Vekst blant Ugandas brokete befolkning

UGANDA, som ligger mellom to av Riftdalens armer i Øst-Afrika og brer seg utover på begge sider av ekvator, er et svært vakkert og variert land med frodig vegetasjon og et spennende dyreliv. Landet ligger på det sentralafrikanske platå og har moderate klimaforhold og et fascinerende bakkelandskap som strekker seg over flere hundre kilometer.

Det er ikke mange land hvor det innenfor et lite område både er vinterlige og tropiske forhold, men slik er det i Uganda. Landet strekker seg fra de snødekte Månefjellene, Ruwenzori, i vest, til de regnfattige områdene i øst. På slettene finnes det elefanter, bøfler og løver. Fjellene og de tette skogene er tilholdssted for gorillaer, sjimpanser og over 1000 fuglearter. Store deler av det afrikanske kontinent blir ofte rammet av tørke og sult. Uganda er imidlertid velsignet med elver og med innsjøer, for eksempel Victoriasjøen, verdens nest største ferskvannssjø. Victoriasjøens nordlige utløp fører ut i Nilen. Det er ikke rart at Winston Churchill omtalte dette landet som «Afrikas perle»!

«Afrikas perle» skinner i vår tid

Det som imidlertid er mest tiltalende ved Uganda, er menneskene der — de er vennlige, gjestfrie og svært forskjellige. Det overveiende «kristne» landet kan best beskrives som en smeltedigel av utallige etniske grupper og kulturer. Også i vår tid har denne brokete befolkningen sine karakteristiske skikker og klesdrakter.

I den senere tid har stadig flere ugandere reagert positivt på Bibelens gode budskap om den tid da det skal bli varig fred over hele jorden. (Salme 37: 11; Åpenbaringen 21: 4) Det er en utfordring å bringe dette budskapet ut til alle i et land som er omtrent på størrelse med Storbritannia.

 Den første blant lokalbefolkningen som ble et innviet vitne for Jehova, ble døpt i Victoriasjøen i 1955. Fra denne spede begynnelse og fram til 1992 ble «den lille» til tusen. Siden den gang har det bare fortsatt å vokse. Dette stemmer med Guds forsikring: «Jeg, Jehova, skal påskynde det når tiden er inne.» — Jesaja 60: 22.

Språkbarrierer brytes ned

Engelsk er det offisielle språket, og det blir benyttet i stor utstrekning, spesielt i undervisningsøyemed. Likevel er ikke engelsk de fleste uganderes morsmål. I sitt arbeid med å nå mennesker med det gode budskap benytter Jehovas vitner derfor også andre større språk. Dette har vist seg å være nødvendig, for over 80 prosent av landets 25 millioner innbyggere bor på landsbygda eller i mindre byer, hvor folk for det meste bruker sitt morsmål i dagliglivet. Å nå ut til disse språkgruppene og hjelpe folk til å få sine åndelige behov dekket krever store anstrengelser.

Jehovas vitner har imidlertid klart å gjennomføre dette ved å forkynne for folk på deres eget språk og ved å framstille litteratur på en rekke språk. Ved avdelingskontoret, som ligger i hovedstaden, Kampala, blir det oversatt litteratur til fire språk: acholi, lhukonzo, luganda og runyankore. Og på kristne stevner som er blitt holdt på forskjellige språk over hele landet, har det vært svært mange til stede — over dobbelt så mange som det er Jehovas vitner i Uganda. Dette viser tydelig at de anstrengelser man har gjort seg for å få forkynt for forskjellige språkgrupper, har ført til hurtig åndelig vekst. Men dette er ikke det eneste som er blitt gjort.

Pionerer går i spissen for arbeidet

Mange menigheter støtter med glede opp om et prosjekt som går ut på at noen forkynnere hvert år forkynner i isolerte distrikter i omkring tre måneder. (Apostlenes gjerninger 16: 9) Stadig flere ivrige unge pionerer, eller heltidsforkynnere, går i spissen for dette arbeidet. De reiser til avsidesliggende områder hvor folk i noen tilfeller aldri har fått høre det gode budskap.

 To pionersøstre som ble utnevnt til å tjene som spesialpionerer i tre måneder i Bushenyi, en liten by i Vest-Uganda, forkynte sammen med det eneste vitnet for Jehova i området og hjalp til med å organisere kristne møter. Før det var gått en måned, ledet de regelmessige bibelske drøftelser med 40 personer, og 17 av dem begynte å overvære Jehovas vitners møter. Søstrene forteller: «Noen av dem som hadde fått brosjyren Hva krever Gud av oss? *, kom hjem til oss noen dager senere med flere skrevne ark med svarene på de spørsmålene som blir stilt i brosjyren. De ville vite om svarene var riktige.» I den byen er det nå blitt opprettet en menighet som har fått sin egen Rikets sal.

To pionerbrødre som drog til et distrikt i Vest-Uganda hvor det gode budskap ikke var blitt forkynt før, skrev: «Folk tørster virkelig etter Bibelens sannhet. I løpet av de tre månedene vi har vært her, har vi startet og ledet 86 bibelstudier.» Det gikk ikke lang tid før det formelt ble opprettet en gruppe av Jehovas vitner i det området.

Andre nidkjære forkynnere

Blant disse ivrige pionerene er det noen som har tjent i en årrekke. Før Patrick ble et av Jehovas vitner, hadde han spilt klarinett i luftforsvarskorpset til Ugandas tidligere hersker Idi Amin. Patrick ble døpt i 1983, og seks måneder senere begynte han som heltidsforkynner. I dag er han reisende tilsynsmann og besøker og oppmuntrer menigheter.

