I Bibelen omtales ved flere anledninger høytidelige løfter som mennesker avla til Gud om å utføre en bestemt handling, bringe et offer eller en gave, tre inn i en tjeneste eller et bestemt forhold eller avholde seg fra visse ting som i seg selv ikke var ulovlige. Det er denne typen løfter denne artikkelen omhandler. Slike løfter ble avgitt frivillig. Et løfte til Gud var like bindende som en ed, og de to uttrykkene blir noen ganger brukt side om side. (4Mo 30: 2; Mt 5: 33) Et «løfte» er først og fremst en erklæring om en viss hensikt, mens en «ed» vil si en bekreftelse overfor en høyere myndighet om at erklæringen er sann eller bindende. En ed ble ofte avlagt som en bekreftelse på en pakt. – 1Mo 26: 28; 31: 44, 53.

Et løfte til Gud er første gang omtalt i 1. Mosebok 28: 20–22, hvor det står at Jakob lovte å gi Jehova en tiendedel av alt han eide, hvis Jehova fortsatte å være med ham og lot ham vende tilbake i fred og derved viste at han var hans Gud. Jakob kjøpslo ikke med Gud, men han ønsket å forvisse seg om at han hadde Guds godkjennelse. Dette eksemplet viser at patriarkene avla løfter til Gud. (Se også Job 22: 27.) Dette trekket ved tilbedelsen ble altså ikke innført med Moseloven, men ble i likhet med mange andre patriarkalske skikker nærmere beskrevet og regulert i Loven.

Mange løfter var i likhet med Jakobs løfte en bønn til Gud om hans gunst og om hjelp til å lykkes med et foretagende. Et annet eksempel i så måte er det løftet israelittene gav om at de skulle vie kanaaneerkongen Arads byer til tilintetgjørelse hvis Jehova gav Israel seier. (4Mo 21: 1–3) Løfter kunne også være et uttrykk for hengivenhet overfor Jehova og den rene tilbedelse av ham (Sl 132: 1–5), eller de kunne gå ut på at et menneske satte seg selv eller sin eiendom til side med tanke på en spesiell tjeneste. (4Mo 6: 2–7) Foreldre kunne gi løfter som angikk deres barn, slik Hanna gjorde i forbindelse med Samuel. (1Sa 1: 11; jf. Dom 11: 30, 31, 39.) I disse tilfellene var barna med på å oppfylle løftene.

Frivillige, men bindende. Det var en frivillig sak om man ville avlegge løfter. Men når en mann først hadde avlagt et løfte, var han ifølge Guds lov forpliktet til å holde det. Det ble derfor sagt at man ’bandt sin sjel’ til et løfte, noe som innebar at man med sitt liv innestod for at man skulle være ordholden. (4Mo 30: 2; se også Ro 1: 31, 32.) Siden det gjelder livet, er det forståelig at Bibelen oppfordrer menneskene til å være ytterst forsiktige før de avlegger et løfte, og til å tenke nøye over hvilke forpliktelser de påtar seg. I Loven het det: «Dersom du avlegger et løfte overfor Jehova din Gud, skal du ikke være sen til å innfri det, for Jehova din Gud kommer sannelig til å kreve det av deg, og det ville virkelig bli en synd fra din side. Men dersom du lar være å avlegge et løfte, vil det ikke bli en synd fra din side.» – 5Mo 23: 21, 22.

Forsamleren uttrykte det senere slik: «Innfri ditt løfte. Det er bedre at du ikke avlegger et løfte, enn at du avlegger et løfte og ikke innfrir det. La ikke din munn få ditt kjød til å synde; si heller ikke framfor engelen at det var en feiltagelse.» (For 5: 4–6) Hvis noen overilt avlegger et løfte fordi de blir drevet til det av øyeblikkets begeistring eller blir revet med av sine følelser, kan det bli til en snare for dem. (Ord 20: 25) Loven hadde en bestemmelse om at en som i tankeløshet avla et slikt løfte, pådrog seg skyld overfor Gud og måtte frambære et skyldoffer for sin synd. (3Mo 5: 4–6) Et løfte har ingen verdi i Guds øyne hvis det ikke er i samsvar med hans rettferdige lover og utspringer fra et rett innstilt hjerte og den rette ånd. – Sl 51: 16, 17.

