Noahs tro fordømte verden

HAR du hørt om Noah, en gudfryktig mann som bygde en ark for at mennesker og dyr skulle overleve en verdensomfattende vannflom? Til tross for at historien er svært gammel, er det millioner som kjenner til den. Men noe mange ikke er klar over, er at Noahs liv har betydning for oss alle sammen.

Hvorfor skulle vi være interessert i en beretning som er flere tusen år gammel? Er det noen likhet mellom Noahs situasjon og vår? Hvis det er det, hva kan vi da lære av hans eksempel?

Verden på Noahs tid

Ifølge Bibelens kronologi ble Noah født i 2970 f.v.t. — 126 år etter Adams død. På Noahs tid var jorden full av vold, og de fleste av Adams etterkommere valgte å følge sin forfaders eksempel og gå sine egne veier. «Da så Jehova at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle tilbøyeligheter i dets hjertes tanker bare var onde hele tiden.» — 1. Mosebok 6: 5, 11, 12.

Menneskenes opprør var ikke den eneste årsaken til Jehovas mishag. Beretningen i 1. Mosebok forklarer: «Den sanne Guds sønner begynte å legge merke til menneskedøtrene og så at de var vakre; og de begynte å ta seg hustruer — alle dem som de valgte seg. . . . Nefilim befant seg på jorden i de dager, og også siden, da den sanne Guds sønner fortsatte å ha omgang med menneskedøtrene og de fødte dem sønner; disse var de veldige som levde i gammel tid, de navngjetne menn.» (1. Mosebok 6: 2—4) Når vi sammenligner disse versene med noe som apostelen Peter skrev, ser vi at «den sanne Guds sønner» var ulydige engler. Nefilim, et bastardavkom, var resultatet av ulovlige seksuelle forbindelser mellom kvinner og materialiserte frafalne engler. — 1. Peter 3: 19, 20.

«Nefilim» betyr «fellere», noe som tyder på at de var slike som fikk andre til å falle. De var brutale tyranner, og den synd deres begjærlige fedre begikk, kan sammenlignes med de perverse handlingene som ble begått i Sodoma og Gomorra. (Judas  6, 7) Sammen pisket de opp en uutholdelig ondskap på jorden.

«Uklanderlig blant sine samtidige»

Ondskapen var så utbredt at Gud bestemte at han ville ødelegge menneskeheten. Men den inspirerte beretningen sier: «Noah fant velvilje for Jehovas øyne. . . . Noah var en rettferdig mann. Han viste seg å være uklanderlig blant sine samtidige. Noah vandret med den sanne Gud.» (1. Mosebok 6: 8, 9) Hvordan var det mulig å ’vandre med Gud’ i en verden som var så gudløs at den bare fortjente å bli ødelagt?

Noah lærte utvilsomt mye av sin far, Lamek, en troens mann som levde samtidig med Adam. Da Lamek gav sin sønn navnet Noah (som man tror betyr «hvile» eller «trøst»), uttalte han denne profetien: «Denne skal gi oss trøst og hvile fra vårt arbeid og fra våre henders smertefulle møye, som skyldes jorden som Jehova har forbannet.» Denne profetien ble oppfylt da Gud tok bort sin forbannelse fra jorden. — 1. Mosebok 5: 29; 8: 21.

Det at en har gudfryktige foreldre, er ingen garanti for at en blir åndelig, for hver enkelt må selv utvikle et forhold til Jehova. Noah ’vandret med Gud’ ved å følge en kurs som hadde hans godkjennelse. Det Noah lærte om Gud, gjorde at han ønsket å tjene ham. Noahs tro vaklet ikke da han fikk vite at Guds hensikt var ’å ødelegge alt kjød i vannflommen’. — 1. Mosebok 6: 13, 17.

I full tillit til at en slik katastrofe, som aldri hadde forekommet før, ville komme, adlød Noah Jehovas påbud: «Lag deg en ark av tømmer av et harpiksholdig tre. Du skal lage rom i arken, og du må overstryke den innvendig og utvendig med tjære.» (1. Mosebok 6: 14) Det var ingen lett oppgave å bygge arken slik Gud hadde beskrevet. Men «Noah gikk i gang med å gjøre alt det Gud hadde befalt ham. Akkurat slik gjorde han». (1. Mosebok 6: 22) Noah gjorde dette med hjelp fra sin kone og deres tre sønner, Sem, Kam og Jafet, og deres koner. Jehova velsignet en slik tro. De var virkelig gode eksempler for familier i dag!

