Instinkter — programmert visdom
Kapittel 13
Instinkter — programmert visdom
1. Hva sa Darwin om instinkter?
«MANGE instinkter (naturdrifter) er så underbare at deres utvikling rimeligvis vil forekomme leseren å være en vanskelighet stor nok til å kullkaste hele min lære,» skrev Darwin. Han mente tydeligvis at det ikke var mulig å få noe svar på hvordan instinktene har oppstått, for hans neste setning lød: «Jeg kan her forutskikke den bemerkning at jeg intet har å gjøre med sjelsevnenes opprinnelse, like lite som med selve livets.»1
2. Hvordan betrakter enkelte vitenskapsmenn i dag instinktene?
2 Vitenskapen er ennå ikke kommet nærmere noen forklaring på instinktene enn Darwin var. En evolusjonist sier: «Faktum er at det ikke er det minste tegn til at den genetiske mekanisme kan overføre bestemte atferdsmønstre. . . . Når vi spør oss selv om hvordan et eller annet instinktivt atferdsmønster oppstod og begynte å gå i arv, får vi ikke noe svar.»2
3, 4. Hva sier en bok om hvordan trekkfuglene fikk det instinkt som gjør at de trekker? Hvorfor holder ikke denne forklaringen?
3 Men en bok om fugler som har fått stor utbredelse, er ikke på linje med Darwin og andre evolusjonister i dette spørsmålet. Den synes ikke det er noe vanskelig å forklare et av de mest gåtefulle instinkter — det som har med fugletrekket å gjøre. Denne boken sier: «Det er ingen tvil om at dette har gjennomgått en utviklingsprosess: fugler som ble til i et varmt klima, spredte seg sannsynligvis utover på grunn av jakten på mat.»3
4 Kan et slikt overforenklet svar forklare trekkfuglenes forbløffende prestasjoner? Vitenskapsmennene vet at ingen forsøksvandringer eller tillærte atferdsmønstre innlemmes i den genetiske koden, og følgelig går de ikke i arv til avkommet. Det innrømmes at fuglene trekker instinktivt og «uavhengig av tidligere erfaringer».4 La oss se på noen eksempler.
Trekkfuglenes imponerende bedrifter
5. Hvilke strekninger tilbakelegger rekordholderen blant trekkfuglene, rødnebbternen? Hvilket spørsmål stiller en vitenskapsmann?
5 De som flyr lengst, er rødnebbternene. De hekker nord for polarsirkelen, og når sommeren er over, flyr de sørover for å tilbringe den antarktiske sommeren på pakkisen ved Sydpolen. De kan sirkle rundt hele Antarktika før de begir seg på vei nordover igjen til Arktis. På denne måten trekker de til sammen om lag 35 000 kilometer i året. Det er rikelig tilgang på mat i begge polarområdene, så en vitenskapsmann stiller dette spørsmålet: «Hvordan ble de klar over disse kildene som ligger så langt unna?»5 Utviklingslæren gir ikke noe svar på dette spørsmålet.
6, 7. Hva er spesielt ved svarthodeskogsangerens trekk? Hvilke spørsmål får oss til å innse hvor imponerende dens prestasjoner er?
6 Like uforklarlig sett fra utviklingslærens synspunkt er trekket til den amerikanske svarthodeskogsangeren. Den veier bare omkring 20 gram. Men om høsten forlater den Alaska og flyr til østkysten av Canada eller New England i De forente stater. Der propper den seg med mat, lagrer fett, og så venter den på en kaldfront. Når den kommer, flyr fuglen. Dens endelige bestemmelsessted er Sør-Amerika, men først setter den kursen mot Afrika. Over Atlanterhavet kommer den opp i 6500 meters høyde, og så finner den en fremherskende vind som fører den i retning av Sør-Amerika.
