Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas ord når nye høyder i «Ørnens land»

Jehovas ord når nye høyder i «Ørnens land»

Jehovas ord når nye høyder i «Ørnens land»

«ØRNENS LAND.» Det er det albanerne selv kaller landet sitt. Landet ligger på Balkanhalvøya ved Adriaterhavet og grenser mot Hellas og det tidligere Jugoslavia. Det er mange teorier om albanernes opprinnelse, men de fleste historikere mener at albanerne og språket deres stammer fra oldtidens illyrere. Illyrernes kultur kan ifølge The Encyclopædia Britannica spores tilbake til 2000 fvt.

Albanias vakre natur spenner fra takkete fjell lengst i nord til lange, hvite sandstrender ved Adriaterhavet i sør. Men det aller vakreste er menneskene selv. De er varme og gjestfrie, lærevillige, livlige og uttrykksfulle, og de gestikulerer ivrig når de gir uttrykk for meningene sine.

Besøkt av en kjent misjonær

Dette folkets tiltalende personlighet og den vakre naturen var uten tvil noe en spesiell reisende la merke til for mange hundre år siden. Omkring år 56 evt. skrev den bereiste apostelen Paulus: ’Så langt som til Illyria har jeg grundig forkynt det gode budskap om Kristus.’ (Romerne 15: 19) Den sørlige delen av Illyria tilsvarer i dag Midt- og Nord-Albania. Da Paulus skrev dette, var han i Korint i Hellas, som ligger sør for datidens Illyria. Da han sa at han hadde forkynt grundig «så langt som til Illyria», må det bety at han enten hadde forkynt i selve Illyria eller til grensen. I begge tilfeller ville han ha forkynt i det som nå er Sør-Albania. Paulus er altså den første vi vet om som forkynte om Guds rike i Albania.

Århundrene gikk. Mektige riker oppstod og falt, og fremmede makter kom og gikk i dette lille hjørnet av Europa helt fram til Albania ble en uavhengig stat i 1912. Omkring ti år senere kunne ordet om Jehovas rike igjen høres i Albania.

En spennende start i nyere tid

På 1920-tallet vendte noen albanere som hadde emigrert til USA, tilbake til Albania etter at de hadde sluttet seg til de internasjonale bibelstudenter, som Jehovas vitner var kjent som den gangen. De ønsket å gjøre andre albanere kjent med det de hadde lært. En av dem som kom tilbake, var Nasho Idrizi. Noen reagerte positivt på det de hørte. For at den økende interessen skulle bli tatt hånd om, fikk kontoret i Romania i 1924 i oppdrag å føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Albania.

Thanas Duli (Athan Doulis) var en av dem som lærte om Jehova i Albania i disse årene. Han fortalte senere: «I 1925 var det blitt opprettet tre menigheter i Albania, og i tillegg var det isolerte bibelstudenter og interesserte her og der i hele landet. Deres innbyrdes kjærlighet stod i sterk kontrast til . . . folk rundt dem!» *

Det dårlig utbygde veinettet gjorde det veldig vanskelig å komme seg rundt. Men nidkjære forkynnere lot ikke det hindre dem. I Vlorë, en kystby sør i landet, bodde for eksempel Areti Pina, som ble døpt i 1928, 18 år gammel. Med Bibelen i hånden klatret hun opp og ned de ulendte fjellskråningene og forkynte for folk. Det var en sterk menighet hun tilhørte i Vlorë tidlig på 1930-tallet.

Fra 1930 var det avdelingskontoret i Aten som førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Albania. I 1932 besøkte en reisende tilsynsmann fra Hellas brødrene og søstrene i Albania for å oppmuntre og styrke dem. De fleste av dem som lærte Bibelens sannhet på den tiden, hadde et himmelsk håp. De hadde ord på seg for å være ordentlige og ærlige, og det gjorde at folk overalt fikk dyp respekt for dem. Det arbeidet disse trofaste brødrene og søstrene utførte, bar mye frukt. Både i 1935 og i 1936 ble det levert omkring 6500 bibelske publikasjoner i Albania.

En dag spilte Nasho Idrizi et foredrag av J.F. Rutherford på grammofon i sentrum av Vlorë. Folk stengte butikkene sine og kom for å høre på mens bror Idrizi oversatte foredraget til albansk. Den iveren disse første, utrettelige bibellærerne viste, ble velsignet, og i 1940 var det 50 Jehovas vitner i Albania.

En ateistisk stat

I 1939 ble landet okkupert av de italienske fascistene. Den juridiske anerkjennelsen av Jehovas vitner ble trukket tilbake, og forkynnelsesarbeidet ble forbudt. Noen få år senere ble landet invadert av tyske tropper. Da den annen verdenskrig var slutt, stod en karismatisk militær leder, Enver Hoxha, fram. Ved valget i 1946 var det Hoxhas kommunistparti som vant, og Hoxha ble statsminister. De neste årene kom til å bli kalt frigjøringstiden, men for Jehovas folk skulle de vise seg å være det stikk motsatte.

