Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Verdensrapport

Verdensrapport

Verdensrapport

Afrika

Innsamlingen av mennesker som er «rett innstilt for evig liv», fortsetter i raskt tempo verden over. (Apg. 13: 48) I mange deler av Afrika er tilstrømningen av mennesker som ønsker å gå på Jehovas veier, spesielt stor. Som en hjelp i innsamlingsarbeidet ble Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter i det tjenesteåret som gikk, utgitt på yoruba (som 23 millioner snakker), og Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter ble utgitt på tsonga (som fire millioner snakker).

I de siste fem årene har Angola og Uganda rapportert en økning på over 70 prosent i antallet av dem som lovpriser Jehova offentlig. I både Ekvatorial-Guinea, Gambia, Mosambik og Rwanda har det vært en økning på langt over 100 prosent. Guinea-Bissau hadde en vekst på 300 prosent. Nigeria har regelmessig rapportert et gjennomsnitt på over 200 000 forkynnere. Både i Den demokratiske republikken Kongo og i Zambia er det mer enn 100 000 Rikets forkynnere som avlegger et godt vitnesbyrd, ofte trass i at de møter store problemer.

Burkina Faso er et distrikt hvor mange er ivrige etter å få kjennskap til hva Bibelen inneholder. I en tre måneders periode i det tjenesteåret som gikk, var det fire spesialpionerer som forkynte i 169 landsbyer som ligger innen en radius på 140 kilometer fra hovedstaden, Ouagadougou. I noen områder er det nesten ikke veier, og når disse nidkjære pionerene gikk fra hus til hus, kunne de gå over 15 kilometer om dagen i temperaturer på opptil 45 grader i skyggen. De snakket med folk som aldri hadde hørt om Jehova, og som heller ikke hadde truffet Jehovas vitner før. I de senere år har myndighetene forsøkt å lære lokalbefolkningen å lese og skrive på sitt morsmål, mossi. Men de har svært lite lesestoff. For å dekke behovet har Selskapet begynt å utgi en rekke publikasjoner på deres språk. Pionerene forteller: «Den måten folk reagerer på, er svært rørende, og det oppmuntrer oss. . . . Vi ser hvordan de gleder seg over endelig å ha publikasjoner på sitt eget språk, spesielt publikasjoner som forteller om Guds gode budskap.» I løpet av de tre månedene pionerene var i dette området, leverte de 3615 bøker, 22 228 brosjyrer og 368 blad.

I en by i Nigeria skulle noen forkynnere til å gå ut i vitnearbeidet i et område hvor det var svært spente forhold som følge av etniske stridigheter. Noen rådde dem til å forlate området, så de begynte å kjøre hjemover. Men en gjeng med sinte ungdommer stoppet bilen deres og forlangte å få bensin som de kunne bruke til å sette hus i brann med. Brødrene forklarte at de inntok et nøytralt standpunkt i stridighetene, men ungdommene ville ikke høre på dem. (Joh. 17: 16; Rom. 12: 18) Da gav forkynnerne dem alle et eksemplar av Rikets budskap nr. 35, som reiste spørsmålet «Vil den tid komme da alle viser nestekjærlighet?» Ungdommene var begeistret for traktaten, roste brødrene og lot dem dra hjem i fred.

En forkynner som arbeidet i et isolert distrikt i Rwanda i forrige tjenesteår, traff en mann som med begeistring tok imot «Kunnskapsboken» og tilbudet om bibelstudium. Helt fra begynnelsen av viste han at han verdsatte menighetsmøtene. (Hebr. 10: 24, 25) Han hadde mistet et ben, men han krysset likevel en innsjø i en stokkebåt og gikk fire timer for å kunne overvære møtene. Han var regelmessig til stede, meldte seg inn på den teokratiske tjenesteskolen og hjalp barna sine til å lære om Skaperen. Han gledet seg storlig over håpet om snart å kunne gå igjen på to friske ben. — Jes. 35: 6.

En mann i Liberia som heter Jackson, studerte med et av Jehovas vitner i Monrovia, men krigen tvang ham til å flykte til en landsby i Bopolu, det området han opprinnelig kom fra. Etter en tid fikk avdelingskontoret et brev fra ham hvor han bad om straks å få hjelp til å bygge en Rikets sal og organisere de interesserte. Hvorfor? Han forklarte: «Jeg er opptatt med å lede bibelstudier hver søndag fra klokken halv sju om morgenen til ni om kvelden. . . . Jeg klarer ikke lenger å ta hånd om alle dem som trenger bibelstudier, så jeg har gitt fire av dem jeg studerer med, i oppdrag å hjelpe til med å lede en rekke bibelstudier selv. . . . Det største problemet jeg har for tiden, dreier seg om hvordan jeg skal ta hånd om denne voksende menigheten. Jeg er selv et barn og trenger åndelig melk; hvordan kan jeg gi andre føde?» En kretstilsynsmann som besøkte Bopolu, rapporterte at Jackson ledet bibelstudier med 37 personer, og at det var enda flere som ønsket å studere. Kretstilsynsmannen sa at det var stort behov for en spesialpioner i Bopolu. Til slutt ble Jackson kvalifisert til å tjene som udøpt forkynner.

