Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jeg har opplevd store omveltninger i Korea

Jeg har opplevd store omveltninger i Korea

Jeg har opplevd store omveltninger i Korea

Fortalt av Chong-il Park

«Feiging! Du er redd for å dø ved fronten. Du prøver å slippe militærtjeneste ved å skylde på din religiøse samvittighet.» Det var en kaptein i sikkerhetstjenesten som rettet denne anklagen mot meg da jeg stod framfor ham i juni 1953, for over 55 år siden.

DETTE hendte under Koreakrigen. Kapteinen drog så fram en pistol og la den på skrivebordet. «Men nå skal du få dø her i stedet for ved fronten,» sa han. «Ombestemmer du deg?»

«Nei,» svarte jeg bestemt. Dermed gav kapteinen en annen offiser ordre om å gjøre klart til henrettelsen.

Jeg hadde kommet opp i denne situasjonen fordi jeg var blitt innkalt til militærtjeneste, men hadde nektet. Mens vi ventet, fortalte jeg kapteinen at jeg hadde innviet mitt liv til Gud, og at jeg derfor mente det ville være galt å ofre livet for noen annen sak enn tjenesten for Gud. Så gikk det noen minutter uten at noen sa noe. Snart kom offiseren tilbake og meldte at alt var klart til henrettelsen.

På den tiden visste de fleste i Sør-Korea lite, om i det hele tatt noe, om Jehovas vitner, særlig ikke det at vi av samvittighetsgrunner nekter å utføre militærhandlinger for noen som helst regjering. Før jeg kommer nærmere inn på hva som skjedde videre, vil jeg fortelle hvordan jeg hadde kommet fram til den beslutningen jeg gav uttrykk for overfor militærkapteinen.

Barne- og ungdomsårene

Jeg ble født i oktober 1930 og var den første sønnen i familien. Vi bodde i en by i nærheten av Seoul, som da var hovedstaden i Korea. Bestefar var en oppriktig tilhenger av Confucius, og han lærte meg opp til også å bli det. Han motsatte seg at jeg skulle få vanlig skolegang, så jeg begynte ikke på skolen før etter at han døde, da jeg var ti år. Så, i 1941, kom Japan og USA med på hver sin side i den annen verdenskrig.

Ettersom Korea var underlagt Japan, måtte vi som var skoleelever, hver morgen delta i en seremoni til ære for den japanske keiseren. Min tante og onkel var blitt Jehovas vitner, og de ble satt i fengsel i Korea under den annen verdenskrig fordi de, på grunn av sin religiøse overbevisning, nektet å delta i handlinger som hadde med krigen å gjøre. Japanerne behandlet vitnene så grusomt at noen av dem døde, deriblant min onkel. Min tante bodde senere sammen med familien min.

Korea ble befridd fra japansk herredømme i 1945. Med hjelp fra min tante og andre Jehovas vitner som hadde overlevd fangenskap, begynte jeg å studere Bibelen grundig og ble døpt som et av Jehovas vitner i 1947. I august 1949 kom Don og Earlene Steele til Seoul. De var de første misjonærene fra Vakttårnets bibelskole Gilead som ble sendt til Korea. Men i løpet av de neste månedene kom det flere.

Den 1. januar 1950 begynte jeg og tre andre koreanere som pionerer, som Jehovas vitners heltidsforkynnere blir kalt. Vi var de første i Sør-Korea som ble pionerer etter den annen verdenskrig.

Under Koreakrigen

Kort tid senere, søndag 25. juni 1950, brøt det ut krig mellom Nord-Korea og Sør-Korea. Den gangen var det bare én menighet av Jehovas vitner i hele Korea, og den bestod av oss 61 i Seoul. USAs ambassade krevde at alle misjonærene, av hensyn til sin sikkerhet, måtte forlate landet. De fleste koreanske vitnene reiste også fra Seoul og ble spredt omkring i den sørlige delen av landet.

