Livshistorie

Jeg mistet mine foreldre, men fant en kjærlig Far

FORTALT AV DIMITRIS SIDIROPOULOS

«Kom igjen, ta våpenet og skyt,» snerret offiseren og slengte et gevær mot meg. Jeg nektet rolig. De soldatene som så på, ble helt forskrekket da kuler fra offiserens pistol begynte å pipe om ørene på meg. Jeg trodde jeg skulle dø. Heldigvis overlevde jeg. Men dette var ikke første gangen livet mitt var i fare.

MINE foreldre var greske og bodde i nærheten av Kayseri i Kappadokia i Tyrkia. I det første århundre var det tydeligvis noen fra dette området som ble kristne. (Apostlenes gjerninger 2: 9) Men i begynnelsen av 1900-tallet hadde tidene forandret seg drastisk.

Fra flyktning til foreldreløs

Noen måneder etter at jeg var født, i 1922, førte etniske konflikter til at familien min måtte flykte til Hellas. Foreldrene mine var livredde og forlot alt de hadde, unntatt meg. Etter forferdelige strabaser kom de fram til landsbyen Kíria i nærheten av Dráma i det nordlige Hellas. Da var de i en elendig forfatning.

Da jeg var fire år, og kort tid etter at lillebroren min var blitt født, døde far. Han var bare 27 år, men alt det traumatiske han hadde opplevd, hadde svekket ham. Mor hadde det fryktelig vanskelig, og snart døde hun også. Broren min og jeg stod igjen helt på bar bakke. Vi ble sendt fra det ene barnehjemmet til det andre, og da jeg var tolv, havnet jeg på ett i Tessaloniki, der jeg begynte som mekanikerlærling.

 I min oppvekst innenfor de kalde og ugjestmilde barnehjemsveggene lurte jeg ofte på hvorfor noen opplever så mye lidelse og urettferdighet. Jeg spurte meg selv om hvorfor Gud tillater slike triste forhold. I religionstimene lærte vi at Gud er allmektig, men vi fikk ikke noen fornuftig forklaring på hvorfor det er så mye ondskap. Vi fikk stadig høre at den gresk-ortodokse kirke er den beste. Jeg spurte: «Hvis den ortodokse religionen er den beste, hvorfor er ikke da alle ortodokse?» Jeg fikk aldri noe tilfredsstillende svar.

Læreren vår hadde ikke desto mindre dyp respekt for Bibelen, og han innprentet i oss at den er en hellig bok. Barnehjemsbestyreren hadde også denne holdningen, men av en eller annen grunn var han ikke til stede ved noen av gudstjenestene. Da jeg spurte om hvorfor han ikke var det, fikk jeg vite at han en gang hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner, et trossamfunn som var ukjent for meg.

Jeg var 17 år da jeg hadde fullført utdannelsen min ved barnehjemmet i Tessaloniki. Den annen verdenskrig hadde brutt ut, og Hellas var okkupert av nazistene. Folk døde av sult ute på gatene. For å overleve flyktet jeg ut på landet, for der kunne jeg tjene litt på å arbeide som landarbeider.

Jeg finner svar i Bibelen

Da jeg vendte tilbake til Tessaloniki i april 1945, fikk jeg besøk av søsteren til en barndomsvenn som jeg hadde bodd sammen med på flere barnehjem. Hun het Paschalia og fortalte meg at broren hennes var forsvunnet. Hun spurte om jeg visste noe om hvor han kunne være. Mens vi snakket sammen, nevnte hun at hun var et av Jehovas vitner, og at Gud er interessert i menneskene.

Jeg var bitter og kom med mange innvendinger. Hvorfor hadde jeg måttet lide helt fra jeg var liten? Hvorfor var jeg blitt foreldreløs? Hvor er Gud når vi trenger ham mest? Hun svarte: «Er du sikker på at det er Gud som har skylden for dette?» Hun tok fram bibelen sin og viste meg at det ikke er Gud som står bak lidelser. Dette hjalp meg til å forstå at Skaperen elsker menneskene og snart skal gjøre forholdene bedre. Hun brukte slike skriftsteder som Jesaja 35: 5—7 og Åpenbaringen 21: 3, 4 og viste meg at krig, splid, sykdom og død snart vil bli fjernet, og at trofaste mennesker vil få leve evig på jorden.