Det blir holdt lese- og skrivekurs i 372 av de 637 menighetene i Mosambik. I øyeblikket er det omkring 5800 elever som gjennomgår disse kursene, og 1525 lærte å lese i det året som gikk. Det er verdt å nevne at 72 prosent av Jehovas vitner i Mosambik nå kan lese og skrive. Lese- og skrivekursene har i høy grad bidratt til å hjelpe folk her til å tilegne seg nøyaktig kunnskap om Bibelens sannhet. — 1. Tim. 2: 3, 4.

En morgen da to gutter, som var fire og fem år gamle, og som tilhørte to forskjellige familier, ble satt av ved skolen i Windhoek i Namibia, sa klasseforstanderen at klassen skulle ha et fødselsdagsselskap. Hun hadde lest «Skolebrosjyren», så hun spurte den ene av foreldrene om hva hun skulle gjøre. Søsteren redegjorde for vårt standpunkt, men sa at guttene var i stand til å treffe sin egen avgjørelse.

Da den ene av søstrene kom tilbake på slutten av dagen for å hente gutten sin, sa klasseforstanderen til henne: «Du kan være meget stolt av disse to guttene! Jeg sendte dem ut av klasserommet da barna sang fødselsdagssangen. Da kaken skulle spises, spurte den yngste om det var en bursdagskake. Jeg sa at det var det, og han svarte: ’Nei, takk!’ Den andre gutten sa det samme.» Senere spurte den ene av guttene læreren om hun visste hva som var Guds navn, og deretter forkynte han for henne om Jehova. Den andre gutten tok på eget initiativ videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet» med til henne. Som følge av disse guttenes gode eksempel og frimodige forkynnelse tok hun imot innbydelsen til å overvære minnehøytiden. En av foreldrene startet et bibelstudium med henne, og hun sa: «Jeg har forpliktet meg til å gjøre tingene på Guds måte nå, og jeg har bestemt meg for at ikke noe skal få komme i veien for det.»

En nidkjær eldste i Zambia bruker lydkassetter som Selskapets publikasjoner er lest inn på, på en virkningsfull måte i gatearbeidet. Hvordan? Han parkerer bilen i veikanten og spiller den kassetten hvor boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv er innlest. De som går langs veien, blir innbudt til å komme bort og lytte til det som blir lest, og de spør straks hva dette er. Broren forklarer at de har hørt noe fra «Familieboken». Som et resultat av dette leverte han 29 bøker og startet to bibelstudier på en måned.

Nord-, Sør- og Mellom-Amerika

Innhøstningen er for tiden større i noen land enn i andre, men det viser seg fremdeles å være sant at ’markene er hvite til innhøstning’. (Joh. 4: 35) De siste fem årene har Brasil hatt en økning på 33 prosent i antall Rikets forkynnere, og den tilsvarende økningen i Mexico har vært 36 prosent, på Cuba 64 prosent og i Colombia 65 prosent. I USA var det i samme periode 209 249 som ble døpt i vann som symbol på sin innvielse, og høyeste antall som deltok i felttjenesten, var 1 040 283, flere enn noensinne.

En spesialpioner som tjener i den sørlige delen av Honduras, ledet et studium som virkelig var årsak til glede. Da de var kommet til kapittel 12 i «Kunnskapsboken», ble den interesserte udøpt forkynner. Før det var gått to måneder, ledet han allerede selv fremadskridende bibelstudier med to personer, og begge kom på møtene. Etter tre og en halv måned ble en av disse nye udøpt forkynner av det gode budskap. Tre måneder senere ble også den andre med ut i forkynnelsen. Da den opprinnelige interesserte var rede til å bli døpt, var den første han hadde startet et studium med, rede til det samme. Den andre gjør også fine framskritt. Hvordan har det gått siden? Den opprinnelige interesserte, som nå er vår bror, har allerede startet enda et bibelstudium, med et ektepar. For en glede det er å være med på å gjøre disipler!

Det blir gjort oppriktige anstrengelser for å avlegge et grundig vitnesbyrd i området ved Amazonaselven i Brasil. Avdelingskontoret har gitt 21 pionerer i oppdrag å forkynne i dette distriktet og utstyrt dem med fire store båter. Alle disse pionerene har erfaring i å navigere, og noe som er enda viktigere, er at de har en villig, selvoppofrende ånd. Båtene går på elvene Madeira, Purus, Solimões og Tocantins og dessuten i området rundt øya Marajó. Disse elvene har en samlet lengde på omkring 970 mil, og det bor anslagsvis 370 000 mennesker langs breddene eller i nærheten av dem. I et brev som nylig ble skrevet av pionerene på en av båtene, heter det blant annet: «Vi kom til slutt fram til byen Chaves . . . Vi holdt et offentlig møte og viste videoen ’Forent ved den opplæring Gud gir’. Det var 70 personer til stede. Én mann fikk ’Paradisboken’ og leste den ut i løpet av den uken vi oppholdt oss der. Han sa til oss: ’Hvis dere starter en kirke her, vil jeg gjerne være medlem.’»

