ESTER gikk sakte fram mot tronen, med bankende hjerte. Prøv å forestille deg den stillheten som senket seg over den storslagne tronsalen i det persiske palasset i Susan, en stillhet så intens at Ester kunne høre sine egne myke fottrinn og raslingen fra dronningdrakten sin. Hun kunne ikke tillate seg å bli distrahert av tronsalens prakt, de elegante søylene eller det rikt utskårne taket som var laget av sedertre importert fra det fjerne Libanon. Hun konsentrerte seg fullt og helt om ham som satt på tronen, den mannen som hadde hennes liv i sine hender.

Kongen fulgte henne oppmerksomt med øynene mens hun nærmet seg, og rakte gullsepteret ut mot henne. Dette var en enkel handling, men den betydde liv for Ester, for den viste at kongen så bort fra det ulovlige hun nettopp hadde gjort – at hun hadde trådt fram for kongen uten å ha blitt tilkalt. Da Ester kom fram til tronen, rakte hun ut hånden og rørte takknemlig ved den øvre enden av septeret. – Ester 5:1, 2. *

Alt ved kong Ahasverus vitnet om hans enorme rikdom og makt. De persiske monarkenes kongelige drakter på den tiden skal ha hatt en verdi som tilsvarte flere hundre millioner kroner. Ester kunne imidlertid se noe varme i sin manns øyne; han elsket henne virkelig, på sin måte. Han sa: «Hva har du på hjertet, dronning Ester, og hva anmoder du om? Om det så er halvdelen av kongedømmet, skal det bli gitt deg!» – Ester 5:3.

Ester hadde allerede vist bemerkelsesverdig tro og mot – hun hadde trådt fram for kongen for å beskytte sitt folk mot en sammensvergelse som gikk ut på å utrydde dem alle. Så langt hadde hun lyktes, men det var større utfordringer i vente. Hun måtte overbevise denne stolte monarken om at hans mest betrodde rådgiver var en ond mann som hadde lurt ham til å dømme Esters folk til døden. Hvordan skulle hun få overbevist ham om dette, og hva kan vi lære av hennes tro?

Hun var klok og valgte «en tid til å tale»

Skulle Ester fortelle kongen om hele problemet mens hoffmennene hans hørte på? Det kunne ydmyke ham og gi hans rådgiver Haman mulighet til å komme med innvendinger mot anklagene hennes. Så hva gjorde Ester? Flere hundre år tidligere var den vise kong Salomo blitt inspirert av Gud til å skrive: «For alt er det en fastsatt tid, . . . en tid til å tie og en tid til å tale.» (Forkynneren 3:1, 7) Den trofaste mannen Mordekai hadde sikkert lært sin adoptivdatter Ester slike prinsipper da hun vokste opp hos ham. Hun må ha forstått hvor viktig det er å være nøye med å velge «en tid til å tale».

Ester sa: «Hvis det synes kongen godt, måtte da kongen, sammen med Haman, i dag komme  til det gjestebudet som jeg har stelt i stand for ham.» (Ester 5:4) Kongen gikk med på det og sørget for at Haman fikk invitasjonen. Ser du hvor klokt Ester talte? Hun lot mannen sin beholde sin verdighet og skapte en anledning da det ville passe bedre å fortelle ham om det som bekymret henne.

Ester forberedte utvilsomt gjestebudet nøye og passet nok på at alt ble slik mannen hennes foretrakk det, til minste detalj. Til gjestebudet hørte det med fin vin for at det skulle bli en glad stemning. (Salme 104:15) Ahasverus hygget seg og spurte Ester på nytt hva hun ville be om. Var dette det rette øyeblikket til å tale?

Ester mente ikke det. I stedet inviterte hun kongen og Haman til et nytt gjestebud, dagen etter. (Ester 5:7, 8) Hvorfor ventet hun? Når det var så mye som stod på spill, måtte Ester være sikker på at hun valgte det rette øyeblikket. Husk at hele folket hennes var i livsfare – Haman hadde fått myndighet av kongen til å utstede et dekret om at alle jøder skulle utryddes. Derfor ventet hun, og hun skapte en ny anledning til å vise sin mann hvor stor aktelse hun hadde for ham.

