venstre side: Eller: «babord side». Skipet passerte tydeligvis den sørvestlige spissen av øya Kypros på vei østover mot Tyrus. Da Paulus omkring ni år tidligere var på sin første misjonsreise, hadde han og Barnabas og Johannes Markus truffet trollmannen Elymas på Kypros og blitt motarbeidet av ham. (Apg 13:4–12) Det at Paulus så Kypros igjen og tenkte tilbake på det som hadde skjedd der, kan ha oppmuntret og styrket ham med tanke på det han hadde i vente.

det gode budskap: Første forekomst av det greske ordet euaggẹlion, som blir oversatt med «evangelium» i flere norske bibler. Et beslektet gresk uttrykk, euaggelistẹs, som kan oversettes med «evangelist», betyr «en forkynner av et godt budskap». – Apg 21:8; Ef 4:11; 2Ti 4:5 og studienote.

forkynne: Den greske teksten inneholder her substantivet euaggelistẹs, som kan oversettes med «en evangelist», eller «en forkynner av et godt budskap». (Se studienote til Mt 4:23.) Det beslektede greske verbet som ofte blir gjengitt med «å forkynne det gode budskap», forekommer mange ganger i De kristne greske skrifter. Det beskriver i mange tilfeller det Jesus og alle disiplene hans gjorde for å forkynne det gode budskap om Guds rike. (Lu 4:43 og studienote; Apg 5:42 og studienote; 8:4; 15:35) Men det substantivet som Paulus bruker her ifølge den greske teksten, forekommer bare tre ganger. Hver gang viser sammenhengen at dette ordet for «evangelist» også kan brukes i den spesielle betydningen «en misjonær». (Se studienoter til Apg 21:8; Ef 4:11.) Som misjonær hadde Timoteus reist sammen med Paulus for å sette i gang forkynnelsesarbeidet på steder der det gode budskap ennå ikke var blitt forkynt, og Paulus hadde også gitt ham andre spesielle oppdrag. (Apg 16:3, 4; 1Ti 1:3) Nå oppmuntrer Paulus ham til å fortsette å ta hånd om alle slike viktige oppdrag.

evangelisten: Den grunnleggende betydningen av det greske ordet euaggelistẹs, som kan oversettes med «evangelist», er «en forkynner av et godt budskap». (Se studienote til Mt 4:23.) Alle kristne har fått i oppdrag å forkynne det gode budskap. (Mt 24:14; 28:19, 20; Apg 5:42; 8:4; Ro 10:9, 10) Men de tre gangene dette greske ordet forekommer i bibelteksten, viser sammenhengen at «evangelist» kan brukes i en spesiell betydning. (Apg 21:8; Ef 4:11; 2Ti 4:5 og studienote) Når det for eksempel brukes om en person som begynte å forkynne i områder der det gode budskap aldri var blitt forkynt før, kunne det greske ordet også vært gjengitt med «misjonær». Etter pinsedagen utførte Filip et banebrytende forkynnelsesarbeid i Samaria med godt resultat. Han ble også ledet av en engel til å forkynne det gode budskap om Kristus for den etiopiske hoffmannen, som han døpte. Så førte ånden Filip bort for at han skulle forkynne i Asjdod og alle byene på veien til Cæsarea. (Apg 8:5, 12, 14, 26–40) Her i Apg 21:8 blir Filip fremdeles omtalt som «evangelisten», enda det har gått cirka 20 år.

ugifte døtre: Bokstavelig: «døtre, jomfruer». I Bibelen sikter det greske ordet parthẹnos, som ofte er oversatt med «jomfru», til «en som aldri har hatt seksuell omgang», og det kan brukes både om en ugift mann og om en ugift kvinne. (Mt 25:1–12; Lu 1:27; 1Kt 7:25, 36–38) I denne sammenhengen understreker det greske ordet at Filips fire døtre ikke hadde vært gift.

profeterte: Profeten Joel forutsa at både menn og kvinner skulle profetere. (Joe 2:28, 29) De ordene på Bibelens grunnspråk som blir oversatt med «å profetere», har den grunnleggende betydningen «å kunngjøre budskaper fra en guddommelig kilde» og trenger ikke å innbefatte tanken om å forutsi framtiden. (Se studienote til Apg 2:17.) Alle i den kristne menighet kan snakke om oppfyllelsen av profetiene i Guds Ord, men den «evnen til å profetere» som er nevnt i 1Kt 12:4, 10, var en av de mirakuløse åndens gaver som ble gitt til enkelte i den nyopprettede kristne menighet. Noen av dem som hadde fått den mirakuløse evnen til å profetere, kunne forutsi framtidige hendelser, slik Agabus gjorde. (Apg 11:27, 28) De kvinnene som Jehova valgte å gi denne gaven til, viste uten tvil dyp respekt for ham ved å fortsette å underordne seg de mannlige medlemmene av menigheten. – 1Kt 11:3–5.

