En skolemassakre – hjelp og trøst i ettertid

AVISENS førsteside var svart. Tvers over den stod det ett ord: «Hvorfor?» Dette spørsmålet ble stilt om og om igjen etter at en 17-åring begynte å skyte vilt rundt seg i den sørtyske byen Winnenden. Han drepte til sammen 15 mennesker før han til slutt skjøt seg selv. I hele Tyskland ble det flagget på halv stang, og nyheten om den tragiske hendelsen spredte seg raskt verden over.

 Winnenden er en blomstrende og idyllisk by omgitt av vinmarker og frukthager. Den 11. mars 2009 begynte som en vanlig dag på Albertville realskole. Men kl. 9.30 ble freden plutselig brutt, og det brøt ut kaos.

En ungdom stormet inn på sin tidligere skole med et skytevåpen som han hadde tatt fra foreldrenes soverom. I rask rekkefølge skjøt han ni elever og tre lærere i tre klasserom og i korridoren og skadet flere andre. Politiet kom til stede etter få minutter. Drapsmannen flyktet til et område ved en psykiatrisk klinikk i nærheten. Der drepte han en ansatt ved klinikken. Så kapret han en bil, rettet våpenet mot sjåføren og tvang ham til å kjøre. Etter omkring fire mil klarte sjåføren å rømme. I en bilforretning drepte drapsmannen en selger og en kunde og påførte to av de politibetjentene som prøvde å få tak i ham, alvorlig skade. Da politiet endelig fikk innhentet ham, skjøt han seg selv i hodet.

Ifølge dem som kjente drapsmannen, var han en helt vanlig tenåring som ønsket å bli godtatt og ha venner. Hva hadde gått galt? Han kan ha slitt med depresjon, og man vet at han likte å skyte med luftgevær, og at han spilte noen populære voldelige dataspill. Men det gjør også tusenvis av andre unge, sier noen. Og hva med ofrene? Valgte han ut noen bestemte, eller skjøt han på måfå? Det ble spekulert på hvorfor han skjøt åtte jenter og bare én gutt. Ingen kunne gi noen fornuftig forklaring.

De første reaksjonene

«Da sønnen vår ringte og fortalte om et skytedrama på skolen, kunne jeg ikke tro det var sant,» sier Heike. «Men da jeg hørte flere og flere politibiler og ambulanser kjøre forbi i all hast, fikk jeg panikk.» Det at politiet reagerte så raskt, hindret sannsynligvis gjerningsmannen i å drepe flere på skolen. Etter at skolen var blitt evakuert, kom det ambulansefolk, krisepsykiatere og prester som gjorde sitt ytterste for å hjelpe og støtte elevene.

Reportere strømmet raskt til skolen for å prøve å intervjue elever, hvorav mange fortsatt var i sjokktilstand. Foran skolen var det ifølge en av elevene parkert 28 reportasjebiler fra 26 forskjellige TV-stasjoner. Konkurransen var hard mellom mediene, noe som resulterte i at det ble offentliggjort mange ubekreftede detaljer. Samme dag som massakren fant sted, oppsøkte en reporter familien til en av de drepte jentene for å be om bilder. Andre betalte elever for å posere for fotografene. I kampens hete så det ut til at noen reportere hadde problemer med å finne den rette likevekt mellom det å få tak i nyhetsstoff før alle andre og det å vise ofrene den rette respekt.

Som så ofte i slike tilfeller vendte folk seg til religionen for å få trøst og finne svar. Den dagen massakren fant sted, ble det holdt en økumenisk gudstjeneste. Mange satte pris på dette. Men de som søkte å få trøst fra Guds Ord eller ønsket svar på sine ubesvarte spørsmål, ble dypt skuffet. En familie var i begravelsen til en av sønnens klassekamerater, og moren i familien sa: «En biskop snakket om  Jobs lidelser. Jeg ventet at han skulle fortelle oss noe om hva vi kunne lære, eller at han skulle gi oss litt trøst – men nei, da! Han sa ikke ett ord om hvorfor Job led, eller hvordan det gikk til slutt.»

En mann var svært oppbrakt over de tomme ordene han hørte. Denne mannen hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner omkring 30 år tidligere, men hadde sluttet. Nå begynte han å gå på møtene deres igjen.

Valisa, en 14 år gammel jente som regelmessig studerer Bibelen sammen med Jehovas vitner, befant seg i et klasserom like ved åstedet for massakren. Da hun hørte skuddene, begynte hun å be til Jehova. Senere, da hun ble spurt om hvordan det gikk med henne, sa hun at det som hadde skjedd, bekreftet det hun hadde lært ut fra Bibelen om de kritiske siste dager. (2. Timoteus 3:1–5) Mens to Jehovas vitner var opptatt med å gjøre andre kjent med noen oppmuntrende ord fra Bibelen, kom en eldre dame bort til dem og sa: «Mange flere burde gjøre det dere gjør.» Hvor trist og sjokkerende denne massakren enn var, fikk det som skjedde, noen til å lytte til det håp og den trøst som Guds Ord gir.