De sørkoreanske myndighetene hindret imidlertid unge menn i vernepliktig alder, slike som meg, i å forlate Seoul. Plutselig marsjerte kommunistiske styrker inn i byen, og Seoul kom under kommunistisk militær kontroll. Selv da, mens jeg måtte holde meg skjult i et lite rom i tre måneder, fikk jeg forkynt om Guds rike. Jeg møtte for eksempel en skolelærer som også skjulte seg for kommunistene. Det ble til at han bodde sammen med meg, og jeg studerte Bibelen med ham hver dag. Med tiden ble han døpt som et av Jehovas vitner.

Til slutt var det noen kommunistiske tjenestemenn fra Nord-Korea som fant oss på skjulestedet vårt. Vi sa at vi var bibelstudenter, og forklarte dem Bibelens lære om Guds rike. Til vår overraskelse arresterte de oss ikke, men viste i stedet interesse for Bibelens budskap. Noen av dem kom faktisk tilbake et par ganger og ville høre mer om Guds rike. Denne opplevelsen styrket vår tillit til at Jehova beskyttet oss.

Etter at Seoul ble gjenerobret av FN-styrker, fikk jeg spesialtillatelse til å reise til byen Taegu i mars 1951. Der forkynte jeg i flere måneder sammen med andre Jehovas vitner. Så, i november 1951, før krigen sluttet, kom Don Steele tilbake til landet.

Jeg hjalp ham med å reorganisere forkynnelsesarbeidet. Både Vakttårnet og Budbringer — som inneholdt veiledning til Jehovas vitner om å fortsette å forkynne — måtte oversettes til koreansk, maskinskrives og stensileres. Denne litteraturen ble sendt ut til menighetene. På dette tidspunkt var det blitt opprettet menigheter i flere byer. Av og til reiste Don og jeg sammen og besøkte menigheter for å oppmuntre dem.

I januar 1953 ble jeg begeistret over å motta et brev der jeg ble innbudt til Gilead-skolen, i staten New York, for å få opplæring som misjonær. Men etter at jeg hadde bestilt flybillett, fikk jeg ordre fra myndighetene i Sør-Korea om å melde meg til militærtjeneste.

Valget mellom liv og død

På rekrutteringssentret forklarte jeg mitt nøytrale standpunkt for en offiser og sa at jeg nektet å utføre militærtjeneste. Dermed sendte han meg videre til sikkerhetstjenesten for å finne ut om jeg var kommunist. Det var da jeg kom opp i den situasjonen jeg nevnte innledningsvis, da jeg måtte velge mellom liv og død. Men kapteinen skjøt meg ikke. I stedet reiste han seg brått opp og rakte en offiser en tykk kjepp og gav ham ordre om å slå meg. Det gjorde ulidelig vondt, men jeg var glad for at jeg klarte å holde ut.

Sikkerhetstjenesten sendte meg tilbake til rekrutteringssentret, der offiserene ikke tok hensyn til min tro, men bare gav meg et militært identitetsnummer og overførte meg til det militære opplæringssentret på Cheju-do, en øy i nærheten av fastlandet. Neste morgen skulle de nye rekruttene, deriblant jeg, avlegge ed for å bli soldater. Det nektet jeg å gjøre. Som følge av det ble jeg stilt for krigsrett og dømt til tre års fengsel.

Tusener bevarer sin ulastelighet

Den dagen jeg skulle ha reist til misjonærskolen, så jeg et fly i luften over meg. Det var det flyet jeg skulle ha vært med. I stedet for å bli motløs fordi jeg ikke kunne reise til Gilead, ble jeg styrket ved tanken på at jeg var trofast mot Jehova. Og jeg er ikke det eneste Jehovas vitne i landet som har nektet militærtjeneste. I de etterfølgende årene er det faktisk mer enn 13 000 andre vitner som har tatt et lignende standpunkt. De har til sammen sittet over 26 000 år i koreanske fengsler.

I 1955, etter å ha sonet to år av fengselsstraffen på tre år, ble jeg benådet og løslatt på grunn av eksemplarisk oppførsel. Jeg gjenopptok heltidsforkynnelsen, og senere, i oktober 1956, fikk jeg i oppdrag å tjene ved Jehovas vitners avdelingskontor i Sør-Korea. Så, i 1958, fikk jeg en ny innbydelse til Gilead. Etter uteksamineringen ble jeg sendt tilbake til Sør-Korea.