profetere: Det greske ordet profeteuo betyr bokstavelig «å framsi». I Bibelen blir det brukt om det å kunngjøre budskaper fra en guddommelig kilde. Selv om det ofte innbefatter tanken om å forutsi framtiden, er ikke dette grunnbetydningen av ordet. Det greske ordet kan også sikte til det å forstå noe ved hjelp av en åpenbaring fra Gud. (Se studienoter til Mt 26:68; Mr 14:65; Lu 22:64.) Her var det den hellige ånd som fikk noen til å profetere. Ved at de fortalte om de «storslåtte gjerninger» som Jehova hadde gjort og ville komme til å gjøre, tjente de som talsmenn for Den Høyeste. (Apg 2:11) Det hebraiske ordet for «å profetere» har en lignende betydning. Et eksempel er 2Mo 7:1, der Aron blir omtalt som Moses’ «profet». Aron tjente ikke som profet i den forstand at han forutsa framtidige hendelser, men ved at han ble Moses’ talsmann, eller talerør.

prøver å få meg til å bli mindre besluttsom: Eller: «gjør meg svak i hjertet». Det greske verbet som er brukt her, betyr bokstavelig «knuse; bryte; knekke». Her blir det brukt i overført betydning sammen med det greske ordet for «hjerte».

Jehovas vilje: Når det greske ordet for «vilje» (thẹlema) er brukt i De kristne greske skrifter, er det som oftest knyttet til Guds vilje. (Mt 7:21; 12:50; Mr 3:35; Ro 12:2; 1Kt 1:1; He 10:36; 1Pe 2:15; 4:2; 1Jo 2:17) I Septuaginta blir det greske ordet thẹlema ofte brukt som en oversettelse av hebraiske uttrykk som dreier seg om Guds vilje, eller om ting Gud gleder seg over, og ordet forekommer i passasjer der Guds navn står. (Sl 40:8, 9 [39:9, 10, LXX]; 103:21 [102:21, LXX]; 143:9–11 [142:9–11, LXX]; Jes 44:24, 28; Jer 9:24 [9:23, LXX]; Mal 1:10) Jesus ga uttrykk for en lignende tanke da han ifølge Mt 26:42 sa i bønn til sin Far: «La din vilje skje.» – Se Tillegg C3 innledning; Apg 21:14.

Jakob: Denne halvbroren til Jesus er tydeligvis identisk med den Jakob som er nevnt i Apg 12:17 (se studienote) og i Ga 1:19, og som skrev den bibelboken som bærer hans navn. – Jak 1:1.

Jakob: Sikter mest sannsynlig til Jesu halvbror. Det er mulig at han var den eldste nest etter Jesus, ettersom han blir nevnt som den første av de fire sønnene Maria fikk på naturlig vis: Jakob, Josef, Simon og Judas. (Mt 13:55; Mr 6:3; Joh 7:5) Jakob hadde vært øyenvitne til det som skjedde på pinsedagen i år 33, da flere tusen besøkende jøder som bodde utenfor Israel, reagerte positivt på det gode budskap og ble døpt. (Apg 1:14; 2:1, 41) Peter ba disiplene fortelle Jakob at han var blitt befridd fra fengselet, noe som tyder på at Jakob tok ledelsen i menigheten i Jerusalem. Det er tydeligvis den samme Jakob som er omtalt i Apg 15:13; 21:18; 1Kt 15:7; Ga 1:19 (der han blir kalt «Herrens bror»); 2:9, 12, og som skrev den bibelboken som bærer hans navn. – Jak 1:1; Jud 1.

Jakob: Sannsynligvis Jesu halvbror og den Jakob som er nevnt i Apg 12:17. (Se studienoter til Mt 13:55; Apg 12:17.) Det ser ut til at Jakob var ordstyrer for drøftelsen da spørsmålet om omskjærelse ble lagt fram for «apostlene og de eldste i Jerusalem». (Apg 15:1, 2) Det er tydeligvis denne hendelsen Paulus sikter til da han omtaler Jakob, Kefas (Peter) og Johannes som «de som ble regnet som søyler i menigheten» i Jerusalem. – Ga 2:1–9.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». Her sikter det greske ordet presbỵteros til dem som hadde en ansvarsfull stilling i den første kristne menighet. De eldste i menigheten i Jerusalem blir nevnt sammen med apostlene, og det var til alle disse Paulus, Barnabas og noen andre brødre fra Antiokia i Syria skulle dra for å få avgjort spørsmålet om omskjærelse. I tråd med at noen i det gamle Israel tjente som eldste på nasjonalt plan, utgjorde disse eldste sammen med apostlene et styrende råd for alle de kristne menighetene i det første århundre evt. Dette viser at den opprinnelige gruppen som tjente som et styrende råd, de tolv apostlene, nå var blitt utvidet. – Apg 1:21, 22, 26; se studienoter til Mt 16:21; Apg 11:30.

