Omsorg ved livets slutt

«Da jeg fikk vite at mor bare hadde kort tid igjen å leve, kunne jeg simpelthen ikke tro det. Jeg fikk sjokk og klarte bare ikke å akseptere at min kjære mor skulle dø.» — Grace, Canada.

NÅR noen har fått en sykdom som innebærer at de har kort tid igjen, blir de som står dem nær, familie og venner, ute av seg og vet kanskje ikke hvordan de skal reagere. Noen lurer på om de skal fortelle pasienten den hele og fulle sannhet om tilstanden. Andre tviler på at de vil klare å takle at en de er glad i, lider og kanskje mister verdigheten som følge av sykdommen. Mange er redd for at de ikke skal vite hva de skal si og gjøre når døden nærmer seg for den syke.

Hva trenger du å vite om hvordan du kan komme til å reagere i en slik situasjon? Og hvordan kan du være «en sann venn» og gi trøst og støtte i en slik vanskelig tid? — Ordspråkene 17: 17.

En naturlig reaksjon

Det er bare naturlig å bli ute av seg når en som man er glad i, får en alvorlig sykdom. Også leger, som regelmessig må forholde seg til døden, får ofte sterke reaksjoner — og føler seg ofte maktesløse — når de skal dekke de fysiske og følelsesmessige behovene til en som snart skal dø.

Du synes kanskje det er vanskelig å holde følelsene under kontroll når du ser at en av dine kjære lider. Hosa, en kvinne i Brasil, sier om hva hun følte da søsteren hennes lå for døden: «Det er forferdelig vanskelig å se en som du er så inderlig glad i, ha konstante smerter.» Bibelen forteller at da Moses, som var en trofast tjener for Gud, så at søsteren hans var blitt  spedalsk, ropte han ut: «Å Gud, jeg ber deg! Helbred henne, det ber jeg om!» — 4. Mosebok 12: 12, 13.

Grunnen til at det går så sterkt inn på oss når en av våre kjære har det vondt, er at vi er skapt i vår medfølende Guds, Jehovas, bilde. (1. Mosebok 1: 27; Jesaja 63: 9) Hva føler Jehova når mennesker lider? Tenk over Jesu reaksjon. Jesus gjenspeilte sin Fars personlighet til fullkommenhet. (Johannes 14: 9) Når Jesus så mennesker som hadde forskjellige lidelser, ble han «grepet av medlidenhet». (Matteus 20: 29—34; Markus 1: 40, 41) Da hans venn Lasarus døde og Jesus så hvordan det gikk inn på familie og venner, ble han opprørt og «lot tårene strømme». (Johannes 11: 32—35) Denne beretningen ble drøftet i den forrige artikkelen. Bibelen omtaler virkelig døden som en fiende og gir løfte om at både sykdom og død om kort tid skal forsvinne. — 1. Korinter 15: 26; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Det er forståelig at du kanskje føler trang til å legge skylden på noen — hvem som helst — når du får høre den triste nyheten at en av dine kjære ikke har lenge igjen. Men dr. Marta Ortiz, som har skrevet en doktoravhandling om terminalomsorg (omsorg for døende), gir dette rådet: «Unngå å bebreide andre — legeteamet, sykepleierne, deg selv — for pasientens tilstand. Det vil bare skape et spent forhold og ta oppmerksomheten bort fra det som bør være det viktigste: pasientens behov i livets sluttfase.» Hvilke praktiske skritt kan du ta for å hjelpe en du er glad i, til å takle sykdommen og tanken på at døden nærmer seg?

Se personen, ikke sykdommen

Et første skritt er å se forbi tegnene på svekkelse og fysiske forandringer og se selve personen. Hvordan kan du gjøre det? Sarah, en sykepleier, sier: «Jeg tar meg tid til å se på bilder av pasienten fra den tiden da han fortsatt var i full vigør. Jeg lytter oppmerksomt når han forteller  om ting han minnes. Det hjelper meg til å tenke på det pasienten har opplevd i livet, og ikke bare fokusere på den tilstanden han befinner seg i nå.»

Anne-Catherine, som også er sykepleier, forteller hva hun gjør for å se mer enn pasientens fysiske symptomer. «Jeg ser vedkommende inn i øynene,» sier hun, «og jeg konsentrerer meg om hva jeg kan gjøre for å bedre pasientens tilstand.» En bok om hvordan man kan hjelpe mennesker som er døende, sier: «Det er vanlig å føle seg forferdelig utilpass når man ser at en av ens kjære er blitt vansiret på grunn av en sykdom eller en ulykke. Det beste en kan gjøre i en slik situasjon, er å se vedkommende inn i øynene, å se de uforanderlige brune eller grønne eller blå øynene.» — The Needs of the Dying—A Guide for Bringing Hope, Comfort, and Love to Life’s Final Chapter.

