Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Gullalderen på dronning Elizabeths tid – myte eller virkelighet?

Gullalderen på dronning Elizabeths tid – myte eller virkelighet?

Gullalderen på dronning Elizabeths tid – myte eller virkelighet?

HUN ble en legende allerede mens hun levde. Forfattere, diktere, dramatikere og vår tids filmskapere har sørget for at hennes berømmelse lever videre. I de senere årene er det blitt arrangert mange utstillinger og skrevet mange bøker om henne. I en internasjonal spørreundersøkelse kom hun med på listen over de ti mest berømte britene opp gjennom tidene. Hun var dronning Elizabeth I av England.

Hva er det med denne monarken, som i sin tid var kjent som «The Virgin Queen» (jomfrudronningen) og «Good Queen Bess» (Bess er en engelsk kortform av Elizabeth), som gjør at folk fremdeles er opptatt av henne? Var hennes regjeringstid virkelig en gullalder?

Hun arver mange problemer

Elizabeth Tudor ble født i 1533 – til bitter skuffelse for sin far, Henrik VIII, en konge som var desperat etter å få en mannlig arving. Moren hennes, Anna Boleyn, Henriks andre kone, lyktes ikke med å føde ham en sønn. Henrik sørget for å få henne halshogd på grunnlag av det som mange mener var oppdiktede anklager. Elizabeth var da bare to år.

Henrik hadde på det tidspunktet brutt med paven i Roma og erklært seg selv som den engelske kirkes overhode. Etter Henriks død, i 1547, prøvde de åndelige rådgiverne til hans unge sønn, Edvard VI, å gjøre England fullstendig protestantisk. Edvard døde etter å ha regjert i bare seks år, og nasjonen svingte til katolisismen igjen under det korte og blodige styret til Maria I, Elizabeths halvsøster. * I 1558, da Elizabeth kom på tronen 25 år gammel, var England ikke bare splittet på grunn av religiøse motsetninger, men var også nesten bankerott. Landet hadde mistet sine siste besittelser i Frankrike, og Spania utgjorde en svært reell trussel.

Elizabeth begynte sitt styre med å skaffe seg en krets av dyktige rådgivere. Noen av dem kom til å bli hos henne i det meste av hennes 44 år lange regjeringstid. Det første problemet hun tok tak i, var religion. Som sjøfartsmuseet i London kommenterer, valgte hun «å gjeninnføre reformasjonen og opprette en anglikansk kirke som verken var katolsk eller ekstremt protestantisk». For å roe dem som ikke kunne godta at en kvinne var overhode for kirken, ble hun kirkens øverste leder istedenfor dens overhode. Parlamentet vedtok så en lov om ensartethet (Act of Uniformity). Der ble den anglikanske kirkes trosoppfatninger og framgangsmåter fastsatt, men enkelte katolske seremonier ble beholdt. Det var ikke til å unngå at de fleste katolikkene og også de mer ytterliggående protestantene, puritanerne, var misfornøyde med denne middelveien.

Elizabeth hadde også et annet, mer personlig problem. Hvordan skulle hun klare å vinne folkets troskap og respekt? De hadde ennå friskt i minne det ulykksalige styret til Maria I. Elizabeth bestemte seg for å utnytte det at hun var kvinne. Historikeren Christopher Haigh skriver: «På tronen var Elizabeth jomfrudronningen, og overfor kirken var hun en mor, overfor adelen var hun en tante, overfor sine ministere en masete hustru og overfor sine hoffmenn en forførerske.» Hennes hemmelighet lå i at hun til stadighet forsikret folket om sin sterke kjærlighet til dem. Folket på sin side elsket henne også – det var i hvert fall det hun fortalte dem gang på gang, og snart trodde de på det.

Parlamentet var oppsatt på at Elizabeth skulle gifte seg og føde en protestantisk arving. Den ene kongelige frieren etter den andre kom på banen. Elizabeth spilte interessert og lot ekteskapsforhandlingene pågå i flere måneder, noen ganger i flere år, før hun på et tidspunkt da det var politisk hensiktsmessig å gjøre det, avslo tilbudet om forlovelse.

Fordi Elizabeth gikk inn for en «moderat» religiøs kurs, ble hun et mål for sammensvergelser. En som lurte i kulissene, var Elizabeths katolske slektning Maria Stuart, som katolikker i Europa betraktet som den rettmessige arvingen til tronen etter Maria I. Trusselen fra dette holdet økte i 1568, da Maria var blitt tvunget til å frasi seg den skotske tronen og flykte til England. Selv om Maria satt i husarrest, ble hun et samlingspunkt for katolske sammensvergelser som hadde til hensikt å styrte den protestantiske dronningen. Elizabeth nektet likevel konsekvent å gi sin godkjennelse til henrettelsen av en annen monark. I 1570 utstedte pave Pius V en bulle som bannlyste Elizabeth, og som løste hennes undersåtter fra å vise henne lydighet. Den neste paven, Gregor XIII, gikk enda lenger. Han kunngjorde at det ikke ville være en synd å invadere England og avsette dronningen med makt. Situasjonen tilspisset seg da Anthony Babingtons sammensvergelse, som tok sikte på å myrde Elizabeth, ble oppdaget og det viste seg at Maria var innblandet. Elizabeth ble til slutt tvunget til å treffe en avgjørelse når det gjaldt Maria, og etter press fra parlamentet gikk hun omsider med på å la Maria bli henrettet i 1587. Katolikker i Europa var rasende – særlig Filip II av Spania.

