Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Den beste ferien jeg har hatt!

Den beste ferien jeg har hatt!

Et brev fra Irland

Den beste ferien jeg har hatt!

«DU TRENGER å få tankene over på noe annet enn disse eksamenene dine», sa foreldrene mine. «Skal vi dra og besøke kusinen din i Irland? Da kan vi være med på å forkynne for mennesker som sjelden får høre budskapet om Guds rike.»

Jeg syntes ikke det var noen god idé. Jeg var nervøs for at jeg ikke skulle få lest nok til eksamen, og dessuten gruet jeg meg til selve reisen, for jeg hadde aldri vært utenfor England og ikke reist med fly før. Hvordan skulle en aktiv 17 år gammel jente som bor i en travel forstad til London, kunne finne seg til rette i en rolig liten by på sørvestspissen av Irland?

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Fra det øyeblikket flyet landet, var jeg helt fascinert. Men siden vi hadde vært veldig tidlig oppe den morgenen, sovnet jeg nesten med en gang bilturen vår hadde begynt. Innimellom våknet jeg og så noen glimt av det værbitte, men vakre landskapet som dukket opp bak steingjerdene langs de smale veiene.

Da vi var kommet fram til byen Skibbereen, hadde vi en hyggelig og oppmuntrende kveld sammen med en familie som hadde flyttet til Irland for å hjelpe til med å forkynne. Vi lekte bibelske leker. Vi skulle trekke hver vår lapp med navnet på en bibelsk person og så mime en hendelse som hadde med den personen å gjøre. De andre skulle gjette hvem personen var.

Dagen etter drog vi – foreldrene mine, lillebroren min, kusinen min, mannen hennes og en annen familie og jeg – med ferge til den lille øya Heir Island, der det bor færre enn 30 mennesker. Jesus sa at det gode budskap skulle forkynnes på hele den bebodde jord. Så vi brukte den dagen på å dele noen oppmuntrende tanker fra Bibelen med disse vennlige og gjestfrie menneskene, og samtidig beundret vi det nydelige, uberørte landskapet.

Solen skinte fra en skyfri, blå himmel. Luften var fylt av en mild, søtlig, kokosaktig duft, som kom drivende fra store klynger av gule gulltornbusker. Sumpområdet midt på øya var dekket av et teppe av vårblomster. Sandbukter førte opp til forrevne klipper, der storskarver og havsuler hadde reir med ungene sine. I bukten Roaringwater Bay var det så langt øyet kunne se, mengder av små øyer, mange av dem ubebodde. Som vi gledet oss over den fullkomne harmonien i Jehovas skaperverk!

Jeg fikk mange nye venner i menigheten i Skibbereen, og jeg prøvde ting jeg aldri hadde prøvd før. Det jeg likte best av det nye jeg opplevde, var kajakkpadling. Det er ingenting som å se irskekysten fra kajakk! Vi drog på en liten fisketur for å ha fersk fisk til kvelds, men selene som holdt til rundt oss, fikk tak i fisken først. Vi fant også på noen strandleker, og jeg prøvde meg til og med på irsk dans.

Vi tok oss tid til å lære litt om Skibbereen også. Da potethøsten i Irland slo feil i 1840-årene, var denne byen og dens omegn blant de områdene som ble verst rammet. Tusener sultet i hjel, og omkring 9000 av ofrene ble lagt i en massegrav. Det var en trøst for oss å vite at det snart, under Guds rikes styre, kommer til å bli fullstendig slutt på hungersnød, og at utallige mennesker som har lidd en tragisk død, vil bli oppreist til liv på en paradisisk jord.

Menigheten av Jehovas vitner der i byen har et stort distrikt, og vi ble med noen forkynnere til mennesker de sjelden får besøkt. Vi kjørte ned en smal, bratt vei til noen hus som klamret seg fast til kanten av en klippe med utsikt over Irskesjøen. Også her var de menneskene vi traff, vennlige og tok godt imot oss. Som på Heir Island begynte vi med å fortelle at vi var på ferie og brukte noe av tiden vår på å gjøre folk kjent med et oppmuntrende budskap fra Bibelen.

Moren min snakket med en kvinne som gjerne ville ta imot bladene våre, Vakttårnet og Våkn opp! Da vi traff henne igjen noen dager senere, sa hun at hun hadde likt å lese bladene.

«Kan dere ikke komme tilbake med noen flere blad og ta en prat igjen?» spurte hun. Vi fortalte at vi snart skulle reise hjem, men lovte at vi skulle få noen til å besøke henne.

«Takk for det, men dere må love å besøke meg neste gang dere er her», svarte hun. «En irlender glemmer aldri et ansikt!»

Den siste feriedagen var vi på stranden sammen med brødrene og søstrene fra menigheten. Vi samlet sammen drivved og steiner og laget et bål, og så grillet vi blåskjell som vi hadde plukket fra klippene i det krystallklare sjøvannet. Og byjenta? Hun nøt hvert minutt!

Den uken jeg hadde i Irland, er den beste ferien jeg noen gang har hatt! Vi hadde mye moro, men det var spesielt tilfredsstillende å vite at jeg var med på noe som gledet Jehova og var til ære for ham. Jeg er så glad i tjenesten for Jehova, og når en har flotte venner og en familie som føler det på samme måte, og som samarbeider med en, blir gleden enda større. Da jeg kom hjem, takket jeg Jehova for at han har gitt meg så mange gode venner som også er glad i ham, og for de fine minnene som jeg aldri kommer til å glemme.

[Bilderettigheter på side 25]

An Post, Ireland