Andre kan være vanskelige å nå, ikke fordi de bor i avsidesliggende strøk, men fordi de reiser til slike steder når de har ferie. Nesten én million av dem som hver sommer drar til Alaska, vil gjerne se det 6194 meter høye fjellet Mount McKinley. Kan vi komme i kontakt med dem der og gi dem noe som kanskje får dem til å tenke på Gud og hans hensikt? Lokale forkynnere fikk spesiell tillatelse til å sette opp et litteraturbord i Denali nasjonalpark. De valgte ut passende emner fra Våkn opp!, for eksempel «Fjellene — mesterverk i naturen» (8. oktober 1994), «Hvem skal redde dyrene?» (8. juli 1997), «Kan regnskogene reddes?» (8. mai 1998) og «Iditarod — et løp basert på tusen år gamle tradisjoner» (8. oktober 1995). Som følge av denne innsatsen for å dra dit folk er å treffe, kom forkynnerne i kontakt med turister fra Australia, Hellas, Canada, England, Tyskland, Italia, Skottland, Sverige, Sveits, Taiwan og Kina. De forkynte også for mange besøkende fra andre deler av USA.

Distriktet i Mexico blir nå gjennomarbeidet ofte — hver uke eller hver andre uke i mange byer. I bosetningen Las Nubes i delstaten Chiapas er de fleste innbyggerne Jehovas vitner. Det finnes bare tre hus med beboere som ikke er Jehovas vitner. I San Antonio Buenavista er det nå åtte menigheter og bare 64 hus med beboere som ikke er Jehovas vitner. Forkynnerne på dette stedet går i timevis for å komme til distrikter der de kan forkynne og lede bibelstudier.

Etter et møte i en Rikets sal i Nicaragua hilste en søster på to unge kvinner. Hun trodde at de var to Jehovas vitner som hadde kommet på besøk fra en annen menighet. Da hun ble klar over at dette ikke var tilfellet, og at de hadde gått på møtet av ren nysgjerrighet, tilbød hun dem et bibelstudium. De tok imot tilbudet. De var begge lokale ledere i en religiøs gruppe som heter Ungt liv. Den ene av dem, Karelia, begynte å lære sin gruppe det hun selv lærte gjennom sitt studium av Bibelen. Hun begynte med Guds navn. En forstander prøvde å få henne på andre tanker ved å si at Jehova egentlig ikke er Guds navn. Karelia sa da at hvis dette var sant, kunne han ikke fortsette å bruke bibelen sin, for den inneholdt navnet Jehova. Han ble svar skyldig. Deretter lærte Karelia gruppen sin sannheten om treenigheten og korset. Snart bestemte forstanderne at hun ikke lenger skulle få lov til å be på den religiøse gruppens møter, ettersom hun bad til Jehova, i Jesu Kristi navn. Hun ble ikke innbudt til det neste stevnet deres. På et senere møte kunngjorde hun at hun ville forlate gruppen og bli et av Jehovas vitner. Hun tok denne beslutningen etter at hun bare hadde studert de fire første kapitlene i «Kunnskapsboken». Før det var gått sju måneder, ble hun døpt.

Asia

Også i Østen er det mange som reagerer positivt på oppfordringen: «Lovpris Jah! . . . Alt som puster — la det lovprise Jah.» (Sal. 150: 1, 6) Jehovas vitner har forkynt det gode budskap i hvert eneste land i Asia, og etter hvert som folk får mulighet til å høre budskapet, blir det stadig flere vitner. I noen land er veksten rask. Både i Israel, Bangladesh og Macau har økningen vært på over 100 prosent de siste fem årene. Nepal, Georgia og Kasakhstan rapporterer langt over 200 prosents økning. I Sør-Korea er det omkring 85 000 som regelmessig deltar i forkynnelsen av det gode budskap. I Japan er det godt og vel 222 000 som lojalt tjener Jehova.

For en glede det var den 30. april 1998 da Jehovas vitners arbeid ble juridisk anerkjent i Kirgisistan! Lederen for det direktoratet som har ansvaret for slike registreringer, ble overrasket da brødrene gav ham et eksemplar av «Kunnskapsboken», som allerede var blitt utgitt på kirgisisk.

Selv barn som ennå ikke er blitt døpt, utretter noen ganger mye når det gjelder å få folk til å bli interessert i den sanne tilbedelse. En gutt på tre og et halvt år i en familie av Jehovas vitner i India var hyggelig mot naboene og behandlet dem som om de skulle ha vært en storebror og en storesøster. Gutten pleide å innby «storebroren» til å være med ham på menighetsmøtene om søndagene. Men den unge mannen gikk på kino i helgene. Til slutt gav han likevel etter og sa seg villig til å være med på møtet. Da insisterte gutten på at naboen måtte være pent kledd når han skulle til Rikets sal. Naboen prøvde å komme med unnskyldninger, men gutten grep ham i hånden, tok ham med inn på rommet sitt og viste ham hva som ville være passende å ha på seg. På møtet oppdaget den unge mannen til sin overraskelse at han likte det han hørte. Fra da av gikk han og søsteren hans aldri glipp av møtene. Senere, da han ble klar over at den lille gutten adlød foreldrene sine enten de var til stede eller ikke — fordi «Jehova ser oss» — ble han virkelig forbløffet. Han og søsteren hans ser nå fram til å bli døpte vitner.