Tålmodighet er en sjelden og verdifull egenskap. Selv om Ester var urolig til sinns og verket etter å fortelle om det som opptok henne, ventet hun tålmodig på det rette øyeblikket. Vi kan lære mye av hennes eksempel, for vi har sannsynligvis alle sett gale ting som det har vært nødvendig å få rettet opp. Hvis vi prøver å overbevise en som har myndighet, om at han bør ta tak i et problem, må vi kanskje etterligne Ester og være tålmodige. Ordspråkene 25:15 sier: «Ved tålmodighet overtales en befalingsmann, og en mild tunge kan knuse ben.» Hvis vi venter tålmodig på det rette tidspunktet og snakker på en mild måte, slik Ester gjorde, kan vi kanskje til og med knuse motstand som er så hard som ben. Ble Ester velsignet av sin Gud, Jehova, for sin tålmodighet og visdom?

Tålmodighet baner vei for rettferdighet

Esters tålmodighet banet vei for en rekke spesielle hendelser. Da Haman forlot det første gjestebudet, var han «glad og vel til mote» fordi kongen og dronningen hadde beæret ham på denne måten. Men idet han gikk ut slottsporten, fikk han se Mordekai, jøden som fortsatt nektet å vise ham spesiell ære. Mordekai gjorde ikke dette av respektløshet, men på grunn av sin samvittighet og sitt forhold til Gud. Haman ble imidlertid «straks fylt av voldsom harme». – Ester 5:9.

 Da Haman fortalte sin kone og vennene sine om denne fornærmelsen, foreslo de at han skulle få laget en 22 meter høy pæl og be om kongens tillatelse til å henge Mordekai på den. Haman syntes dette var en god idé og gikk straks i gang med å få laget pælen. – Ester 5:12–14.

Den natten ble en uvanlig natt for kongen. Han fikk ikke sove, så han fikk noen til å lese høyt for ham fra statens offisielle opptegnelser. Det som ble lest, innbefattet rapporten om en sammensvergelse mot Ahasverus. Han husket saken og at de som hadde villet ta livet av ham, var blitt henrettet. Men hva med ham som hadde avslørt drapsplanen – Mordekai? Med ett var kongen lys våken og spurte hvordan Mordekai var blitt belønnet. Svaret? Det var ikke blitt gjort noe som helst for ham. – Ester 6:1–3.

Kongen ble opprørt og spurte hvilke hoffmenn som var tilgjengelige og kunne hjelpe ham å rette opp igjen denne forsømmelsen. Av alle mennesker var Haman ved slottet – han hadde tydeligvis kommet tidlig fordi han var ivrig etter å innhente tillatelse til å henrette Mordekai. Men før Haman fikk spurt om det han ville, spurte kongen ham om hva som best kunne gjøres for å hedre en mann som kongen hadde lyst til å ære. Haman gikk ut fra at den kongen ville ære, var ham. Så han foreslo en storslått æresbevisning: Kle mannen i en kongelig kledning og la ham ri omkring i Susan på kongens egen hest mens en høy embetsmann går foran og roper ut kongens hyllest av ham. Se for deg uttrykket i Hamans ansikt da han fikk vite at den som skulle hedres, var Mordekai! Og hvem var det kongen gav i oppdrag å rope ut hyllesten av Mordekai? Haman! – Ester 6:4–10.

Haman utførte motstrebende det som for ham må ha vært en motbydelig plikt, og så skyndte han seg fortvilet hjem. Hans kone og vennene hans sa at den vendingen begivenhetene hadde tatt, bare kunne varsle ulykke – han var dømt til å mislykkes i sin kamp mot jøden Mordekai. – Ester 6:12, 13.

