Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Er det normalt å føle det slik?

Er det normalt å føle det slik?

EN MANN som mistet faren sin, skriver: «Jeg vokste opp i England, og som barn lærte jeg at jeg ikke skulle vise følelser. Jeg kan huske at far, som hadde arbeidet i det militære, sa til meg med sammenbitte tenner: ’Ikke gråt!’ når jeg hadde vondt på grunn av et eller annet. Jeg kan ikke huske at mor noen gang kysset eller klemte oss barna (det var fire av oss). Jeg var 56 år da jeg så far dø. Jeg følte et enormt tap. Men til å begynne med klarte jeg ikke å gråte.»

I noen kulturer gir folk åpent uttrykk for hvordan de føler det. Enten de er glade eller triste, vet andre om det. Men i andre deler av verden, kanskje spesielt i Nord-Europa og Storbritannia, er det vanlig at folk, særlig menn, har lært at de skal undertrykke og skjule sine følelser. Men er det galt å gi uttrykk for sin sorg når en har mistet en som en har vært glad i? Hva sier Bibelen?

Bibelen forteller om mennesker som gråt

Bibelen ble skrevet av hebreere i det østlige middelhavsområdet, av mennesker som gav uttrykk for sine følelser. Bibelen inneholder mange eksempler på at personer åpent viste sin sorg. Kong David sørget over tapet av sin sønn Amnon, som ble myrdet. Det står at han «satte i å gråte og klage». (2. Samuelsbok 13: 28—39) Han sørget også da han mistet sønnen Absalom, enda Absalom hadde vært svikefull og hadde prøvd å tilrane seg tronen. Bibelen forteller: «Da ble [David] dypt rystet. Han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, ropte han: ’Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn! Å, om jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!’» (2. Samuelsbok 18: 33) David sørget slik som en hvilken som helst normal far ville ha gjort. Og hvor mange ganger har vel ikke foreldre ønsket at de hadde dødd istedenfor barna! Det er så unaturlig at et barn skal dø før foreldrene.

Hvordan reagerte Jesus da hans venn Lasarus døde? Han gråt da han var på vei til graven. (Johannes 11: 30—38) Senere gråt Maria Magdalena ved graven til Jesus. (Johannes 20: 11—16) Det er nok så at en kristen som forstår Bibelens oppstandelseshåp, ikke er utrøstelig i sin sorg, slik som enkelte som ikke har et klart bibelsk grunnlag for sin tro angående de dødes tilstand. Men som et menneske med normale følelser sørger en sann kristen over tapet av en av sine kjære, selv om han har oppstandelseshåpet. — 1. Tessaloniker 4: 13, 14.

Å gråte eller ikke gråte

Hva med våre reaksjoner i dag? Synes du det er vanskelig eller flaut å vise følelser? Hva blir anbefalt av rådgivere? Deres moderne oppfatninger gjenspeiler i mange tilfelle bare den inspirerte visdom som hele tiden har vært å finne i Bibelen. De sier at vi bør la vår sorg komme til uttrykk og ikke undertrykke den. Det minner oss om fortidens trofaste, for eksempel Job, David og Jeremia, som ifølge Bibelen gav uttrykk for sin sorg. De stengte så visst ikke følelsene sine inne. Og det er ikke klokt å isolere seg fra andre. (Ordspråkene 18: 1) Folk viser selvfølgelig sin sorg på forskjellige måter i forskjellige kulturer. Hvilke religiøse oppfatninger som er vanlige, spiller også inn. *

Hva om du føler trang til å gråte? Det hører med til menneskets natur å gråte. Tenk igjen på det som skjedde da Lasarus døde. Jesus ’sukket i ånden’ og «lot tårene strømme». (Johannes 11: 33, 35) Dermed viste han at å gråte er en normal reaksjon når en mister en som en er glad i.