En forkynner i Kagoshima i Japan gjør god bruk av Selskapets videoer. Fordi hun er overbevist om at de kan nå folks hjerte på en virkningsfull måte, bestemte hun seg for at hun skulle se alle videoene sammen med sin ikke-troende mann. Først så de «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet». Resultatet var at mannen sa ja til å ha et regelmessig bibelstudium. Deretter gjorde det inntrykk på ham å se skildringen av et sant, verdensomfattende brorskap i videoen «Forent ved den opplæring Gud gir», og dette vakte et ønske hos ham om å bli et av Jehovas vitner. Men på grunn av jobbsituasjonen og press fra slektningene følte han at dette var umulig. Etter at han hadde sett del 1 og del 2 av videoserien «Bibelen — en sann og profetisk bok», begynte han imidlertid å leve etter bibelske prinsipper. Snart var han ute i felttjenesten som udøpt forkynner. Til slutt så han videoen «Jehovas vitner står fast under nazistenes angrep», og da forstod han at Jehova styrker sitt folk. Han var nå rede til å bli døpt, og det ble han i oktober 1997.

Valkim, en dypt religiøs kvinne i Myanmar (Burma), ble medlem av metodistkirken. Da presten i hennes menighet forlot dette kirkesamfunnet og ble prest i et annet kirkesamfunn, fulgte hun etter ham fordi hun ikke følte noen ekte glede der hun var. Senere foretok presten enda en forandring; han sluttet seg til en evangelisk kirke og ble prest der. Igjen fulgte Valkim etter ham. Men med tiden ble hun dypt skuffet over all religion fordi hun ikke fikk dekket sitt åndelige behov. Ikke så lenge etter dette døde de tre barna hennes i løpet av tre år. Hun ble dypt fortvilt. Vennene hennes foreslo at hun skulle se videofilmer og lese romaner for å få tankene over på noe annet. Men fortvilelsen forsvant ikke. Så en dag drog Valkim på besøk til en slektning som var blitt et vitne for Jehova. Tilfeldigvis var en eldste hjemme hos slektningen akkurat da, og han fikk høre om den situasjonen Valkim var i. Han innbød henne til møtene i Rikets sal og sa at når møtene var over, kunne hun spørre om hva som helst som lå henne på hjertet. Hun sa ja til å komme. Da hun hadde fått bibelske svar på de spørsmålene som hadde voldt henne hodebry, følte hun at hun endelig hadde funnet det hun lette etter. Hun tok med glede imot tilbudet om et bibelstudium. Hun gjorde raske framskritt, og nå er hun døpt forkynner.

Det er ofte nødvendig å vise tålmodighet for å kunne overvinne religiøse fordommer og få mulighet til å gjøre andre kjent med det gode budskap. Men noen lytter takknemlig og viser verdsettelse ved å gjøre seg oppriktige anstrengelser for å være regelmessig til stede på menighetsmøtene. Natalja, som er omkring 60 år, bor i fjellene i Kasakhstan. Hun må ta to busser for å komme på møtene i Rikets sal, som ligger tre mil fra hjemmet hennes. Den første bussen bringer henne 12 kilometer nedover dalen, og den andre bringer henne de resterende 18 kilometerne til Rikets sal. Om vinteren hender det ofte at bussen ikke kjører opp i fjellene, fordi det er farlige kjøreforhold på grunn av snø og is. Men det er ikke så farlig at det hindrer Natalja i å gå til fots ned til dalen for å ta den andre bussen. Hun sier: «Jeg er nødt til å komme meg hjem», det vil si til Rikets sal. Hun forklarer: «Jeg har to hjem. Det ene hjemmet er der jeg sover, og mitt andre hjem er Rikets sal.»

Den israelske befolkningen representerer en uensartet blanding av raser, språk og religioner. Jehovas vitner i Israel blir ofte bedt inn i folks hjem for at de skal forklare grunnen til sitt besøk. Mange gir uttrykk for at de setter oppriktig pris på budskapet om Riket. Men innenfor det ultraortodokse jødiske samfunnet finnes det en liten minoritet som synes det er urovekkende at stadig flere reagerer positivt på budskapet om Riket. I desember 1997 ble det organisert en demonstrasjon med omkring 300 deltagere utenfor områdestevnet i Jaffa, nær Tel Aviv. De fleste demonstrantene ble fraktet dit med buss fra andre deler av landet og hadde ingen anelse om hva de demonstrerte mot.

Organiserte voldsaksjoner har ført til episoder der søstre er blitt kraftig slått av en pøbelflokk og brødre er blitt overfalt fra bakhold når de har gått på gjenbesøk. Motstanderne prøver å vekke hat mot våre brødre ved å rope slagord som stempler oss som nazister, og ved å si at vi betaler folk for å gå over til vår religion. Selv om initiativtagerne til denne hatkampanjen mot oss vet at dette ikke er sant, er det mange villedede mennesker som tror på disse løgnene og er rede til å gjøre hva som helst de måtte bli bedt om.

Motstanden har ikke avskrekket brødrene, og den har heller ikke hindret interesserte personer i å finne sannheten. Det store flertall av israelerne er oppbrakt over slik ulovlig oppførsel. Mange forbipasserende som ser de religiøse motstanderne demonstrere foran Betel, stopper opp for å stille spørsmål og er takknemlige for å få høre de bibelske svarene. Noen av dem som er blitt nysgjerrige på grunn av demonstrasjonene, har til og med begynt å studere sammen med Jehovas vitner og å gå på møtene deres.

