Jeg har opplevd mye godt

Fortalt av Arthur Bonno

ÅRET var 1951. Edith, min kone, og jeg var til stede på et områdestevne hvor det ble gitt en opplysning om at det skulle holdes et møte for dem som var interessert i misjonærtjenesten.

«Vi går og hører!» sa jeg.

«Men, Art, det er da ikke noe for oss!» svarte Edith.

«Kom igjen, Edie, vi kan jo bare høre hva de sier.»

Etter møtet ble det delt ut søknadsskjemaer for Gilead-skolen.

«Vi fyller dem ut», sa jeg ivrig.

«Men, Art, hva med familiene våre?»

Omkring halvannet år senere gjennomgikk vi Gilead og ble sendt til Ecuador, i Sør-Amerika.

Som du kanskje har forstått av den samtalen min kone og jeg hadde på dette stevnet, var jeg en nokså sterk personlighet og mente at vi kunne klare alt det vi satte oss fore. Edith derimot var mild og beskjeden. Hun hadde vokst opp i den lille byen Elizabeth i Pennsylvania i USA og hadde aldri våget seg langt hjemmefra, langt mindre truffet en utlending. Det var vanskelig for henne å reise fra familien. Likevel sa hun av hele sitt hjerte ja til å tjene i et fremmed land. Vi kom hit til Ecuador i 1954, og vi har vært misjonærer her siden da. I de årene vi har vært her, har vi opplevd mye godt. Har du lyst til å høre om noe av det?

Lyse minner

Vi begynte vår tjeneste i hovedstaden, Quito, som ligger høyt oppe i Andesfjellene, 2850 meter over havet. Det tok to dager med tog og lastebil å komme dit fra kystbyen Guayaquil – en reise som nå bare tar 30 minutter med fly! Vi forkynte i Quito i fire uforglemmelige år. Så, i 1958, ble vi innbudt til å begynne i kretstjenesten.

På den tiden var det bare to små kretser i hele landet. Så i tillegg til at vi besøkte  menighetene, forkynte vi i mange uker hvert år i små indianerlandsbyer hvor det ikke var noen forkynnere. I disse puebloene overnattet vi som oftest på et lite rom uten vinduer hvor det var en seng og ikke noe annet. Vi hadde med oss en trekasse hvor vi hadde en parafinbrenner, en gryte, tallerkener, et vaskevannsfat, lakener, myggnetting, klær, gamle aviser og noen andre ting. Avisene brukte vi til å tette igjen hullene i veggene for at det ikke skulle være så lett for rottene å komme seg inn.

Selv om disse rommene var mørke og skitne, har vi lyse minner om de samtalene vi hadde når vi satt på sengen om kvelden og spiste et enkelt måltid som vi hadde laget på parafinbrenneren. Siden jeg var impulsiv og ofte snakket før jeg tenkte, hendte det at min kone brukte disse fredelige stundene som en anledning til å komme med forslag til hvordan jeg kunne være mer taktfull når vi besøkte brødrene. Jeg hørte på henne, og det førte til at besøkene ble mer oppmuntrende. Og når jeg tankeløst snakket nedsettende om en annen, nektet hun å delta i samtalen. På den måten lærte jeg å ha et positivt syn på brødrene. Men de fleste av disse samtalene våre om kveldene dreide seg om noe vi hadde lest i Vakttårnet, og det vi hadde opplevd i felttjenesten den dagen. Og for noen spennende opplevelser vi hadde!

Hvordan vi fant Carlos

I byen Jipijapa, i det vestlige Ecuador, fikk vi navnet på en interessert person – bare navnet, Carlos Mejía, men ingen adresse. Vi ante ikke hvor vi skulle lete etter ham, så vi begynte rett og slett å gå i en tilfeldig valgt retning. Det hadde regnet kraftig om natten, så vi måtte se opp for alle gjørmehullene på veien. Edie gikk bak meg da jeg plutselig hørte henne rope fortvilet: «Art!» Jeg snudde meg, og der stod hun i svart gjørme til knærne. Situasjonen var så komisk at hvis det ikke hadde vært for det tårevåte ansiktet hennes, hadde jeg ledd rett ut.

