Apostlenes gjerninger 16:1–40

16  Så kom han til Derbe og også til Lystra.+ Der var det en disippel som het Timọteus.+ Moren hans var en troende jødisk kvinne, men faren var gresk.  Brødrene i Lystra og Ikọnium hadde bare godt å si om Timọteus.+  Paulus ville gjerne ha ham med på reisen, og han omskar ham av hensyn til jødene i disse områdene,+ for alle visste at faren var greker.  De reiste gjennom byene og overleverte de forskriftene som apostlene og de eldste i Jerusalem hadde vedtatt, for at disiplene skulle følge dem.+  Og menighetene fortsatte å bli styrket i troen, og de vokste fra dag til dag.  De dro dessuten gjennom Frỵgia og Galạtia,+ for* den hellige ånd hindret dem i å forkynne Guds ord i provinsen Asia.  Da de så kom ned til Mỵsia, prøvde de å dra til Bitỵnia,+ men Jesu ånd ga dem ikke lov.  De reiste da gjennom Mỵsia og kom ned til Troas.  Om natten fikk Paulus et syn. Han så en makedonsk mann som sto og ba ham inntrengende: «Kom over til Makedọnia og hjelp oss!» 10  Så snart han hadde sett synet, forsøkte vi å komme oss til Makedọnia, for vi trakk den slutningen at Gud hadde tilkalt oss for at vi skulle forkynne det gode budskap for dem. 11  Vi seilte da ut fra Troas med kurs for Samotrạke og kom dagen etter til Neạpolis. 12  Derfra dro vi til Filịppi,+ som er en romersk koloni og den viktigste byen i den delen av Makedọnia. Vi ble i denne byen noen dager. 13  På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, til en elv der vi mente det var et bønnested. Der satte vi oss ned og begynte å snakke med de kvinnene som var samlet. 14  En av dem som hørte på, var Lydia, en kvinne som tilba Gud. Hun drev med salg av purpurfarget tøy og var fra byen Tyatịra.+ Jehova åpnet hjertet hennes helt, slik at hun tok til seg det Paulus sa.+ 15  Da hun og hennes husstand var blitt døpt,+ ba hun oss inntrengende: «Hvis dere regner meg for å være trofast mot Jehova, så bli med hjem til meg og bo der.» Og hun overtalte oss til å bli med henne. 16  En gang vi var på vei til bønnestedet, møtte vi en tjenestejente som var besatt av en ånd, en spådomsdemon.+ Hennes herrer tjente gode penger på spådomskunstene hennes. 17  Hun fortsatte å følge etter Paulus og oss mens hun ropte: «Disse mennene er slaver for Den Høyeste Gud,+ og de forkynner dere veien til frelse.» 18  Dette fortsatte hun med i mange dager. Til slutt ble Paulus lei av det og snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å fare ut av henne.» Og den fór ut i samme øyeblikk.+ 19  Herrene hennes skjønte nå at de ikke lenger kunne håpe å tjene penger på henne.+ Da grep de tak i Paulus og Silas og slepte dem til torget, til byens ledere.+ 20  De førte dem fram for magistratene og sa: «Disse mennene skaper stor uro i byen vår.+ De er jøder, 21  og de forkynner skikker som vi ikke har lov til å godta eller følge,+ ettersom vi er romerske borgere.»+ 22  Hele folkemengden ble rasende på dem, og magistratene rev av dem klærne og ga befaling om at de skulle slås med stokker.+ 23  Etter at de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel+ og ga fangevokteren ordre om å vokte dem godt.+ 24  Fordi han fikk en slik ordre, plasserte han dem i den innerste delen av fengselet og satte føttene deres fast i blokken. 25  Ved midnatt satt Paulus og Silas og ba, og de lovpriste Gud med sang,+ og de andre fangene hørte på dem. 26  Plutselig kom det et kraftig jordskjelv som fikk fengselets grunnvoller til å riste. I samme øyeblikk ble alle dørene åpnet, og fangenes lenker løsnet.+ 27  Fangevokteren våknet og så at fengselsdørene sto åpne. Da dro han sverdet og skulle til å ta livet sitt, for han trodde at fangene hadde rømt.+ 28  Men Paulus ropte høyt: «Ikke gjør det, for vi er her alle sammen!» 29  Fangevokteren ba da om lys og løp inn og kastet seg skjelvende ned foran Paulus og Silas. 30  Han førte dem utenfor og sa: «Mine herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?» 31  De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, både du og din husstand.»+ 32  De forkynte så Jehovas ord for ham og for alle i hans hus. 33  Og mens det ennå var natt, tok han dem med seg og vasket sårene deres. Straks etter ble han og alle i hans husstand døpt.+ 34  Så lot han dem komme hjem til seg og satte fram mat til dem, og han gledet seg stort sammen med hele sin husstand nå som han hadde begynt å tro på Gud. 35  Da det ble dag, sendte magistratene betjentene for å si: «Løslat disse mennene.» 36  Fangevokteren fortalte det til Paulus og sa: «Magistratene har sendt beskjed om at dere begge skal løslates. Så kom ut og gå i fred.» 37  Men Paulus svarte dem: «Enda vi er romerske borgere, slo de oss offentlig, uten at vi var dømt,*+ og kastet oss i fengsel. Skal de nå kaste oss ut i hemmelighet? Nei takk! De får komme selv og føre oss ut.» 38  Betjentene rapporterte dette til magistratene, som ble redde da de hørte at mennene var romerske borgere.+ 39  De kom derfor og ba dem om unnskyldning, og etter at de hadde ført dem ut, ba de dem om å forlate byen. 40  Men fra fengselet gikk de hjem til Lydia.+ Her traff de brødrene og oppmuntret dem.+ Så dro de videre.