Det krever selvbeherskelse og besluttsomhet å klare å gjøre det. Georges, en kristen tilsynsmann som regelmessig besøker mennesker som ligger på dødsleiet, sier det på denne måten: «Den kjærlighet vi har til vår venn, må være sterkere enn sykdommen.» Hvis du fokuserer på personen og ikke på sykdommen, vil det være til hjelp for både deg og den syke. Yvonne, som har pleiet kreftsyke barn, sier: «Når du innser at du kan hjelpe pasientene til å beholde sin verdighet, hjelper det deg til å takle det at de svekkes fysisk.»

Vær innstilt på å lytte

Folk nøler gjerne med å ta kontakt med en som de vet er døende, selv om det er en de er veldig glad i. Hvorfor? De er redd for at de ikke skal vite hva de skal si. Men Anne-Catherine, som nylig pleiet en venn som lå på dødsleiet, peker på at taushet også har sin verdi. Hun sier: «Det som trøster de syke, er ikke bare det vi sier, men også den holdningen vi har. Det at vi tar en stol og setter oss inntil sengen og tar dem i hånden og ikke holder tårene tilbake når de viser hva de føler — alt dette er et tegn på at vi bryr oss om dem.»

Den syke har trolig behov for å gi uttrykk for sine følelser — å kommunisere på en åpen og oppriktig måte. Men ofte er den syke oppmerksom på at de pårørende føler seg ille til mote, og unngår derfor å komme inn på personlige ting. Velmenende venner og slektninger unngår kanskje også å ta opp emner som angår pasienten, og skjuler kanskje til og med viktige opplysninger om hans helsetilstand for ham. Hva blir resultatet av en slik gjensidig fortielse? En lege som behandler pasienter som har kort tid igjen, sier at det å skjule sannheten krever så store anstrengelser at det tapper de impliserte parter «for krefter som burde vært brukt på å snakke sammen og akseptere sykdommen». Hvis den syke ønsker det, bør han derfor få snakke åpent om sin tilstand eller sine tanker om døden.

Guds tjenere i gammel tid nølte ikke med å fortelle Jehova Gud om sin frykt når de stod overfor døden. Da for eksempel den 39 år gamle kong Hiskia fikk vite at han skulle dø, gav han tydelig uttrykk for sin fortvilelse. (Jesaja 38: 9—12, 18—20) De som vet at de snart skal dø, må få lov til å gi uttrykk for at de sørger over at livet deres nærmer seg slutten. De er kanskje frustrert fordi de ser at mål de hadde satt seg, som det å reise, stifte familie, se barnebarna vokse opp eller bruke mer tid i tjenesten for Gud, nå er utenfor rekkevidde. De er kanskje redd for at venner og familiemedlemmer skal distansere seg fordi de ikke vet hvordan de skal reagere. (Job 19: 16—18) Frykten for smerter, for å miste kontrollen over kroppsfunksjonene eller for å dø alene kan også tynge dem.

Anne-Catherine sier: «Det er viktig at du lar din venn få uttale seg, uten at du avbryter ham  eller dømmer ham eller bagatelliserer hans frykt. Det er det beste du kan gjøre for å få vite hva han virkelig føler, og forstå hva han ønsker, hva han frykter, og hva han forventer.»

Forstå de grunnleggende behov

Din venns tilstand, som kanskje blir forverret av behandling som tapper ham for krefter, og ettervirkningene av denne behandlingen, kan gjøre deg så urolig at du glemmer et av pasientens grunnleggende behov, nemlig behovet for å kunne treffe sine egne valg.

I noen kulturer er det slik at familien forsøker å beskytte den syke ved å skjule sannheten om vedkommendes tilstand og kanskje går så langt at de ikke lar pasienten selv bestemme hva slags behandling han skal ha. I andre kulturer er det et annet problem som gjør seg gjeldende. Jerry, en sykepleier, sier: «De besøkende har noen ganger en tendens til å stå ved sengen og snakke om den syke som om han ikke lenger er der.» I begge tilfeller er dette noe som fratar pasienten hans verdighet.

Håp er et annet grunnleggende behov. I land hvor det finnes kvalifisert helsehjelp, er håpet ofte nær knyttet til muligheten for å finne en virkningsfull behandling. Michelles mor har kreft og har fått tilbakefall tre ganger. Michelle forteller: «Hvis mor ønsker å prøve en annen behandling eller rådføre seg med en annen spesialist, hjelper jeg henne med å gjøre undersøkelser. Jeg har lært å innse at jeg må være realistisk i mitt hjerte, men samtidig positiv i det jeg sier.»