Støtte fra en ny familie

Jeg fikk vite at Paschalias bror var blitt drept i en skuddveksling mellom geriljastyrker. Jeg besøkte Paschalia og familien for å trøste dem, men i stedet var det de som gav meg trøst fra Bibelen. Jeg besøkte dem igjen for å få høre flere trøstende tanker fra Bibelen, og snart ble jeg med i en liten gruppe av Jehovas vitner som kom sammen i all hemmelighet for å studere og holde møter. Til tross for at Jehovas vitner var forbudt, var jeg fast bestemt på å fortsette å komme sammen med dem.

I denne gruppen av ydmyke kristne fant jeg den varme, kjærlige familieatmosfæren som jeg hadde savnet. De gav meg den åndelige støtte og hjelp som jeg så sårt trengte. I dem fant jeg uselviske og omtenksomme venner som var rede og villige til å hjelpe og trøste meg. (2. Korinter 7: 5—7) Og noe som var enda viktigere, var at jeg fikk hjelp til å nærme meg Jehova, som jeg nå hadde begynt å betrakte som min kjærlige, himmelske Far. Hans kjærlighet, medfølelse og dype omtanke appellerte sterkt til meg. (Salme 23: 1—6) Endelig hadde jeg funnet en åndelig familie og en kjærlig Far! Jeg var dypt rørt. Det tok ikke lang tid før jeg innviet meg til Jehova, og jeg ble døpt i september 1945.

Det at jeg var til stede på kristne møter, bidrog ikke bare til at jeg fikk mer kunnskap,  men også til at jeg ble styrket i troen. Ettersom det ikke fantes transportmidler, var det flere av oss som ofte gikk de vel seks kilometerne fra landsbyen vår til møtene, og vi hadde uforglemmelige samtaler om åndelige ting. I slutten av 1945, da jeg hadde fått vite om muligheten til å delta i forkynnelsesarbeidet på heltid, begynte jeg som pioner. Et nært forhold til Jehova var livsviktig, for min tro og min ulastelighet skulle snart komme til å bli prøvd til det ytterste.

Motstand virker mot sin hensikt

Væpnet politi foretok ofte razziaer der vi hadde møter. Ettersom det var borgerkrig, var det militær unntakstilstand i landet. Motstridende grupper angrep hverandre med et voldsomt hat. Presteskapet utnyttet situasjonen og overbeviste myndighetene om at vi var kommunister, og fikk dem til å forfølge oss på det grusomste.

I løpet av en toårsperiode ble jeg og mine to pionerpartnere arrestert mange ganger, og seks ganger fikk vi dommer på opptil fire måneder. Men fengslene var allerede fulle av politiske fanger, så vi ble løslatt. Vi brukte vår uventede frihet til å fortsette å forkynne, men etter en stund ble vi igjen arrestert — tre ganger den samme uken. Vi visste at mange av brødrene våre var blitt forvist til ugjestmilde øyer. Ville troen min være sterk nok til å klare en slik prøve?

Situasjonen ble fryktelig vanskelig da jeg fikk en betinget dom, som innebar at jeg måtte melde meg på politistasjonen hver dag. For å holde øye med meg sendte myndighetene meg til landsbyen Evosmos i nærheten av Tessaloniki, der det var en politistasjon. Jeg leide et rom like ved, og for å tjene penger begynte jeg som omvandrende håndverker og pusset kobberkjeler og lignende. Dette arbeidet gav meg lett adgang til folks hjem i landsbyene i nærheten, slik at jeg kunne fortsette som pioner uten at politiet fikk noen mistanke. Det førte til at flere fikk høre det gode budskap og reagerte positivt. Minst ti av dem ble til slutt innviede tilbedere av Jehova.