Jeg klarte å få dratt henne opp av gjørmen, men skoene hennes satt fast. Det stod en gutt og en jente og så på, så jeg sa til dem: «Hvis dere klarer å få opp de skoene, skal dere få noen penger av meg.» Med lynets hastighet fikk de tak i dem. Men Edie trengte å få vasket seg. Barnas mor hadde stått og fulgt med, og hun bad oss inn og hjalp Edie med å få vasket bena, mens barna vasket de skitne skoene. Før vi gikk, skjedde det noe utrolig. Jeg spurte kvinnen om hun visste hvor vi kunne finne en mann som het Carlos Mejía. Med et overrasket uttrykk i ansiktet sa hun: «Det er mannen min.» Etter hvert ble det startet et bibelstudium i dette hjemmet, og med tiden ble alle i familien døpt. Flere år senere ble Carlos, hans kone og to av barna deres spesialpionerer.

Utfordrende reiser – hjertevarmende gjestfrihet

Det bød på mange utfordringer å reise i kretstjenesten. Vi brukte buss, tog, lastebil, kano og småfly. John McLenachan, som var områdetilsynsmann, og hans kone, Dorothy, ble en gang med oss for å forkynne i noen fiskerlandsbyer i nærheten av grensen til Colombia. Vi tok oss fram med kano – en uthult trestamme med påhengsmotor. Haier like store som kanoen svømte rett ved siden av oss! Selv den erfarne kanoføreren som var med oss, ble redd da han så hvor store haiene var, og manøvrerte raskt kanoen nærmere land.

De utfordringene vi møtte i kretstjenesten, ble mer enn oppveid av alt det fine vi  opplevde. Vi ble kjent med fantastiske, gjestfrie brødre. Det hendte ofte at de familiene vi bodde hos, insisterte på at vi skulle få tre måltider om dagen, mens de selv bare fikk ett. Eller de lot oss få den eneste sengen i huset, mens de selv lå på gulvet. Edie sa ofte: «Disse selvoppofrende brødrene og søstrene hjelper meg til å forstå hvor lite vi egentlig kan klare oss med.»

«Vi ønsker ikke å la være å påta oss privilegier»

I 1960 opplevde vi noe annet hyggelig – vi ble innbudt til å tjene på avdelingskontoret i Guayaquil. Jeg fikk administrative oppgaver, mens Edith skulle samarbeide i forkynnelsen med en menighet i nærheten av avdelingskontoret. Jeg hadde aldri sett på meg selv som noe kontormenneske og følte ikke akkurat at jeg hadde kommet på min rette hylle, men som det står i Hebreerne 13:21, utruster Gud oss «med alt godt, så [vi] kan gjøre hans vilje». To år senere ble jeg innbudt til et timåneders Gilead-kurs som skulle holdes på Betel i Brooklyn i New York. Den gangen var det ikke vanlig at konene fikk være med. Det kom et brev fra Brooklyn som var adressert til min kone. Hun ble bedt om å tenke nøye over om hun var villig til å gå med på at mannen hennes var borte fra henne i ti måneder.

I sitt svar skrev Edith: «Jeg er sikker på at dette ikke vil være det letteste i verden, men vi vet at Jehova vil hjelpe oss gjennom alle de vanskeligheter vi måtte møte. . . . Vi ønsker ikke å la være å påta oss privilegier som blir holdt fram for oss, eller å unnlate å benytte oss av muligheter til å bli bedre kvalifisert til å utføre våre ansvarsoppgaver.» Mens jeg var i Brooklyn, fikk jeg brev fra Edith hver uke.

Tjeneste sammen med trofaste trosfeller

På grunn av helseproblemer reiste Edith og jeg tilbake til Quito i 1966 og gjenopptok misjonærtjenesten der. De lokale brødrene og søstrene var virkelig gode eksempler ved sin ulastelighet!

