Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hvordan kan jeg leve med sorgen?

Hvordan kan jeg leve med sorgen?

«JEG følte at jeg måtte stenge følelsene inne,» sier Mike når han tenker tilbake på sin fars død. For ham var det mandig å undertrykke sin sorg. Men senere skjønte han at han hadde tatt feil. Så da en venn av ham mistet bestefaren sin, visste han hva han skulle gjøre. Mike sier: «Hadde det vært et par år tidligere, ville jeg ha klappet ham på skulderen og sagt: ’Vis deg som en mann.’ Men nå la jeg hånden på armen hans og sa: ’Føl det du må føle. Det vil hjelpe deg til å takle det. Hvis du vil at jeg skal gå, så går jeg. Hvis du vil at jeg skal bli, så blir jeg. Men ikke vær redd for å vise hva du føler.’»

MaryAnne følte også at hun måtte stenge følelsene inne da mannen hennes døde. «Jeg tenkte så mye på at jeg måtte være et godt eksempel for andre, at jeg ikke tillot meg selv å vise de normale følelsene,» sier hun. «Men til slutt fant jeg ut at det ikke hjalp meg å prøve å være en støtte for andre. Jeg begynte å analysere min situasjon og sa: ’Gråt hvis du er nødt til å gråte. Ikke prøv å være for sterk. Få det ut.’»

Både Mike og MaryAnne kommer altså med denne anbefalingen: Gi deg selv lov til å sørge! Og de har rett i det de sier. Hvorfor? Fordi det å sørge er en nødvendig følelsesreaksjon. Det kan lette det presset du er under. Når du på en naturlig måte gir uttrykk for dine følelser, kan du se dem i det rette perspektiv, hvis du samtidig har den rette forståelse og nøyaktige opplysninger.

Alle gir naturligvis ikke uttrykk for sin sorg på samme måte. Og slike faktorer som hvorvidt døden inntraff plutselig eller etter en langvarig sykdom, kan ha innvirkning på de etterlattes følelsesreaksjon. Men én ting synes klar: Hvis du undertrykker følelsene dine, kan du ta skade av det både fysisk og følelsesmessig. Det er mye sunnere å gi uttrykk for sorgen. Men hvordan kan du gjøre det? Bibelen inneholder noen praktiske råd.

Hvordan du kan gi uttrykk for sorgen

Det kan være at det hjelper å snakke om det. Patriarken Job mistet alle de ti barna sine og opplevde også andre personlige tragedier. Det fikk ham til å si: «Jeg er inderlig lei av livet. Nå lar jeg min klage få fritt løp, jeg vil tale ut, bitter i sinn.» (Job 1: 2, 18, 19; 10: 1) Job kunne  ikke lenger legge bånd på sin klage. Han trengte å få utløp for den; han måtte «tale ut». Som Shakespeare skrev i Macbeth: «Gi smerten ord! Den sorg som mister mælet, hvisker sin kval til det forpinte hjerte og ber det briste.»

Hvis du snakker om følelsene dine med en sann venn som hører tålmodig og forståelsesfullt etter, kan sorgen bli lindret til en viss grad. (Ordspråkene 17: 17) Når en setter ord på erfaringer og følelser, blir det ofte lettere å forstå dem og hanskes med dem. Og hvis den som hører på, er en som selv har mistet noen, og som har klart å leve med tapet, kan du kanskje få noen praktiske forslag til hvordan du kan mestre situasjonen. En mor som mistet barnet sitt, forteller hvorfor det var til hjelp for henne å snakke med en annen kvinne som hadde opplevd noe lignende: «Jeg fant stor styrke i å vite at en annen som hadde vært igjennom det samme, hadde kommet helskinnet fra det og levde videre og førte en noenlunde normal tilværelse igjen.»

Bibelen forteller om noen som skrev ned hvordan de følte det — å gjøre det kan hjelpe deg til å gi uttrykk for din sorg

Kanskje du synes det er vanskelig å snakke om hvordan du føler det. Etter at Saul og Jonatan var død, komponerte David en høyst følelsesladet klagesang hvor han gav sorgen fritt utløp. Denne vemodige sangen ble med tiden en del av 2. Samuelsbok i Bibelen. (2. Samuelsbok 1: 17—27; 2. Krønikebok 35: 25) Det er mange som synes det er lettere å uttrykke seg skriftlig. En enke fortalte at hun pleide å skrive ned hva hun følte, og så lese over det hun hadde skrevet, noen dager senere. Hun syntes det var til hjelp for henne.

Det at du får satt ord på følelsene dine, enten du gjør det muntlig eller skriftlig, kan hjelpe deg til å få utløsning for sorgen. Det kan også oppklare misforståelser. En mor som mistet et barn, sier: «Mannen min og jeg hørte om andre ektepar som var blitt skilt etter at de hadde mistet et barn, og vi ville ikke at det skulle skje med oss. Så hver gang vi ble sinte og fikk lyst til å klandre hverandre, snakket vi ut om det. Jeg synes at vi virkelig kom nærmere hverandre ved å gjøre det.» Hvis du altså lar andre få vite hvordan du føler det, kan du bli hjulpet til å forstå at de kanskje sørger på en annen måte — at deres sørgeprosess forløper i et annet tempo eller arter seg annerledes — selv om de har lidd samme tap som deg.

