Markus 12:1–44
Fotnoter
Studienoter
illustrasjoner: Eller: «lignelser». Det greske ordet parabolẹ, som bokstavelig betyr «det å stille ved siden av (sammen med)», kan sikte til en lignelse, et ordtak eller en illustrasjon. Jesus forklarte ofte noe ved å ‘stille det ved siden av’, eller sammenligne det med, noe annet. (Mr 4:30) Illustrasjonene hans var korte og besto ofte av en enkel, oppdiktet fortelling som fikk fram en åndelig sannhet eller en etisk lærdom.
tårn: Man brukte tårn for å holde oppsyn med vingårder og passe på at de fikk være i fred for tyver og dyr. – Jes 5:2.
leide han den ut: Dette var vanlig praksis i Israel i det første århundre. I dette tilfellet gjorde eieren mye forberedende arbeid, så han hadde all grunn til å forvente å få sin del av avkastningen.
illustrasjoner: Se studienote til Mt 13:3.
tårn: Se studienote til Mt 21:33.
leide han den ut: Se studienote til Mt 21:33.
hovedhjørnesteinen: Eller: «den viktigste steinen». Det hebraiske uttrykket i Sl 118:22 og det greske uttrykket som er brukt her, betyr bokstavelig «hjørnets hode». Det er riktignok forskjellige oppfatninger om hvordan dette skal forstås, men det ser ut til å sikte til den steinen som ble plassert øverst i hjørnet av to sammenstøtende murer, slik at de ble solid festet til hverandre. Jesus siterte denne profetien og anvendte den på seg selv som «hovedhjørnesteinen». Akkurat som den øverste steinen i en bygning har en fremtredende plass, er Jesus Kristus den betydningsfulle toppsteinen, eller sluttsteinen, i det åndelige tempel, det vil si den salvede kristne menighet.
dette skriftstedet: Entallsformen av det greske ordet grafẹ sikter her til en bestemt passasje i Skriften, nemlig Sl 118:22, 23.
hovedhjørnesteinen: Se studienote til Mt 21:42.
Jehova: I dette sitatet fra Sl 118:22, 23 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.
tilhengere av Herodes’ parti: Se Ordforklaringer.
keiseren: Det var Tiberius som var romersk keiser mens Jesus utførte sin tjeneste her på jorden, men betegnelsen ble ikke brukt bare om den regjerende keiseren. «Keiseren» kunne sikte til den romerske offentlige myndighet, staten, og dens utnevnte representanter, som Paulus kalte «myndighetene» og Peter kalte «kongen» og hans «stattholdere». – Ro 13:1–7; 1Pe 2:13–17; Tit 3:1; se Ordforklaringer.
skatt: Eller: «koppskatt», det vil si en skatt med samme beløp pr. person. En årlig skatt som sannsynligvis tilsvarte en denar, eller en dagslønn, og som romerne krevde inn av alle som var blitt registrert i en folketelling. – Lu 2:1–3.
skatt: Se studienote til Mt 22:17.
keiseren: Se studienote til Mt 22:17.
denar: Denne romerske sølvmynten med keiserens innskrift var den mynten som romerne krevde inn i skatt av jødene. (Mr 12:14) På Jesu tid fikk en jordbruksarbeider vanligvis en denar for en arbeidsdag på tolv timer, og i De kristne greske skrifter blir denaren ofte brukt for å angi hva noe var verdt. (Mt 20:2; Mr 6:37; 14:5; Åp 6:6) Forskjellige kobbermynter og sølvmynter var i bruk i Israel. En type sølvmynt som var preget i Tyrus, ble brukt til tempelskatten. Men til å betale skatten til Roma brukte folk tydeligvis den sølvdenaren som det var bilde av keiseren på. – Se Ordforklaringer og Tillegg B14.
bilde ... innskriften: På denne tiden hadde forsiden av en vanlig denar et bilde av den romerske keiseren Tiberius (regjerte fra 14 til 37 evt.) med laurbærkrans på hodet. Den hadde også en innskrift på latin som lød: «Keiser Tiberius Augustus, sønn av den guddommelige Augustus.» – Se også Tillegg B14.
bilde ... innskriften: Se studienote til Mt 22:20.
