Jeg ble født i San Juan Chancalaito, en liten by i delstaten Chiapas i Mexico. Familien min tilhører cholfolket, et mayaindiansk folk. Foreldrene mine hadde tolv barn, og jeg var nummer fem i rekken. Som barn studerte jeg og søsknene mine Bibelen sammen med Jehovas vitner. Men jeg fulgte dessverre ikke rådene i Bibelen i ungdommen.

 Da jeg var 13, hadde jeg begynt å bruke narkotika og å stjele. I den alderen dro jeg hjemmefra, og jeg levde et omflakkende liv. Da jeg var 16, begynte jeg å jobbe på en marihuanaplantasje. En natt, etter at jeg hadde jobbet der i cirka et år, holdt vi på med å frakte et stort parti marihuana med båt. Plutselig ble vi angrepet av noen tungt bevæpnede menn fra et rivaliserende narkotikakartell. Jeg unngikk kuleregnet ved å kaste meg uti elven og følge strømmen videre nedover. Etter det flyktet jeg til USA.

 I USA fortsatte jeg å lange narkotika og rotet meg bort i mer trøbbel. Da jeg var 19, ble jeg arrestert og dømt til fengsel for ran og drapsforsøk. I fengselet ble jeg med i en gjeng og begikk enda flere voldshandlinger. Som følge av dette ble jeg overført til et høysikkerhetsfengsel i Lewisburg i Pennsylvania.

 I Lewisburg-fengselet gikk oppførselen min fra vondt til verre. Siden jeg allerede hadde gjengtatoveringer, endte jeg fort opp i den samme gjengen i dette fengselet også. Jeg ble enda mer voldelig og kom opp i det ene slagsmålet etter det andre. En gang var jeg involvert i et gjengoppgjør i luftegården. Vi sloss med balltrær og treningsvekter – det var en brutal slåsskamp. Fengselsbetjentene brukte tåregass for å stoppe slåssingen. Etter dette ble jeg flyttet til en spesialavdeling for farlige fanger. Jeg hadde et eksplosivt temperament og brukte et forferdelig språk. Det kostet meg ingenting å banke opp folk. Jeg likte det faktisk. Jeg hadde overhodet ingen dårlig samvittighet for det jeg gjorde.

 I spesialavdelingen satt jeg alene på cellen det meste av dagen, så for å slå i hjel tiden begynte jeg å lese i Bibelen. Senere fikk jeg boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord a av en fengselsbetjent. Når jeg leste i denne bibelstudieboken, husket jeg mange av de tingene jeg hadde lært som barn da jeg studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Så begynte jeg å tenke over hvor dypt jeg hadde sunket på grunn av den voldelige oppførselen min. Jeg tenkte også på familien min. Fordi to av søstrene mine var blitt Jehovas vitner, slo det meg plutselig: «De kommer til å leve evig.» Så spurte jeg meg selv: «Hvorfor kan ikke jeg det?» Det var da jeg bestemte meg for at jeg ville forandre meg.

 Men jeg visste at jeg trengte hjelp for å klare å forandre meg. Derfor ba jeg først til Jehova Gud og tryglet om at han måtte hjelpe meg. Så skrev jeg til Jehovas vitners avdelingskontor i USA og spurte om jeg kunne få et bibelstudium. Avdelingskontoret ordnet med at noen i en menighet i nærheten tok kontakt med meg. På det tidspunktet hadde jeg ikke lov til å få besøk av noen andre enn familiemedlemmer, så et Jehovas vitne fra menigheten begynte å sende meg oppmuntrende brev og bibelske publikasjoner. Dette gjorde at jeg fikk et enda sterkere ønske om å forandre meg.

 Jeg tok et viktig skritt i riktig retning da jeg bestemte meg for å trekke meg ut av den gjengen jeg hadde tilhørt i mange år. Lederen for gjengen sonet også i spesialavdelingen, så jeg gikk bort til ham i en luftepause og sa at jeg ville bli et Jehovas vitne. Overraskende nok sa han til meg: «Hvis du mener alvor, så gjør det. Jeg kan ikke stå i veien for Gud. Men hvis du bare er ute etter å komme deg ut av gjengen, vet du hva konsekvensene blir.»

 De to neste årene la fengselspersonalet merke til de forandringene jeg gjorde. Det førte til at de ble mer hensynsfulle mot meg. Fengselsbetjentene sluttet for eksempel å sette håndjern på meg når de fulgte meg fra cellen til dusjen. En av dem kom til og med bort og oppmuntret meg til å fortsette å gjøre forandringer. Fengselsmyndighetene overførte meg faktisk til et fengselsanlegg i nærheten som hadde mindre strenge sikkerhetstiltak. Der sonet jeg det siste året av straffen. I 2004, etter at jeg hadde sittet inne i ti år, ble jeg løslatt og deportert til Mexico i en fengselsbuss.

 Ikke lenge etter at jeg kom til Mexico, oppsøkte jeg en av Jehovas vitners Rikets saler. På mitt første møte gikk jeg i fangedrakt – det mest ordentlige jeg hadde. Til tross for antrekket tok vitnene varmt imot meg. Da jeg så hvor vennlige de var, følte jeg at jeg var blant sanne kristne. (Johannes 13:35) På det møtet ordnet noen av brødrene i menigheten med at jeg fikk et bibelstudium. Jeg ble døpt som et av Jehovas vitner ett år senere, den 3. september 2005.

 I januar 2007 begynte jeg som heltidsforkynner, noe som betyr at jeg bruker 70 timer i måneden på å lære andre om Bibelen. I 2011 ble jeg uteksaminert fra Bibelskolen for ugifte brødre (som nå heter Skolen for kristne forkynnere). Denne skolen har vært til stor hjelp for meg i forbindelse med det å ta hånd om ansvarsoppgaver i menigheten.

 I 2013 giftet jeg meg med min kjære kone, Pilar. Hun sier med glimt i øyet at hun har vanskelig for å tro det jeg forteller henne om fortiden min. Jeg har aldri falt tilbake til min tidligere livsstil. Både Pilar og jeg er overbevist om at den personen jeg er i dag, er et bevis for at Bibelen virkelig har kraft til å forandre folks liv. – Romerne 12:2.

 Jeg føler at Jesu ord i Lukas 19:10 passer på meg. Der sa han: «[Jeg] er kommet for å søke etter og frelse det bortkomne.» Jeg føler meg ikke lenger bortkommen. Og jeg er ikke lenger til skade for andre. Takket være Bibelen har livet mitt nå den edleste mening, jeg har et fredelig forhold til andre, og viktigst av alt: Jeg har et godt forhold til min Skaper, Jehova.