Hva ville det innebære å bygge arken? Jehova påla Noah å bygge en stor vanntett, treetasjes trekiste, omtrent 133 meter lang, 22 meter bred og 13 meter høy. (1. Mosebok 6: 15, 16) Et slikt fartøy ville ha omtrent like stor kapasitet som forskjellige lasteskip i vår tid har.

For en enorm oppgave! Høyst sannsynlig måtte de felle tusener av trær, trekke dem til byggeplassen og kutte dem til planker eller bjelker. De måtte bygge et stillas, lage nagler eller plugger, skaffe tjære til impregnering, skaffe beholdere og kasser, skaffe verktøy, og så videre. Arbeidet kan ha krevd at de forhandlet med kjøpmenn og betalte for varer og tjenester. De måtte tydeligvis være gode håndverkere for å kunne tilpasse tømmeret nøyaktig og bygge et tilstrekkelig solid fartøy. Og tenk på det — arbeidet pågikk antageligvis i 50—60 år!

 Noah måtte deretter konsentrere seg om å samle inn nok mat og fôr. (1. Mosebok 6: 21) Han måtte samle en mengde dyr og føre dem inn i arken. Noah gjorde alt som Gud hadde påbudt, og arbeidet ble fullført. (1. Mosebok 6: 22) Jehovas velsignelse gjorde at alt lyktes.

«En rettferdighetens forkynner»

I tillegg til å bygge arken kom Noah med et advarselsbudskap og tjente Gud trofast som «en rettferdighetens forkynner». Men folk «gav ikke akt før flommen kom og feide dem alle bort». — 2. Peter 2: 5; Matteus 24: 38, 39.

Når vi ser hvor blottet folk var for åndelighet og moral på den tiden, er det lett å forstå at Noah og hans familie kunne ha blitt gjort til latter av vantro naboer og blitt utsatt for skjellsord. Folk må ha betraktet dem som gale. Allikevel lyktes Noah i å gi sin familie åndelig oppmuntring og støtte, for de etterlignet aldri den voldelige, umoralske og opprørske væremåten til de gudløse menneskene som de levde blant. Noah viste sin tro ved sin tale og sine handlinger, og derved fordømte han datidens verden. — Hebreerne 11: 7.

Bevart gjennom flommen

Kort tid før det begynte å regne, sa Gud til Noah at han skulle gå inn i den ferdigbygde arken. Da Noah og familien hans og dyrene var om bord, «lukket Jehova døren» og stengte ute alle hånlige tilrop. Det ser ut til at de ulydige englene dematerialiserte seg da flommen kom, slik at de unnslapp ødeleggelsen. Men hva med de andre? Alle levende skapninger som levde på tørr grunn utenfor arken, nefilim innbefattet, omkom! Det var bare Noah og hans familie som overlevde. — 1. Mosebok 7: 1—23.

Noah og hans husstand var et måneår og ti dager inne i arken. De var opptatt med å gi dyrene fôr og vann, fjerne avfall og følge med på tiden. Første Mosebok tidfester nøye alle fasene i flommen, lik en loggbok, noe som viser at beretningen er nøyaktig. — 1. Mosebok 7: 11, 17, 24; 8: 3—14.

Mens de var i arken, ledet Noah utvilsomt sin familie i åndelige samtaler og takksigelser til Gud. Den historiske beretning om tiden før flommen ble tydeligvis bevart ved hjelp  av Noah og hans familie. Pålitelige muntlige overleveringer eller skrevne historiske dokumenter som de muligens var i besittelse av, kan ha gitt dem fine ting å tenke over under flommen.

Hvor glade må ikke Noah og familien hans ha vært da de kunne gå ut på tørt land igjen! Det første Noah gjorde, var å bygge et alter, og han fungerte som prest for sin familie ved å frambære ofre til Ham som hadde reddet dem. — 1. Mosebok 8: 18—20.