Noe annet som kan være til hjelp, er å gråte. Det er «en tid til å gråte,» sier Bibelen. (Forkynneren 3: 1, 4) Når vi mister en vi er glad i, er det så avgjort en tid til å gråte. Det ser ut til at det å la tårene strømme er en nødvendig del av den prosessen du må igjennom for å komme deg igjen.

En ung kvinne forteller hvordan en nær venninne av henne var til stor hjelp da moren hennes døde. Hun sier: «Min venninne var alltid der  når jeg trengte henne. Hun gråt sammen med meg. Hun snakket med meg. Jeg kunne være åpen og vise alle mine følelser, og det var viktig for meg. Jeg behøvde ikke å være flau over at jeg gråt.» (Se Romerne 12: 15.) Du trenger heller ikke å skamme deg over tårene dine. Som vi har sett, er Bibelen full av eksempler på at troens menn og kvinner — deriblant Jesus Kristus — lot tårene strømme når de sørget, og det står ikke noe om at de ble forlegne av den grunn. — 1. Mosebok 50: 3; 2. Samuelsbok 1: 11, 12; Johannes 11: 33, 35.

I enhver kultur setter de som sørger, pris på å få trøst

Kanskje du oppdager at det i en periode kan være vanskelig å forutsi følelsene dine. Tårene kan begynne å strømme uten særlig forvarsel. En enke oppdaget at hun lett tok til tårene når hun handlet på supermarkedet (noe hun ofte hadde gjort sammen med mannen sin), særlig når hun av gammel vane holdt på å ta med matvarer som mannen hadde vært spesielt glad i. Vær tålmodig med deg selv. Og tro ikke at du er nødt til å holde tårene tilbake. Husk at tårene har en naturlig og nødvendig plass i sorgen.

Hva du kan gjøre med skyldfølelsen

Som vi har sett, er det noen som får skyldfølelse etter at de har mistet en av sine nærmeste. Det kan kanskje være en del av forklaringen på den dype sorg som den trofaste Jakob erfarte da han ble forledet til å tro at hans sønn Josef var blitt ’revet i hjel av et udyr’. Jakob hadde selv sendt Josef av sted for at han skulle se hvordan det stod til med brødrene hans. Jakob fikk derfor trolig en nagende skyldfølelse. Kanskje han tenkte: ’Hvorfor sendte jeg Josef ut alene? Hvorfor sendte jeg ham ut dit hvor det er ville dyr?’ — 1. Mosebok 37: 33—35.

Kanskje du mener at det delvis var din skyld at den du var glad i, døde. Kanskje du mener at du unnlot å gjøre noe du burde ha gjort. Bare det å være klar over at skyldfølelse — om den er berettiget eller ei — er en normal sorgreaksjon, kan være en hjelp i seg selv. Heller ikke skyldfølelse trenger du å holde for deg selv. Det kan være til stor hjelp å snakke om den.

Men husk at uansett hvor glad vi er i et annet menneske, kan vi ikke bestemme over hans eller hennes liv, og vi kan heller ikke forhindre  at «tid og uforutsett hendelse» rammer dem vi er glad i. (Forkynneren 9: 11, New World Translation of the Holy Scriptures) Dessuten hadde du helt sikkert ikke onde motiver. Kanskje du for eksempel mener at du burde ha ordnet med legebesøk tidligere. Men ville du at vedkommende skulle bli syk og så dø? Naturligvis ikke! Var det da din skyld at han eller hun døde? Nei.

En mor klarte å bli kvitt den skyldfølelsen hun fikk etter at datteren hennes hadde omkommet i en bilulykke. Hun forteller: «Jeg klandret meg selv for at jeg hadde sendt henne ut. Men jeg begynte å innse at det var meningsløst å føle det slik. Det var ikke noe galt i å la henne gå et ærend sammen med faren sin. Det var bare en forferdelig ulykke.»

’Men det er så mange ting jeg skulle ønske jeg hadde sagt eller gjort,’ sier du kanskje. Det kan så være, men hvem av oss kan si at vi har vært den fullkomne far, mor, sønn eller datter? Bibelen gir oss denne påminnelsen: «Vi snubler alle mange ganger. Hvis noen ikke snubler i ord, er han en fullkommen mann.» (Jakob 3: 2; Romerne 5: 12) Du bør derfor godta det faktum at du ikke er fullkommen. Å gå og tenke på alt det du kunne ha sagt og gjort, vil ikke forandre på noe, men vil kanskje medføre at det tar lengre tid før du kommer deg igjen.