apostlene og de eldste i Jerusalem: Som det blir vist i studienoten til Apg 15:2, tjente noen eldste i nasjonen Israel i ansvarsfulle stillinger på nasjonalt plan. I tråd med det utgjorde disse eldste i Jerusalem sammen med apostlene et styrende råd for alle de kristne menighetene i det første århundre evt. Etter at apostlene og de eldste hadde behandlet spørsmålet om omskjærelse, gjorde de sin avgjørelse kjent for menighetene, og den ble godtatt og betraktet som autoritativ.

Jakob: Sannsynligvis Jesu halvbror og den Jakob som er nevnt i Apg 12:17; 15:13. – Se studienoter til Mt 13:55; Apg 12:17; 15:13.

og alle de eldste: Se studienoter til Apg 15:2; 16:4. Ingen av apostlene er nevnt i forbindelse med dette møtet som fant sted i år 56 evt. Bibelen gir ingen forklaring på det. Men historieskriveren Evsebios (født cirka 260 evt.) forteller om noe som skal ha skjedd i tiden før Jerusalem ble ødelagt. Han sier: «De gjenværende apostlene, som befant seg i konstant fare for å bli myrdet, ble drevet ut av Judea. Men for å forkynne sitt budskap reiste de til ethvert land i Kristi kraft.» (Eusebius, bok III, V, v. 2) Selv om Evsebios’ beskrivelse ikke hører med til de inspirerte skrifter, er den i harmoni med det Bibelen sier. I år 62 var Peter for eksempel i Babylon – langt unna Jerusalem. (1Pe 5:13) Men Jesu bror Jakob var fortsatt i Jerusalem, og han var sannsynligvis ordstyrer for dette møtet da «alle de eldste var til stede» sammen med Paulus.

tusener: Bokstavelig: «myriader; titusener». Det greske ordet sikter bokstavelig til en gruppe på 10 000, en myriade, men det kan også brukes om et svært stort, ikke nærmere angitt tall.

å vende seg bort fra Moseloven: Bokstavelig: «frafall fra Moses». Det greske substantivet apostasịa som er brukt her, kommer fra verbet afịstemi, som bokstavelig betyr «tre til side fra; fjerne seg fra». Avhengig av sammenhengen kan verbet blant annet oversettes med «trekke seg bort; ta avstand fra». (Apg 19:9; 2Ti 2:19) Substantivet betyr «svik; det å forlate; opprør» og forekommer to ganger i De kristne greske skrifter, her og i 2Te 2:3. I klassisk gresk ble substantivet brukt om politisk frafall, og verbet brukes tydeligvis i denne betydningen i Apg 5:37, der det fortelles om galileeren Judas som «fikk [eller: «trakk», en form av afịstemi] mange med seg». Septuaginta bruker verbet i 1Mo 14:4 om et politisk opprør og substantivet apostasịa i Jos 22:22; 2Kr 29:19; Jer 2:19 som en oversettelse av de hebraiske uttrykkene for «opprør» og «illojalitet». I De kristne greske skrifter blir substantivet apostasịa først og fremst brukt om religiøst frafall – det at man trekker seg tilbake fra eller tar avstand fra den sanne tilbedelse og tjenesten for Gud. Man forkaster altså det man tidligere har bekjent seg til, og gir fullstendig slipp på de prinsippene og den troen man har hatt.

seksuell umoral: Det greske ordet porneia er et generelt begrep som dekker all seksuell omgang som er ulovlig ifølge Bibelen. Det omfatter utroskap, prostitusjon, seksuell omgang mellom ugifte personer, homoseksuelle handlinger og seksuell omgang med dyr. – Se Ordforklaringer.

kjøtt av dyr som er kvalt: Det vil si slaktet uten at blodet har fått renne ut. Dette forbudet omfattet etter alt å dømme også et selvdødt dyr eller et dyr som døde fordi et annet dyr hadde skadet det. I begge tilfeller ville ikke blodet ha fått renne ordentlig ut av dyrekroppen. – 2Mo 22:31; 3Mo 17:15; 5Mo 14:21.

kjøtt av dyr som er kvalt: Se studienote til Apg 15:20.

seksuell umoral: Se studienote til Apg 15:20.

