdatert.

•  Hvordan døde de?

•  Hvorfor ble de forfulgt?

•  Hvor døde de?

•  Noen av dem som ble henrettet

•   Henrettelser: Nærmere 400 Jehovas vitner ble henrettet i Tyskland og land som nazistene okkuperte. De fleste ofrene ble stilt for retten, dømt til døden og halshogd. Andre ble skutt eller hengt uten en formell rettssak.

•   Forferdelige fengselsforhold: Mer enn 1000 vitner døde i nazistenes konsentrasjonsleirer og fengsler. De arbeidet seg bokstavelig talt i hjel eller døde fordi de ble torturert, sultet i hjel, frøs i hjel, ble syke eller fikk mangelfull medisinsk behandling. Andre døde kort tid etter at de ble sluppet fri på slutten av den andre verdenskrig, som følge av den brutale behandlingen de var blitt utsatt for.

•   Andre grunner: Noen vitner ble drept i gasskamre, andre ble utsatt for dødelige medisinske eksperimenter eller fikk giftsprøyter.

 Jehovas vitner ble forfulgt fordi de holdt seg til Bibelens lære. Da nazistaten forlangte at vitnene skulle gjøre noe Bibelen forbød, nektet de å gå med på det. De valgte å «adlyde Gud mer enn mennesker». (Apostlenes gjerninger 5:29) Vi kan nevne to områder der dette kom til uttrykk:

1.   De var politisk nøytrale. Jehovas vitner under nazistenes styre var nøytrale i politiske saker, akkurat som Jehovas vitner over hele verden fremdeles er. (Johannes 18:36) Derfor nektet de å:

   •   Utføre militærtjeneste eller å støtte krigen. – Jesaja 2:4; Matteus 26:52.

   •   Stemme ved valg eller bli medlem av nazistenes organisasjoner. – Johannes 17:16.

   •   Hilse hakekorset eller si «Heil Hitler!» – Matteus 23:10; 1. Korinter 10:14.

2.   De praktiserte troen sin. Selv om Jehovas vitner fikk forbud mot å utøve troen sin, fortsatte de å:

   •   Komme sammen for å be og tilbe Gud. – Hebreerne 10:24, 25.

   •   Forkynne Bibelens budskap og distribuere bibelsk litteratur. – Matteus 28:19, 20.

   •   Være gode mot sine medmennesker, deriblant jøder. – Markus 12:31.

   •   Holde fast ved troen sin, og de nektet å underskrive et dokument som innebar at de fraskrev seg sin tro. – Markus 12:30.

 Professor Robert Gerwarth sier at Jehovas vitner var «den eneste gruppen i Det tredje rike som ble forfulgt ene og alene på grunn av sin religiøse tro.» a Andre som satt i konsentrasjonsleirene, beundret Jehovas vitner for at de ikke inngikk kompromiss. En fange fra Østerrike sa: «De deltar ikke i krig. De vil heller selv miste livet framfor å drepe noen.»

•   Konsentrasjonsleirer: De fleste Jehovas vitner døde i konsentrasjonsleirer. De ble satt i leirer som Auschwitz, Buchenwald, Dachau, Flossenbürg, Mauthausen, Neuengamme, Niederhagen, Ravensbrück og Sachsenhausen. Det er blitt bekreftet at i Sachsenhausen alene var det omkring 200 Jehovas vitner som døde.

•   Fengsler: Noen Jehovas vitner ble torturert til døde i fengsler. Andre døde som følge av skader de ble påført under forhørene.

•   Henrettelsessteder: Det var hovedsakelig i Berlin-Plötzensee, Brandenburg og Halle/Saale fengsel Jehovas vitner ble henrettet. I tillegg er det blitt dokumentert 70 andre steder hvor vitnene ble henrettet.

•  Navn: Helene Gotthold

   Henrettet i: Plötzensee (Berlin)

   Helene, som var gift og mor til to barn, var blitt arrestert flere ganger. I 1937 ble hun så grovt mishandlet under et forhør at hun mistet sitt ufødte barn. Den 8. desember 1944 ble hun henrettet med giljotin i Plötzensee fengsel i Berlin.

•  Navn: Gerhard Liebold

   Henrettet i: Brandenburg

   Den 20 år gamle Gerhard ble halshogd 6. mai 1943, to år etter at hans far var blitt halshogd i det samme fengselet. I et avskjedsbrev til sin familie og sin forlovede skrev han: «Uten kraften fra Herren hadde jeg aldri klart å gå på denne veien.»

•  Navn: Rudolf Auschner

   Henrettet i: Halle/Saale

   Rudolf var bare 17 år da han ble halshogd 22. september 1944. I avskjedsbrevet til moren skrev han: «Mange brødre har gått på denne veien, og det skal jeg også.»