Det at Ester var tålmodig og ventet denne ekstra dagen med å komme med sin anmodning til kongen, gjorde at Haman fikk tid til å legge grunnlaget for sitt eget fall. Og kan det ikke være at Jehova Gud stod bak kongens søvnløshet? (Ordspråkene 21:1) Det er ikke uten grunn at Guds Ord oppfordrer oss til å «være innstilt på å vente». (Mika 7:7) Når vi venter på Gud, kan vi erfare at hans løsninger på våre problemer langt overgår det vi selv kanskje har tenkt ut.

Hun sa modig ifra

Ester våget ikke å sette kongens tålmodighet på prøve lenger, så under det andre gjestebudet måtte hun fortelle ham alt sammen. Men hvordan? Det viste seg at kongen gav henne en mulighet til det da han enda en gang spurte hva hun ville be ham om. (Ester 7:2) Esters «tid til å tale» var kommet.

Ester bad sikkert en stille bønn til sin Gud før hun sa til kongen: «Hvis jeg har funnet velvilje for dine øyne, konge, og hvis det synes kongen godt, så la min egen sjel bli gitt meg på min bønn og mitt folk på min anmodning.» (Ester 7:3) Legg merke til at hun forsikret kongen om at hun respekterte hans vurdering med hensyn til hva som syntes å være godt. Så forskjellig Ester var fra Vasjti, kongens tidligere dronning, som med overlegg hadde ydmyket mannen sin! (Ester 1:10–12) Dessuten kritiserte ikke  Ester kongen for at han hadde vært så uklok å stole på Haman. Hun bad i stedet kongen inntrengende om å beskytte henne mot en fare som truet hennes eget liv.

Det hun bad om, må både ha rystet og forbauset kongen. Hvem ville våge å sette hans dronnings liv i fare? Ester sa videre: «Vi er blitt solgt, jeg og mitt folk, til å bli tilintetgjort, drept og utslettet. Hvis vi enda bare var blitt solgt til å være slaver og tjenestekvinner, skulle jeg ha forholdt meg taus. Men trengselen er ikke tilbørlig når den er til skade for kongen.» (Ester 7:4) Legg merke til at Ester sa rett ut hva problemet var, samtidig som hun tilføyde at hun ikke ville ha sagt noe om saken hvis det bare var slaveri trusselen dreide seg om. Dette folkemordet ville imidlertid koste kongen for mye til at hun kunne tie om det.

Esters eksempel lærer oss mye om kunsten å overbevise. Hvis du noen gang skulle trenge å snakke med en av dine nærmeste eller en som har stor myndighet, for å ta opp et alvorlig problem, kan det være til stor hjelp for deg også å være både tålmodig, respektfull og åpenhjertig. – Ordspråkene 16:21, 23.

Ahasverus spurte myndig: «Hvem er dette, og hvor er den som har dristet seg til å gjøre slik?» Se for deg Ester mens hun pekte på Haman og sa: «Mannen, motstanderen og fienden, er denne onde Haman.» Anklagen hang i luften. Haman ble skrekkslagen. Se for deg den temperamentsfulle monarken bli rød i ansiktet da det gikk opp for ham at hans betrodde rådgiver hadde lurt ham til å undertegne en ordre som ville bety døden for hans egen kjære hustru! Kongen stormet ut i hagen for å besinne seg. – Ester 7:5–7.

Haman, som ble avslørt som den utspekulerte feigingen han var, la seg på kne ved dronningens føtter. Da kongen kom inn i rommet igjen og så at Haman tryglende hadde kastet seg ned over Esters løybenk, ble han rasende og anklaget Haman for å prøve å voldta dronningen i kongens eget hjem. Denne anklagen betydde den sikre død for Haman. Han ble ført bort, med tildekket ansikt. En av kongens hoffmenn fortalte så kongen om den høye pælen som Haman hadde tenkt å få Mordekai hengt på. Ahasverus gav straks ordre om at Haman selv skulle henges på den. – Ester 7:8–10.

