Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Moses – en mann som viste ydmykhet

Moses – en mann som viste ydmykhet

HVA ER YDMYKHET?

Ydmykhet er det å være fri for arroganse og stolthet. En som er ydmyk, betrakter ikke andre som mindre verdt. Ethvert ufullkomment menneske som er ydmykt, bør også være beskjedent, det vil si klar over sine begrensninger.

HVORDAN VISTE MOSES YDMYKHET?

Moses lot ikke det at han fikk myndighet, gå ham til hodet. Når en mann får litt myndighet, viser det seg gjerne raskt om han er ydmyk eller ikke. Som skribenten Robert G. Ingersoll, som levde på 1800-tallet, uttrykte det: «De fleste er i stand til å bære motgang. Men hvis du vil vite hvordan en mann virkelig er, så gi ham makt.» I den henseende er Moses et enestående eksempel på ydmykhet. Hvordan det?

Moses fikk stor makt og myndighet, for Jehova gav ham i oppdrag å lede israelittene. Men dette fikk ham aldri til å bli stolt. Tenk for eksempel på den beskjedne måten han behandlet et vanskelig spørsmål om arverett på. (4. Mosebok 27:1–11) Spørsmålet var viktig, for avgjørelsen ville danne en juridisk presedens for kommende generasjoner.

Hvordan reagerte Moses? Resonnerte han som så at han som leder for Israels folk var kvalifisert til å treffe en avgjørelse i saken? Støttet han seg til sine evner, sin årelange erfaring eller sin inngående kjennskap til Jehovas måte å tenke på?

En stolt mann ville kanskje ha reagert slik. Men Moses gjorde ikke det. Bibelen forteller at Moses ‘la saken fram for Jehova’. (4. Mosebok 27:5) Tenk på det – selv etter at Moses hadde ledet Israels folk i omkring 40 år, satte han ikke sin lit til seg selv, men til Jehova. Dette er et godt eksempel på hvor ydmyk Moses var.

Moses vernet ikke skinnsykt om sin myndighet. Han gledet seg da Jehova lot også andre israelitter være profeter. (4. Mosebok 11:24–29) Da hans svigerfar foreslo at han skulle delegere noen av sine arbeidsoppgaver til andre, fulgte han ydmykt forslaget. (2. Mosebok 18:13–24) Og selv om Moses mot slutten av sitt liv fremdeles var fysisk sterk, bad han Jehova om å utpeke den som skulle være hans etterfølger. Da Jehova valgte Josva til denne oppgaven, støttet Moses helhjertet denne mannen, som var yngre enn ham selv, og oppfordret folket til å følge hans ledelse når de skulle inn i det lovte land. (4. Mosebok 27:15–18; 5. Mosebok 31:3–6; 34:7) Moses så det helt sikkert som et privilegium å lede israelittene i tjenesten for Gud. Men han betraktet ikke sin myndighet som viktigere enn andres ve og vel.

HVA KAN VI LÆRE AV DETTE?

Vi ønsker ikke å la den makt og myndighet eller de evner vi måtte ha, gå oss til hodet. Husk: Hvis Jehova skal kunne bruke oss, må vår ydmykhet alltid være mer fremtredende enn våre evner. (1. Samuelsbok 15:17) Hvis vi virkelig er ydmyke, vil vi gå inn for å følge Bibelens kloke råd: «Sett din lit til Jehova av hele ditt hjerte, og støtt deg ikke til din egen forstand.» – Ordspråkene 3:5, 6.

Moses’ eksempel lærer oss dessuten at vi ikke bør tillegge vår egen status og myndighet for stor betydning.

Vil det være bra for oss å etterligne Moses’ ydmykhet? Uten tvil! Når vi framelsker ekte ydmykhet, vil vi gjøre livet lettere for dem som er rundt oss, og de vil bli mer glad i oss. Og noe som er enda viktigere: Jehova Gud, som selv legger denne vakre egenskapen for dagen, vil bli glad i oss. (Salme 18:35) «Gud står de hovmodige imot, men han gir de ydmyke ufortjent godhet.» (1. Peter 5:5) Dette er virkelig en tungtveiende grunn til å etterligne Moses’ ydmykhet!