Traumatiske ettervirkninger

Ikke engang de mest oppmuntrende ord kan imidlertid ta bort all den fortvilelse de som ble direkte berørt av massakren, følte. Ingen ord kan fullstendig lindre smerten til en far eller mor som har mistet et barn, eller fortvilelsen til den politibetjenten som stormet inn på skolen bare for å oppdage at hans kone var blant de drepte.

Både elever som overlevde massakren, og familiene deres var dypt traumatisert, hver på sin måte. Vassilios hoppet ut av et vindu så snart den bevæpnede mannen begynte å skyte. «Idet jeg hoppet ut vinduet,» forteller han, «bad jeg til Jehova. Jeg trodde jeg kom til å dø. Jeg var sikker på at dette var min siste bønn.» I ukene etter var han plaget av mareritt, og han ville ikke snakke med noen. Han var spesielt opprørt over å se nyhetsmedienes kommersialisering av massakren og den ufølsomhet som ble vist av dem som prøvde å snuse opp detaljer. Men etter hvert har han klart å takle hverdagen igjen.

Jonas var i det samme klasserommet som Vassilios og var vitne til at fem klassekamerater ble drept. Han sa: «Like etterpå hadde jeg ingen problemer med å beskrive det som hadde skjedd; det var som en skrekkfilm. Men nå er det å snakke om hvordan det går med meg, vanskelig. Humøret mitt svinger. Noen ganger har jeg ikke lyst til å snakke om det. Andre ganger snakker jeg mye om det.» Også han sliter med mareritt og søvnproblemer.

Etter noen dager fikk elevene tilbake de personlige eiendelene som de hadde hatt i klasserommene. Traumatologer advarte om at synet av slike gjenstander kunne vekke minner fra tragedien. Til å begynne med ville ikke Jonas røre verken jakken, skolevesken eller motorsykkelhjelmen sin. Han ble også vettskremt hver gang han så noen som lignet på drapsmannen eller hadde en ryggsekk som lignet på drapsmannens. Når foreldrene  hans så på en film og det falt et skudd, gjorde det ham nervøs. Terapeuter prøvde å hjelpe ofre til å bli kvitt en slik mental tilknytning til den traumatiske hendelsen.

Jürgen, Jonas’ far, arbeider på den klinikken hvor en av de ansatte ble drept. Han sa at mange foreldre og kolleger var plaget av slike spørsmål som: Hvorfor? Og hva om? En av de andre ansatte, som stod på en balkong og så den bevæpnede mannen gå forbi, ble så urolig ved tanken på at han kunne ha skutt henne også, at hun måtte få psykiatrisk behandling.

Hvordan noen har fått hjelp til å takle situasjonen

Hva har hjulpet noen til å takle følgene av en slik grusom opplevelse? Jürgen sier: «Det kan nok til tider være hardt, men det føles godt å være sammen med andre. Å vite at andre bryr seg, at en ikke er alene, er til stor hjelp.»

Jonas setter også pris på at andre bryr seg: «Mange sender kort og meldinger. Noen nevner bibelvers, som jeg så leser. Det er hyggelig.» Hva er ellers til hjelp for ham? «Når jeg våkner om natten og ikke orker mer, ber jeg. Noen ganger hører jeg på musikk eller lydinnspillinger av Våkn opp!» * Han sier videre at Bibelen gir svar på hvorfor alt dette skjer: Satan styrer denne verden, og vi lever i endens tid. Jonas’ far sier at kunnskap om dette hjelper dem til å takle situasjonen.

Snart slutt på all nød og lidelse

På noen dager var området foran skolen dekket av lys, blomster og brev. Kerstin la merke til at mange skrev små brev hvor de spurte om hvorfor dette hadde skjedd, og om hvorfor Gud hadde tillatt det. Hun og to andre Jehovas vitner syntes at disse spørsmålene krevde et svar, så de skrev også et brev som de la sammen med de andre brevene.

Ved den offisielle minneseremonien viste en TV-stasjon brevet hennes, og de første linjene ble sitert: «Hvorfor? I løpet av de siste dagene har dette spørsmålet lydt høyere og høyere, og spesielt spørsmålene: Hvor var Gud? Og hvorfor tillot han det?» Beklageligvis var dette det eneste som ble sitert fra brevet.

Hvorfor beklageligvis? Fordi brevet fortsatte med å forklare opprinnelsen til all nød og lidelse, og det pekte på at Gud «skal sørge for at all den skade menneskene har forårsaket, vil bli rettet opp igjen». Det stod videre: «I den siste boken i Bibelen sier Gud at han skal tørke bort hver tåre fra menneskenes øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet.» Jehova Gud skal til og med gi de døde livet tilbake. Under hans rike, som snart kommer, vil det ikke finne sted flere tragedier, massakrer eller lidelser. Gud har lovt: «Se, jeg gjør alle ting nye.» – Åpenbaringen 21:4, 5.

[Fotnote]

[Bilde på side 12]

Jonas fikk et kort hvor det stod: «Vi tenker på deg Jonas»

[Bilderettigheter på side 9]

Focus Agency/WPN

[Bilderettigheter på side 9]

© imagebroker/Alamy

[Bilderettigheter på side 10]

Foto: picture alliance

[Bilderettigheter på side 11]

Foto: picture alliance