Hva om det ikke er noe håp om å finne en behandling som hjelper? Husk at den som skal dø, har behov for å snakke åpent om døden. Georges, den kristne tilsynsmannen som vi siterte tidligere, sier: «Det er svært viktig at man ikke skjuler det faktum at døden nærmer seg. Det gir pasienten mulighet til å ordne med praktiske ting og forberede sin bortgang.» En slik forberedelse kan gi pasienten en følelse av å ha fått ordnet sakene sine og gjøre at han ikke føler at han ligger andre til byrde.

Det er naturlig at en synes dette er ting som det er vanskelig å snakke om. Men slike åpenhjertige samtaler gir deg en unik mulighet til å gi uttrykk for dine innerste følelser på en oppriktig måte. Den døende har kanskje et ønske om å få tidligere uoverensstemmelser ut av verden, lette sin samvittighet eller be om tilgivelse for noe. Det at du og den døende snakker sammen om slike ting, kan føre til at forholdet dere imellom blir enda mer nært og inderlig.

Å gi trøst i de aller siste dagene

Hvordan kan du trøste en som ligger for døden? Dr. Ortiz, som ble sitert tidligere, sier: «La pasienten komme med sine siste ønsker. Hør nøye etter. Prøv å oppfylle pasientens ønsker så sant det er mulig. Hvis det ikke lar seg gjøre, så vær ærlig.»

Den døende føler kanskje mer enn noen gang behov for å være i kontakt med dem som har betydd mest i hans liv. Georges sier: «Hjelp pasienten med å få kontakt med dem, selv om samtalene blir korte fordi pasienten ikke har krefter.» Selv om kontakten bare er pr. telefon, kan det gjøre det mulig for partene å oppmuntre hverandre og også å be sammen. Christina, en kvinne i Canada som mistet tre av sine nærmeste med kort tids mellomrom, forteller: «Jo nærmere slutten de kom, jo mer betydde det for dem at deres kristne venner bad for dem.»

Er du redd for at du skal begynne å gråte mens den døende ser på? Det behøver du ikke å være. Når du gråter, gir du faktisk din døende venn mulighet til å opptre som trøster. I boken The Needs of the Dying sies det: «Det er en svært rørende opplevelse å bli trøstet av den døende, en opplevelse som kan være ytterst viktig for ham.» Når den som selv har vært gjenstand for så stor omsorg, kan få trøste andre, får han eller hun mulighet til igjen å opptre som en omsorgsfull venn, far eller mor.

Forståelig nok er det ikke alltid slik at omstendighetene gjør at du kan være sammen med din kjære i hans eller hennes siste timer. Men hvis du får anledning til å være hos din venn på sykehuset eller hjemme, så forsøk å  holde ham eller henne i hånden helt til det er slutt. Disse siste stundene dere har sammen, gir deg mulighet til å gi uttrykk for følelser som du kanskje aldri har satt ord på. Selv om det ser ut til at den syke ikke reagerer, bør du ikke la det få deg til å avstå fra å ta farvel og gi uttrykk for din kjærlighet og ditt håp om å treffe ham eller henne igjen i oppstandelsen. — Job 14: 14, 15; Apostlenes gjerninger 24: 15.

Hvis du utnytter disse siste stundene dere har sammen, best mulig, vil du trolig slippe å plages senere av tanken om at det var noe du gjerne skulle ha gjort annerledes. Disse sterkt følelsesladede stundene kan i virkeligheten være noe du henter trøst fra i tiden som kommer. Du vil ha vist deg å være en sann venn i «tider med trengsel». — Ordspråkene 17: 17.

[Uthevet tekst på side 27]

Det at du fokuserer på personen og ikke på sykdommen, er til hjelp både for deg og for den syke

[Ramme/bilde på side 29]

Ta hensyn til pasientens verdighet

I mange land blir det truffet tiltak for å sørge for at en døende pasients rett til å dø i fred og med verdighet blir respektert. I den forbindelse er det en fordel om pasienten på forhånd har skrevet et direktiv hvor han nevner sine ønsker, for eksempel om han ønsker å dø hjemme eller på hospice.

Et slikt direktiv vil være til hjelp på disse områdene:

• Fremme kommunikasjon med leger og slektninger

• Spare familien for å måtte treffe avgjørelser

• Redusere sannsynligheten for at det blir satt i gang uønsket, nytteløs, belastende eller kostbar behandling

Et godt direktiv inneholder i hvert fall følgende opplysninger:

• Navnet på den som opptrer som din fullmektig

• Hva slags behandling du vil godta eller avvise hvis din tilstand blir uhelbredelig

• Navnet på den legen som er informert om dine valg, om mulig

[Bilde på side 26]

Fokuser på det den syke har opplevd i livet, og ikke bare på hans nåværende tilstand