I Libanon fikk en omsorgsfull søster anledning til å hjelpe en ung jente som hadde vært knyttet til Jehovas folk i oppveksten. Fram til hun var 15 år, gikk hun på møtene og så ut til å skikke seg bra. Men så sluttet hun plutselig å omgås menigheten og ville ikke snakke om Bibelens sannhet. Hun holdt seg borte fra menigheten i nesten et år. En søster, som hadde snakket med de eldste og bedt til Jehova, ringte til slutt til jenta for å spørre om hun ville ta imot et besøk. Svaret var: «Hvorfor har du lyst til å besøke meg? Hvis du har tenkt å snakke med meg om sannheten, vil jeg helst at du ikke skal komme.» Søsteren forsikret jenta om at hun savnet henne og gjerne ville fortelle henne om en reise hun nylig hadde foretatt til Europa. Hun lovte at hun skulle respektere hennes ønske, men hun tilføyde: «Jeg har faktisk noen spørsmål jeg kunne tenke meg å stille deg, og svarene dine kan gjøre det lettere for meg å hjelpe ungdommer som deg.»

Da de møttes, fortalte vår søster om reisen til Europa og det stevnet hun hadde vært på. Hun gav uttrykk for den gleden hun hadde følt over å være blant brødrene, og beskrev den kjærligheten de hadde vist. Jenta så ut til å like å høre om dette og var imponert. Så stilte søsteren henne noen spørsmål: «Det siste året har du levd ditt eget liv uten å være bundet av sannheten. Fortell meg nå: Har du vært lykkelig og tilfreds? Hva var det du savnet i sannheten, som du fant i den verdslige måten å leve på? Hva med dem du har vært sammen med det siste året — synes du nå at de har vært bedre for deg enn dem du var sammen med tidligere?» Hun bad jenta tenke over spørsmålene og så svare på dem ved en senere anledning.

Ti dager senere møttes de på nytt. Som svar på spørsmålene sa jenta blant annet at hun kjedet seg og prøvde å fylle tiden med å arbeide i hjemmet, høre på musikk og se på TV og videofilmer, men at hun ikke var lykkelig. Hun sa også at hun hadde en kjæreste og regnet med at de kom til å gifte seg. Søsteren trakk fram noen skriftsteder, noen artikler i serien «De unge spør» i Våkn opp! og boken Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv. Tålmodig brukte hun dette for å hjelpe jenta til å forstå hva ekte kjærlighet er, og hvordan en gutt som virkelig elsker en jente, viser sin kjærlighet og sin interesse for henne. I løpet av en rekke besøk drøftet de sammen de fem første kapitlene i «Familieboken», og etter det kom jenta fram til at kjæresten hennes ikke var den ektemannen hun ønsket seg.

Det ble startet et bibelstudium med henne på nytt, og det gikk jevnt framover. Så var det en annen ung mann som gav uttrykk for at han var interessert i henne og i sannheten. Men selv om han hadde et studium, gjorde han ingen framskritt. Hun brøt all forbindelse med ham, ettersom hun hadde bestemt seg for at hun ønsket å gifte seg med en som ville tjene Jehova helhjertet sammen med henne. Et år senere ble hun døpt. Hun fikk seg en deltidsjobb og begynte så som pioner. I stedet for å kjede seg tjener hun nå som en lykkelig pioner. Hun er også i stand til å hjelpe andre unge som tror at verden vil gjøre dem lykkelige, slik hun selv en gang trodde.

Hvordan kan man finne alle de sauelignende blant de drøyt 130 millioner innbyggerne i Pakistan? Våre brødre gjorde en iherdig innsats i forrige tjenesteår ved å distribuere slike publikasjoner som Rikets budskap nr. 35 på urdu og engelsk. Flere måneder senere kom det fortsatt bestillinger på brosjyren Hva krever Gud av oss? og positive svar på tilbudet om et bibelstudium, selv fra byer der det ikke finnes noen forkynnere. Det er tydelig at den engelen som flyr i midthimmelen, og som blir omtalt i Åpenbaringen 14: 6, har en betydelig andel i arbeidet.

Europa

Dette er «frelsens dag». (2. Kor. 6: 2) Folk har fremdeles mulighet til å velge livet. Øst-Europa er et av de områdene der det for tiden er mange som treffer dette forstandige valget. Siden 1993 har det vært over 100 prosents økning i Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Estland, Litauen, Moldova og Ukraina. I Latvia og Russland har økningen vært på over 300 prosent, trass i økende motstand fra flere kanter. I Hviterussland har den vært på over 500 prosent. Albania rapporterer hele 830 prosents økning! Det er tydelig at det finnes mange flere mennesker som takknemlig velger livet når de får den nødvendige oppmuntring til å gjøre det.

En forkynner i Østerrike ringte flere ganger på hos en kvinne som alltid sa at hun ikke hadde tid. En gang holdt så forkynneren ganske enkelt opp traktaten Liv i en fredelig, ny verden, og før kvinnen rakk å si: «Jeg har ikke tid», gav forkynneren henne traktaten og sa kort: «Det gjelder din families framtid.» Det hun leste, gjorde at hun fikk lyst til å vite mer. Da forkynneren kom tilbake, spurte kvinnen etter boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, som hun hadde sett i et utstillingsvindu i en Rikets sal. I mellomtiden fikk familien en folder som reklamerte for et bibelkurs som ble arrangert av den lokale menigheten i kirken. Hun og mannen hennes bestemte seg for å gå. Men da de stilte spørsmål til presten, svarte han at dette kurset bare skulle inneholde meditasjon, ikke diskusjon. Spørsmålene deres ble imidlertid besvart neste gang forkynneren kom på gjenbesøk, og det ble startet et bibelstudium. Som ventet kom det motstand. Mannen var kirketjener og medlem av menighetsrådet. På grunn av det presset han ble utsatt for, sluttet han for en tid å studere. Kontakten ble opprettholdt over telefon og ved bladleveringer. Etter tre måneder ble studiet gjenopptatt. Etter hvert som hans verdsettelse av Jehova økte, trakk han seg fra menighetsrådet og sluttet som kirketjener. Både han og hans kone er nå døpte Jehovas vitner, og barna deres er udøpte forkynnere.

