Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Nazistene klarte ikke å forandre meg

Nazistene klarte ikke å forandre meg

Nazistene klarte ikke å forandre meg

Fortalt av Hermine Liska

MIN trygge barndom fikk en brå slutt i 1938, da Adolf Hitler og nazipartiet hans tok makten i mitt hjemland, Østerrike. Snart ble det krevd av skolekameratene mine og meg at vi skulle bruke «Heil Hitler»-hilsenen, synge nazisanger og bli medlem av Hitlerjugend. Jeg nektet bestemt å gjøre disse tingene. La meg forklare hvorfor.

Jeg vokste opp med fire storebrødre på en gård i St. Walburgen i Kärnten i Østerrike. Foreldrene mine het Johann og Elisabeth Obweger. I 1925 var far blitt Bibelforscher, eller et av Jehovas vitner, som vi ville si i dag. Mor ble døpt i 1937. Helt fra jeg var liten, lærte de meg bibelske prinsipper og hjalp meg til å bli glad i Gud og hans skaperverk. De viste meg for eksempel at det er galt å vise et menneske en ære som ligner på tilbedelse. Jesus Kristus sa: «Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste.» – Lukas 4:8.

Mor og far var veldig gjestfrie. Vi hadde ofte besøk, og en rekke gårdsarbeidere bodde hos oss. Vi sang mye – noe det fortsatt er vanlig at folk i Kärnten gjør – og vi hadde mange interessante bibelske drøftelser. Jeg har fortsatt gode minner om at familien satt samlet rundt bordet i dagligstuen hver søndag morgen og studerte Bibelen.

Fra frihet til frykt

Tyskland annekterte Østerrike da jeg var nesten åtte år. Fra da av økte presset til å rette seg etter nazipartiets krav, og snart ble det ventet av alle innbyggere at de hilste andre med «Heil Hitler». Jeg nektet å gjøre det, for det tyske ordet Heil betyr «frelse», og jeg ville ikke tilskrive Hitler frelse! Jeg visste at Jesus Kristus var min Frelser. (Apostlenes gjerninger 4:12) På grunn av mitt standpunkt gjorde både lærere og klassekamerater narr av meg hele tiden. Da jeg var elleve år, sa overlæreren til meg: «Hermine, jeg kommer til å flytte deg ned i første klasse. Jeg vil ikke ha et barn som er så sta, i min klasse!»

Fordi brødrene mine og jeg standhaftig nektet å si «Heil Hitler», måtte far møte i retten. Han ble bedt om å underskrive et dokument der det stod at han fraskrev seg sin tro. I dokumentet stod det også at han ville oppdra barna sine i samsvar med nazistisk ideologi. Fordi han nektet å undertegne, ble han og mor fratatt foreldreansvaret for oss barna, og jeg ble sendt til en forbedringsanstalt som lå cirka fire mil fra der vi bodde.

Jeg fikk snart fryktelig hjemlengsel, og jeg gråt mye. Samtidig forsøkte bestyrerinnen å tvinge meg til å bli med i Hitlerjugend, men forgjeves. Andre jenter prøvde å holde høyrearmen min oppe under hilsenen av naziflagget, men de klarte det ikke. Jeg følte det på samme måte som Guds tjenere i gammel tid, som sa: «Det er utenkelig for oss å forlate Jehova for å tjene andre guder.» – Josva 24:16.

Foreldrene mine fikk ikke lov til å besøke meg. Men de fant likevel måter å treffe meg på i smug når jeg var på vei til skolen, og mens jeg var på skolen. Disse korte møtene oppmuntret meg veldig til å forbli trofast mot Jehova. Ved én slik anledning gav far meg en liten bibel, som jeg omhyggelig gjemte i sengen min. Så glad jeg var for å lese i den, selv om jeg måtte gjøre det i det skjulte! En dag ble jeg nesten tatt på fersk gjerning, men jeg gjemte raskt bibelen min under ullteppet.

Videre til et kloster

Ettersom alle forsøk på å forbedre meg hadde slått feil, fikk myndighetene mistanke om at foreldrene mine fortsatt påvirket meg. Så i september 1942 sendte de meg med tog til München i Tyskland, der jeg skulle gå på en katolsk skole som het Adelgunden, og som også var et kloster. På veien dit var det noen nonner som så bibelen min og konfiskerte den.