«Akkurat som Noahs dager var»

Jesus Kristus sa: «Akkurat som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens nærvær være.» (Matteus 24: 37) I likhet med Noah er de kristne i dag rettferdighetens forkynnere, som oppfordrer folk til å vise anger. (2. Peter 3: 5—9) Når vi ser denne likheten, kan vi lure på hvilke tanker Noah gjorde seg før flommen. Følte han noen gang at hans forkynnelse var bortkastet? Var han sliten innimellom? Bibelen sier ikke noe om dette. Vi får rett og slett vite at Noah var lydig mot Gud.

Ser du hva vi kan lære av å sammenligne Noahs situasjon med vår? Han adlød Jehova til tross for motstand og vanskeligheter. Det var derfor Jehova så på ham som en som var rettferdig. Noahs familie visste ikke akkurat når Gud ville sende flommen, men de visste at den ville komme. Det at Noah trodde på Guds ord, gjorde at han holdt det gående i mange år med hardt arbeid og tilsynelatende nytteløs forkynnelse. Bibelen sier: «Ved tro viste Noah gudsfrykt, etter at han hadde fått guddommelig advarsel om ting som ennå ikke var sett, og bygde en ark til redning for sin husstand; og ved denne tro fordømte han verden, og han ble arving til den rettferdighet som er i samsvar med tro.» — Hebreerne 11: 7.

Hvordan fikk Noah en slik tro? Han tok seg tydeligvis tid til å grunne over alt det han visste om Jehova, og lot seg lede av denne kunnskapen. Noah kommuniserte utvilsomt med Gud i bønn. Han fikk faktisk et så fortrolig forhold til Jehova at det kunne sies om ham at han ’vandret med Gud’. Som familiens overhode satte Noah gjerne av tid til familien og viste dem kjærlig oppmerksomhet. Dette innbefattet å dekke de åndelige behov som hans kone, hans tre sønner og hans svigerdøtre hadde.

Akkurat som Noah visste at Jehova snart skulle ødelegge datidens verdensordning, vet de sanne kristne i dag at Jehova snart skal gjøre slutt på den ugudelige tingenes ordning som er nå. Selv om vi ikke vet dagen eller timen, innser vi at det å etterligne den tro og lydighet som denne «rettferdighetens forkynner» la for dagen, vil resultere i at «sjelen blir bevart i live». — Hebreerne 10: 36—39.

[Ramme på side 29]

Har det virkelig hendt?

Antropologer har samlet hele 270 legender om en vannflom fra nesten alle folk og stammer. «Flomhistorien går igjen i hele verden,» sier bibelkommentatoren Claus Westermann. «I likhet med skapelsesberetningen er den en del av vår grunnleggende kulturarv. Det er virkelig forbløffende at vi overalt på jorden finner beretninger om en stor flom i urtiden.» Hva er forklaringen på dette? Bibelkommentatoren Enrico Galbiati sier: «Det at det finnes sagn om en flom hos så mange forskjellige og svært spredte folkeslag, tyder på at det er en historisk realitet som ligger til grunn for disse sagnene.» Noe som er viktigere for de kristne enn hva bibelkommentatorer har kommet fram til, er at de vet at Jesus selv snakket om vannflommen som en virkelig hendelse i menneskehetens historie. — Lukas 17: 26, 27.

[Ramme på side 30]

Nefilim i mytologien?

Fortellinger om seksuelle forbindelser mellom guder og mennesker — og de «heltene» eller «halvgudene» som ble frambrakt ved disse forbindelsene — var vanlige i gresk, egyptisk, ugarittisk, hurrittisk og mesopotamisk teologi. Guder i gresk mytologi var i menneskeskikkelser og var svært vakre. De spiste, drakk, sov, hadde seksuell omgang, kranglet, sloss, forførte og voldtok. Selv om de angivelig var hellige, var de i stand til å bedra og å begå kriminelle handlinger. Det ble sagt at slike helter som Akilles var av både guddommelig og menneskelig avstamning og hadde overmenneskelige evner, men ikke var udødelige. Det 1. Mosebok forteller om nefilim, kaster derfor lys over den mulige eller til og med sannsynlige opprinnelsen til slike myter.