Gi da keiseren: Eller: «Betal da tilbake til keiseren». Keiseren preget myntene, så han hadde rett til å be om å få tilbake noen av dem. Men keiseren hadde ikke rett til å be en person vie livet sitt til ham. Gud har gitt menneskene «liv og pust og alle ting». (Apg 17:25) En person kan derfor ‘betale tilbake’ sitt liv og sin lojalitet bare til Gud, den eneste som har rett til å kreve udelt hengivenhet.
det Gud har krav på: Eller: «det som er Guds». Dette innbefatter at man tilber og elsker Jehova av hele sitt hjerte, og at man er fullstendig lydig og lojal mot ham. – Mt 4:10; 22:37, 38; Apg 5:29; Ro 14:8.
Gi keiseren: Eller: «Betal tilbake til keiseren». – Se studienote til Mt 22:21.
det keiseren har krav på: Eller: «det som er keiserens». Det Jesus svarer her (og i parallellberetningene i Mt 22:21 og Lu 20:25), er det eneste tilfellet som er nevnt i Bibelen der han omtaler den romerske keiseren. «Det keiseren har krav på», innbefatter betaling for de tjenestene som verdslige myndigheter yter. Det sikter også til at man skal vise slike myndigheter ære, og at man skal underordne seg dem i relativ forstand. – Ro 13:1–7.
det Gud har krav på: Eller: «det som er Guds». – Se studienote til Mt 22:21.
saddukeerne: Dette er den eneste gangen saddukeerne er nevnt i Markus’ evangelium. (Se Ordforklaringer.) Navnet (gresk: saddoukaios) er sannsynligvis knyttet til Sadok (staves ofte Saddouk i Septuaginta), som ble øversteprest på Salomos tid. Etterkommerne hans tjente tydeligvis som prester i flere hundre år. – 1Kg 2:35.
oppstandelsen: Det greske ordet anạstasis betyr bokstavelig «det å reise opp; det å stå opp». Ordet brukes cirka 40 ganger i De kristne greske skrifter i forbindelse med det å bli oppreist fra døden. (Mt 22:23, 31; Apg 4:2; 24:15; 1Kt 15:12, 13) Septuaginta bruker verbformen av anạstasis i Jes 26:19 som en oversettelse av det hebraiske verbet for «å leve» i formuleringen: «Dine døde skal leve.» – Se Ordforklaringer.
Da giftet den andre seg med enken: Blant hebreerne i gammel tid ble det forventet at hvis en mann døde uten å ha fått noen sønn, skulle broren hans gifte seg med enken for å få barn som kunne føre den avdødes slektslinje videre. (1Mo 38:8) Denne ordningen, som senere ble en del av Moseloven, ble kalt svogerekteskap (eller leviratekteskap). (5Mo 25:5, 6) Det at saddukeerne her omtalte skikken, viser at svogerekteskap ble praktisert på Jesu tid. Loven tillot en mann å nekte å inngå svogerekteskap, men hvis han gjorde det og dermed ikke ville «bevare sin brors slektslinje», førte han skam over seg selv. – 5Mo 25:7–10; Rut 4:7, 8.
Skriftene: Sikter ofte til de inspirerte hebraiske skrifter som et hele.