Margaret ble døpt i 1962. Selv om hun er i slutten av 70-årene og har hofteproblemer som begrenser hennes bevegelighet, bruker hun omkring 70 timer hver måned på å gjøre sine medmennesker kjent med Bibelens løfter. Hun legger fram litteratur på et bord utenfor huset sitt og snakker med forbipasserende som vil høre det gode budskap om en fredelig, ny verden.

Simon, en bonde fra Øst-Uganda, hadde lett etter sannheten i 16 år da han i 1995 kom over noe litteratur som er utgitt av Jehovas vitner. Det han leste, gav ham et ønske om å få vite mer om Guds rike og Jehovas vidunderlige hensikt med jorden. Ettersom det ikke var noen Jehovas vitner i landsbyen Kamuli, hvor han bodde, reiste han de omkring 140 kilometerne til Kampala for å lete etter dem. I dag er det en menighet av Jehovas vitner i denne landsbyen.

 «Vi er kommet for å bli»

Som ellers i Afrika er det mange som forventer at en religiøs gruppe skal ha et ordentlig sted for tilbedelse. Dette så ut til å være et uoverstigelig problem for noen menigheter av Jehovas vitner, for brødrene manglet de økonomiske midlene som skal til for å bygge en egnet Rikets sal. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig brødrene var da de fikk vite at det i slutten av 1999 skulle settes i gang et program for hurtigbygging av Rikets saler verden over. I løpet av de fem årene som fulgte, ble det bygd 40 nye Rikets saler i Uganda. I dag har nesten alle menigheter sin egen beskjedne, men presentable Rikets sal. Denne byggevirksomheten signaliserte til folk i lokalsamfunnene at «vi er kommet for å bli», noe som har bidratt til økningen.

En liten menighet i Nord-Uganda pleide å holde møtene sine utendørs under store, skyggefulle mangotrær. Da brødrene fikk tak i en tomt, gikk arbeidet raskt framover. Tilreisende, frivillige bygningsarbeidere samarbeidet med brødrene på stedet og begynte å bygge en Rikets sal. Arbeidet gjorde så sterkt inntrykk på en tidligere framstående politiker i området, at han tilbød brødrene å holde møtene i hans garasje til salen var ferdig. Han tok også imot tilbudet om å studere Bibelen sammen med en av de frivillige arbeiderne. Nå er han en nidkjær døpt forkynner, som gleder seg over å tilbe Jehova i menighetens vakre, nye Rikets sal!

I forbindelse med et Rikets sal-prosjekt i den sørøstlige delen av landet var det en murer som ble så ansporet av den vennlighet og kjærlighet og det samarbeid som han så blant brødrene, at han tilbød seg å hjelpe til med arbeidet. Da prosjektet nærmet seg slutten, arbeidet han til og med en hel natt for at brødrene skulle få salen ferdig til den skulle innvies dagen etter. Han sa: «Dere er de eneste som virkelig elsker hverandre — det er ikke bare tomme ord.»

Ytterligere vekst til tross for vanskeligheter

Etter hvert som man får gjennomarbeidet flere distrikter i Uganda, blir det stadig flere Jehovas vitner, og det kommer mange interesserte på møtene. Men den store flyktningstrømmen til Uganda vekker stor bekymring. Borgerkriger i naboland har også berørt Jehovas folk, men brødre i flyktningleirer har vist at de har stolt ubetinget på Jehova. En tidligere høytstående embetsmann fra et land i nærheten levde et komfortabelt liv og var med på å forfølge Jehovas vitner da arbeidet deres var forbudt i landet. Han begynte imidlertid å studere Bibelen i en av flyktningleirene og ble selv et av Jehovas vitner. Han sa: «Materiell velstand og en høy stilling i denne verden har ingen virkelig verdi. Selv om jeg nå er fattig og syk, er livet mitt bedre enn det noen gang har vært. Jeg kjenner Jehova, og jeg setter pris på det privilegium det er å kunne be. Jeg har et sikkert håp for framtiden, og jeg vet hvorfor vi utsettes for problemer i vår tid. Derfor har jeg en indre fred som jeg aldri før har hatt.»

Det sies at jorden i Uganda er så fruktbar at hvis du setter en pinne i jorden om kvelden, så vil pinnen ha slått røtter om morgenen. Den åndelige veksten som har funnet sted i dette landet, viser at det åndelige jordsmonnet også er svært fruktbart. Vi takker Jehova Gud for at han har gitt flere blant Ugandas brokete befolkning tid til å lære om hans rike. Jesus sammenlignet Guds rike med en «meget verdifull perle» for å vise hvilken skatt dette riket er. Flere og flere i Uganda blir nå klar over det. — Matteus 13: 45, 46.

[Fotnote]

[Kart på side 8]

(Se den trykte publikasjonen)

SUDAN

UGANDA

Nilen

Kamuli

Tororo

Kampala

Bushenyi

Victoriasjøen

KENYA

TANZANIA

RWANDA

[Bilde på side 9]

Tre av de mange ivrige pionerene

[Bilde på side 10]

Patrick

[Bilde på side 10]

Margaret

[Bilde på side 10]

Simon

[Bilde på side 10]

Områdestevne i Tororo

[Bilderettigheter på side 8]

Bakgrunn: © Uganda Tourist Board