I åtte fengsler på ti år

Jeg var under politiets oppsikt til slutten av 1949. Deretter vendte jeg tilbake til Tessaloniki, ivrig etter å fortsette i heltidsforkynnelsen. I 1950, da jeg trodde at mine prøvelser var over, ble jeg uventet innkalt til militæret. På grunn av min kristne nøytralitet hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke ville «lære å føre krig». (Jesaja 2: 4) Dermed begynte en lang og vond tid, som jeg tilbrakte i noen av de verste fengslene i Hellas.

Det hele begynte i byen Dráma. I løpet av de første ukene av den tiden jeg satt fengslet der, begynte de nye vernepliktige soldatene sine skyteøvelser. En dag ble jeg tatt med til skytebanen. En av offiserene slengte et gevær mot meg og beordret meg til å skyte. Da jeg nektet, begynte han å skyte mot meg. Da de andre offiserene så at jeg ikke ville inngå kompromiss, begynte de å slå meg brutalt. De tente sigaretter og stumpet dem i håndflatene mine. Etterpå kastet de meg inn på en enecelle. Dette pågikk i tre dager. Smerten fra brennemerkene etter sigarettene var uutholdelig, og i mange år etterpå hadde jeg arr inni hendene.

 Før jeg ble stilt for krigsrett, ble jeg overført til en militærleir i Iraklion på Kreta. Der slo de meg brutalt for å bryte meg ned. Fordi jeg var redd for at jeg kunne komme til å gi etter, bad jeg inderlig til min himmelske Far om styrke. Jeg kom til å huske ordene i Jeremia 1: 19: «De kommer med sikkerhet til å kjempe mot deg, men de vil ikke få overtaket over deg, for ’jeg er med deg,’ lyder Jehovas utsagn, ’for å utfri deg’.» Jeg fikk «Guds fred», som gav meg en indre ro. Jeg forstod visdommen i å stole helt og fullt på Jehova. — Filipperne 4: 6, 7; Ordspråkene 3: 5.

I rettssaken som fulgte, ble jeg dømt til fengsel på livstid. Jehovas vitner ble betraktet som de verste «fiender av staten». Perioden som livstidsfange begynte i Itsedin fengsel utenfor Khaniá, hvor jeg ble plassert i enecelle. Itsedin var en gammel festning, og cellen min var full av rotter. Jeg pleide å tulle meg inn i et utslitt, gammelt teppe fra topp til tå, slik at rottene ikke hadde direkte kontakt med kroppen min når de kravlet over hele meg. Jeg fikk lungebetennelse og ble svært syk. Legen sa at jeg måtte sitte ute i solen, og dermed kunne jeg ha samtaler med mange av fangene ute i luftegården. Men jeg ble verre, og etter en alvorlig lungeblødning ble jeg overført til Iraklion sykehus.

Igjen trådte min åndelige familie av trosfeller støttende til da jeg trengte dem. (Kolosserne 4: 11) Brødrene i Iraklion besøkte meg regelmessig og gav meg trøst og oppmuntring. Jeg fortalte dem at jeg trengte litteratur, slik at jeg kunne forkynne for interesserte. De gav meg en koffert med dobbelt bunn, der jeg trygt kunne gjemme litteratur. Under mitt opphold i disse fengslene hadde jeg den glede å hjelpe minst seks medfanger til å bli sanne kristne.

I mellomtiden var borgerkrigen over, og dommen min ble gjort om til ti års fengsel. Resten av dommen sonet jeg i Rethymnon, Yedi Kule og Cassandra. Etter at jeg hadde sittet nesten ti år i åtte fengsler, ble jeg løslatt. Jeg vendte tilbake til Tessaloniki, hvor jeg ble tatt varmt imot av mine kjære kristne brødre.