Den katolske Filips dristige strategi

Filip, som på den tiden var Europas mektigste hersker, hadde prøvd å bevare England katolsk ved å fri til Elizabeth da hun ble dronning, men hun hadde avslått ekteskapstilbudet. I årevis hadde engelske kaperskip plyndret spanske skip og havner og utfordret Spanias stilling som den fremste kolonimakten. Noe som gjorde vondt verre, var at Elizabeth støttet nederlenderne i deres kamp for å oppnå uavhengighet fra Spania. Det at Maria ble henrettet, var dråpen som fikk begeret til å flyte over for Filip. Etter pavens oppfordring planla han å bruke den spanske armada, en enorm flåte på over 130 skip – den skulle seile til Nederlandene, ta om bord en stor hær og så krysse Den engelske kanal for å invadere England. Men engelske spioner avslørte komplottet før flåten var fullt mobilisert. Elizabeth sendte sir Francis Drake med 30 skip til den spanske havnebyen Cádiz. De ødela flere av de beste skipene, noe som førte til at armadaen ble forsinket med et år.

Da armadaen endelig la ut fra kai i 1588, var den engelske marinen klar. Selv om den spanske flåten ble angrepet, kom den seg gjennom Den engelske kanal uten å bli påført altfor store skader. Den ankret opp utenfor den franske havnebyen Calais. Påfølgende natt sendte engelskmennene åtte brannskip mot flåten. * Grepet av panikk ble den spanske flåten spredt, og etter noen voldsomme kamper drev en sørvestlig vind skipene bort fra England og nordover mot Skottland. Stormer rundt Skottland og vestkysten av Irland førte til at halvparten av de spanske skipene forliste, mens resten karet seg tilbake til Spania.

«Gullalderen» begynner

Da Elizabeth kom til makten, hadde England ingen oversjøiske besittelser. Spanierne, derimot, skaffet seg store rikdommer fra de enorme områdene som de erobret i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika. England ville også ha en andel i dette. Foretaksomme eventyrere satte derfor seil og krysset hav for å søke rikdom og berømmelse og for å finne nye handelsruter til Kina og andre deler av Det fjerne østen. Sir Francis Drake ble den første sjøkapteinen som seilte jorden rundt med sitt eget skip. Mens han seilte oppover vestkysten av Sør- og Nord-Amerika, plyndret han spanske skip som var lastet med skatter. For å utfordre Spanias monopol på den nye verden gjorde sir Walter Raleigh forsøk på å etablere en koloni på østkysten av Nord-Amerika. Det området han gjorde krav på der, kalte han Virginia (jomfrulandet) til ære for Englands jomfrudronning. Selv om disse tidlige forsøkene på kolonisering mislyktes, vakte de Englands interesse for framtidige vågestykker. Da Spanias «uovervinnelige armada» var blitt slått, vokste Englands selvtillit som sjøfartsnasjon, og Elizabeth støttet nye handelsforetagender på den andre siden av jorden, i det sørøstlige Asia. Det var duket for grunnleggelsen av et britisk imperium som med tiden skulle komme til å bli verdensomspennende. *

Hjemme i England ble det oppmuntret til utdanning. Nye skoler ble grunnlagt, noe som åpnet døren til den litterære verden for flere elever. En tørst etter litteratur kombinert med framskritt innen boktrykkerkunsten førte til en blomstringstid for kulturlivet. Det var på denne tiden William Shakespeare og andre store dramatikere levde. Publikum strømmet til de nylig åpnede teatrene for å la seg underholde av skuespillene deres. Diktere skrev velformulerte sonetter, og komponister skapte ny og spennende musikk. Dyktige kunstnere malte utsøkte miniatyrmalerier av dronningen og hoffolket. Nye bibeloversettelser inntok hedersplassen i kirker og hjem. Men gullalderen skulle ikke vare.

Gullalderen mister sin glans

De siste årene av Elizabeths liv var preget av mange problemer. Hun hadde overlevd sine trofaste rådgivere. Nå gav hun privilegier til bare noen få utvalgte, noe som forårsaket heftig rivalisering ved hoffet og til og med et mislykket opprør. Igjen var riket hennes splittet på grunn av religion. Katolikker nektet å overvære protestantiske gudstjenester og møtte økt forfølgelse. Ved slutten av Elizabeths styre var omkring 200 prester og lekmenn blitt henrettet. Også puritanere ble satt i fengsel, og noen ble henrettet. Det brøt ut opprør mot det engelske styret i Irland, og England var fortsatt i krig med Spania. Fire dårlige avlinger på rad førte til økende arbeidsløshet og til flere omstreifere, og folket protesterte mot de høye matprisene. Elizabeth hadde overlevd sin egen popularitet. England elsket ikke lenger sin jomfrudronning.