Skriftene: Se studienote til Mt 22:29.
i Moseboken: Saddukeerne godtok bare Moses’ skrifter som inspirerte. De hadde innvendinger mot det Jesus sa om oppstandelsen, for de mente tydeligvis at det ikke fantes noe grunnlag for en slik lære i Mosebøkene. Jesus kunne ha sitert mange skriftsteder, for eksempel Jes 26:19, Da 12:13 og Ho 13:14, for å vise at de døde skal få en oppstandelse. Men siden Jesus visste hvilke skrifter saddukeerne godtok, underbygde han sitt poeng ved å bruke noe Jehova hadde sagt til Moses. – 2Mo 3:2, 6.
at Gud sa til Moses: Jesus sikter her til en samtale mellom Moses og Jehova som fant sted omkring 1514 fvt. (2Mo 3:2, 6) På det tidspunktet hadde Abraham vært død i 329 år, Isak i 224 år og Jakob i 197 år. Jehova sa likevel ikke: ‘Jeg var deres Gud.’ Han sa: ‘Jeg er deres Gud.’ – Se studienote til Mr 12:27.
men for de levende: Ifølge parallellberetningen i Lu 20:38 legger Jesus til: «For de er alle levende for ham [eller: «i hans øyne; sett fra hans synspunkt»].» Bibelen viser at levende mennesker som har vendt seg bort fra Gud, er døde i hans øyne. (Ef 2:1; 1Ti 5:6) I tråd med dette kan det sies om godkjente tjenere for Gud som dør, at de fremdeles er levende i hans øyne, fordi det er så sikkert at han kommer til å oppfylle sitt løfte om å gi dem en oppstandelse. – Ro 4:16, 17.
men for de levende: Ifølge parallellberetningen i Lu 20:38 legger Jesus til: «For de er alle levende for ham [eller: «i hans øyne; sett fra hans synspunkt»].» Bibelen viser at levende mennesker som har vendt seg bort fra Gud, er døde i hans øyne. (Ef 2:1; 1Ti 5:6) I tråd med dette kan det sies om godkjente tjenere for Gud som dør, at de fremdeles er levende i hans øyne, fordi det er så sikkert at han kommer til å oppfylle sitt løfte om å gi dem en oppstandelse. – Ro 4:16, 17.
Hør, Israel: Dette sitatet fra 5Mo 6:4, 5 er mer omfattende enn sitatet i parallellberetningene i Matteus og Lukas. Her er også innledningen til Shema tatt med, det som kan kalles den jødiske trosbekjennelsen, og som står nedskrevet i 5Mo 6:4–9; 11:13–21. Shema har fått sitt navn etter det første ordet i det første verset på hebraisk, sjemạʽ, som betyr «Hør!»
Jehova vår Gud er én Jehova: Eller: «Jehova er vår Gud, Jehova er én», eller: «Jehova er vår Gud, det finnes bare én Jehova». I den hebraiske teksten i 5Mo 6:4, som er sitert her, kan ordet for «én» brukes om det å være unik, den eneste. Jehova er den eneste sanne Gud, og ingen falske guder kan måle seg med ham. (2Sa 7:22; Sl 96:5; Jes 2:18–20) I 5. Mosebok minnet Moses israelittene om at de bare måtte tilbe Jehova og ingen annen. De skulle ikke gjøre som folkeslagene rundt dem, som tilba mange forskjellige guder og gudinner. Noen av disse falske gudene ble sett på som guder som hadde kontroll over bestemte deler av naturen. Andre utgjorde en del av en guddom. Det hebraiske ordet for «én» inneholder også tanken om enhet og overensstemmelse når det gjelder hensikt og handling. Jehova Gud er ikke delt eller uforutsigbar. Han er alltid trofast, lojal og konsekvent og snakker alltid sant. Samtalen i Mr 12:28–34 er også omtalt i Mt 22:34–40, men det er bare Markus som har med de innledende ordene: «Hør, Israel, Jehova vår Gud er én Jehova.» Budet om å elske Gud kommer etter denne uttalelsen om at Jehova er én, noe som viser at Jehovas tjenere må ha udelt kjærlighet til ham.
Jehova ... Jehova: I dette sitatet fra 5Mo 6:4 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), to ganger i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.
