Livshistorie

Min families lojalitet har vært til hjelp for meg

FORTALT AV KATHLEEN COOKE

MIN mormor, Mary Ellen Thompson, som bodde i Sør-Afrika, var i 1911 på besøk hos noen slektninger i Glasgow i Skottland. Mens hun var der, gikk hun for å høre et foredrag som ble holdt av Charles Taze Russell, et fremtredende medlem av bibelstudentene, senere kjent som Jehovas vitner. Mormor ble svært begeistret over det hun hørte. Da hun kom tilbake til Sør-Afrika, tok hun kontakt med bibelstudentene der. I april 1914 var hun en av de 16 som ble døpt på bibelstudentenes første områdestevne i Sør-Afrika. Mormors datter Edith, som senere ble min mor, var da seks år.

Etter at bror Russell døde i 1916, ble det uenighet blant bibelstudentene i hele verden. Tallet på lojale i Durban sank fra 60 til omkring 12. Min farmor, Ingeborg Myrdal, og hennes sønn, Henry, en tenåring som nylig var blitt døpt, støttet dem som var lojale. I 1924 ble Henry kolportør, som heltidsforkynnere blant Jehovas vitner ble kalt den gangen. De neste fem årene forkynte han i mange deler av det sørlige Afrika. I 1930 ble Henry og Edith gift, og tre år senere ble jeg født.

En storfamilie

Vi bodde i Mosambik en tid, men i 1939 flyttet vi inn hos mormor og morfar i Johannesburg. Morfar var ikke interessert i Bibelens sannhet og motarbeidet noen ganger  mormor, men han var allikevel svært gjestfri. Søsteren min, Thelma, ble født i 1940, og hun og jeg lærte å bry oss om de eldre. Mange ganger ble kveldsmåltidet langvarig fordi familien snakket om det som hadde skjedd i løpet av dagen, eller om gamle dager.

Vi gledet oss over å ha besøk av andre vitner, spesielt dem som var i heltidstjenesten. De var med i samtalene våre ved kveldsmaten, og det de fortalte, økte vår takknemlighet for vår åndelige arv. Dette gjorde at Thelma og jeg fikk et sterkere ønske om å bli heltidsforkynnere, akkurat som dem.

Fra vi var helt små, ble vi lært opp til å like å lese. Mor, far og mormor leste alle sammen for oss fra gode barnebøker eller fra Bibelen. Kristne møter og forkynnelsesarbeidet var en like naturlig del av livet vårt som det å puste. Far var kretstjener (nå kalt presiderende tilsynsmann) i Johannesburg menighet, så vi måtte komme tidlig til møtene. Når vi hadde stevne, var far opptatt med å hjelpe til med administreringen, mens mor hjalp stevnedeltakerne med å finne losji.

Et stevne som var spesielt for oss

Områdestevnet i Johannesburg i 1948 var spesielt. For første gang var det noen fra Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York til stede. Far som hadde bil, hadde fått i oppdrag å kjøre Nathan Knorr og Milton Henschel til de stedene de skulle til i løpet av oppholdet sitt. Og på det stevnet ble jeg døpt.

Kort tid etterpå, til fars overraskelse, sa farfar til ham at han angret dypt på at han hadde latt seg påvirke av dem som forlot bibelstudentene etter bror Russells død. Han døde noen få måneder senere. Men farmor, derimot, var lojal helt til hun fullførte sitt jordiske livsløp i 1955.

Begivenheter som formet mitt liv

Jeg begynte som alminnelig pioner den 1. februar 1949. Snart begynte begeistringen å bygge seg opp da det ble opplyst at det skulle holdes et internasjonalt stevne i New York året etter. Vi hadde så lyst til å dra, men vi hadde ikke råd til det. Så, i februar 1950, døde morfar, og mormor brukte de pengene hun arvet, til å betale reisen for oss fem.

Noen uker før vi skulle dra, kom det et brev fra Jehovas vitners hovedkontor i New York. I brevet ble jeg innbudt til å gå i den 16. klassen ved misjonærskolen Gilead. Så spennende! Jeg hadde enda ikke fylt 17 år. Da klassen vår begynte, var jeg en av de ti elevene fra Sør-Afrika som hadde fått dette store privilegiet.

Etter avslutningshøytideligheten i februar 1951 vendte åtte av oss tilbake til Sør-Afrika for å tjene som misjonærer her. De neste  årene forkynte min samarbeidspartner og jeg stort sett i mindre byer der folk snakket afrikaans. I begynnelsen kunne jeg ikke det språket så godt, og jeg husker at jeg gråt mens jeg syklet hjemover en dag, for jeg følte meg så utilstrekkelig i tjenesten. Men jeg ble flinkere etter hvert, og Jehova velsignet mine anstrengelser.

Ekteskap og reisetjeneste

I 1955 ble jeg kjent med John Cooke. Han hadde hjulpet til med å sette i gang forkynnelsesarbeidet i Frankrike, Portugal og Spania før og etter den annen verdenskrig og var blitt misjonær i Afrika det året jeg traff ham. Etterpå skrev han: «Jeg fikk tre sjokk på bare én uke . . . En svært gavmild bror gav meg en liten bil, jeg ble utnevnt til seksjonstjener, og jeg ble forelsket.» * Vi giftet oss i desember 1957.