Fotnoter

El.: «og».
El.: «uten en rettssak».

Studienoter

Timoteus: Dette er det første stedet i Bibelen der Timoteus blir nevnt. Det greske navnet hans betyr «en som ærer Gud». Man vet ikke nøyaktig når Timoteus tok imot kristendommen. Men helt fra han var liten, underviste hans troende jødiske mor Eunike og trolig også hans mormor Lo’is ham i «de hellige skrifter», De hebraiske skrifter, slik jødene forsto dem. (2Ti 1:5; 3:15) Det er svært sannsynlig at Eunike og Lo’is ble kristne da Paulus besøkte Lystra på sin første misjonsreise. Timoteus’ far blir omtalt som gresk, noe som enten betyr at forfedrene hans kom fra Hellas, eller at han tilhørte et annet ikke-jødisk folkeslag. Han var tydeligvis ikke kristen. Da Paulus var på sin andre misjonsreise, kom han til Lystra, antagelig Timoteus’ hjemby, i slutten av år 49 eller i begynnelsen av år 50. På det tidspunktet var Timoteus en kristen disippel, og «brødrene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si» om ham. (Apg 16:2) Timoteus kan da ha vært i slutten av tenårene eller i begynnelsen 20-årene, en konklusjon som støttes av det Paulus skrev til Timoteus mellom 10 og 15 år senere: «La ingen se ned på deg fordi du er ung.» (1Ti 4:12; sannsynligvis skrevet mellom år 61 og 64 evt.) Dette viser at Timoteus på det tidspunktet fortsatt var en forholdsvis ung mann.

omskar ham: Paulus visste godt at det ikke var et krav at de kristne skulle omskjæres. (Apg 15:6–29) Timoteus, som hadde en ikke-troende far, var ikke blitt omskåret, og Paulus visste at noen av de jødene de skulle besøke på sin forkynnelsesreise, kunne ta anstøt av dette. I stedet for å la denne situasjonen bli en hindring for arbeidet deres ba Paulus Timoteus om å gjennomgå dette smertefulle inngrepet. Begge mennene levde på den måten i samsvar med det Paulus senere skrev til korinterne: «For jødene er jeg blitt som en jøde, for å vinne jøder.» – 1Kt 9:20.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». Her sikter det greske ordet presbỵteros til dem som hadde en ansvarsfull stilling i den første kristne menighet. De eldste i menigheten i Jerusalem blir nevnt sammen med apostlene, og det var til alle disse Paulus, Barnabas og noen andre brødre fra Antiokia i Syria skulle dra for å få avgjort spørsmålet om omskjærelse. I tråd med at noen i det gamle Israel tjente som eldste på nasjonalt plan, utgjorde disse eldste sammen med apostlene et styrende råd for alle de kristne menighetene i det første århundre evt. Dette viser at den opprinnelige gruppen som tjente som et styrende råd, de tolv apostlene, nå var blitt utvidet. – Apg 1:21, 22, 26; se studienoter til Mt 16:21; Apg 11:30.