I dagens urettferdige verden er det lett å tenke at vi aldri vil få se rettferdigheten seire. Har du noen gang følt det slik? Ester ble aldri lammet av fortvilelse, ble aldri kynisk og mistet aldri troen. Da tiden var inne, forsvarte hun modig det som var rett, og hun stolte på at Jehova ville gjøre resten. La oss gjøre det samme! Jehova har ikke forandret seg siden Esters tid. Han er fortsatt fullt ut i stand til å fange de onde og utspekulerte i deres egne feller,  akkurat som han gjorde i Hamans tilfelle. – Salme 7:11–16.

Hun handlet uselvisk for Jehovas og hans folks skyld

Endelig fikk kongen vite hvem Mordekai var – ikke bare den som lojalt hadde beskyttet ham mot å bli snikmyrdet, men også Esters adoptivfar. Ahasverus lot Mordekai overta Hamans stilling som førsteminister. Kongen gav Hamans hus – deriblant hans enorme formue – til Ester, som satte Mordekai over det. – Ester 8:1, 2.

Kunne Ester slappe av, nå som hun og Mordekai var trygge? Bare hvis hun var selvisk. På dette tidspunktet var Hamans dekret om at alle jøder skulle drepes, i ferd med å nå ut til alle deler av riket. Haman hadde kastet lodd, eller pur – tydeligvis en form for okkultisme – for å finne det beste tidspunktet for dette ondskapsfulle angrepet. (Ester 9:24–26) Den dagen lå fortsatt flere måneder fram i tid, men den nærmet seg raskt. Var det fortsatt tid til å forhindre katastrofe?

Ester risikerte uselvisk livet sitt en gang til ved igjen å tre fram for kongen uten å være offisielt invitert. Denne gangen gråt hun for sitt folk og tryglet mannen sin om at han måtte tilbakekalle det fryktelige dekretet. Men lover som var vedtatt i perserkongens navn, kunne ikke oppheves. (Daniel 6:12, 15) Kongen gav derfor Ester og Mordekai fullmakt til å vedta  nye lover. Det ble sendt ut en ny kunngjøring, som gav jødene rett til å forsvare seg. Ilbud red ut til alle deler av riket for å gjøre jødene kjent med denne gode nyheten. Mange fikk nytt mot og håp. (Ester 8:3–16) Vi kan se for oss at jødene i hele dette enorme riket væpnet seg og gjorde seg klare til kamp, noe de aldri kunne ha gjort uten denne nye kunngjøringen. Men enda viktigere: Ville ’hærstyrkenes Jehova’ være med sitt folk? – 1. Samuelsbok 17:45.

Da den fastsatte dagen endelig kom, var Guds folk rede. Etter at nyheten om den nye førsteministeren, jøden Mordekai, hadde nådd ut overalt i landet, var det til og med mange persiske embetsmenn som nå hadde stilt seg på deres side. Jehova gav sitt folk en stor seier. Han sørget utvilsomt for at hans folks fiender ble så grundig nedkjempet at de ikke kunne skade hans folk igjen. * – Ester 9:1–6.

Det ville dessuten aldri ha vært trygt for Mordekai å styre over Hamans hus så lenge denne onde mannens ti sønner fortsatt levde. Også de ble drept. (Ester 9:7–10) På den måten ble en bibelsk profeti oppfylt, for Gud hadde tidligere forutsagt at amalekittene, som hadde vist seg å være onde fiender av hans folk, skulle utslettes. (5. Mosebok 25:17–19) Hamans sønner kan godt ha vært blant de aller siste gjenlevende av dette folket, som Gud hadde fordømt.

Ester hadde svært tunge byrder å bære på sine unge skuldrer – for eksempel kongelige kunngjøringer som dreide seg om krig og henrettelser. Det kan ikke ha vært lett. Men Jehovas vilje krevde at hans folk ble beskyttet mot utslettelse, for nasjonen Israel skulle frambringe den lovte Messias, den eneste kilden til håp for hele menneskeheten! (1. Mosebok 22:18) Guds tjenere i dag er glad for å vite at da Messias, Jesus, kom til jorden, forbød han sine etterfølgere fra da av å delta i bokstavelig krigføring. – Matteus 26:52.