Det er normalt å sørge og gråte når en mister en av sine nærmeste

Det viste også Anne, som mistet sin lille Rachel i krybbedød. Mannen hennes fortalte: «Merkelig nok gråt verken Anne eller jeg i begravelsen. Alle andre gråt.» Til det sa Anne: «Ja, men siden har jeg grått nok for oss begge. Jeg tror at det kom over meg for fullt noen uker etter tragedien, da jeg endelig en dag var alene i huset. Jeg gråt hele dagen. Men jeg tror at det hjalp meg. Det gjorde meg godt. Jeg måtte sørge over det barnet jeg hadde mistet. Jeg tror det er viktig å la sørgende mennesker få gråte. Selv om det kanskje faller naturlig for andre å si: ’Ikke gråt’, så er ikke det til noen hjelp.»

Hvordan noen reagerer

Hvordan har noen reagert når de har mistet en av sine nærmeste? Tenk for eksempel på Juanita. Hun vet hvordan det er å miste et spedbarn. Hun hadde abortert fem ganger. Nå var hun gravid igjen. Så da hun kom ut for en bilulykke og ble innlagt på sykehuset, var hun forståelig nok bekymret. To uker senere fikk hun veer — for tidlig. Like etter ble lille Vanessa født. Hun veide bare litt over 900 gram. «Jeg var så oppspilt,» sier Juanita. «Endelig var jeg blitt mor!»

Men lykken varte ikke lenge. Fire dager senere døde Vanessa. Juanita sier: «Jeg følte meg så tom innvendig. Jeg var ikke mor lenger. Jeg følte meg så utilstrekkelig. Det var vondt å komme hjem til det rommet vi hadde gjort i stand til Vanessa, og å se på de små trøyene jeg hadde kjøpt til henne. De neste par månedene gjenopplevde jeg stadig den dagen hun ble født. Jeg ville ikke ha noe som helst med noen å gjøre.»

En ekstrem reaksjon? Det kan være vanskelig for andre å forstå, men de som har opplevd det samme som Juanita, sier at de sørget like mye over sitt lille spedbarn som de ville ha sørget over en som har levd en stund. De sier at foreldrene blir glad i barnet sitt lenge før det er født. Det er en spesiell binding mellom barnet og moren. Når et lite spedbarn dør, føler moren et stort tap — det er en virkelig person som er borte. Og det trenger andre å forstå.

Sinne og skyldfølelse

En annen mor fortalte hvordan hun følte det da hun fikk vite at hennes seks år gamle sønn plutselig hadde dødd på grunn av en medfødt hjertefeil. «Jeg gikk gjennom en rekke reaksjoner — nummenhet, vantro, skyldfølelse og sinne; jeg ble sint på mannen min og legen fordi de ikke hadde skjønt hvor alvorlig tilstanden hans var.»

Sinne kan også være et symptom på sorg. Det kan være at en er sint på leger og sykepleiere fordi en mener at de burde ha gjort mer for den som nå er død. Eller en kan bli sint på venner og slektninger fordi en synes at de sier eller gjør ting som de ikke burde si eller gjøre. Noen blir sint på den døde fordi han ikke har passet godt nok på helsen. En som heter Stella, sier: «Jeg husker at jeg var sint på mannen min, for jeg visste at det kunne ha gått annerledes. Han hadde vært alvorlig syk, men han hadde ikke brydd seg om legenes advarsler.» Og noen blir sint på den døde fordi hans eller hennes død medfører så mange problemer for de etterlatte.

Noen får skyldfølelse på grunn av sinne — de fordømmer seg selv fordi de er sinte. Andre får den tanken at det er deres skyld at vedkommende døde. «Han hadde ikke dødd,» sier de til seg selv, «hvis jeg bare hadde fått ham til legen litt før» eller «fått ham til en annen lege» eller «fått ham til å passe bedre på helsen».

Å miste et barn er et forferdelig trauma — en kan hjelpe foreldrene ved å vise oppriktig medfølelse og empati

Hos andre går skyldfølelsen lenger, særlig hvis døden inntraff plutselig og uventet. De begynner å tenke på alle de gangene de har vært sint på den som nå er borte, eller har kranglet med ham. Eller de føler kanskje at de ikke gjorde alt det de burde ha gjort for den døde.

Den lange sørgeprosessen som mange mødre gjennomgår, bekrefter det som mange eksperter sier, nemlig at tapet av et barn etterlater et varig tomrom i foreldrenes liv, særlig morens.