 Løfter avlagt av kvinner under Moseloven. Lovens bestemmelser om løfter som ble gitt av kvinner, står i 4. Mosebok 30: 3–15: Et løfte som ble gitt av en ung, ugift kvinne, var bindende såfremt hennes far ikke reiste innvendinger mot det når han fikk høre om det. Hvis han var imot hennes løfte, kunne han på det tidspunktet ugyldiggjøre det. Hvis en gift kvinne (eller en forlovet pike) avla et løfte, stod det likeledes til hennes mann (eller forlovede) å stadfeste det eller ugyldiggjøre det. Hvis mannen ugyldiggjorde et slikt løfte etter at han først hadde latt det stå ved makt, måtte han bære ansvaret for hennes misgjerning. (4Mo 30: 14, 15) Når det gjaldt en enke eller en skilt kvinne, skulle alt som hun hadde «bundet sin sjel til, stå ved makt mot henne». – 4Mo 30: 9.

Anvendelsen av det som ble lovt til Jehova. Man kunne love å gi Jehova en person eller noe man eide, også en jordeiendom, alt unntatt noe som allerede var blitt helliget til ham ifølge Loven, nemlig det førstefødte, førstegrøden, tienden og så videre. (3Mo 27: 26, 30, 32) Det som var lovt bort som «helliget» (hebr. qọdhesj, noe som var satt til side som hellig, til hellig bruk), kunne bli kjøpt tilbake mot en bestemt betaling til helligdommen (dette gjaldt ikke rene dyr). (3Mo 27: 9–27) Men ikke noe som var «viet» (hebr. chẹrem) til Jehova, kunne kjøpes tilbake. Det skulle helt og fullt og for alltid tilhøre helligdommen, hvis det da ikke var viet til tilintetgjørelse. I så fall skulle det ubetinget tilintetgjøres. – 3Mo 27: 28, 29.

Urette eller urene løfter. Innenfor hedenske religioner var løfter ofte forbundet med urene, umoralske handlinger. Overalt i Fønikia, Syria og Babylon var inntektene av tempelprostitusjonen viet til den aktuelle avguden eller til templet. Slike vederstyggelige løfter var ulovlige i Israel: «Du skal ikke bringe en skjøges lønn eller en hunds [sannsynligvis en pederasts eller en homoseksuell manns] betaling inn i Jehova din Guds hus på grunn av noe som helst løfte.» – 5Mo 23: 18, NW, fotn.

Etter at Jerusalem var blitt ødelagt, sa Jeremia til jødene i Egypt at en av grunnene til at ulykken hadde rammet dem, var at de hadde avlagt løfter til «himlenes dronning» og ofret til henne. Kvinnene, som spilte en fremtredende rolle i denne avgudsdyrkelsen, var snare til å påpeke at deres løfter til og deres tilbedelse av «himlenes dronning» var blitt godkjent av deres menn, og at de var besluttet på å oppfylle de løftene de hadde avlagt til denne gudinnen. De unnskyldte seg derved med at de fulgte Lovens bestemmelser om løfter som ble avlagt av kvinner (4Mo 30: 10–15), men Jeremia fordømte deres handlinger og påviste at de var i strid med Loven fordi de var avguderiske. – Jer 44: 19, 23–25; 2Kt 6: 16–18.