De kristne deltar imidlertid i en åndelig krigføring, for Satan er mer oppsatt enn noen gang på å bryte ned vår tro på Jehova Gud. (2. Korinter 10:3, 4) Så heldige vi er som har et slikt godt eksempel som Ester! Måtte vi i likhet med henne vise tro ved å være kloke og tålmodige når vi prøver å overbevise noen, ved å være modige og ved uselvisk å være villige til å forsvare og kjempe for Guds folk.

[Fotnoter]

[Ramme på side 28]

Spørsmål om Ester

Hvorfor tillot Mordekai at Ester giftet seg med en hedning som ikke tilbad Jehova?

Noen bibelkommentatorer har framholdt den tanke at Mordekai var en opportunist som ville at Ester skulle gifte seg med kongen på grunn av den prestisje det ville gi. Men det er ikke noe grunnlag for en slik oppfatning. Mordekai var en trofast jøde og ville ikke ha oppmuntret til et slikt ekteskap. (5. Mosebok 7:3) Ifølge gammel jødisk tradisjon skal han ha prøvd å forhindre dette ekteskapet. Sannsynligvis hadde verken Mordekai eller Ester, som bare var utlendinger i et land styrt av en enehersker med gudlignende status, noe særlig valg i denne saken. Med tiden ble det klart at Jehova brukte Esters ekteskap som et middel til å beskytte sitt folk. – Ester 4:14.

Hvorfor er ikke Guds personlige navn, Jehova, nevnt i Esters bok?

Det var trolig Mordekai som ble inspirert av Gud til å skrive boken. Kanskje den til å begynne med ble oppbevart blant offisielle persiske opptegnelser før den ble tatt med til Jerusalem. Hvis Jehovas navn var blitt brukt i boken, kunne det kanskje ha fått tilbedere av de persiske gudene til å ødelegge den. Uansett er det tydelig at Jehova var involvert i handlingen i boken. Og det er interessant å merke seg at Guds personlige navn er skjult i den hebraiske grunnteksten ved hjelp av akrostika, der det ser ut til at man bevisst har skrevet ord i en slik rekkefølge at forbokstavene eller endebokstavene utgjør Guds navn. – Ester 1:20, fotnote.

Er Esters bok historisk unøyaktig?

Kritikere anklager boken for å være det. Men noen bibelkommentatorer har påpekt at skribenten hadde en bemerkelsesverdig detaljkunnskap om persernes kongehus, arkitektur og skikker. Det er riktignok ikke funnet noen ikke-bibelske dokumenter der dronning Ester blir omtalt, men hun er neppe den eneste kongelige person som ikke er nevnt i offentlige opptegnelser. Interessant nok finnes det ikke-bibelske opptegnelser som viser at en mann ved navn Mardukâ, en persisk variant av navnet Mordekai, var hoffmann i Susan på den tiden da handlingen i boken foregår.

[Ramme på side 29]

En oppfylt profeti

I sin kamp for Guds folk oppfylte Ester og Mordekai en bibelsk profeti som var blitt uttalt over 1200 år tidligere. Patriarken Jakob var blitt inspirert av Gud til å forutsi om en av sine sønner: «Benjamin kommer stadig til å rive i stykker som en ulv. Om morgenen kommer han til å fortære dyret som er røvet, og om kvelden kommer han til å dele bytte.» (1. Mosebok 49:27) Noen av Benjamins etterkommere som levde «om morgenen» i Israels kongehistorie, var kong Saul og andre mektige krigere som kjempet for Jehovas folk. «Om kvelden» i denne kongehistorien, etter at solen hadde gått ned for Israels kongedømme, kjempet Ester og Mordekai, som begge tilhørte Benjamins stamme, en vellykket kamp mot Jehovas fiender. På en måte kan det også sies at de ’delte bytte’, ved at de fikk overta Hamans enorme verdier.

[Bilde på side 25]

Ester viste ydmykt at hun var takknemlig for at kongen viste henne nåde

[Bilde på sidene 26 og 27]

Ester påpekte modig Hamans ondskap

[Bilde på sidene 28 og 29]

Ester og Mordekai sendte ut en kunngjøring til jødene i hele det persiske riket