apostlene og de eldste i Jerusalem: Som det blir vist i studienoten til Apg 15:2, tjente noen eldste i nasjonen Israel i ansvarsfulle stillinger på nasjonalt plan. I tråd med det utgjorde disse eldste i Jerusalem sammen med apostlene et styrende råd for alle de kristne menighetene i det første århundre evt. Etter at apostlene og de eldste hadde behandlet spørsmålet om omskjærelse, gjorde de sin avgjørelse kjent for menighetene, og den ble godtatt og betraktet som autoritativ.

provinsen Asia: Se Ordforklaringer: «Asia».

Jesu ånd: Sikter tydeligvis til den hellige ånd, eller virksomme kraft, som Jesus ‘hadde fått fra sin Far’. (Apg 2:33) Som hode for den kristne menighet brukte Jesus ånden til å lede de første kristnes forkynnelsesarbeid og vise hvilke områder de skulle konsentrere seg om. I dette tilfellet brukte Jesus «den hellige ånd» til å hindre Paulus og hans reisefeller i å forkynne i provinsene Asia og Bitynia. (Apg 16:6–10) Men senere ble det gode budskap forkynt også i disse områdene. – Apg 18:18–21; 1Pe 1:1, 2.

reiste da gjennom: Eller: «reiste da forbi». Det greske verbet parẹrkhomai, som bokstavelig betyr «å gå forbi; å passere», gir rom for tanken om å reise gjennom området, og det var tydeligvis det Paulus og hans reisefeller gjorde. Havnebyen Troas lå i Mysia, et område i den nordvestlige delen av Lilleasia. De måtte reise gjennom Mysia for å komme til Troas, så de ‘passerte’ Mysia i den forstand at de reiste gjennom området uten å stanse for å utføre omfattende forkynnelse der.

Makedonia: Se Ordforklaringer.

den første boken: Lukas sikter her til sin evangelieberetning om Jesu liv. I evangelieberetningen fokuserte Lukas på «alt det Jesus gjorde og lærte andre fra begynnelsen av». I Apostlenes gjerninger fortsetter han beretningen der evangeliet hans sluttet, og han forteller om det Jesu disipler sa og gjorde. De to beretningenes stil og ordvalg har mye til felles, og begge er stilet til Teofilus. Det blir ikke sagt rett ut om Teofilus var en disippel av Kristus eller ikke. (Se studienote til Lu 1:3.) Lukas begynner Apostlenes gjerninger med et sammendrag av de hendelsene som er omtalt i slutten av evangeliet, og dermed viser han at denne andre beretningen er en fortsettelse av den første han skrev. Men i dette sammendraget bruker han andre ord og kommer med noen nye detaljer. – Jevnfør Lu 24:49 med Apg 1:1–12.

oss: Det at Lukas sier «oss», et pronomen i første person, tyder på at han møtte Paulus igjen i Filippi. En tid tidligere hadde Lukas og Paulus skilt lag i Filippi. (Apg 16:10–17, 40) Nå reiste de sammen fra Filippi til Jerusalem, der Paulus senere ble arrestert. (Apg 20:5 til 21:18, 33) Dette er den andre delen av Apostlenes gjerninger der Lukas inkluderer seg selv i handlingen. – Se studienoter til Apg 16:10; 27:1.