Jeg var likevel fast bestemt på å fortsette å være tro mot det jeg trodde på, og nektet å være med på gudstjenester. Da jeg fortalte en av nonnene at foreldrene mine pleide å lese Bibelen for meg på søndager, reagerte hun på en måte som overrasket meg. Hun gav meg bibelen min tilbake! Det jeg hadde sagt, hadde tydeligvis gjort dypt inntrykk på henne. Hun lot meg til og med lese fra Bibelen for henne.

En gang sa en lærer til meg: «Hermine, du er blond, og du har blå øyne. Du er germaner, ikke jøde. Jehova er jødenes Gud.»

Jeg svarte: «Men Jehova har skapt alt. Han har skapt oss alle!»

Også overlæreren forsøkte å presse meg. En gang sa han: «Hør her, Hermine, en av brødrene dine har gått inn i hæren. Han er virkelig et godt eksempel for deg!» Jeg visste at en av brødrene mine hadde gått inn i hæren, men jeg hadde ingen planer om å følge hans eksempel.

«Jeg følger ikke broren min», sa jeg. «Jeg følger Jesus Kristus.» Overlæreren truet så med å sende meg til en psykiatrisk avdeling og gav til og med en nonne beskjed om å gjøre seg klar til å ta meg med dit. Men han gjorde ikke alvor av trusselen sin.

Sommeren 1943 ble München bombet, og barn fra Adelgunden ble flyttet ut på landet. På den tiden tenkte jeg ofte på noe som mor hadde sagt til meg: «Skulle vi noen gang bli skilt fra hverandre og du ikke engang får brevene mine, så husk at Jehova og Jesus vil være med deg. De vil aldri forlate deg. Så fortsett å be.»

Får komme hjem

I mars 1944 ble jeg tatt med tilbake til Adelgunden, der vi nesten hele tiden – natt og dag – måtte være i tilfluktsrommet på grunn av den intense bombingen av München. Foreldrene mine anmodet med jevne mellomrom om å få meg tilbake. Anmodningen ble til slutt etterkommet, og jeg kom hjem i slutten av april 1944.

Da tiden var inne til å ta farvel med overlæreren, sa han: «Skriv til oss når du kommer hjem, Hermine. Og fortsett å være slik du er.» Han hadde virkelig forandret holdning! Kort tid etter at jeg hadde reist, fikk jeg høre at ni jenter og tre nonner var blitt drept under et bombeangrep. Krig er noe forferdelig!

Men jeg var lykkelig over å bli gjenforent med familien min. I mai 1944, mens krigen fortsatt raste, ble jeg døpt, som symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova. Dåpen skjedde i et badekar. Da krigshandlingene opphørte i 1945, begynte jeg som heltidsforkynner. Jeg var ivrig etter å gjøre andre kjent med det gode budskap om Guds rike, som er menneskehetens eneste håp om varig fred og sikkerhet. – Matteus 6:9, 10.

I 1950 traff jeg Erich Liska, en ung mann fra Wien som var en av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn. Vi giftet oss i 1952, og i en kort periode var jeg med Erich når han besøkte menigheter for å styrke dem åndelig sett.

Det første barnet vårt ble født i 1953, og snart fikk vi to barn til. Fordi vi nå hadde fått flere forpliktelser, sluttet vi som heltidsforkynnere for å ta oss av barna. Jeg har erfart at hvis en holder seg til Gud, vil han aldri skuffe en, men han vil gi styrke. Han har aldri sviktet meg. Spesielt etter at jeg mistet min kjære mann i 2002, har Jehova vært en kilde til trøst og styrke for meg.

Når jeg ser tilbake på livet mitt, er jeg svært takknemlig mot foreldrene mine for at de allerede da jeg var liten, lærte meg å få dyp kjærlighet til Jehova Gud og hans skrevne Ord, kilden til sann visdom. (2. Timoteus 3:16, 17) Men framfor alt er jeg takknemlig mot Jehova, som fortsetter å gi meg styrke til å mestre livets prøvelser.

[Uthevet tekst på side 19]

«Jeg følger ikke broren min . . . Jeg følger Jesus Kristus»

[Bilde på side 19]

Sammen med familien min på gården vår i St. Walburgen

[Bilde på side 19]

Foreldrene mine, Elisabeth og Johann Obweger

[Rettigheter]

Begge bildene: Foto Hammerschlag

[Bilde på side 20]

Erich og jeg