Mange europeere har emigrert til USA for å oppnå en høyere levestandard. Slik var det med Aleksander, en mann fra Latvia. Men livet var ikke så lett for ham i dette forjettede landet, og han kom opp i store økonomiske vanskeligheter. Han fant imidlertid åndelige rikdommer. Ved å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner forstod han at han hadde funnet sannheten, noe som var mer verdifullt enn gull. Ettersom han er entusiastisk av natur, fikk han snart et ønske om å fortelle andre om sin nyfunne tro. Før han drog til USA, hadde han skilt seg fra sin kone, Inara, og overlatt til henne å ta seg av sønnen deres, Kim. Som følge av mange brev og telefonsamtaler fra Aleksander begynte Inara å studere sammen med Jehovas vitner i Latvia. Til slutt ble Aleksander døpt i New York, og Inara ble døpt i Litauen. Etter å ha vært borte i fem år vendte Aleksander tilbake til Latvia og giftet seg på nytt med sin tidligere kone, til stor glede for Kim, som på det tidspunktet var blitt ni år.

Jesus lærte oss at vi skulle elske selv våre fiender. (Matt. 5: 44, 45) Også noen av disse slår inn på en ny kurs i livet for å være til behag for Jehova. Et eksempel på det kom for dagen da en eldste i Taurage menighet i Litauen gjennomgikk dåpsspørsmålene med en dåpskandidat fra byen Panevėz̆ys. Under drøftelsen nevnte dåpskandidaten, en eldre kvinne, at det var vanskelig for henne å ikle seg en mild personlighet på grunn av den formen for arbeid hun hadde utført gjennom mange år. Hun hadde vært fangevokter i et kvinnefengsel i Panevėz̆ys. Dette vakte den eldstes interesse. Han spurte om hun hadde arbeidet der i 1960-årene. Hun sa «Ja», og han spurte da: «Kjente du noen kvinner som var Jehovas vitner, og som satt inne på den tiden på grunn av sannheten?» Hun husket to—tre, deriblant Petrute, den søsteren som i det siste hadde hjulpet henne til å lære om sannheten. Hun husket også en søster som var blitt plassert i fengsel sammen med den lille datteren sin. Da den eldste hørte det, fortalte han opprømt at hun snakket om moren hans, som var blitt arrestert på grunn av sin forkynnelse, og at alle barna, unntatt den yngste datteren, som bare var et spedbarn, var blitt tatt fra henne ved en rettsavgjørelse og plassert hos slektninger. Han selv var tre år den gangen. Nå gjennomgikk han dåpsspørsmålene med sin mors tidligere fangevokter. Så glad han var for at hun hadde tatt imot sannheten!

Selv om det bare var en beskjeden økning i det totale antall forkynnere i Finland i fjor, gledet de seg over et nytt høydepunkt, nemlig 20 103 forkynnere. Det finnes fremdeles en del personer der i landet som leter etter sannheten. Et ektepar som er Jehovas vitner, bestemte seg for eksempel for å bli bedre kjent med en nabofamilie. Men før de fikk satt dette ut i livet, ringte nabokonen på hos dem. I samtalens løp kom de inn på åndelige spørsmål, og vår søster tilbød kvinnen «Kunnskapsboken».

Da hun kom hjem med boken, leste mannen hennes den på et par dager, men bare for å kritisere, ettersom han hadde fordommer mot Jehovas vitner. Han oppdaget imidlertid at han fikk lyst til å vite mer. Snart fortalte de vitnene at de lenge hadde lett etter et trossamfunn som hadde sannheten. De hadde undersøkt flere trossamfunn. Men Jehovas vitner hadde ikke vært inne i bildet, ettersom alle snakker nedsettende om dem. De tenkte: «Jehovas vitner kan neppe ha sannheten når de andre trossamfunnene ikke har det.»

Det ble raskt startet et studium med familien. Ekteparet sa: «Etter hvert som vi studerte, var det mange kjente skriftsteder som falt på plass på en ny måte. Vi følte at et slør var blitt fjernet, og sannheten trengte inn litt etter litt. Da vi så et bilde av paradiset i en av bøkene, tenkte vi straks: ’Det er der vi har lyst til å leve!’»

Snart begynte de å gå på menighetsmøtene. Konen tenker tilbake: «Vi ble hilst hjertelig velkommen — jeg kunne simpelthen ikke tro det!» Mannen hennes ble imponert over den orden og punktlighet han var vitne til. Sønnen deres, som er tolv år, ble oppmerksom på noe annet: «Jeg la merke til at far og mor ble snillere på grunn av studiet, og at stemningen hjemme hos oss ble hyggeligere og mer avslappet.» Mannen i familien sier nå takknemlig: «Jehova har vært langmodig med oss. Han ønsket ikke at vi skulle bli tilintetgjort, så han ledet oss til anger.» Etter omkring sju måneder ble hele familien døpt. — Rom. 2: 4; 2. Pet. 3: 9.

