Jeg har lært hvor dyrebart livet er

DET VAR OM MORGENEN DEN 16. APRIL 2007. Mens jeg satt sammenkrøpet i en krok på et kontor i tredje etasje i bygningen Norris Hall på universitetsområdet til Virginia Tech (Virginia Polytechnic Institute and State University), ble jeg igjen minnet om hvor takknemlige vi bør være for hver eneste dyrebar dag vi lever.

Da jeg rett før var på kontoret mitt, klar til å gå ned i andre etasje for å hente posten min, stakk en av professorene innom for å spørre om jeg kunne bli med inn på kontoret hans for å hjelpe ham med et dataproblem. Idet vi skulle gå inn på kontoret hans, hørte vi at det ble avfyrt en rekke skudd i etasjen under. Siden vi ikke visste hva som foregikk, skyndte vi oss inn på kontoret, låste døren og ventet engstelig på hva som ville skje de neste minuttene. Jeg gjemte meg i en krok og bad inderlig til Jehova Gud om at han måtte hjelpe meg til å se hva jeg burde gjøre, hva som enn måtte skje videre.

Mens vi satt der og ventet, fór minnene om noe jeg hadde opplevd 15 år tidligere, gjennom hodet mitt. Jeg arbeidet som mekaniker på et bilverksted. Han jeg jobbet sammen med, holdt et lite kar med bensin, som plutselig tok fyr. I panikk kom han til å kaste den flammende bensinen rett i ansiktet på meg! Jeg pustet inn de brennende gassene og fikk andre- og tredjegradsforbrenning i ansiktet og på overkroppen. Jeg ble sendt med helikopter til et spesialsykehus for brannskadede, og der fikk jeg intensivbehandling i tre og en halv måned mens jeg kjempet for mitt liv. Etter fem måneder med behandling og rehabilitering kunne jeg reise hjem, og jeg var takknemlig for at jeg i det hele tatt var i live. Det jeg hadde opplevd, lærte meg å se på hver dag jeg lever, som dyrebar. Og det gjorde meg enda mer bestemt på å bruke livet mitt i tjenesten for ham som har gitt meg livet — Jehova Gud — som et av hans vitner. — Salme 90: 12; Jesaja 43: 10.

På grunn av komplikasjoner etter skadene jeg hadde fått, kunne jeg ikke lenger arbeide som bilmekaniker, så jeg utdannet meg innen data og ble ansatt ved Virginia Tech. Det var derfor jeg befant meg i Norris Hall den morgenen.

Mens skytingen pågikk, var vi ikke klar over at det som skjedde bare én etasje under oss, var det skytedramaet i USAs historie som har kostet flest menneskeliv. Massakren endte da gjerningsmannen tok sitt eget liv, etter å ha drept 32 uskyldige. Omkring 20 minutter etter at skytingen i Norris Hall hadde begynt, hørte vi politifolk ute i korridoren. Vi ropte på dem, og de tok oss med til et trygt sted.

Denne uhyggelige opplevelsen har lært meg hvor usikkert livet er, og hvor fort det kan ta slutt. (Jakob 4: 14) Så viktig det er at vi setter vår lit til vår Livgiver, Jehova Gud, og betrakter hver dag som en dyrebar gave fra ham! — Salme 23: 4; 91: 2.

[Bilderettigheter på side 30]

AP Photo/The Roanoke Times, Alan Kim