7 Hvordan vet denne sangeren at den skal vente på kaldfronten, og at den varsler pent vær og medvind? Hvordan vet den at den skal fly høyt der oppe, hvor luften er tynn og kjølig og inneholder 50 prosent mindre oksygen? Hvordan vet den at det bare er så høyt oppe at den vinden som vil føre den med seg til Sør-Amerika, blåser? Hvordan vet den at den skal fly mot Afrika for å få nyte godt av den framdriften som denne nordøstlige vinden kan gi den? Svarthodeskogsangeren vet ikke noe av dette. Det er bare instinktet som leder den på denne 3800 kilometer lange turen, hvor den flyr i tre eller fire døgn over åpent hav.
8. Nevn noen andre trekkfuglers prestasjoner.
8 Storken tilbringer sommeren i Europa, men den flyr nærmere 13 000 kilometer for å overvintre i Sør-Afrika. Beringloa drar fra den arktiske tundraen til pampasen i Argentina. Visse sniper trekker 1500 kilometer forbi pampasen til spissen av Sør-Amerika. Alaska-spovene flyr fra Alaska til Tahiti og andre øyer, det vil si opptil 9500 kilometer over åpent hav. Rubinstrupekolibrien tilbakelegger en langt kortere distanse, men i betraktning av denne fuglens størrelse er det en like bemerkelsesverdig bedrift. Rubinstrupekolibrien veier knapt tre gram, og den trekker de 950 kilometerne tvers over Mexicogolfen, mens den slår opptil 75 ganger i sekundet i 25 timer med de små vingene sine — over seks millioner vingeslag uten opphold!
9. a) Hva viser at evnen til å trekke ikke er noe som fuglene lærer, men at det er noe som må være programmert før de kom til verden? b) Hvilke forsøk som er blitt foretatt med havlirer og brevduer, viser at disse fuglene er mestere i å navigere?
9 Mange fugleunger trekker første gang uten å ha følge med de voksne fuglene. Gjøkungene drar på egen hånd fra Norge til tropisk Afrika om høsten, og her treffer de for første gang de eldre gjøkene, som har dratt tidligere. Havlirer trekker fra Wales til Brasil. De drar før ungene, som kommer etter så snart de kan fly. En av dem gjorde denne turen på 16 dager, det vil si at den fløy gjennomsnittlig 740 kilometer om dagen. En havlire ble fraktet fra Wales til Boston i USA, som ligger langt utenfor dens vanlige trekkvei. Men den kom tilbake til hjemstedet i Wales 5100 kilometer unna etter 12 og en halv dag. Brevduer som er blitt fraktet hele 1000 kilometer bort fra hjemstedet i en hvilken som helst retning, har vendt tilbake til hjemstedet i løpet av en dag.
10. Hvilket forsøk viste hvor god Adélie-pingvinenes orienteringsevne er?
10 Et siste eksempel: fugler som ikke flyr, men som går og svømmer. Tenk på Adélie-pingvinene. Da noen av dem ble fraktet hele 1900 kilometer bort fra kolonien og sloppet fri, orienterte de seg raskt og la i vei i en bestemt retning. De drog ikke i retning av kolonien, som de var tatt fra, men ut på det åpne havet, hvor de kunne finne mat. Fra havet drog de med tiden tilbake til kolonien. De tilbringer den nesten fullstendig mørke vinteren i sjøen. Men hvordan orienterer pingvinene seg om vinteren, når det er så mørkt? Det er det ingen som vet.
11. Hva må fuglene ha for at de skal kunne navigere på en så forbløffende måte?
11 Hvordan klarer fuglene å navigere på denne mesterlige måten? Forsøk som er foretatt, tyder på at de bruker solen og stjernene. Det ser ut til at de har innebygde ur som gjør det mulig for dem å ta hensyn til disse himmellegemenes bevegelser. Men hva nå om himmelen er overskyet? I det minste noen fugler har et innebygd magnetisk kompass som de bruker da. Men det er mer enn en kompassretning som er nødvendig. De trenger et «kart» inni hodet, et kart hvor både avreisested og ankomststed er avmerket. Og ruten må tegnes inn på kartet, siden den sjelden er en rett linje. Men ikke noe av dette er til hjelp hvis de ikke vet hvor på kartet de befinner seg. Den havliren som ble sloppet fri i Boston, måtte vite hvor den var, for at den skulle kunne finne veien til Wales. Brevduene måtte vite hvor de var blitt transportert, før de kunne finne veien hjem.