Myndighetene ble mindre og mindre tolerante overfor religion. Siden Jehovas vitner i Albania holdt fast ved sin kristne nøytralitet, nektet de å gripe til våpen og engasjere seg i politikk. (Jesaja 2: 2—4; Johannes 15: 17—19) Mange ble fengslet og fikk verken mat eller andre livsfornødenheter. I mange tilfeller var det deres åndelige søstre som fortsatt var fri, som vasket klærne deres og laget mat til dem.

Fryktløse under forfølgelse

Tidlig på 1940-tallet fikk Frosina Xheka, som da var tenåring og bodde i en landsby i nærheten av Përmet, høre om hva de eldre brødrene hennes lærte av en skomaker som het Nasho Dori og var et av Jehovas vitner. * Myndighetene slo stadig hardere ned på Jehovas vitner, men Frosina ble sterkere i troen, noe foreldrene hennes absolutt ikke likte. «De pleide å gjemme skoene mine og slå meg når jeg gikk på kristne møter. De prøvde å få meg til å gifte meg med en ikke-troende. Da jeg nektet, kastet de meg ut av huset. Den dagen snødde det. Nasho Dori spurte bror Gole Flloko i Gjirokastër om han kunne hjelpe meg. De ordnet det slik at jeg kunne bo hos familien hans. Brødrene mine satt fengslet i to år på grunn av sitt nøytrale standpunkt. Da de slapp ut, flyttet jeg til Vlorë for å bo sammen med dem.

Politiet prøvde å tvinge meg til å delta i politisk virksomhet. Men jeg nektet. De arresterte meg, førte meg inn på et rom og stilte seg rundt meg. En av dem sa truende: ’Vet du hva vi kan gjøre med deg?’ Jeg svarte: ’Dere kan bare gjøre det Jehova tillater dere å gjøre.’ Han svarte skarpt: ’Du kan ikke være riktig klok! Kom deg ut herfra!’»

En slik lojal innstilling var karakteristisk for de albanske brødrene og søstrene i alle disse årene. I 1957 var det et høydepunkt på 75 forkynnere av Riket. Tidlig i 1960-årene sørget Jehovas vitners hovedkontor for at John Marks, en albansk immigrant i USA, kunne reise til Tirana for å hjelpe til med å organisere det kristne arbeidet. * Men kort tid senere ble Luçi Xheka, Mihal Sveci, Leonidha Pope og andre ansvarlige brødre sendt til arbeidsleirer.

Lys i tunnelen

Fram til 1967 ble ingen trossamfunn sett på med blide øyne i Albania. Men så ble religion helt forbudt. Verken katolske, ortodokse eller muslimske ledere kunne utføre religiøse ritualer. Kirkene og moskeene ble stengt og omgjort til gymsaler, museer og salgshaller. Ingen fikk lov til å ha en bibel. Og ingen fikk lov til å gi uttrykk for at de trodde på Gud.

Å forkynne og å komme sammen ble omtrent umulig. Hver enkelt av Jehovas vitner gjorde sitt beste for å tjene Jehova, trass i at de var skilt fra hverandre. Fra 1960-tallet til slutten av 1980-tallet sank antall Jehovas vitner til bare en håndfull. De var allikevel åndelig sterke.

På slutten av 1980-årene skjedde det bare få politiske forandringer i Albania. Det var knapt med mat og klær, og folk var misfornøyde. De omveltningene som feide gjennom Øst-Europa, nådde så Albania tidlig på 1990-tallet. Etter 45 år med totalitært regime ble det innført religionsfrihet igjen.

Under ledelse av Jehovas vitners styrende råd gikk avdelingskontorene i Østerrike og Hellas raskt i gang med å kontakte brødrene og søstrene i Albania. Greske brødre som kunne albansk, tok med bibelsk litteratur som nylig var blitt oversatt, til Tirana og Berat. Brødrene og søstrene, som hadde vært skilt fra hverandre, kunne nesten ikke tro det var sant, da de møtte Jehovas vitner fra andre land for første gang på mange år.

Ivrige utenlandske pionerer fører an

I begynnelsen av 1992 sørget det styrende råd for at Michael og Linda DiGregorio, et misjonærpar med albansk bakgrunn, ble sendt til Albania. De kontaktet de aldrende, trofaste brødrene og søstrene og hjalp dem til igjen å komme sammen som en del av en internasjonal åndelig familie. I november kom det 16 iherdige italienske spesialpionerer, eller heltidsforkynnere, sammen med fire greske pionerer. Det ble arrangert et språkkurs for å hjelpe dem med å lære albansk.

Dagliglivet var tøft for de utenlandske pionerene. Elektrisitetsforsyningen var ustabil. Om vinteren var det kaldt og rått. Folk stod timevis i kø for å få tak i mat og andre nødvendige ting. Men det største problemet for brødrene var å finne bygninger som kunne romme det store antall interesserte som reagerte positivt på sannheten!