Åndelig framgang med hjelp fra det kristne brorskap

Nå hadde Jehovas vitner i Hellas fått større religionsfrihet. Jeg grep med én gang  muligheten til å ta opp igjen heltidsforkynnelsen. Like etter fikk jeg enda en velsignelse. Jeg ble kjent med en trofast kristen søster, Katina, som var glad i Jehova og svært aktiv i forkynnelsesarbeidet. Vi giftet oss i oktober 1959. Det at vi fikk en datter, Agape, og at jeg nå hadde min egen lille kristne familie, hjalp meg også til å legge den vonde tiden som foreldreløs bak meg. Familien vår satte framfor alt stor pris på vår kjærlige, himmelske Fars beskyttelse og omsorg. — Salme 5: 11.

På grunn av forhold jeg ikke rådde over, måtte jeg slutte som pioner, men jeg støttet min kone mens hun fortsatte i heltidsforkynnelsen. En viktig milepæl i mitt kristne liv var Jehovas vitners internasjonale stevne i Nürnberg i Tyskland i 1969. Mens jeg forberedte meg på å reise dit, søkte jeg om pass. Da min kone gikk til politistasjonen for å spørre hvorfor det hadde gått mer enn to måneder uten at jeg hadde fått passet, drog en betjent opp en tykk mappe fra skuffen sin og sa: «Ber du om pass til denne personen så han kan verve proselytter i Tyskland? Ikke tale om! Han er farlig.»

Med Jehovas hjelp og en håndsrekning fra noen brødre ble jeg inkludert i et fellespass og kunne derfor overvære det enestående stevnet. På det meste var det over 150 000 til stede, og jeg kunne tydelig se at Jehovas ånd ledet og forente denne internasjonale, åndelige familien. Senere i livet skulle jeg komme til å sette enda større pris på det kristne brorskapet.

Min kjære kone og trofaste livsledsager døde i 1977. Jeg gjorde mitt beste for å oppdra datteren vår i samsvar med Bibelens prinsipper, men jeg ble ikke overlatt til meg selv. Igjen stilte min åndelige familie opp for meg. Jeg kommer alltid til å være takknemlig for den støtten brødrene gav meg i denne vanskelige tiden. Det var til og med noen som flyttet inn hos oss en tid for å se til datteren min. Jeg kommer aldri til å glemme deres selvoppofrende kjærlighet. — Johannes 13: 34, 35.

Agape ble voksen og giftet seg med en kristen bror, Elias. De har fire sønner, som alle er i sannheten. I de siste årene har jeg hatt flere slag og fått dårligere helse. Datteren min og familien hennes tar godt vare på meg. Til tross for dårlig helse har jeg fortsatt mange grunner til å være glad. Jeg husker da det bare var omkring 100 brødre i hele Tessaloniki og vi holdt hemmelige møter i private hjem. Nå er det nesten 5000 nidkjære forkynnere i dette området. (Jesaja 60: 22) På stevnene kommer unge brødre bort til meg og spør: «Husker du da du pleide å levere bladene til oss?» Det er ikke sikkert foreldrene leste bladene, men det gjorde barna, og de gjorde åndelige framskritt!

Når jeg ser hvordan Jehovas organisasjon vokser, synes jeg det er verdt alle de prøvelsene som jeg har måttet utholde. Jeg sier alltid til barnebarna mine og andre unge at de må tenke på sin himmelske Far mens de er unge, og at han aldri vil forlate dem. (Forkynneren 12: 1) Jehova har oppfylt sitt løfte og har for meg vært «en far for farløse gutter». (Salme 68: 5) Selv om jeg mistet foreldrene mine tidlig i livet, fant jeg til slutt en kjærlig Far!

[Bilde på side 22]

Jeg arbeidet som kokk i Dráma fengsel

[Bilde på side 23]

Katina og jeg da vi giftet oss i 1959

[Bilde på side 23]

Et stevne i en skog i nærheten av Tessaloniki på slutten av 1960-tallet

[Bilde på side 24]

Vår lille familie i 1967