12. a) Hva sa Jeremia om fugletrekket? Når sa han det, og hvorfor er dette bemerkelsesverdig? b) Hvorfor vil vi kanskje aldri få kjennskap til alle detaljene vedrørende fugletrekket?
12 Så sent som i middelalderen var det mange som stilte seg tvilende til det omfattende fugletrekket. Men Bibelen omtalte det i det sjette århundre før Kristus: «Selv storken under himmelen kjenner sine faste tider; turtelduen, svalen og trosten passer tiden da de skal komme.» Fram til nå har vi fått kjennskap til mye, men det er fortsatt mye som er et mysterium. Enten folk liker det eller ikke, så er denne bibelske uttalelsen sann: «Han har gitt menneskene et begrep om fortid og framtid, men de fatter ikke Guds verk fra begynnelsen til slutten.» — Jeremia 8: 7; Forkynneren 3: 11, The New English Bible.
Andre som vandrer
13. Hvilke andre dyr enn fugler foretar vandringer?
13 Det nordamerikanske reinsdyret eller caribouen i Alaska vandrer 1300 kilometer sørover om vinteren. Mange hvaler drar over 9500 kilometer fra Arktis og tilbake. Pelsseler vandrer mellom Pribiloføyene og det sørlige California, en strekning på 4800 kilometer. Den grønne skilpadden tar seg fram fra kysten av Brasil til den lille øya Ascension over 2200 kilometer ute i Atlanteren, og siden drar den tilbake igjen. Enkelte krabber vandrer opptil 240 kilometer på havbunnen. Laksen forlater den elven hvor den er klekt ut, og tilbringer noen år i åpent hav. Så vender den tilbake flere hundre kilometer til nøyaktig den samme elven som den forlot. Ålelarvene blir klekt ut i Sargassohavet i Atlanteren, men ålen tilbringer mesteparten av livet i ferskvannet i elver i De forente stater og i Europa, før den vender tilbake til Sargassohavet for å gyte.
14. Hva er det som er så forbløffende ved monarksommerfuglens vandringer, og hvilket mysterium er fortsatt uløst?
14 Monarksommerfuglene forlater Canada om høsten, og mange overvintrer i California eller i Mexico. Noen av dem flyr over 3200 kilometer. En sommerfugl tilbakela 130 kilometer på en dag. De slår seg ned på trær som er i le. Det er de samme treklyngene, ja, til og med de samme trærne som blir valgt år etter år. Men det er ikke de samme sommerfuglene som kommer! På tilbaketuren legger de egg på planter av svalerotfamilien (Asclepiadaceae). De nye sommerfuglene som klekkes ut, fortsetter vandringen nordover, og den etterfølgende høsten foretar de den samme 3200 kilometer lange turen sørover som foreldrene foretok, og de dekker trærne i de samme treklyngene. Boken The Story of Pollination sier: «De sommerfuglene som drar sørover om høsten, er unge individer som aldri har sett overvintringsstedene. Hva som setter dem i stand til å finne disse stedene, er fortsatt et av naturens uoppklarte mysterier.»6
15. Hvilket ord besvarer en rekke spørsmål om dyrenes visdom?
15 Instinktiv visdom er ikke bare knyttet til fugletrekk og andre dyrs vandringer. Følgende eksempler viser dette.
Hvordan kan millioner av blinde termitter samarbeide om å bygge sine kompliserte byggverk med klimaanlegg? Instinkt.
Hvordan vet yuccamøllen hvilke forskjellige skritt den skal ta for å kryssbestøve yuccablomsten, noe som frembringer nye yuccaplanter og nye individer av yuccamøllen? Instinkt.