En trofast søster hadde en ikke-troende mann, som ofte slo henne. En dag, klokken seks om morgenen, var det noen som ringte oss for å fortelle at han hadde slått henne igjen. Jeg skyndte meg hjem til henne. Jeg kunne knapt tro mine egne øyne da jeg fikk se henne. Hun lå på sengen. Hun var opphovnet i ansiktet og hadde blåmerker overalt. Mannen hadde slått henne med et kosteskaft helt til det brakk i to. Senere den dagen traff jeg ham hjemme og sa til ham at han hadde oppført seg foraktelig. Han unnskyldte seg voldsomt.

I begynnelsen av 1970-årene var helsen min blitt bedre, og vi begynte i kretstjenesten igjen. Byen Ibarra hørte til kretsen vår. Da vi besøkte byen på slutten av 50-tallet, var det bare to forkynnere der, en misjonær og en bror fra stedet. Så vi så fram til å hilse  på alle de nye som hadde kommet til siden den gang.

På det første møtet vi var på, ledet bror Rodrigo Vaca en spørsmål-og-svar-drøftelse. Hver gang han stilte et spørsmål, ropte de som satt i salen, «yo, yo!» («meg, meg!») i stedet for å rekke opp hånden. Edith og jeg så forundret på hverandre. «Hva er det som foregår her?» tenkte jeg. Etterpå fikk vi vite at bror Vaca er blind, men at han kjenner stemmene til de forskjellige i menigheten. Han er en hyrde som virkelig kjenner sauene sine! Dette fikk oss til å tenke på Jesu ord i Johannes 10:3, 4, 14 om at den gode hyrde og sauene kjenner hverandre godt. I dag er det seks spansktalende menigheter i Ibarra, én quechuatalende menighet og én tegnspråkmenighet. Bror Vaca tjener fortsatt trofast som eldste og spesialpioner. *

Takknemlig for Jehovas godhet

I 1974 fikk vi igjen erfare Jehovas godhet da vi ble innbudt til å tjene på Betel igjen. Også denne gangen fikk jeg administrative oppgaver, og senere ble jeg medlem av utvalget ved avdelingskontoret. Edith arbeidet først på kjøkkenet, og senere begynte hun på kontoret, hvor hun den dag i dag sorterer posten.

I årenes løp har vi hatt den glede å ta imot hundrevis av misjonærer fra Gilead. Disse brødrene og søstrene tilfører menighetene mye med sin åndelige modenhet og sin iver og begeistring. Vi er også blitt oppmuntret av de tusener av brødre og søstre som har kommet fra over 30 land for å tjene her. Vi er imponert over deres selvoppofrelse! Noen av dem solgte boligen sin og firmaet sitt for å komme hit og tjene på steder hvor det er stort behov for forkynnere. De kjøpte kjøretøyer for å kunne forkynne på avsidesliggende steder, opprettet nye menigheter og var med på å bygge Rikets saler. Også en rekke enslige søstre har kommet fra andre land for å være pionerer her. Og de er virkelig ivrige og dyktige!

Ja, jeg har opplevd mye godt i de årene jeg har tjent Jehova. Det aller mest verdifulle er det nære forholdet jeg har til ham. Og jeg er takknemlig for at han har gitt meg «en hjelper». (1. Mos 2:18) Når jeg ser tilbake på de over 69 årene vi har vært gift, tenker jeg på det som står i Ordspråkene 18:22: «Har noen funnet en god hustru? Han har funnet noe godt.» Det har alltid vært en stor glede å være sammen med Edith. Hun har hjulpet meg på så mange måter. Hun har også vært en kjærlig datter for sin mor. Helt siden vi kom til Ecuador, skrev Edith brev til henne hver uke fram til 1990, da moren døde, 97 år gammel.

Jeg er nå 90 år, og Edith er 89. Vi gleder oss over at vi har kunnet hjelpe omkring 70 personer til å lære Jehova å kjenne. Og vi er virkelig glad for at vi fylte ut de søknadsskjemaene for Gilead for 60 år siden. Det var en avgjørelse som har gitt oss et rikt og godt liv.

[Fotnote]

[Bilde på side 29]

På Yankee Stadium i New York sammen med andre misjonærer fra vår klasse, 1958

[Bilde på side 31]

På besøk hos en familie i sannheten mens vi var i kretstjenesten, 1959

[Bilde på side 32]

På avdelingskontoret i Ecuador, 2002