DET er få fisker som fanger oppmerksomheten vår på samme måte som klovnefisken gjør. Vi er kanskje fascinert av de stilige fargene, som kan minne oss om en sirkusklovn. Eller kanskje vi er fengslet av dens overraskende valg av hjem – den holder til blant de giftige tentaklene til en sjøanemone. Det er ikke så rart at klovnefisken også kalles anemonefisk.

I likhet med mange Hollywood-stjerner har ikke klovnefisken noe imot å bli tatt bilde av. Siden den sjelden er langt hjemmefra, er det vanligvis lett for dykkere og snorklere å finne den, og siden den ikke er spesielt sjenert av seg, kan de regne med at den «poserer» for dem.

Men det som gjør at klovnefisken er en fisk utenom det vanlige, er dens tilsynelatende risikable livsstil. Det å bo blant giftige tentakler kan kanskje virke like farlig som å slå seg ned i et slangebol. Likevel er klovnefisken og dens utvalgte anemone uatskillelige. Hva er det som gjør dette merkelige partnerskapet mulig og til en suksess?

Som i de fleste gode partnerskap er det også i forholdet mellom klovnefisken og  anemonen snakk om å gi og ta. Forholdet er ikke bare praktisk, men livsviktig for klovnefisken. Marinbiologer har funnet ut at klovnefisken ikke kan overleve i havet uten en vertsanemone. Den er en dårlig svømmer og ville vært et lett bytte for rovfisker hvis det ikke hadde vært for beskyttelsen fra anemonen. Men fordi den har hjemmet sitt i en anemone og svømmer dit når den er i fare, kan den bli ti år gammel.

I tillegg til at anemonen fungerer som et hjem for klovnefisken, er den også en trygg yngleplass. Klovnefisken legger eggene inne blant tentaklene til vertsanemonen, og begge foreldrene passer godt på eggene. Senere kan man se klovnefiskfamilien svømme rundt den samme anemonen.

Hva får anemonen ut av dette forholdet? Klovnefiskene fungerer som livvakter for anemonen, for de jager bort skjellfinnefisk, som gjerne spiser anemonetentakler. Minst én anemoneart kan ikke overleve hvis det ikke bor klovnefisk i den. Når forskere har fjernet klovnefisk fra denne anemonearten, har de oppdaget at anemonene har blitt helt borte før det har gått 24 timer. De hadde tydeligvis blitt spist opp av skjellfinnefisk.

Det ser ut til at klovnefiskene også sørger for at anemonen får energi. De skiller ut ammonium, som bidrar til vertsanemonens vekst. Og når klovnefiskene svømmer mellom tentaklene, skaper de sirkulasjon i vannet, slik at anemonen får tilførsel av oksygenrikt vann.

Det som gjør at klovnefisken ikke blir brent av anemonetentaklene, er at den har et spesielt slim på huden. På grunn av den kjemiske sammensetningen av dette slimlaget oppfatter anemonen klovnefisken som en av dens egen art. Som en marinbiolog uttrykte det, er klovnefisken «en fisk i anemoneklær».

Noen studier tyder på at når en klovnefisk skal velge en ny vertsanemone, må den gjennom en tilpasningsprosess. Det har blitt observert at når en klovnefisk kommer til en ny anemone for første gang, berører den anemonen forsiktig. I de neste timene berører den anemonen innimellom, og denne av-og-på-kontakten fører tydeligvis til at fiskens beskyttende slimlag tilpasses den nye anemonens gift. Det kan hende at klovnefisken brenner seg litt i løpet av denne prosessen. Men etterpå kommer de to godt overens.

Det fascinerende samspillet mellom to så forskjellige skapninger kan lære oss mennesker noe om teamwork. På mange områder utretter mennesker fra ulike kulturer og med forskjellig bakgrunn store ting ved å samarbeide med hverandre. I likhet med klovnefisken trenger vi kanskje litt tid for å venne oss til å samarbeide med andre, men resultatene gjør at det er verdt det.