De pionerene som strevde med å lære albansk, lærte at språket bare er ett middel til å nå målet. En som hadde erfaring i å undervise andre ut fra Bibelen, sa til dem: «Vi trenger ikke å bøye verb riktig for å kunne smile hjertelig eller for å gi våre brødre og søstre en klem. Det er kjærlighet som kommer fra hjertet, albanerne kommer til å reagere positivt på, ikke på perfekt grammatikk. Ta det rolig, de kommer til å forstå dere.»

Etter det første språkkurset begynte pionerene å forkynne i Berat, Durrës, Gjirokastër, Shkodër, Tirana og Vlorë. Snart ble det opprettet menigheter i disse byene. Areti Pina, som da var i 80-årene og hadde dårlig helse, bodde fortsatt i Vlorë. To spesialpionerer ble sendt dit for å forkynne sammen med henne. Folk ble overrasket over at utlendingene snakket albansk: «Når det gjelder misjonærer fra andre trossamfunn, må vi lære oss engelsk eller italiensk hvis vi vil lære noe. Dere må virkelig være glad i oss og ha noe viktig å fortelle, for dere har jo lært dere albansk!» Areti fullførte trofast sitt jordiske liv i januar 1994 og var opptatt av å forkynne helt til den siste måneden hun levde. Den nidkjærhet hun og pionerene viste, ble velsignet. Det ble på ny opprettet en menighet i Vlorë i 1995. I dag er det tre blomstrende menigheter som er travelt opptatt i forkynnelsen i denne havnebyen.

Over hele landet sultet folk åndelig sett, og de hadde få religiøse fordommer. De slukte all den bibelske litteraturen de fikk fra vitnene. Mange unge begynte å studere og gjorde raske framskritt.

De over 90 menighetene og gruppene landet over fortsetter «å bli gjort faste i troen og å vokse i tall fra dag til dag». (Apostlenes gjerninger 16: 5) De 3513 forkynnerne i Albania har ennå mye arbeid å utføre. I mars 2005 var det 10 144 som overvar høytiden til minne om Kristi død. Bibelske drøftelser med de gjestfrie menneskene her har ført til at det ledes over 6000 bibelstudier. Det er åpenbart at mange tusen vil få stort utbytte av Ny verden-oversettelsen, som nylig er blitt utgitt på albansk. Ja, Jehovas ord når virkelig nye høyder i «Ørnens land», til ære for Jehova.

[Fotnoter]

^ avsn. 9 Livshistorien til Thanas Duli stod i The Watchtower for 1. desember 1968.

^ avsn. 17 Livshistorien til Nasho Dori stod i Vakttårnet for 1. januar 1996.

^ avsn. 19 Livshistorien til John Marks’ kone, Helen, stod i Vakttårnet for 1. januar 2002.

[Ramme på side 20]

ETNISKE STRIDIGHETER TAR SLUTT I KOSOVO!

Kosovo ble ofte nevnt på slutten av 1990-tallet, da grensestrider og dyptgående etnisk hat førte til krig og internasjonal inngripen.

Under krigen på Balkan måtte mange Jehovas vitner flykte til nabolandene. Men da kampene stilnet, vendte noen av dem tilbake til Kosovo og var klare til å forkynne. Albanske og italienske spesialpionerer tilbød seg å flytte til Kosovo for å hjelpe de 2 350 000 innbyggerne i området. Det er nå fire menigheter og seks aktive grupper, til sammen omkring 130 forkynnere, som tjener Jehova i Kosovo.

Våren 2003 ble det holdt en spesiell stevnedag i Priština, og det var 252 til stede. Det var blant andre personer med albansk, italiensk, serbisk og tysk bakgrunn i tillegg til sigøynere. Mot slutten av dåpstalen stilte taleren to spørsmål. Tre personer — en etnisk albaner, en sigøyner og en serber — reiste seg for å svare bekreftende på spørsmålene.

Det brøt ut tordnende applaus da tilhørerne hørte de tre dåpskandidatene høyt og tydelig svare «ja» samtidig på hvert sitt språk: «Po!» «Va!» «Da!» Dåpskandidatene klemte hverandre. De har funnet løsningen på de dypt inngrodde, etniske problemene som har hjemsøkt landet deres.

[Kart på side 17]

(Se den trykte publikasjonen)

Middelhavet

ITALIA

ALBANIA

HELLAS

[Bilde på side 18]

Unge Jehovas vitner etterligner de eldres nidkjærhet

[Bilde på side 18]

Areti Pina tjente trofast fra 1928 og fram til hun døde i 1994

[Bilde på side 19]

Den første gruppen utenlandske pionerer som gikk på språkkurs

[Bilderettigheter på side 16]

Ørn: © Brian K. Wheeler/VIREO