En mann i Sveits lærte sannheten å kjenne mens han arbeidet som sjefmekaniker, høyt oppe i fjellene. Han likte dette arbeidet svært godt, men han gikk likevel tilbake til å være fabrikkarbeider, med lavere lønn, for å kunne gå regelmessig på menighetsmøtene nede i dalen. Han bad til Jehova om hjelp så han kunne gjøre en god jobb i den ansvarsfulle stillingen han hadde fått, og så han også kunne ta seg av de andre forpliktelsene sine på rette måte.

På slutten av året kalte direktøren ham inn på kontoret sitt og sa at de var svært godt fornøyd med arbeidet hans og den innstillingen han la for dagen. Han lurte bare på hvorfor broren drog hjem fra arbeidet klokken fire hver dag. Da vår bror svarte at han hadde to andre bindende avtaler han måtte holde, så direktøren overrasket på ham og spurte hva han mente. «Jo, saken er den,» sa broren, «at da jeg giftet meg, lovte jeg min kone at jeg skulle ta meg av henne og bruke tid sammen med henne. I tillegg til at jeg jobber for å forsørge familien, er det en åndelig dimensjon, mitt forhold til Gud, som krever tid. Så disse tre aktivitetene må passe harmonisk sammen i mitt daglige liv.» Han tilføyde at jobben i virkeligheten la beslag på det meste av dagen, ettersom han hadde en arbeidstid på ni timer og dessuten brukte en del tid på å reise til og fra fabrikken. Direktøren forstod poenget og forsikret ham om at han kunne fortsette å dra hjem fra arbeidet klokken fire. På denne måten ble broren i stand til å avlegge et vitnesbyrd for direktøren, og han benytter seg også av de mulighetene han har til å snakke med kolleger, som i noen tilfeller ikke er blitt nådd med det gode budskap tidligere.

I mange år pusset Fernando vinduer i den bedriften i Spania der Carlos, et av Jehovas vitner, arbeider. De hadde korte samtaler, men Fernando viste liten interesse for sannheten. Han kom imidlertid med spørsmål etter at han hadde besøkt sin svigerinne i Barcelona. Der hadde han fått kjennskap til at naboen hennes — som tidligere var en drukkenbolt og en bråkmaker og pleide å slå sin kone — hadde forandret seg fullstendig og nå var en god ektemann. Han hadde fått høre at denne mannen var blitt et av Jehovas vitner. Men hvordan var en slik forandring mulig? Carlos forklarte for Fernando at Guds Ord kan forandre mennesker på en slik måte. (Hebr. 4: 12) Nå ble Fernando interessert. Etter kort tid gjorde også han forandringer i livet sitt, og han er nå en forkynner av det gode budskap.

Jordens øyer

Det finnes 84 øyer og øygrupper der Jehovas vitner er travelt opptatt med å forkynne om Guds rike. På noen av øyene har det vært en overveldende reaksjon på Bibelens sannhetsbudskap. I Fransk Polynesia i det sørlige Stillehavet er det én forkynner for hver 114. innbygger. Guadeloupe i Karibia har en befolkning på 410 000, og som følge av iherdig forkynnelse er det én forkynner for hver 52. innbygger der. På St. Helena i Sør-Atlanteren er forholdstallet én til 31.

La Digue, som tilhører øygruppen Seychellene i Indiahavet, er en svært liten øy. Den har bare omkring 2000 innbyggere, noe som betyr at det er omkring 500 husstander der. På denne øya skjer det gledelige ting. Freddy, som er født og oppvokst på øya Mahé, lærte ting som forandret livet hans fullstendig, etter at han hadde flyttet til La Digue. Han var blitt oppdratt som katolikk, og 18 år gammel begynte han på en skole som utdanner prester. Han trodde at han kom til å lære om Bibelen, og han spurte stadig om å få en bibel, men i stedet fikk han beskjed om å studere kirkens tradisjoner. Svært skuffet forlot han læreanstalten etter noen uker for å søke Gud på egen hånd. Han skaffet seg en bibel, og han pleide å drøfte bibelske spørsmål med alle som var villige til det. Det var imidlertid en viss forskjell mellom livsførselen hans og de intensjonene han hadde, for han gjorde seg skyldig i umoral, narkotikamisbruk og drukkenskap og deltok i kampsport.

Senere, da han bodde på La Digue, traff han noen misjonærer som var Jehovas vitner. Snart ble det ledet et bibelstudium med ham, noen ganger to og tre ganger i uken. Da han lærte om Guds navn, ble han dypt grepet, og dagen etter sa han: «Så godt det er å vite hvem jeg ber til, så jeg ikke lenger behøver å snakke til en ukjent. Jeg har bedt hele natten og brukt hans navn, og det er første gangen jeg har følt at Gud virkelig har lyttet til meg.»