vi: Som nevnt i studienotene til Apg 16:10 og 20:5 inneholder Apostlenes gjerninger flere deler der Lukas, som har skrevet boken, bruker slike pronomener i første person som «vi» og «oss» når han forteller om det som skjedde. (Apg 27:20) Det viser at Lukas reiste sammen med Paulus på deler av noen av de mange reisene hans. I den delen av Apostlenes gjerninger som begynner her og fortsetter til Apg 28:16, bruker Lukas slike pronomener, noe som viser at han var sammen med Paulus på reisen til Roma.

forkynne det gode budskap: Det greske verbet euaggelịzomai, som er brukt her, er beslektet med substantivet euaggẹlion, «godt budskap». I De kristne greske skrifter er det gode budskap nært knyttet til Guds rike, som var temaet for Jesu forkynnelses- og undervisningsarbeid, og til frelse ved tro på Jesus Kristus. I Apostlenes gjerninger forekommer det greske verbet euaggelịzomai en rekke ganger, noe som viser at forkynnelsesarbeidet er et sentralt tema i denne boken. – Apg 8:4, 12, 25, 35, 40; 10:36; 11:20; 13:32; 14:7, 15, 21; 15:35; 16:10; 17:18; se studienoter til Mt 4:23; 24:14.

vi: Fram til Apg 16:9 er beretningen i Apostlenes gjerninger fortalt utelukkende i tredje person. Skribenten, Lukas, forteller altså bare hva andre sa og gjorde. Men her i Apg 16:10 er det en forandring i stilen, og Lukas inkluderer seg selv i handlingen. Herfra bruker han pronomenene «vi» og «oss» i de delene av boken der han tydeligvis var en av dem som reiste sammen med Paulus. (Se studienote til Apg 1:1 og «Introduksjon til Apostlenes gjerninger».) Lukas reiste sammen med Paulus fra Troas til Filippi omkring år 50 evt., men da Paulus forlot Filippi, var Lukas ikke lenger sammen med ham. – Apg 16:10–17, 40; se studienoter til Apg 20:5; 27:1.

forkynne det gode budskap: Se studienote til Apg 5:42.

Filippi: Denne byen het opprinnelig Krenides. Filip 2. av Makedonia (far til Aleksander den store) erobret byen fra trakerne på midten av 300-tallet fvt. og oppkalte den etter seg selv. Det fantes rikholdige gullgruver i området, og det ble utstedt gullmynter i Filips navn. Omkring 168 fvt. ble Persevs, den siste av de makedonske kongene, beseiret av den romerske konsulen Lucius Aemilius Paulus, som erobret Filippi og det omkringliggende området. I 146 fvt. ble hele Makedonia gjort til én romersk provins. Det slaget der Oktavian (Octavius) og Marcus Antonius slo hærene til Brutus og Gaius Cassius Longinus (som begge hadde deltatt i mordet på Julius Cæsar), ble utkjempet på sletten ved Filippi i år 42 fvt. Til minne om sin store seier gjorde Oktavian deretter Filippi til romersk koloni. Da Oktavian noen år senere fikk æresnavnet Augustus av det romerske senatet, kalte han byen Colonia Augusta Julia Philippensis. – Se Tillegg B13.

en elv: Mange bibelkommentatorer mener at dette var elven Gangites, som lå 2,4 km vest for Filippi, lenger enn en sabbatsreise unna. Noen tror at byens militære karakter gjorde at jødene ikke fikk lov til å holde religiøse møter i byen, men måtte samles langt unna. Andre mener at det her er snakk om den lille elven Krenides, som renner nærmere byen og lokalt kalles Lydia-elven. Men det er blitt funnet romerske graver her, og siden dette var et område som var godt synlig, mener noen at det ville være usannsynlig at man brukte det som bønnested. Andre igjen mener at det dreier seg om et tørrlagt elveleie utenfor Neapolis-porten, der det ble bygd flere kirker på 300- eller 400-tallet til minne om Paulus’ besøk i Filippi.

et bønnested: Det kan være at jødene ikke fikk lov til å ha en synagoge i Filippi på grunn av byens militære karakter. Eller kanskje det ikke engang var så mange som ti jødiske menn i byen, noe som ifølge tradisjonen var minimumskravet for at man skulle få opprette en synagoge.