Hyklerske løfter. Jødene falt ikke tilbake til direkte avgudsdyrkelse etter landflyktigheten, men de ’gjorde Guds ord ugyldig på grunn av sin tradisjon’. De argumenterte på en besnærende måte når de fortolket Loven og blant annet uttalte seg om løfter og andre sider ved tilbedelsen. Den lære deres religiøse ledere hyklersk doserte, var «menneskebud». (Mt 15: 6–9) Ifølge jødisk tradisjon forholdt det seg for eksempel slik at hvis en mann sa til sin far eller mor: «Hva jeg enn har som du kunne få av meg til hjelp, er en gave viet til Gud» (en erklæring om at det ble viet eller helliget til ham), da lovte han derved å hellige alt det han hadde omtalt, til Gud og kunne ikke bruke det til hjelp for sine foreldre. Dette skyldtes den oppfatning at templet nå hadde førsteretten til disse eiendelene, mens mannen selv faktisk fortsatt hadde full frihet til å disponere dem. – Mt 15: 5, 6.

Ofre som var forbundet med løfter. Under Loven ble det noen ganger båret fram et brennoffer sammen med andre ofre som et uttrykk for fullstendig hengivenhet og for en henstilling til Jehova om at han måtte ta imot offeret med velvilje. (3Mo 8: 14, 18; 16: 3) Dette ble også gjort i forbindelse med løfter. (4Mo 6: 14) Det ble frambåret brennofre når noen skulle oppfylle spesielle løfter. (4Mo 15: 3; Sl 66: 13) Og når noen frambar «et fellesskapsoffer for Jehova for å innfri et løfte», skulle offeret være et lytefritt dyr, og en del av det skulle bli brent på alteret. – 3Mo 22: 21, 22; 3: 1–5.

Det løftet Jefta avla før han kjempet mot ammonittene (Dom 11: 29–31), er omtalt i artikkelen JEFTA.

Paulus og lovbestemmelsen om løfter. Apostelen Paulus avla et løfte, men det er uvisst om det var et nasireerløfte eller ikke, og om han avla sitt løfte før eller etter at han ble en kristen. Den tiden hans løfte gjaldt, kan ha utløpt da han var i Kenkreai, i nærheten av Korint, og fikk håret sitt klipt (Apg 18: 18), eller muligens, slik noen tror, da han gikk til templet i Jerusalem sammen med fire andre menn som hadde oppfylt et løfte de hadde på seg. Men dette siste gjorde Paulus på tilskyndelse av den kristne menighets styrende råd for å vise at han ’vandret ordentlig’ og ikke lærte andre å være ulydige mot Loven, slik det gikk rykte om blant noen av de jødiske  kristne. Det var vanlig at noen dekket andres utgifter i forbindelse med den seremonielle renselsen ved utløpet av den tiden et løfte gjaldt, slik Paulus gjorde ved denne anledningen. – Apg 21: 20–24.

Bakgrunnen for at apostelen Paulus og hans trosfeller i den kristne menighets styrende råd godtok at visse trekk ved Loven ble oppfylt selv om Loven var blitt satt ut av kraft ved Jesu Kristi offer, kan ha vært følgende: Loven var gitt av Jehova Gud til hans folk Israel, og apostelen Paulus sa derfor: «Loven er åndelig.» Og: «Loven [er] . . . hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt.» (Ro 7: 12, 14) Templet og de tjenestene som ble utført der, ble følgelig ikke foraktet eller sett ned på som noe urett av de kristne. Det som foregikk i templet, var ikke avgudsdyrkelse. Mange av lovgjerningene var dessuten blitt en fast del av skikk og bruk blant jødene. Og siden Moseloven ikke bare var en religiøs lov, men også landets lov, var det visse bestemmelser som måtte overholdes av alle som bodde i landet, for eksempel de restriksjonene som gjaldt arbeid på sabbaten.