Når du mister din ektefelle

Å miste sin ektefelle er også vondt, spesielt hvis man har hatt et veldig aktivt liv sammen. Det kan bety slutten på en hel livsstil som begge to har vært sammen om, og som har innbefattet reiser, arbeid, avkobling og gjensidig avhengighet.

Eunice forteller hva som skjedde da mannen hennes plutselig døde etter et hjerteanfall. «Den første uken følte jeg meg helt nummen og følelsesløs, som om jeg hadde sluttet å fungere. Jeg kunne ikke engang lukte eller smake. Men på et vis beholdt jeg min logiske sans. Fordi jeg hadde vært hos mannen min da de prøvde å gjenopplive ham med hjertemassasje og kunstig åndedrett og medikamenter, fikk jeg ikke de vanlige symptomene med hensyn til å nekte å akseptere situasjonen. Men jeg følte en intens frustrasjon, som om jeg var vitne til at en bil var i ferd med å kjøre utfor et stup uten at det var noe jeg kunne gjøre med det.»

Gråt hun? «Naturligvis gjorde jeg det, særlig når jeg leste de hundrevis av kondolansekortene jeg hadde fått. Jeg gråt for hvert kort jeg leste. Det hjalp meg gjennom resten av dagen. Men det var ingenting som hjalp når jeg stadig ble spurt om hvordan jeg hadde det. Jeg følte meg helt elendig.»

Hva var det som hjalp Eunice gjennom sorgen? «Uten at jeg var klar over det, bestemte jeg meg ubevisst for at livet mitt skulle gå videre,» sier hun. «Men noe som fremdeles gjør meg vondt, er å tenke på at mannen min, som var så glad i livet, ikke er her og kan glede seg over det.»

«La ikke andre diktere . . .»

Forfatterne av en bok om dette emnet kommer med dette rådet: «La ikke andre diktere hvordan du skal opptre, eller hvordan du skal føle det. Sørgeprosessen forløper forskjellig fra person til person. Andre tror kanskje — og lar deg få vite at de tror — at du sørger for mye eller ikke sørger nok. Tilgi dem og glem det. Hvis du prøver å presse deg inn i en form som andre eller samfunnet som et hele har laget, gjør du det vanskelig for deg selv å bli følelsesmessig restituert igjen.» — Leavetaking​—When and How to Say Goodbye.

Alle bærer selvfølgelig sorgen på sin måte. Vi prøver ikke her å antyde at én måte nødvendigvis er bedre enn en annen for enhver person. Men det er ikke bra når tilstanden stagnerer, når den sørgende ikke er i stand til å forsone seg med realitetene. Da kan det være nødvendig å få hjelp fra medfølende venner. Bibelen sier: «En venn viser alltid kjærlighet, og en frende er født til å hjelpe i nød.» Så vær ikke redd for å søke hjelp, for å snakke med andre og for å la tårene strømme. — Ordspråkene 17: 17.

Det er normalt å sørge når en har mistet noen, og det er ikke galt å sørge slik at det synes. Men det er også andre spørsmål som trenger å bli besvart: ’Hvordan kan jeg leve med sorgen? Er det normalt å få skyldfølelse og bli sint? Hvordan bør jeg takle disse reaksjonene? Hva kan hjelpe meg til å holde ut tapet og sorgen?’ Den neste delen vil besvare disse og andre spørsmål.

^ avsn. 8 Yorubaene i Nigeria tror for eksempel tradisjonelt på sjelevandring. Så når en mor mister et barn, sørger hun dypt, men bare en kort tid, for som et ordspråk hos yorubaene sier: «Det er vannet som er gått til spille. Kalebassen er ikke gått i stykker.» Ifølge yorubaene betyr dette at kalebassen til å bære vannet i, moren, kan få flere barn — kanskje en reinkarnasjon av det barnet som har dødd. Jehovas vitner følger ikke noen tradisjoner som er basert på overtro og utspringer fra forestillingen om sjelens udødelighet og reinkarnasjon, feilaktige oppfatninger som ikke har noen støtte i Bibelen. — Forkynneren 9: 5, 10; Jakob 5: 20.