Hvordan vet den edderkoppen som bor i en «dykkerklokke» under vannet, når det tar slutt på oksygenet, slik at den må lage et hull i undervannsklokken, slippe ut den dårlige luften, reparere hullet og hente ned en ny forsyning av frisk luft? Instinkt.
Hvordan vet mimosabillen at den må legge eggene sine under barken på en gren på mimosatreet, at den så må flytte seg omkring 30 centimeter inn mot stammen og fjerne barken i en ring hele veien rundt grenen for at den skal dø, ettersom eggene ikke klekkes ut i levende tre? Instinkt.
Hvordan vet den bønnestore kenguruungen, som blir født blind og uutviklet, at den må hale seg uten hjelp gjennom morens bukpels opp til pungen og feste seg til en av pattene for å overleve? Instinkt.
Hvordan forteller en dansende bie andre bier hvor det er nektar, hvor mye nektar det er, hvor langt unna den er, i hvilken retning den er, og på hva slags blomster den er? Instinkt.
16. Hva må stå bak all den viten eller visdom som dyrenes atferd vitner om?
16 Vi kunne fortsette å stille slike spørsmål og fylle en hel bok med dem. Men alle spørsmålene ville bli besvart på samme måten: «De er instinktivt vise.» (Ordspråkene 30: 24, NW) En forsker spør: «Hvordan kunne en så komplisert instinktiv viten utvikle seg og gå i arv til nye generasjoner?»7 Mennesker kan ikke forklare dette. Utviklingslæren gir ikke noen forklaring på det. Men bak denne viten må det stå en stor intelligens. Ja, det må stå en intelligent, vis Skaper bak en slik visdom.
17. Hvilken måte å resonnere på er det forstandig å unngå?
17 Men mange som tror på utviklingslæren, avviser automatisk alle slike beviser for at det har funnet sted en skapelse. De hevder at disse bevisene er uten betydning for spørsmålet og ikke fortjener å tas opp til vitenskapelig overveielse. Men ikke la denne sneversynte holdningen få deg til å la være å vurdere bevisene. Neste kapittel inneholder flere beviser.
[Studiespørsmål]
[Uthevet tekst på side 160]
Darwin: «Jeg [har] intet . . . å gjøre med sjelsevnenes opprinnelse»
[Uthevet tekst på side 160]
På spørsmålet om hvordan instinkter oppstod og ble arvelige, «får vi ikke noe svar»
[Uthevet tekst på side 167]
«De er instinktivt vise»
[Ramme/bilder på sidene 164 og 165]
Reirbygging og instinkter
Forfatteren G. R. Taylor sier angående den genetiske mekanisme: «Det finnes ikke den minste antydning om at den kan overføre et bestemt slags atferdsmønster ved arv, for eksempel den rekke handlinger som inngår i reirbyggingen.»a Men den instinktive visdom som er knyttet til reirbygging, går i arv. Fuglene lærer ikke å bygge reir. Tenk over følgende eksempler.
Neshornfuglene i Afrika og Asia. De bygger reir i hule trær, og hunnen tar med seg leire og murer igjen en stor del av åpningen til hulrommet så hun så vidt kan presse seg inn. Hannen kommer med mer leire, og hun murer igjen hullet og lar det bare være en liten åpning. Gjennom denne åpningen mater hannen henne og de ungene som eventuelt klekkes. Når hannen ikke klarer å skaffe nok mat lenger, bryter hunnen seg ut. Nå reparerer ungene leirveggen, og begge foreldrene kommer med mat til dem. Flere uker senere river ungene ned veggen og forlater reiret. Og er det ikke også et vitnesbyrd om en intelligent Skaper at hunnen feller fjær fullstendig og får helt ny fjærdrakt mens hun er innestengt og ikke kan fly?