Hvis du mener at du virkelig har grunn til å ha skyldfølelse, og ikke bare innbiller deg at du har grunn til det, bør du tenke på det som aller best kan døyve skyldfølelsen — Guds tilgivelse. Bibelen forsikrer oss: «Hvis du vil gjemme på syndeskyld, [Jehova] *, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelsen.» (Salme 130: 3, 4) Du kan ikke skru tiden tilbake og forandre på det som har skjedd. Men du kan be Gud om tilgivelse for feil du har begått. Og så? Når Gud lover å slå en strek over det du har gjort, bør ikke da du også tilgi deg selv? — Ordspråkene 28: 13; 1. Johannes 1: 9.

Hva du kan gjøre med sinne

Er du sint også, kanskje på leger, sykepleiere, venner eller til og med på den som er død? Vær klar over at det også er en vanlig reaksjon når en har mistet noen. Kanskje du er sint som en naturlig følge av at du føler deg såret. En skribent sa: «Bare hvis du blir klar over at du er sint — ikke ved å handle i samsvar med det, men ved å vite at du er det — kan du bli fri for den ødeleggende virkning det har.»

Det kan også være at det hjelper å gi uttrykk for sitt sinne. Hvordan? Naturligvis ikke ved å komme med ukontrollerte utbrudd. Og Bibelen sier at det kan være farlig å være langsint. (Ordspråkene 14: 29, 30) Men du finner kanskje trøst i å snakke om det med en forståelsesfull venn. Andre får avløp for sitt sinne gjennom energisk mosjon. — Se også Efeserne 4: 25, 26.

Selv om det er viktig å være åpen og ærlig med hensyn til sine følelser, er det på sin plass med en advarsel. Det er stor forskjell på det å gi uttrykk for hva en føler, og det å la følelsene få så fritt løp at det går ut over andre. Du må ikke klandre andre for at du er sint og frustrert. Husk derfor at du bør snakke ut om følelsene dine, men ikke på en uvennlig måte. (Ordspråkene 18: 21) Men nå skal vi se på det som aller best kan hjelpe en som sørger.

 Hjelp fra Gud

Bibelen gir oss denne forsikringen: «[Jehova] er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, og han frelser dem som har en knust ånd.» (Salme 34: 19) Ja, et nært forhold til Gud kan mer enn noe annet hjelpe deg når en du er glad i, er blitt borte. Hvordan har det seg? Alle de praktiske forslagene som er blitt gitt hittil, er basert på eller er i harmoni med Guds Ord, Bibelen. Hvis du følger dem, kan du bli hjulpet til å leve med tapet.

Dessuten må du ikke undervurdere den verdi bønn har. Bibelen sier: «Kast på [Jehova] det som tynger deg, han vil sørge for deg!» (Salme 55: 23) Når det kan være til hjelp å snakke ut om sine følelser med en forståelsesfull venn, må det være til enda større hjelp å utøse sitt hjerte for «all trøsts Gud»! — 2. Korinter 1: 3.

Det er ikke slik at bønn simpelthen får oss til å føle oss bedre. Han «som hører bønner», lover at han skal gi den hellige ånd til sine tjenere når de oppriktig ber om det. (Salme 65: 3; Lukas 11: 13) Og Guds hellige ånd, eller virksomme kraft, kan gi deg «kraft som er over det normale», så du kan holde det gående fra dag til dag. (2. Korinter 4: 7) Husk: Gud kan hjelpe sine trofaste tjenere til å holde ut et hvilket som helst problem de måtte møte.

En mor som mistet en liten datter, forteller hvordan bønnens makt hjalp henne og mannen hennes gjennom sorgen: «Hvis vi var hjemme om kvelden og sorgen bare ble altfor tung å bære, pleide vi å be høyt sammen. Første gang vi skulle gjøre noe bestemt uten henne — første gang vi skulle på menighetsmøtet, første gang vi skulle på stevnet — bad vi om styrke. Når vi stod opp om morgenen og virkeligheten bare så ut til å bli uutholdelig, bad vi Jehova om å hjelpe oss. Av en eller annen grunn var det forferdelig vondt for meg å gå inn i huset alene. Så hver gang jeg kom hjem alene, bad jeg bare Jehova om at han måtte være så snill å hjelpe meg til å bevare en viss sinnsro.» Denne kvinnen trodde bestemt, og det med rette, at disse bønnene hadde en virkning. Kanskje du også erfarer at når du er vedholdende i bønnen, vil ’Guds fred, som overgår all tanke, vokte ditt hjerte og dine forstandsevner’. — Filipperne 4: 6, 7; Romerne 12: 12.

Den hjelp som Gud gir, kan virkelig være til stor nytte. Den kristne apostelen Paulus sa at Gud «trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel». Hjelpen fra Gud fjerner riktignok ikke smerten, men den kan gjøre det lettere å bære den. Det betyr ikke at du ikke kommer til å gråte mer, eller at du kommer til å glemme den du har mistet. Men du kan komme til hektene igjen. Og da kan det du har opplevd, gjøre deg mer forståelsesfull og medfølende når du hjelper andre som har mistet noen. — 2. Korinter 1: 4.

^ avsn. 20 Navnet «Jehova» er satt inn i bibelteksten (i klammer) istedenfor «Herre» og «Herren» der hvor den hebraiske grunnteksten har tetragrammet יהוה (JHWH).