Jehova: I dette sitatet fra 5Mo 6:5 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.
hjerte: Når ordet brukes i symbolsk betydning, sikter det generelt sett til hele det indre menneske. Men når det nevnes sammen med «sjel» og «sinn», får det tydeligvis en snevrere betydning. Det sikter da hovedsakelig til et menneskes ønsker, følelser og stemninger. De fire ordene som er brukt (hjerte, sjel, sinn og styrke), har ikke klart atskilte betydninger her, men de overlapper hverandre i betydning og understreker så sterkt som overhodet mulig at vi må elske Gud helt og fullstendig. – Se studienoter til sinn og styrke i dette verset.
hele din sjel: Se studienote til Mt 22:37.
sinn: Det vil si forstanden, intellektet. En person må bruke sine mentale evner til å lære Gud å kjenne og vokse i kjærlighet til ham. (Joh 17:3; Ro 12:1) I dette sitatet fra 5Mo 6:5 bruker den hebraiske grunnteksten de tre ordene ‘hjerte, sjel og styrke’. Men i Markus’ beretning, som er skrevet på gresk, brukes fire begreper, nemlig hjerte, sjel, sinn og styrke. Det kan være flere grunner til at det blir brukt forskjellige betegnelser. Ordet «sinn» kan ha blitt føyd til for å få fram en mer fullstendig betydning av de hebraiske ordene, som overlapper hverandre i innhold. På fortidens hebraisk hadde man ikke et eget ord for «sinn», men det hebraiske ordet for «hjerte» rommet ofte dette begrepet også. Når ordet «hjerte» brukes i symbolsk betydning, sikter det til hele det indre menneske og innbefatter et menneskes tenkemåte, følelser, holdninger og motivasjon. (5Mo 29:4; Sl 26:2; 64:6; se studienoten til hjerte i dette verset.) Derfor blir ordet «hjerte» i den hebraiske teksten ofte oversatt med det greske ordet for «sinn» i Septuaginta. (1Mo 8:21; 17:17; Ord 2:10; Jes 14:13) Det at Markus bruker ordet sinn, kan også tyde på at betydningen av det hebraiske ordet for «styrke» og det greske ordet for «sinn» til en viss grad går over i hverandre. (Se også Mt 22:37, der ordet «sinn» er brukt i stedet for «styrke».) Det at ordene overlapper hverandre i betydning, kan forklare hvorfor ordet «forstand» brukes i den skriftlærdes svar til Jesus. (Mr 12:33) Det kan også være forklaringen på at evangelieskribentene ikke brukte akkurat de ordene som står i 5Mo 6:5, når de siterte den passasjen. – Se studienoten til styrke i dette verset og studienoter til Mt 22:37; Lu 10:27.
styrke: Som nevnt i studienoten til sinn bruker den hebraiske grunnteksten de tre ordene ‘hjerte, sjel og styrke’ i dette sitatet fra 5Mo 6:5. Det hebraiske ordet som er oversatt med «styrke» (eller: «virkekraft; kapasitet», fotn.), kan sikte både til fysisk styrke og til mentale og intellektuelle evner. Dette kan være enda en grunn til at begrepet «sinn» er tatt med når dette skriftstedet blir sitert i De kristne greske skrifter. Det kan også forklare hvorfor Mt 22:37 bruker «sinn» i stedet for «styrke» i dette sitatet. Uansett brukte en skriftlærd (ifølge Lukas’ beretning [10:27], skrevet på gresk) de fire ordene hjerte, sjel, styrke og sinn da han siterte det samme hebraiske verset. Dette viser at man åpenbart oppfattet det slik på Jesu tid at alle de fire begrepene på gresk var innbefattet i de tre hebraiske ordene i det opprinnelige sitatet.