Seilere. En art bygger reir ved hjelp av spytt. Før hekkesesongen begynner, svulmer spyttkjertlene opp. De skiller ut et seigt, slimete sekret. Når det skjer, får fuglene instinktiv visdom, så de vet hva de skal gjøre med det. De smører det på en stein; etter hvert som det stivner, smører de på flere lag, og til slutt har de fått et koppformet reir. En seilerart bygger reir som ikke er større enn en teskje. Den limer reiret til palmeblad og limer deretter eggene fast i reiret.
Keiserpingvinene bygger ikke reir. I løpet av den antarktiske vinteren legger hunnen et egg, og så drar hun av gårde for å fange fisk i to eller tre måneder. Hannen plasserer egget oppå føttene sine, som er rikt forsynt med blodårer. Han legger en rugefold som henger ned fra buken, over egget. Moren glemmer ikke faren og ungen. Kort tid etter at egget er klekt, vender moren tilbake med magen full av mat som hun gulper opp til dem. Og så drar hannen for å fange fisk, mens moren setter ungen oppå føttene sine og legger rugefolden over den.
Veverfuglene i Afrika bruker gress og andre fibrer når de lager sine hengende reir. De bruker instinktivt en rekke forskjellige vevemønstre og forskjellige slags knuter. De sørafrikanske republikanerne bygger reir som kan sammenlignes med leiegårder. I noen sterke grener i et tre bygger de et stråtak med en diameter på om lag fire og en halv meter. Under dette har mange par reiret sitt. Nye reir føyes til, og til slutt kan det være over 100 reir under ett tak.
Skredderfuglene i Sør-Asia lager tråder av bomullsfibrer eller barkefibrer og spindelvev. De tvinner korte fibrer sammen for å få større lengder. Med nebbet lager de hull langs kanten av et stort blad. Så bruker de nebbet som en nål og drar de to delene av bladet sammen, omtrent som når vi knyter skoene våre. Når de kommer til slutten av tråden, lager de enten en knute på den, for å feste den, eller så forlenger de den og fortsetter å sy. På denne måten lager skredderfuglene et slags beger av store blad, og i dette begeret bygger de reir.
Pungmeisens hengende reir er nesten som filt, for det består både av lodne plantematerialer og av gress. Reirets grunnleggende konstruksjon bygger den ved å veve lange gressfibrer fram og tilbake. Fuglen dytter fiberendene gjennom maskene ved hjelp av nebbet. Så tar den kortere fibrer av lodne materialer og stikker dem inn i veven. Denne metoden ligner i visse henseender den teknikken teppevevere i Østen bruker. Disse reirene er så sterke og så myke at de er blitt brukt som punger eller som tøfler til barn.
Hornsothøna bygger vanligvis reir på en liten, flat øy. Men der hvor den holder til, er det ikke så mange slike øyer. Derfor bygger hornsothøna sin egen øy! Den finner fram til et passende sted i vannet og begynner å bære steiner dit med nebbet. Den legger steinene i en haug der hvor vannet er mellom en halv og en meter dypt. På denne måten lager den en øy. Nederst kan øya ha en diameter på hele fire meter, og steinene kan veie over ett tonn til sammen. Oppå denne steinøya er det hornsothøna bygger reiret sitt.
[Bilder på side 161]
Rødnebbternen trekker om lag 35 000 kilometer i året
Hvordan vet denne sangeren, som har en hjerne på størrelse med en ert, så mye om vær og navigering?
[Bilder på side 162]
Når denne kolibrien trekker, slår den opptil 75 ganger med vingene i sekundet — i 25 timer
Trekkfuglene har et medfødt «kart» i hodet. De vet hvor de er, og hvor de skal
[Bilde på side 163]
Pingviner kan tilbringe flere måneder til havs i nærmest fullstendig mørke og drar så med usvikelig sikkerhet tilbake til kolonien
[Bilder på side 166]
Monarkene hviler i sitt overvintringsområde, etter at de har vandret 3200 kilometer mot sør