Elizabeth mistet gradvis viljen til å leve, og den 24. mars 1603 døde hun, som den siste av Tudor-regentene. Lamslåtte og med taushet tok folket imot nyheten om hennes død, men allerede ved kveldstid feiret de sin nye monark med bål og gatefester. Endelig hadde de fått en konge – Jakob VI av Skottland, Maria Stuarts protestantiske sønn. Som Jakob I av England klarte han det som Elizabeth ikke hadde klart – å forene de to rikene under én monark. Men den første optimismen gikk snart over i desillusjon, og folket begynte å lengte tilbake til den tiden da deres elskede dronning Elizabeth hadde regjert.

Var det virkelig en gullalder?

I begynnelsen var historikerne fulle av lovord om Elizabeth. Noen år etter hennes død beskrev William Camden hennes styre som en framskrittenes gullalder, en epoke da dronningen hadde inspirert sitt folk til storhet. I flere hundre år var det i grunnen ingen som reiste tvil om dette synet. Elizabeths anseelse ble til og med enda større mot slutten av 1800-tallet, da hun fikk æren for å ha lagt grunnlaget for det britiske imperium, som på den tiden omfattet en fjerdedel av jorden.

Noen historikere i nyere tid tegner ikke et like rosenrødt bilde av Elizabeths styre. Det sies i The Oxford Illustrated History of Britain: «Etter sin død har Elizabeth fått et omdømme som langt overgår det hun faktisk oppnådde. Det er tydelig at hennes egen propaganda, . . . det at hun rett og slett levde så lenge, det at hun tilfeldigvis levde samtidig med Shakespeare, og den heldige beseiringen av armadaen har forledet oss til å stemme i et crescendo av overdreven smiger som ikke tar hensyn til det enkle faktum at hun i stillhet lot England bli uregjerlig.» Historikeren Haigh, som er sitert tidligere, forklarer hvorfor noen historikere skrev slik de gjorde: «I 1603 framstod Elizabeth som en tåpelig gammel dame, for menn så forventningsfullt fram til å få en konge av Stuart-slekten. Rundt 1630, da Stuart-kongene hadde vist seg å være mest til skuffelse, var hun blitt selve innbegrepet av alle kongelige dyder.»

Det er ingen tvil om at Elizabeth var en eksepsjonell kvinne i en mannsdominert verden. Hun var intelligent og målbevisst og utmerket seg i samfunnskontakt. Dette var for en stor del takket være hennes dyktige ministere, som iscenesatte hennes taler, offentlige opptredener, påkledninger og portretter for å fremme det rette kongelige bilde og forestillingen om en legendarisk gullalder.

[Fotnoter]

^ avsn. 13 Et brannskip var et militært skip som var fullastet med eksplosiver og andre lettantennelige materialer, og som ble sendt brennende mot fiendtlige skip for å ødelegge dem.

[Uthevet tekst på side 22]

«Etter sin død har Elizabeth fått et omdømme som langt overgår det hun faktisk oppnådde»

[Ramme/bilde på side 22]

 JOHN DEE OG DET BRITISKE IMPERIUM

Elizabeth omtalte John Dee (1527–1608/09) som sin filosof. Han var en respektert matematiker, geograf og astronom og var også svært interessert i astrologi og det okkulte. Dronningen rådførte seg med ham om hva som ville være den heldigste dagen for hennes kroning, og han utøvde sine kunster ved hoffet hennes. Han får æren for å ha gjort betegnelsen «det britiske imperium» allment kjent, og han oppmuntret Elizabeth til å se på seg selv som herskerinne over et framtidig imperium som skulle vinnes ved at England tok kontrollen over havene og koloniserte nye områder. Han underviste derfor oppdagelsesreisende i navigering, særlig i forbindelse med deres søken etter nordøstlige og nordvestlige passasjer til Østen, og han støttet planer om å kolonisere det nordamerikanske kontinentet.

[Rettigheter]

Photograph taken by courtesy of the British Museum

[Bilder på sidene 20 og 21]

A. Engelske brannskip blir sendt mot den spanske armada B. Sir Francis Drake C. Dronning Elizabeth D. Globe Theatre E. William Shakespeare

[Rettigheter]

A: Fra boken The History of Protestantism (bd. III); B: ORONOZ; C: Fra boken Heroes of the Reformation; D: Fra boken The Comprehensive History of England (bd. II); E: Encyclopædia Britannica/11th Edition (1911)

[Bilderettigheter på side 19]

© The Bridgeman Art Library International