sinn: Det vil si forstanden, intellektet. En person må bruke sine mentale evner til å lære Gud å kjenne og vokse i kjærlighet til ham. (Joh 17:3; Ro 12:1) I dette sitatet fra 5Mo 6:5 bruker den hebraiske grunnteksten de tre ordene ‘hjerte, sjel og styrke’. Men på gresk i Matteus’ beretning brukes ordet for «sinn» i stedet for «styrke». Det kan være flere grunner til at det blir brukt forskjellige betegnelser. Én grunn kan ha sammenheng med at man på fortidens hebraisk ikke hadde et eget ord for «sinn», men at det hebraiske ordet for «hjerte» ofte rommet dette begrepet også. Når ordet «hjerte» brukes i symbolsk betydning, sikter det til hele det indre menneske og innbefatter et menneskes tenkemåte, følelser, holdninger og motivasjon. (5Mo 29:4; Sl 26:2; 64:6; se studienote til hjerte i dette verset.) Derfor blir ordet «hjerte» i den hebraiske teksten ofte oversatt med det greske ordet for «sinn» i Septuaginta. (1Mo 8:21; 17:17; Ord 2:10; Jes 14:13) En annen grunn til at Matteus brukte det greske ordet for «sinn» i stedet for «styrke» da han siterte 5Mo 6:5, kan være at det hebraiske ordet som er oversatt med «styrke» (eller: «virkekraft; kapasitet», fotn.), kan sikte både til fysisk styrke og til mentale og intellektuelle evner. Uansett hva grunnen er, kan det at de hebraiske og greske ordene overlapper hverandre i betydning, kanskje forklare hvorfor evangelieskribentene ikke brukte nøyaktig samme ordlyd når de siterte fra 5. Mosebok. – Se studienoter til Mr 12:30; Lu 10:27.
hjerte ... sjel ... styrke ... sinn: En mann som var kyndig i Loven, siterer her 5Mo 6:5, der den hebraiske grunnteksten bruker tre ord – hjerte, sjel og styrke. Men ifølge Lukas’ beretning, som er skrevet på gresk, bruker mannen de fire begrepene hjerte, sjel, styrke og sinn. Mannens svar viser at man åpenbart oppfattet det slik på Jesu tid at disse fire begrepene på gresk var innbefattet i de tre hebraiske ordene i det opprinnelige sitatet. – Les en mer detaljert redegjørelse for dette i studienote til Mr 12:30.
hele din sjel: Eller: «hele deg». – Se Ordforklaringer.
din neste: Eller: «ditt medmenneske». Dette greske ordet betyr bokstavelig «den nære», men kan omfatte mer enn bare dem som bor i nærheten. Det kan sikte til hvem som helst som man har noe å gjøre med. – Lu 10:29–37; Ro 13:8–10; se studienote til Mt 5:43.
Så kommer: Det som står i Mr 12:29, 30, er det direkte svaret på den skriftlærdes spørsmål. Men nå utvider Jesus svaret på dette spørsmålet og siterer et bud til. (3Mo 19:18) Han understreker at de «to budene» er uløselig knyttet sammen, og at hele Loven og Profetene sammenfattes i dem. – Mt 22:40.
din neste: Se studienote til Mt 22:39.
brennofre: Bokstavelig: «helbrennofre». Det greske ordet holokautoma (fra ordet họlos, som betyr «hel», og kaio, som betyr «å brenne») står bare tre ganger i De kristne greske skrifter, her og i He 10:6, 8. I Septuaginta brukes dette ordet som en oversettelse av et hebraisk ord som ble brukt om ofre som ble fullstendig brent opp og i sin helhet båret fram for Gud. Den som kom med offeret, skulle ikke spise noen del av dyret. Det greske ordet forekommer i Septuaginta i 1Sa 15:22 og Ho 6:6, som den skriftlærde kanskje hadde i tankene da han snakket med Jesus. (Mr 12:32) Som et billedlig «brennoffer» ga Jesus seg selv helt og fullt.