Lydia: Lydia er nevnt ved navn bare to ganger i Bibelen, her og i Apg 16:40. Det er dokumentert at «Lydia» ble brukt som egennavn, selv om noen mener at Lydia var et tilnavn som betydde «lydisk kvinne». Lydia og hennes husstand ble kristne omkring år 50 evt. i Filippi, så de var blant de første i Europa som tok imot kristendommen som følge av Paulus’ forkynnelse. Lydia var muligens ugift eller enke, og fordi hun var så gjestfri og gavmild, fikk hun mulighet til å bli oppmuntret av å være sammen med misjonærene Paulus, Silas og Lukas. – Apg 16:15.

drev med salg av purpurfarget tøy: Eller: «drev med salg av purpurfarge». Lydia kan ha solgt purpurfargede varer av forskjellige slag – tøy, klær, tepper, fargestoffer eller andre ting. Hun var opprinnelig fra Tyatira, en by i et område i det vestlige Lilleasia som het Lydia. En gammel innskrift i Filippi forteller at purpurselgerne hadde et laug (en forening) i den byen. Befolkningen i Lydia og området omkring hadde vært berømt for sin ekspertise innenfor farging med purpur helt siden Homers tid (800- eller 700-tallet fvt.). Ettersom man måtte ha en betydelig kapital for å ha et slikt yrke som Lydia, og ettersom hun hadde et hus som var stort nok til at fire menn – Paulus, Silas, Timoteus og Lukas – kunne overnatte der, var hun sannsynligvis en vellykket og velstående forretningskvinne. Det at «hennes husstand» blir nevnt, kan bety at hun bodde sammen med slektninger, men det kan også bety at hun hadde slaver og tjenere. (Apg 16:15) Og det at Paulus og Silas kom sammen med noen brødre i hjemmet til denne gjestfrie kvinnen før de forlot byen, kan tyde på at huset hennes var blitt et møtested for de første kristne i Filippi. – Apg 16:40.

Jehova åpnet hjertet hennes helt: Lydia blir omtalt som en kvinne som tilba Gud, et uttrykk som tyder på at hun var jødisk proselytt. (Apg 13:43) På sabbaten var hun og andre kvinner samlet på et bønnested ved en elv utenfor Filippi. (Apg 16:13) Det kan være at det var få jøder og ingen synagoge i Filippi. Lydia kan ha blitt kjent med tilbedelsen av Jehova i hjembyen sin, Tyatira, som hadde en stor jødisk befolkning og et jødisk møtested. Jehova, den Gud hun tilba, la merke til at hun hørte på med oppriktig interesse. – Se Tillegg C3 innledning; Apg 16:14.

Jehova åpnet hjertet hennes helt: Lydia blir omtalt som en kvinne som tilba Gud, et uttrykk som tyder på at hun var jødisk proselytt. (Apg 13:43) På sabbaten var hun og andre kvinner samlet på et bønnested ved en elv utenfor Filippi. (Apg 16:13) Det kan være at det var få jøder og ingen synagoge i Filippi. Lydia kan ha blitt kjent med tilbedelsen av Jehova i hjembyen sin, Tyatira, som hadde en stor jødisk befolkning og et jødisk møtested. Jehova, den Gud hun tilba, la merke til at hun hørte på med oppriktig interesse. – Se Tillegg C3 innledning; Apg 16:14.

trofast mot Jehova: Som det blir forklart i studienoten til det forrige verset, var Lydia jødisk proselytt, noe som gjør det rimelig å trekke den slutning at det var Jehova hun hadde i tankene. Hun hadde nettopp hørt Paulus forkynne om Jesus Kristus, men hun hadde ennå ikke vist at hun var trofast mot Jesus. Det virker derfor logisk at hun siktet til sin trofasthet mot den Gud som hun allerede tilba, Jehova. – Se Tillegg C3 innledning; Apg 16:15.