Det vesentligste i denne forbindelse er at de kristne ikke mente at deres frelse var avhengig av at de overholdt disse bestemmelsene. Apostelen forklarte at visse ting var samvittighetsspørsmål, for eksempel om man skulle spise kjøtt eller grønnsaker eller betrakte visse dager som viktigere enn andre, eller til og med om man skulle spise kjøtt som var blitt ofret til avguder før det ble frambudt til salgs på torgene. Han skrev: «Én bedømmer én dag som hevet over en annen; en annen bedømmer én dag som alle andre dager; la hver enkelt være fullstendig overbevist i sitt eget sinn. Den som gir akt på dagen, gir akt på den for Jehova. Og den som spiser, spiser for Jehova, for han takker Gud; og den som ikke spiser, spiser ikke for Jehova, og likevel takker han Gud.» Deretter sammenfattet han sin redegjørelse i følgende prinsipp: «For Guds rike betyr ikke spising og drikking, men rettferdighet og fred og glede med hellig ånd», og han sa så: «Lykkelig er den som ikke dømmer seg selv ved det han godkjenner. Men hvis han tviler, er han allerede dømt hvis han spiser, ettersom han ikke spiser av tro. Ja, alt som ikke er av tro, er synd.» – Ro 14: 5, 6, 17, 22, 23; 1Kt 10: 25–30.

Bibelforskeren Albert Barnes har en opplysende kommentar i denne forbindelse i sitt verk Notes, Explanatory and Practical, on the Acts of the Apostles (1858). Han siterer Apostlenes gjerninger 21: 20, hvor det står: «Etter at de hadde hørt dette [en beretning om hvordan Gud hadde velsignet Paulus’ forkynnelse for nasjonene], begynte de å ære Gud, og de sa til ham: ’Du ser, bror, hvor mange tusener av troende det er blant jødene; og de er alle nidkjære for Loven.’» Så følger hans kommentar: «Det henvises her til loven om omskjærelse, ofre og det å skille mellom forskjellig slags kjøtt og ta hensyn til dager, høytider osv. Det kan virke påfallende at de fremdeles fortsatte å følge disse skikkene, siden det åpenbart hørte med til kristendommen å avskaffe dem. Men vi må huske følgende: (1.) Disse skikkene var innført av Gud, og jødene var opplært til å følge dem. (2.) Apostlene fulgte dem mens de var i Jerusalem, og vurderte det ikke slik at det var best å sette seg voldsomt opp imot dem [Apg 3: 1; Lu 24: 53]. (3.) Spørsmålet om å overholde dem eller ikke var aldri blitt et diskusjonstema i Jerusalem. Spørsmålet ble først reist blant omvendte hedninger, og blant dem måtte det bli reist, for hvis de skulle følge disse skikkene, måtte det bli pålagt dem fra høyere hold. (4.) Rådets avgjørelse (kap. xv.) gjaldt bare de omvendte hedningene. [Apg 15: 23] . . . (5.) Man måtte regne med at etter hvert som den kristne religion ble bedre forstått – etter hvert som dens omfattende, frie og [universelle] karakter ble mer og mer utviklet – så ville Moses’ spesielle forordninger selvfølgelig bli satt til side, uten agitasjon og uten tumulter. Hvis spørsmålet var blitt debattert [offentlig] i Jerusalem, ville det ha tidoblet motstanden mot kristendommen, og det ville ha splittet den kristne kirke i undergrupper og i høy grad forsinket utbredelsen av den kristne lære. Vi må også huske følgende: (6.) Etter det guddommelige forsyns bestemmelse var tiden snart inne til at templet, byen og nasjonen skulle ødelegges. Dermed ville det bli slutt på ofringene, og det ville faktisk for alltid bli satt en stopper for at man fulgte de mosaiske ritualer. Siden denne ødeleggelsen var så nær, og siden den ville utgjøre et så avgjørende argument mot å følge de mosaiske ritualer, tillot ikke menighetens store Overhode at spørsmålet om nødvendigheten av å følge dem ble gjenstand for unødvendige debatter blant disiplene i Jerusalem.»