Jehova: I dette sitatet fra Sl 110:1 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.
torgene: Eller: «forsamlingsplassene». Det greske ordet agorạ brukes her om en åpen plass som tjente som senter for kjøp og salg og som offentlig samlingssted i byer i oldtidens Midtøsten og i den greske og den romerske verden.
torgene: Se studienote til Mt 23:7.
fremste sitteplassene: Se studienote til Mt 23:6.
fremste sitteplassene: Eller: «beste sitteplassene». Det ser ut til at synagogeforstanderne og viktige gjester satt i nærheten av skriftrullene, der hele menigheten kunne se dem. Disse hedersplassene var sannsynligvis reservert for slike fremtredende personer.
sammen med de hellige bidragene: Dette kan sikte til det stedet i templet der de «bidragsbøssene» som er nevnt i Joh 8:20, sto. De sto tydeligvis i det området som ble kalt kvinnenes forgård, der det i alt fantes 13 bidragsbøsser. (Se Tillegg B11.) Man mener at det i templet også fantes et større skattkammer, dit pengene fra bidragsbøssene ble ført.
bidragsbøssene: Gamle jødiske kilder forteller at disse bidragsbøssene hadde form som trompeter, eller horn, tydeligvis med en liten åpning på toppen. Disse bidragsbøssene, som også er nevnt i Joh 8:20, og som folk la bidrag til forskjellige formål i, sto tydeligvis i det området som ble kalt kvinnenes forgård. (Se studienote til Mt 27:6 og Tillegg B11.) Ifølge rabbinske kilder sto det 13 bidragsbøsser langs muren i denne forgården. Man mener at det i templet også fantes et større skattkammer, dit pengene fra bidragsbøssene ble ført.
penger: Bokstavelig: «kobber», det vil si kobberpenger, eller kobbermynter. Det greske ordet ble brukt som en generell betegnelse for penger. – Se Tillegg B14.
to småmynter: Bokstavelig: «to lepta», flertallsformen av det greske ordet leptọn, som betyr noe lite og tynt. En lepton var en mynt som tilsvarte 1/128 av en denar, og var tydeligvis den minste kobber- eller bronsemynten som ble brukt i Israel. – Se Ordforklaringer: «Lepton» og Tillegg B14.
som nesten ikke var verdt noen ting: Bokstavelig: «som er en kvadrans». Det greske ordet kodrạntes (fra det latinske ordet quadrans) sikter til en romersk kobber- eller bronsemynt som tilsvarte 1/64 av en denar. Markus bruker her romerske penger for å forklare verdien av mynter som jødene pleide å bruke. – Se Tillegg B14.
Multimedia

I Israel ble druene høstet i august eller september, avhengig av druesorten og klimaet i området. De ble som regel lagt i karlignende fordypninger som var hogd ut i kalksteinsgrunn. Druene ble så knust, vanligvis ved at noen menn tråkket på dem med bare føtter, og det var vanlig å synge mens man tråkket vinpressen. – Jes 16:10; Jer 25:30; 48:33.
1. Nyplukkede druer
2. Vinpresse
3. Avløpsrenne
4. Nedre oppsamlingskum
5. Vinkrukker

Tiberius ble født i år 42 fvt. I år 14 evt. ble han Romerrikets andre keiser, og han levde til mars i år 37 evt. Tiberius var keiser under hele Jesu tjeneste, så det var han som var keiser da Jesus sa dette om den mynten som skatten ble betalt med: «Gi keiseren det keiseren har krav på.» – Mr 12:14–17; Mt 22:17–21; Lu 20:22–25.