offiseren: Det greske ordet khilịarkhos (kiliark) betyr bokstavelig «leder for tusen», det vil si soldater. Det sikter til en romersk offiser som ble kalt tribun. Det var seks tribuner i hver romersk legion. Legionene var imidlertid ikke oppdelt i seks enheter, men hver tribun hadde kommandoen over hele legionen en sjettedel av tiden. En slik høytstående offiser hadde stor myndighet, blant annet myndighet til å oppnevne og innsette centurioner. Det greske ordet kan også være en betegnelse på høytstående militære befalingsmenn generelt. En romersk offiser ledsaget de soldatene som arresterte Jesus.

kommandanten: Det greske ordet khilịarkhos (kiliark) betyr bokstavelig «leder for tusen», det vil si soldater. Det sikter til en romersk offiser som ble kalt tribun. (Se studienote til Joh 18:12.) Omkring år 56 evt. var det Claudius Lysias som var kommandanten for garnisonen i Jerusalem. (Apg 23:22, 26) Apostlenes gjerninger, kapitlene 21 til 24, forteller at det var han som reddet Paulus både fra den opphissede folkemengden og fra de opprørte medlemmene av Sanhedrinet, og at det var han som skrev et forklarende brev til stattholderen Feliks da Paulus i all hemmelighet ble ført til Cæsarea.

offiserer: Eller: «centurioner». En centurion hadde kommando over cirka 100 soldater i romerhæren.

soldatenes kvarter: Det vil si Antoniaborgen, som tjente som bolig for de romerske soldatene i Jerusalem. Den lå ved det nordvestlige hjørnet av tempelområdet, og herfra hadde man oversikt over hele tempelområdet. Antoniaborgen lå tydeligvis der Nehemja tidligere hadde bygd «templets festning», som er omtalt i Ne 2:8. Herodes den store utførte et omfattende og dyrt restaureringsarbeid på den og forsterket festningsverkene. Herodes ga den navnet Antonia til ære for den romerske feltherren Marcus Antonius. Før Herodes’ tid hadde borgen hovedsakelig tjent til beskyttelse mot fiendtlige angrep nordfra. Senere ble den først og fremst brukt for å holde jødene under kontroll og overvåke det som foregikk på tempelområdet. Antoniaborgen var forbundet med tempelområdet med en passasje. (Josefus, Jewish Antiquities, XV, 424 [xi, 7]) Det betydde at de romerske soldatene som var stasjonert der, raskt kunne komme til tempelområdet. Det var sannsynligvis det som skjedde da noen soldater reddet Paulus fra en pøbelflokk. – Apg 21:31, 32; se Tillegg B11, som viser hvor Antoniaborgen lå.

på hebraisk: Se studienote til Joh 5:2.

hebraisk: I De kristne greske skrifter ble bibelskribentene inspirert til å bruke betegnelsen «hebraisk» om det språket jødene snakket (Joh 19:13, 17, 20; Apg 21:40; 22:2; Åp 9:11; 16:16), og også om det språket som den oppstandne og herliggjorte Jesus brukte da han snakket til Saul (Saulus) fra Tarsus. (Apg 26:14, 15) I Apg 6:1 skilles det mellom «de hebraisktalende jødene» og «de gresktalende jødene». Noen språkforskere mener at det burde stå «arameisk» i stedet for «hebraisk» på disse stedene, men det finnes gode grunner til å tro at betegnelsen faktisk sikter til hebraisk. Når legen Lukas sier at Paulus talte til folket i Jerusalem «på hebraisk», talte Paulus til mennesker som brukte mye av livet på å studere Moseloven på hebraisk. Og av de mange fragmentene og håndskriftene som utgjør Dødehavsrullene, er de fleste bibelske og ikke-bibelske tekstene skrevet på hebraisk, noe som viser at språket ble brukt til daglig. Det at Dødehavsrullene også omfatter noen fragmenter på arameisk, viser at begge språkene var i bruk. Det virker derfor svært usannsynlig at bibelskribentene egentlig mente arameisk eller syrisk når de brukte ordet «hebraisk». (Apg 21:40; 22:2; se også Apg 26:14.) De hebraiske skrifter skilte mellom «arameisk» og «jødenes språk» (2Kg 18:26), og den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, omtalte «arameisk» og «hebraisk» som forskjellige språk da han kommenterte denne passasjen. (Jewish Antiquities, X, 8 [i, 2]) Det er sant at noen ord er temmelig like på arameisk og hebraisk, og at andre ord muligens ble tatt opp i det hebraiske språket fra arameisk. Men det ser ikke ut til at de som skrev De kristne greske skrifter, skulle ha noen grunn til å si hebraisk hvis de mente arameisk.