A. GUDS SØNNS OPPHØYDE STILLING (1:1–3:6)

• 1. Gud talte en gang gjennom sine profeter, men nå har han talt gjennom sin Sønn (1:1–4)

• 2. Hvordan Sønnen står over englene (1:5–14)

  • Det er bare til Jesus Kristus Gud har sagt: «Du er min sønn» (1:5, 6)

  • Jesus Kristus er utnevnt til Konge av Gud (1:7–12)

  • Opphøyd til Guds høyre hånd (1:13, 14)

• 3. Nødvendig å være ekstra oppmerksomme på det Gud har talt gjennom Kristus (2:1–9)

  • Advarsel mot å ikke bry seg om den store frelsen som er blitt mulig gjennom Kristus (2:1–4)

  • Alt, også «den kommende verden», lagt under Jesu føtter (2:5–9)

• 4. Jesus, Hovedformidleren av frelse og en barmhjertig Øversteprest (2:10–18)

  • Jesus skammer seg ikke over å kalle sine åndssalvede disipler sine brødre (2:10–13)

  • Ved sin død som menneske bar Jesus fram et sonoffer for synd (2:14–18)

• 5. Som Sønn over Guds hus er Jesus større enn Moses (3:1–6)

B. LØFTET OM Å KOMME INN TIL GUDS HVILE (3:7–4:13)

• 1. Det advarende eksemplet med de illojale israelittene, som ikke fikk komme inn til Guds hvile (3:7–19)

  • Gud fikk avsky for den generasjonen av israelitter som forlot Egypt (3:7–11)

  • Faren for å utvikle «et ondt hjerte som mangler tro», og for å trekke seg «bort fra den levende Gud» (3:12–15)

  • Ulydighet og mangel på tro førte til at israelittene ikke kom inn til Guds hvile (3:16–19)

• 2. Det er fremdeles en sabbatshvile for Guds folk (4:1–13)

  • Nødvendig med tro for å komme inn til Guds hvile (4:1–5)

  • Mulig å komme inn til Guds hvile for dem som hører Guds røst (4:6–10)

  • Guds ord er levende og har stor kraft og kommer med sikkerhet til å bli oppfylt (4:11–13)

C. KRISTI PRESTEDØMME ER OVERLEGENT (4:14–7:28)

• 1. Jesus, den store Øversteprest (4:14–5:10)

  • En medfølende Øversteprest, prøvd og uten synd (4:14–16)

  • Menneskelige øversteprester måtte bære fram ofre for sine egne synder (5:1–3)

  • Kristus ble æret av Gud og kalt prest «på samme måte som Melkisedek» (5:4–6)

  • Lærte lydighet, ble gjort fullkommen og ble «ansvarlig for … evig frelse» (5:7–10)

• 2. Advarsler mot umodenhet og frafall (5:11–6:12)

  • «Fast føde er for modne mennesker» (5:11–14)

  • Har kommet lenger enn den grunnleggende læren; gå inn for å bli modne (6:1–3)

  • De som faller fra, «pælfester på nytt Guds Sønn» (6:4–8)

  • Gud «glemmer ikke det dere har gjort», og «den kjærlighet dere har vist» (6:9, 10)

  • Etterlign dem som «ved tro og tålmodighet arver det som er lovt» (6:11, 12)

• 3. Guds løfte og ed – «disse to tingene er uforanderlige» (6:13–20)

  • Guds løfte og ed til Abraham gjør det kristne håp sikkert (6:13–18)

  • Dette håpet er som «et anker for sjelen» (6:19, 20)

• 4. Melkisedek, «konge i Salem og prest for Den Høyeste Gud» (7:1–10)

  • Unike trekk ved Melkisedeks prestedømme (7:1–3)

  • Abraham og gjennom ham Levi betalte tiende til Melkisedek (7:4–10)

• 5. Jesus, «prest for evig på samme måte som Melkisedek» (7:11–28)

  • Jesu prestedømme er bedre enn det levittiske prestedømmet (7:11–14)

  • Jesu prestedømme er ikke avhengig av en bestemt fysisk avstamning (7:15–17)

  • Jesus, prest ved den eden som Gud sverget (7:18–22)

  • Kristus trenger ingen etterfølgere; han kan «fullt ut frelse» (7:23–25)

  • Jesu enestående kvalifikasjoner som Øversteprest (7:26–28)

D. DEN NYE PAKT OG KRISTI OFFER ER OVERLEGNE (8:1–10:39)

• 1. Det jordiske tabernaklet, et bilde på det som er i himmelen (8:1–6)

  • Jesus som Øversteprest ved Guds høyre hånd i det himmelske «sanne telt» (8:1, 2)

  • Hellig tjeneste under Loven er en skygge av det som er i himmelen (8:3–6)

• 2. En ny pakt forutsagt gjennom profeten Jeremia (8:7–13)

  • Det var noe å utsette på den første pakten; behov for en ny pakt (8:7, 8)

  • Hvorfor den nye pakt er bedre (8:9–12)

  • Guds erklærte hensikt gjorde den tidligere pakten foreldet (8:13)

• 3. Teltet som ble brukt under «den tidligere pakten», er et bilde på det som skjer i den tiden som er nå (9:1–10)

