Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

 HJELP FOR DEM SOM SØRGER

Vanlige reaksjoner i tiden etterpå

Vanlige reaksjoner i tiden etterpå

Selv om noen eksperter snakker om at sorgprosessen har forskjellige faser, er sorg individuelt – alle har sin egen måte å sørge på. Betyr det at folk har ulik sorgreaksjon, at noen er mindre triste over tapet av den de har mistet, eller at de «undertrykker» følelsene sine? Ikke nødvendigvis. Det å akseptere sorgen og gi uttrykk for den kan ha en legende virkning, men det er ikke noe som heter «den riktige måten» å sørge på. Sorgreaksjonene kan avhenge av den enkeltes kultur, personlighet og livserfaring og også av omstendighetene rundt dødsfallet.

HVOR VANSKELIG VIL DET BLI?

Etterlatte vet kanskje ikke hvordan de vil reagere etter at de har mistet noen de var glad i. Men noen følelser og utfordringer er vanlige og kan ofte forventes. Tenk over dette:

Overveldet av følelser. Gråteanfall, sterk lengsel etter den som har gått bort, og plutselige humørsvingninger er ikke uvanlig, og slike følelser kan bli forsterket av levende minner og drømmer. Men ofte er den første reaksjonen sjokk og vantro. Tiina husker hvordan hun reagerte da mannen hennes, Timo, døde helt uventet. Hun sier: «Til å begynne med ble jeg helt nummen. Først klarte jeg ikke å gråte engang. Jeg var så ute av meg at jeg nesten ikke klarte å puste. Jeg kunne ikke tro det som hadde skjedd.»

Angst, sinne og skyldfølelse er også vanlig. «I en periode etter at den 24 år gamle sønnen vår, Eric, døde, var kona mi, Yolanda, og jeg så sinte!» sier Ivan. «Det overrasket oss, for vi hadde aldri sett på oss selv som sinte mennesker. Vi hadde også skyldfølelse, for vi lurte på om vi kunne ha gjort mer for å hjelpe sønnen vår.» Også Alejandro, som mistet kona etter at hun hadde vært syk i lengre tid, fikk skyldfølelse. Han sier: «Først følte jeg at jeg måtte være et dårlig menneske, siden Gud tillot at jeg hadde det så vondt. Men så fikk jeg skyldfølelse, for det var som om jeg ga Gud skylden for det som hadde skjedd.» Og Kostas, som er sitert i den forrige artikkelen, sier: «Et par ganger var jeg til og med sint på Sophia for at hun døde. Så følte jeg skyld fordi jeg følte det slik. Hun kunne jo ikke noe for at hun døde.»

Plagsomme tankemønstre. Noen ganger kan man begynne å tenke irrasjonelt og ulogisk. En etterlatt kan for eksempel innbille seg at han eller hun kan høre, føle eller se den avdøde. Eller den etterlatte kan synes at det er vanskelig å konsentrere seg eller å huske ting. Tiina sier: «Av og til kunne jeg snakke med noen, men tankene mine var et helt annet sted. Alt det som hadde skjedd rundt Timos død, raste igjennom hodet på meg. Og det at jeg ikke klarte å konsentrere meg, var i seg selv stressende.»

Et ønske om å trekke seg unna. En som sørger, kan være irritabel og føle seg ukomfortabel når han eller hun er sammen med andre. Kostas sier: «Når jeg var sammen med ektepar, følte jeg meg som femte hjul på vognen. Men jeg følte heller ikke at jeg passet inn når jeg var sammen med enslige.» Ivans kone, Yolanda, forteller: «Det var veldig vanskelig å være sammen med folk som beklaget seg over problemer som virket ubetydelige sammenlignet med våre! Noe annet som var tungt, var å høre andre fortelle hvor bra det gikk med barna deres. Jeg var glad på deres vegne, men samtidig syntes jeg det var vanskelig å sitte og høre på dem. Mannen min og jeg forsto at livet går videre, men vi hadde rett og slett ikke lyst eller tålmodighet til å forholde oss til andre.»

Helseproblemer. Endringer i matlyst, vekt og søvnmønster er vanlig. Aaron husker hvordan det første året etter farens død var. Han sier: «Jeg slet med  søvnen. Jeg våknet på det samme tidspunktet hver natt og tenkte på fars død.»

Alejandro forteller at han fikk uforklarlige helseproblemer: «Jeg ble undersøkt av lege mange ganger og ble forsikret om at jeg var frisk. Jeg hadde mistanke om at det var sorg som var årsaken til de fysiske symptomene.» Symptomene forsvant etter hvert. Men det var klokt av Alejandro å oppsøke lege. Sorg kan svekke immunforsvaret, forverre eksisterende helseproblemer og til og med føre til nye.

Problemer med å utføre nødvendige oppgaver. Ivan sier: «Etter Erics død måtte vi informere ikke bare slektninger og venner, men også mange andre, for eksempel arbeidsgiveren og husverten hans. Det var også en rekke juridiske dokumenter som måtte fylles ut. Så måtte vi gå igjennom de personlige eiendelene til Eric. Alt dette krevde konsentrasjon i en tid da vi var utslitt både mentalt, fysisk og følelsesmessig.»

For noen kommer imidlertid den største utfordringen senere, når de må ordne med ting som den avdøde pleide å ordne med. Det var noe Tiina erfarte. Hun sier: «Det var alltid Timo som tok seg av alt som hadde med økonomi å gjøre. Nå ble dette mitt ansvar, og det gjorde situasjonen enda mer stressende. Ville jeg virkelig klare å takle alt sammen uten å rote det til?»

De følelsesmessige, mentale og fysiske utfordringene som er nevnt ovenfor, kan kanskje tegne et skremmende bilde av det å sørge. Den smerten man føler når man har mistet en man var glad i, kan virkelig være intens, men det å være klar over at det ikke er uvanlig å føle det slik, kan være en hjelp til å takle situasjonen. Husk også at ikke alle får alle de potensielle sorgreaksjonene. Dessuten kan det være en trøst for etterlatte å vite at de intense følelsene knyttet til sorg er normale.

VIL JEG NOEN GANG BLI GLAD IGJEN?

Hva man kan forvente: Den intense sorgfølelsen varer ikke evig – den vil etter hvert avta. Det betyr ikke at man kommer helt over tapet eller glemmer den man har mistet. Det kan fortsatt komme plutselige støt med dyp sorg, for eksempel i forbindelse med visse minner eller bestemte årsdager, som bryllupsdagen eller årsdagen for når personen døde. Men til slutt vil også slike støt avta, og som regel vil man komme seg følelsesmessig og igjen klare å fokusere på daglige gjøremål. Det er spesielt tilfelle når den etterlatte får hjelp og støtte fra familiemedlemmer eller venner og gjør det han eller hun kan for å takle situasjonen.

Hvor lang tid vil det ta? For noen vil det verste være over i løpet av noen måneder. For mange kan det gå ett eller to år før de føler seg bedre. Og noen trenger enda mer tid. * «Jeg sørget dypt i cirka tre år», forteller Alejandro.

Vær tålmodig med deg selv. Ta én dag om gangen, gjør ting i ditt eget tempo, og husk at den overveldende følelsen av sorg ikke varer evig. Men er det noe du kan gjøre for å dempe sorgen nå og kanskje forhindre at den blir unødig forlenget?

De intense følelsene knyttet til sorg er normale

^ avsn. 17 Et lite mindretall kan sørge så dypt og lenge at sorgen går over i det som kalles «komplisert sorg» eller «kronisk sorg». De kan både trenge og ha nytte av profesjonell hjelp innen psykisk helse.