som var besatt av en ånd, en spådomsdemon: Bokstavelig: «med en pythons ånd». Pyton (Python) var i gresk mytologi navnet på den slangen eller dragen som voktet templet og oraklet i Delfi i Hellas. Det greske ordet pỵthon kom til å sikte til en person som kunne forutsi framtiden, og til den ånden som talte gjennom personen. Senere ble ordet brukt om buktalere, men her i Apostlenes gjerninger sikter det til en demon som satte den unge jenta i stand til å forutsi framtiden.

på spådomskunstene hennes: Eller: «på at hun forutsa framtiden». I Bibelen nevnes flere grupper som hevdet at de kunne forutsi framtiden, for eksempel magikere, spåmenn og astrologer. (3Mo 19:31; 5Mo 18:11) I De kristne greske skrifter er det at demoner forutsier framtiden, bare omtalt i forbindelse med denne hendelsen i Filippi. Demonene motarbeider Gud og dem som gjør hans vilje, så det er ikke overraskende at Paulus og Silas møtte sterk motstand etter å ha drevet ut denne spådomsdemonen. – Apg 16:12, 17–24.

torgene: Eller: «forsamlingsplassene». Det greske ordet agorạ brukes her om en åpen plass som tjente som senter for kjøp og salg og som offentlig samlingssted i byer i oldtidens Midtøsten og i den greske og den romerske verden.

torget: Torget (gresk: agorạ) i Aten var på nesten 50 mål og lå nordvest for Akropolis. Det var ikke bare et sted der man kunne kjøpe og selge, men var senteret for byens økonomiske, politiske og kulturelle liv. Atenerne elsket å samles der og delta i intellektuelle drøftelser.

torget: Eller: «forumet». Det greske ordet agorạ brukes her om en åpen plass som tjente som senter for kjøp og salg og som offentlig samlingssted i byer i oldtidens Midtøsten og i den greske og den romerske verden. Denne beretningen om det som skjedde i Filippi, tyder på at noen juridiske saker ble behandlet på torget. Utgravninger av ruinene av Filippi viser at hovedveien Via Egnatia gikk midt gjennom byen, og at det lå et temmelig stort forum, eller torg, langs den. – Se studienoter til Mt 23:7; Apg 17:17.

magistratene: Flertallsformen av det greske ordet strategọs brukes her om de høyeste embetsmennene i den romerske kolonien Filippi. Deres oppgaver besto i å opprettholde ro og orden, forvalte økonomien, dømme lovbrytere og gi ordre om straffer.

Filippi: Denne byen het opprinnelig Krenides. Filip 2. av Makedonia (far til Aleksander den store) erobret byen fra trakerne på midten av 300-tallet fvt. og oppkalte den etter seg selv. Det fantes rikholdige gullgruver i området, og det ble utstedt gullmynter i Filips navn. Omkring 168 fvt. ble Persevs, den siste av de makedonske kongene, beseiret av den romerske konsulen Lucius Aemilius Paulus, som erobret Filippi og det omkringliggende området. I 146 fvt. ble hele Makedonia gjort til én romersk provins. Det slaget der Oktavian (Octavius) og Marcus Antonius slo hærene til Brutus og Gaius Cassius Longinus (som begge hadde deltatt i mordet på Julius Cæsar), ble utkjempet på sletten ved Filippi i år 42 fvt. Til minne om sin store seier gjorde Oktavian deretter Filippi til romersk koloni. Da Oktavian noen år senere fikk æresnavnet Augustus av det romerske senatet, kalte han byen Colonia Augusta Julia Philippensis. – Se Tillegg B13.

vi er romerske borgere: Filippi var en romersk koloni, og innbyggerne fikk mange privilegier. Det er mulig at de fikk en form for romersk statsborgerskap som ga dem noen av de samme rettighetene som romerne selv hadde. Dette kan forklare hvorfor det ser ut til at innbyggerne i denne byen hadde sterkere tilknytning til Roma enn det som ellers ville ha vært tilfellet. – Se studienote til Apg 16:12.