Noen torg, lik det som vises på tegningen, lå langs en vei. Selgerne satte gjerne ut så mange varer i veien at det hindret trafikken. Her kunne de lokale innbyggerne kjøpe vanlige husholdningsartikler, leirvarer og dyre glassvarer og dessuten ferske matvarer. Siden man ikke hadde mulighet til å kjøle ned varer, måtte folk gå på torget hver dag for å handle. Her kunne man få høre nyheter gjennom handelsmenn eller andre besøkende, barn lekte her, og arbeidsledige kunne vente på å bli innleid. Jesus helbredet syke på torgene, og Paulus forkynte der. (Apg 17:17) De stolte skriftlærde og fariseerne på sin side elsket å bli lagt merke til og få spesielle hilsener på torgene.

I det første århundre var det vanlig å ligge til bords ved måltider. Man hvilte venstre albue på en pute og spiste med høyre hånd. I en typisk spisestue i gresk-romersk tid sto det tre divaner rundt et lavt spisebord. Romerne kalte denne typen spisestue for triclinium (det latinske ordet kommer fra et gresk ord som betyr «rom med tre divaner»). Tradisjonelt var det plass til ni personer med denne møbleringen, tre på hver divan, men det ble etter hvert vanlig å bruke lengre divaner, slik at det var plass til enda flere. Hver plass i spisestuen var tradisjonelt knyttet til forskjellig grad av ære. Én divan hadde den nederste, minst ærefulle plassen (A), én hadde den mellomste plassen (B), og én hadde den øverste plassen (C). Hvor på divanen man lå, indikerte også noe om viktighet. Når man lå til bords, ble man ansett for å ha høyere rang enn den som lå til høyre, og lavere rang enn den som lå til venstre. Ved en formell festmiddag lå verten vanligvis på den første plassen (1) på den nederste divanen. Hedersplassen var den tredje plassen (2) på den mellomste divanen. Man vet ikke i hvilken grad jødene tok etter denne skikken, men det ser ut til at Jesus hentydet til den da han underviste disiplene sine om behovet for ydmykhet.

Det som er vist i denne animasjonsfilmen, er delvis basert på ruinene av en synagoge fra det første århundre som er funnet i Gamala, en by som lå omkring 10 km nordøst for Galilea-sjøen. Det finnes ingen synagoger fra det første århundre som er fullstendig bevart, så man vet ikke nøyaktig hvordan de så ut. Animasjonen viser noe av det som sannsynligvis fantes i mange synagoger på den tiden.
1. De fremste, eller beste, sitteplassene i synagogen kan ha befunnet seg på eller i nærheten av den forhøyningen der taleren sto.
2. Den forhøyningen man sto på når man leste høyt fra Skriftene. Hvor forhøyningen var plassert, kan ha variert fra synagoge til synagoge.
3. Sitteplassene langs veggen kan ha vært forbeholdt personer med en viss status i samfunnet. Andre satt kanskje på matter på gulvet. Synagogen i Gamala ser ut til å ha hatt fire rekker med sitteplasser.
4. En ark, eller kiste, der det ble oppbevart hellige bokruller, kan ha vært plassert ved bakveggen.
Fordelingen av sitteplasser i synagogen utgjorde en stadig påminnelse for dem som var til stede, om at noen hadde høyere status enn andre, et emne Jesu disipler ofte diskuterte. – Mt 18:1–4; 20:20, 21; Mr 9:33, 34; Lu 9:46–48.

I det templet som ble bygd av Herodes, fantes det ifølge rabbinske kilder 13 bidragsbøsser, kalt sjofar-bøsser. Det hebraiske ordet sjofạr betyr «værhorn», noe som tyder på at i hvert fall en del av bøssen kan ha vært formet som et horn, eller en trompet. Da Jesus fordømte dem som i billedlig forstand blåste i trompet når de ga gaver til de fattige, kan det ha fått tilhørerne til å tenke på den lyden som mynter laget når de ble sluppet ned i disse trompetformede bidragsbøssene. (Mt 6:2) De to små myntene som enken ga som bidrag, laget kanskje ikke så mye lyd når hun slapp dem ned i bøssen, men Jesus viste at både enken og bidraget hennes var verdifulle for Jehova.