En dag sa han: «Det er en ung mann som er svært interessert. Jeg vet at dere ikke har tid til å studere med ham. Men kanskje jeg kan studere med ham, for jeg har jo lært ganske mye allerede.» Misjonæren oppfordret ham til å vurdere sin egen stilling innfor Gud først. To dager senere sa Freddy: «Jeg forstår at det å være et vitne for Jehova ikke bare betyr å vite hva som er rett, men å anvende det i praksis. Jeg innser at jeg ikke er i en slik stilling at jeg kan representere Jehova. Hvordan kan jeg forkynne for andre når mitt eget privatliv ikke er i orden?» Han skilte derfor lag med elskerinnen sin inntil de kunne legalisere forholdet og gifte seg, noe de gjorde måneden etter. Da Freddy også hadde gjort andre forandringer, var han glad for at han endelig fikk det privilegium å delta i felttjenesten. Han er nå blitt døpt.

Elsie, en kvinne på Mauritius, var i hjembyen sin kjent som Gros Mama, trollkvinnen. Alle var redd henne. Hun utøvde svartekunster på kirkegården og var kjent som en spiritistisk healer med stor makt. Hvordan lærte hun Bibelens sannhet å kjenne? Det var et resultat av mye tålmodig, personlig interesse og Jehovas ufortjente godhet. Etter at Elsies datter hadde begynt å studere, drog en forkynner for å snakke med moren også. Forkynneren fant ut at moren ikke bare var sterkt innblandet i spiritisme, men at hun også var analfabet, hadde alvorlige familieproblemer og var storrøyker. Likevel begynte de å ha bibelske drøftelser, basert på Min bok med fortellinger fra Bibelen. Forkynneren besøkte moren tre ganger i uken og gav henne stadig oppfordringen: «Sett din lit til Jehova.»

Det var ikke lett for Elsie å forandre seg. For å klare å slutte å røyke måtte hun lære at Jehova ser alt vi gjør, og at vi ikke kan skjule noe for ham. (Hebr. 4: 13) Hun hadde sett det bildet i «Paradisboken» som viser at noen blant de første kristne brente bøkene sine om magiske kunster, og betydningen av dette var blitt drøftet med henne, men hun sluttet ikke umiddelbart med sine demoniske ritualer. (Apg. 19: 19) Etter en skremmende opplevelse tok hun imidlertid alt hun hadde brukt i sin falske tilbedelse, og kastet det i elven.

Siden, når folk kom til henne for å få henne til å utføre okkulte tjenester, forklarte hun dem at det hun tidligere hadde holdt på med, ikke behaget Gud. Hun oppfordret dem til å studere Bibelen. Hun fortalte dem også at det bare var Jehova som kunne beskytte dem mot det onde, og hun oppfordret dem til å stole på ham. For kort tid siden døde Elsie, men noen av de tidligere klientene hennes er nå tjenere for Jehova.

Hus-til-hus-arbeidet er ikke tillatt i alle landsbyene på Wallis og Futuna i det sørlige Stillehavet, men det er mulig å besøke slektninger og forkynne uformelt. En mann som studerte Bibelen, gav Rikets budskap nr. 35 til en av vennene sine, som var kjent som en drukkenbolt og hadde langt hår og uflidd skjegg. Han slo ofte sin kone og barna sine. Etter flere drøftelser var denne mannen villig til å være med på menighetsbokstudiet. Han satte så stor pris på det han lærte, at han spurte om han kunne få komme til Rikets sal og ta med seg sin kone. Det offentlige foredraget den uken het «Et rent folk er til ære for Jehova». Det gjorde inntrykk på dem, og de bad om å få et bibelstudium. Den nye som hadde innbudt ekteparet, ordnet med at de kunne komme hjem til ham og møte to forkynnere der. Da det interesserte ekteparet dukket opp, var mannen ikke til å kjenne igjen. Han hadde barbert seg, klipt håret kort og tatt på seg rene klær. Han hadde til og med begynt å føre et annet språk. Han var som et helt nytt menneske. Siden da har de vært regelmessig til stede på alle menighetsmøtene. Det er tydelig at det ikke er vår oppgave å dømme andre, men i stedet å gjøre dem kjent med Bibelens sannhet. Hvis de har en rett hjertetilstand, vil Jehovas ånd hjelpe dem til å gjøre de nødvendige forandringene i livet sitt.

Mange på Taiwan blir stilt overfor store trosprøver i forbindelse med begravelser, fedredyrkelse og lignende ting. Meihua, en nylig døpt søster, besøkte sin døende svigerfar på sykehuset gjennom flere måneder. Da han døde, hevdet svigermoren bestemt at hvis hun ikke tilbad ham, ville sjelen hans ikke få fred, og han ville komme tilbake for å plage familien. Trass i det presset Meihua ble utsatt for, stod hun fast. Svigermoren ville tvinge henne til å forlate familien og flytte hjem til sine egne foreldre. Selv om Meihua ikke ville være med på å tilbe den døde, bestemte hun seg for å spørre de andre i familien om hun kunne få vise respekt på sin egen måte. Overraskende nok gikk de med på det. Hun forberedte en passende bønn. Da tiden kom, stilte hun seg opp foran hele familien, og med tårer strømmende nedover kinnene framsa hun en inderlig bønn der hun bad Jehova om å hjelpe hele familien til å forstå at svigerfaren ikke lenger led, men hadde fått fred. Hun nevnte oppstandelsen og hvordan svigerfaren kunne få gagn av den. (Apg. 24: 15) Resultatet var forbløffende. Svigermoren, den ikke-troende ektemannen og hele familien respekterer henne nå som en bra og modig kvinne. Hun fortsetter å vise sin verdsettelse av Jehova ved å delta ivrig i tjenesten.