Jehovas ord: Dette uttrykket har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter, der det forekommer som en kombinasjon av et hebraisk ord for «ord» og Guds navn. Det står i omkring 200 vers. (Man finner eksempler på dette i 2Sa 12:9; 24:11; 2Kg 7:1; 20:16; Jes 1:10; 2:3; 28:14; 38:4; Jer 1:4; 2:4; Ese 1:3; 6:1; Ho 1:1; Sak 9:1.) Dette uttrykket forekommer i Sak 9:1 i et tidlig Septuaginta-håndskrift, der det greske ordet lọgos etterfølges av Guds navn skrevet med gammelhebraiske bokstaver (). Dette fragmentet, som ble funnet i en hule i Nahal Hever i Judea-ørkenen i nærheten av Dødehavet, er datert til mellom 50 fvt. og 50 evt. I Tillegg C3 innledning; Apg 8:25 blir det forklart hvorfor Ny verden-oversettelsen bruker uttrykket «Jehovas ord» i hovedteksten til Apg 8:25 selv om det i mange eksisterende greske håndskrifter står «Herrens ord».

vi: Fram til Apg 16:9 er beretningen i Apostlenes gjerninger fortalt utelukkende i tredje person. Skribenten, Lukas, forteller altså bare hva andre sa og gjorde. Men her i Apg 16:10 er det en forandring i stilen, og Lukas inkluderer seg selv i handlingen. Herfra bruker han pronomenene «vi» og «oss» i de delene av boken der han tydeligvis var en av dem som reiste sammen med Paulus. (Se studienote til Apg 1:1 og «Introduksjon til Apostlenes gjerninger».) Lukas reiste sammen med Paulus fra Troas til Filippi omkring år 50 evt., men da Paulus forlot Filippi, var Lukas ikke lenger sammen med ham. – Apg 16:10–17, 40; se studienoter til Apg 20:5; 27:1.

Straks etter ble han og alle i hans husstand døpt: Fangevokteren og hans husstand, hans familie, var ikke-jøder og kjente sannsynligvis ikke til grunnleggende sannheter fra Skriftene. Etter at Paulus og Silas hadde oppfordret dem til å «tro på Herren Jesus», forkynte de «Jehovas ord» for dem, utvilsomt ganske inngående. (Apg 16:31, 32) Det gjorde stort inntrykk på dem, for Apg 16:34 viser at de allerede samme natt begynte å «tro på Gud». Det var derfor passende at de straks ble døpt. Da Paulus og Silas forlot Filippi, dro ikke Paulus’ reisefelle Lukas sammen med dem, slik det framgår av Apg 16:40. (Se studienote til Apg 16:10.) Det var kanskje mulig for Lukas å bli igjen i Filippi en stund for å være til hjelp og støtte for de nye kristne der.

betjentene: Det greske ordet rhabdoukhos, som bokstavelig betyr «stokkebærer», siktet til en offentlig tjenestemann som hadde som oppgave å ledsage en romersk magistrat når han viste seg offentlig, og å utføre hans ordrer. Den romerske betegnelsen var lictor. De romerske betjentene hadde visse politimessige oppgaver, men de skulle først og fremst stå til tjeneste for magistraten hele tiden. Det de var pålagt å rette seg etter, var ikke folkets ønsker, men magistratens ordrer.

en romersk borger: Dette er det andre av tre tilfeller der Bibelen forteller at Paulus brukte sine rettigheter som romersk borger. De romerske myndighetene blandet seg som regel lite opp i saker som angikk jødene. Men romerne ble engasjert i Paulus’ sak ikke bare fordi det oppsto opptøyer da han kom til templet, men også fordi han var romersk borger. Statsborgerskapet ga en person visse privilegier som ble anerkjent og respektert overalt i riket. Det var for eksempel ulovlig å binde eller slå en romer som ikke var domfelt, for det var bare slaver som man mente kunne behandles på den måten. – Les om de to andre tilfellene i studienoter til Apg 16:37; 25:11.