En tid etter at jeg hadde kommet tilbake, møtte jeg In-hyun Sung, et trofast vitne for Jehova, og vi giftet oss i mai 1962. Hun hadde vokst opp i en buddhistisk familie og hadde lært om Jehovas vitner av en klassevenninne. De tre første årene etter at vi giftet oss, besøkte vi hver uke forskjellige menigheter i landet for å styrke forkynnerne åndelig sett. Siden 1965 har vi arbeidet ved Jehovas vitners avdelingskontor, som nå ligger omkring seks mil fra Seoul.

Tanker om de store omveltningene

Når jeg tenker tilbake, blir jeg forundret over hvor mye som har forandret seg i dette landet. Etter den annen verdenskrig og krigen mot Nord-Korea lå Sør-Korea praktisk talt i ruiner. Byer og veier var ødelagt. Elektrisitet og oppvarming fungerte i beste fall bare sporadisk. Og økonomien var brutt sammen. Men i løpet av de etterfølgende 50 årene har det skjedd store forandringer i Sør-Korea.

I dag kan Sør-Korea skilte med å ha den ellevte største økonomien i verden. Landet er kjent for moderne byer, høyhastighetstog, elektronikk og ekspertise innen bilproduksjon. Det er nå verdens femte største bilproduserende land. Men det som betyr spesielt mye for meg, er de framskritt som er gjort i Sør-Korea angående sørkoreanske borgeres menneskerettigheter.

Da jeg ble stilt for krigsrett i 1953, forstod ikke de koreanske myndighetene at noen kunne nekte militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Flere av oss ble beskyldt for å være kommunister, og noen av mine medtroende ble slått i hjel. Mange som ble satt i fengsel av samvittighetsgrunner da de var unge, har sett sønner, og til og med barnebarn, bli satt i fengsel av samme grunn.

I de senere årene har saker i forbindelse med at Jehovas vitner ikke deltar i militærhandlinger for noe land, stort sett fått positiv omtale i massemediene. En jurist som hadde reist tiltale mot et av Jehovas vitner som nektet militærtjeneste, skrev til og med et åpent brev og bad om unnskyldning for det han hadde gjort, og brevet ble offentliggjort i et kjent tidsskrift.

Jeg håper vår rett til å nekte militærtjeneste av samvittighetsgrunner vil bli respektert i Sør-Korea, slik den blir respektert i mange andre land. Jeg ber om at myndighetene i Sør-Korea må ta hensyn til personer som har samme overbevisning som meg, og gjøre slutt på den praksis å sende unge som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner, i fengsel — «for at vi skal kunne fortsette å føre et stille og rolig liv». — 1. Timoteus 2: 1, 2.

Som tjenere for vår Gud, Jehova, setter vi stor pris på den muligheten vi har til å forsvare hans rett til å være vår Hersker. (Apostlenes gjerninger 5: 29) Det er vårt største ønske å glede hans hjerte ved å være trofaste mot ham. (Ordspråkene 27: 11) Jeg er glad for at jeg er blant de millioner som har valgt å ’sette sin lit til Jehova av hele sitt hjerte og ikke støtte seg til sin egen forstand’. — Ordspråkene 3: 5, 6.

[Uthevet tekst på side 13]

«Til vår overraskelse arresterte de oss ikke, men viste i stedet interesse for Bibelens budskap»

[Uthevet tekst på side 14]

Koreanske Jehovas vitner har til sammen sittet 26 000 år i fengsel fordi de nekter militærtjeneste

[Bilde på side 12]

I militærfengsel, 1953

[Bilde på side 15]

På besøk i en menighet sammen med Don Steel under krigen, 1952

[Bilde på side 15]

Før vi giftet oss, 1961

[Bilde på side 15]

Jeg er tolk for en reisende tilsynsmann, 1956

[Bilde på side 15]

Sammen med In-hyun Sung i dag