  • Beskrivelse av det jordiske teltet med dets inventar og redskaper (9:1–5)

  • Den aronittiske øverstepresten gikk inn i Det aller helligste én gang i året for å bære fram dyreblod (9:6–10)

• 4. Evig utfrielse ved hjelp av «Kristi blod» (9:11–28)

  • Kristus gikk inn i «det større … telt» én gang for alle «med sitt eget blod» (9:11–14)

  • «Den tidligere pakten» ble innviet med dyreblod; den ‘nye pakten’ ble gyldig på grunnlag av Kristi utøste blod (9:15–22)

  • Kristus «gikk inn i selve himmelen» for å tre fram for Gud (9:23–26)

  • Når Kristus «kommer for andre gang», vil det bety frelse for de troende (9:27, 28)

• 5. Kristus «har én gang for alle båret fram ett offer for synder» (10:1–18)

  • «Loven inneholder bare en skygge av de gode tingene som skulle komme»; dyreofre uten virkning (10:1–4)

  • Kristus kom inn i verden for å gjøre Guds vilje (10:5–10)

  • Etter at Jesus har båret fram ett offer for synder, har han satt seg ved Guds høyre hånd (10:11–14)

  • Den nye pakt gjør det mulig å få fullstendig tilgivelse for synder (10:15–18)

• 6. En ny og levende vei til Gud gjennom hans store Øversteprest (10:19–25)

  • Tre fram for Gud «med et oppriktig hjerte og med full overbevisning i troen» (10:19–22)

  • Fortsett å «gi offentlig uttrykk for vårt håp» og å komme sammen på møter i kjærlighet (10:23–25)

• 7. Faren ved å praktisere synd med vilje og behovet for utholdenhet (10:26–39)

  • Det er ikke lenger noe offer for synder for dem som forakter «paktens blod» (10:26–31)

  • Oppmuntring til å holde ut i tro og ikke trekke seg tilbake (10:32–39)

E. VIKTIGHETEN AV Å HA TRO (11:1–12:17)

• 1. Definisjon av tro (11:1–3)

  • Tro er «den sikre forventning om det man håper på, det tydelige bevis for virkelige ting som ikke ses» (11:1, 2)

  • «Ved tro skjønner vi at det som er i verden, er blitt til ved Guds ord» (11:3)

• 2. Menn og kvinner i gammel tid som viste tro og ble godkjent av Gud (11:4–40)

  • Eksemplene til Abel (11:4) og Enok (11:5)

  • «Uten tro er det umulig å bli godkjent av Gud» (11:6)

  • Eksemplene til Noah (11:7), Abraham og Sara (11:8–19), Isak (11:20), Jakob (11:21), Josef (11:22), Moses’ foreldre (11:23), Moses (11:24–28), Israels folk (11:29, 30) og Rahab (11:31)

  • Den troen som ble vist av Gideon, Barak, Samson, Jefta, David, Samuel, profetene og andre trofaste som møtte prøvelser og opplevde farlige situasjoner (11:32–38)

  • De trofaste i fortiden skulle ikke bli gjort fullkomne uten Kristi medarvinger (11:39, 40)

• 3. Tro krever utholdenhet; Jehovas kjærlige korrigering gir gode resultater (12:1–17)

  • En «stor sky av vitner» som viste tro; Jesus, han som «gjør [vår tro] fullstendig», holdt ut (12:1–3)

  • De som blir kjærlig korrigert av Jehova, høster «en frukt som fører til fred, nemlig rettferdighet» (12:4–11)

  • Å jage etter fred og helliggjørelse fører til velsignelser (12:12–14)

  • Vær på vakt mot dem som ikke verdsetter hellige ting, slik som Esau, og som gjør menigheten uren (12:15–17)

F. KRISTNES PRIVILEGERTE STILLING I ET RIKE SOM IKKE KAN ROKKES (12:18–29)

• Salvede kristne har ikke nærmet seg et bokstavelig fjell eller en bokstavelig by, men det himmelske Sions fjell og det himmelske Jerusalem (12:18–24)

• Ikke nekt å lytte til ham som taler fra himmelen (12:25)

• Salvede kristne skal få et rike som ikke kan rokkes, når Gud rister både jorden og himmelen (12:26–29)

G. AVSLUTTENDE OPPFORDRINGER OG BEMERKNINGER (13:1–25)

• Veiledning om å vise broderkjærlighet, hjelpe dem som gjennomgår prøvelser, være gjestfrie, se på ekteskapet som noe dyrebart og ha tillit til Jehova (13:1–6)

• Etterlign troen til dem som tar ledelsen; unngå «fremmede ideer som noen prøver å lære dere» (13:7–9)

• Bær den skammen Kristus bar; fortsett å se fram til den byen som skal komme (13:10–14)

• Ofre som er til glede for Gud: lovprisning, gode gjerninger og å dele med andre (13:15, 16)

• Hvorfor det er bra å være lydige mot dem som tar ledelsen, og være føyelige (13:17)

• Paulus oppfordrer trosfellene sine til å be for ham, og han uttrykker et ønske om at «fredens Gud» må utruste de kristne til arbeidet deres (13:18–21)

• Paulus lover å besøke de kristne hebreerne; han avslutter med hilsener (13:22–25)