Jeg anker til keiseren!: Dette er det tredje av tre tilfeller der Bibelen forteller at Paulus brukte sine rettigheter som romersk borger. (Les om de to andre tilfellene i studienoter til Apg 16:37; 22:25.) Man kunne anke til keiseren enten etter at dommen var avsagt, eller tidligere, når som helst under behandlingen av saken. Festus ønsket tydeligvis ikke å felle dom i saken, og hvis rettssaken skulle foregå i Jerusalem, kunne man ikke regne med en rettferdig dom. Paulus kom derfor med denne formelle anmodningen om å få saken behandlet ved Romerrikets øverste domstol. Det ser ut til at en slik anmodning i noen tilfeller kunne bli avslått, for eksempel hvis det dreide seg om en tyv, en sjørøver eller en opprører som var blitt tatt på fersk gjerning. Det var sannsynligvis derfor Festus «snakket med rådgiverne sine» før han godtok anken. (Apg 25:12) Det forhøret som ble holdt etterpå, da Paulus forsvarte seg overfor Herodes Agrippa 2., som var på besøk, fant sted for at Festus skulle få grundigere opplysninger om Paulus’ sak før han sendte den videre til «Majesteten», Nero. (Apg 25:12–27; 26:32; 28:19) Paulus’ anke førte dessuten til at han kom til Roma, noe han tidligere hadde sagt at han ønsket. (Apg 19:21) Både Jesu profetiske løfte til Paulus og det budskapet han senere fikk av en engel, vitner om Guds ledelse i saken. – Apg 23:11; 27:23, 24.

vi er romerske borgere: Paulus var romersk borger, og det var tydeligvis Silas også. Ifølge romersk lov hadde en borger alltid krav på å få sin sak behandlet av en domstol, og han skulle aldri straffes offentlig før han var blitt funnet skyldig. Romersk statsborgerskap ga en person visse rettigheter og privilegier overalt i Romerriket. En romersk borger var underlagt romersk lov, ikke de lovene som gjaldt i provinsbyene. Ble han anklaget for noe, kunne han gå med på å få saken prøvd ved den lokale rettsinstansen, men han beholdt likevel retten til å få saken behandlet ved en romersk domstol. Ble han idømt dødsstraff, hadde han rett til å anke til keiseren. Paulus forkynte i hele Romerriket. Bibelen forteller om tre tilfeller da han brukte sine rettigheter som romersk borger. Det første er her i Filippi da han informerte magistratene om at de hadde krenket hans rettigheter ved å slå ham. – Les om de to andre tilfellene i studienoter til Apg 22:25; 25:11.

Multimedia

Neapolis
Neapolis

Dette bildet viser nåtidens Kavala, en by som er bygd på samme sted som oldtidens Neapolis. Neapolis lå ved den nordlige enden av Egeerhavet og tjente som havneby for Filippi, som lå litt lenger nordvest. Neapolis var det første stedet apostelen Paulus kom til i Europa da han fulgte oppfordringen: «Kom over til Makedonia.» (Apg 16:9, 11, 12) Han passerte trolig gjennom Neapolis igjen på sin tredje misjonsreise. (Apg 20:2, 6) Det er ikke mye igjen av den romerske byen, men besøkende i vår tid kan reise på enkelte deler av den romerske hovedveien Via Egnatia i nærheten. Denne veien, som gikk fra vest mot øst og var omkring 80 mil lang, bidro til å knytte sammen mange byer i Europa og nådde helt til grensen mot Asia. En rekke av de byene Paulus besøkte, lå langs Via Egnatia, deriblant Neapolis, Filippi, Amfipolis, Apollonia og Tessalonika. – Apg 17:1.

Et bønnested i nærheten av Filippi
Et bønnested i nærheten av Filippi

Fotografiet viser den lille elven Krenides, som rant like utenfor Krenides-porten, som lå på vestsiden av det gamle Filippi. Det kan ha vært ved denne elven Paulus forkynte for en gruppe kvinner som hadde samlet seg for å be, men det er delte meninger om nøyaktig hvor dette bønnestedet lå. – Apg 16:13–15.