Mens vi hadde fast følge, forsikret John meg om at livet sammen med ham aldri ville bli kjedelig, og han hadde helt rett. Vi besøkte menigheter i hele Sør-Afrika, for det meste i svarte områder. Hver uke var det en utfordring å skaffe tillatelse til bare det å gå inn i slike områder, for ikke å snakke om det å overnatte der. En sjelden gang sov vi på gulvet i en tom butikk i et nærliggende hvitt område, hvor vi forsøkte å unngå at forbipasserende fikk øye på oss. Vi måtte vanligvis overnatte hos de hvite brødrene som bodde nærmest, noe som ofte var mange kilometer unna.

Vi stod også overfor de utfordringene det førte med seg å holde stevner under primitive forhold i bushen. Vi viste filmer som var produsert av Jehovas vitner, og som hjalp folk til å få verdsettelse av vårt verdensomfattende brorskap. Vi hadde med vår egen generator, siden det vanligvis ikke var elektrisitet i disse områdene. Vi måtte også takle vanskeligheter  i de britiske protektoratene hvor litteraturen vår var forbudt, i tillegg til den utfordringen det var å lære oss zulu. Men vi gledet oss over at vi kunne tjene våre brødre.

I august 1961 ble John den første læreren for Kurs i Rikets tjeneste i Sør-Afrika, som var et fire ukers kurs for menighetenes tilsynsmenn. Han var flink til å benytte god lærekunst og nådde deres hjerte med sin enkle logikk og sine levende illustrasjoner. I nesten ett og et halvt år reiste vi fra sted til sted i forbindelse med de påfølgende kursene for engelsktalende. Mens John underviste, var jeg ute i forkynnelsesarbeidet sammen med vitnene på stedet. Deretter fikk vi til vår overraskelse et brev der vi ble innbudt til å tjene ved avdelingskontoret i Sør-Afrika i nærheten av Johannesburg fra og med den 1. juli 1964.

På denne tiden hadde Johns helse begynt å bekymre oss. I 1948 hadde han hatt tuberkulose, og etter det hadde han ofte følt at han ikke hadde krefter til noen ting. Han hadde influensalignende symptomer og kunne være sengeliggende i flere dager — han klarte ikke å gjøre noe eller treffe noen. En lege som vi hadde oppsøkt like før vi ble innbudt til avdelingskontoret, sa at John led av depresjon.

Det var utenkelig for oss å sette ned tempoet, slik legen foreslo. Ved avdelingskontoret fikk John i oppgave å arbeide i tjenesteavdelingen, og jeg ble satt til korrekturlesning. Vi fikk nå bo i et rom som var vårt eget, og for en velsignelse det var! Fordi John hadde tjent i portugisiske distrikter før vi giftet oss, ble vi i 1967 bedt om å hjelpe den eneste portugisiske familien som var Jehovas vitner i dette området, med å forkynne for den store portugisisktalende befolkningen i og omkring Johannesburg. Dette betydde at jeg måtte lære meg enda et språk.

Fordi de portugisisktalende bodde spredt over et stort område, måtte vi reise mye — noen ganger så langt som 30 mil — for å treffe dem. På denne tiden begynte portugisisktalende brødre fra Mosambik å besøke oss når det skulle være stevner, noe som var til stor hjelp for de nye. I løpet av våre elleve år i det portugisiske distriktet fikk vi se den lille gruppen vår på omtrent 30 forkynnere blomstre opp til fire menigheter.

Forandringer hjemme

I mellomtiden hadde det skjedd noen forandringer hjemme hos mine foreldre. I 1960 giftet Thelma seg med John Urban, en pioner fra USA. I 1965 gikk de i den 40. klassen ved Gilead, og de tjente lojalt som misjonærer i Brasil i 25 år. I 1990 reiste de til Ohio for å ta seg av Johns skrantende foreldre. Trass i de påkjenningene som det å ta seg av syke foreldre medfører, har de klart å fortsette i heltidstjenesten helt til i dag.

Mormor avsluttet sitt jordiske livsløp i 1965. Hun var fortsatt lojal mot Gud i en alder av 98 år. Far gikk av med pensjon det samme året. Så da John og jeg ble spurt om å hjelpe til i det portugisiske distriktet, ville far og mor gjerne gjøre det samme. De hadde en stabiliserende innflytelse på den portugisiske gruppen, og etter noen få måneder ble den første menigheten opprettet. Kort tid senere fikk mor kreft, noe som førte til at hun døde i 1971. Far døde sju år senere.

Hvordan vi taklet Johns sykdom

I løpet av 1970-årene ble det tydelig at Johns helse ikke ble bedre. Gradvis måtte han gi fra seg noen av de tjenesteprivilegiene han satte så høyt, innbefattet det å lede Betel-familiens ukentlige Vakttårn-studium og drøftelsen av dagsteksten om morgenen. Han fikk nye oppgaver; i stedet for å arbeide i tjenesteavdelingen begynte han å arbeide i postrommet og deretter i hagen.

Johns kampvilje gjorde det vanskelig for ham å gjøre forandringer. Når jeg stadig  forsøkte å få ham til å senke tempoet, kalte han meg på ert for en klamp om foten, samtidig som han vanligvis gav meg en kjærlig klem. Vi syntes til slutt at det var best at vi sluttet i det portugisiske distriktet og begynte å tjene sammen med den menigheten som hadde møter i Rikets sal på avdelingskontoret.

Etter hvert som Johns helse stadig ble verre, var det rørende å se hans nære forhold til Jehova. Når John våknet midt på natten og følte seg dypt deprimert, snakket vi sammen til han følte seg rolig nok til å be Jehova om hjelp. Til slutt klarte han å takle disse vonde stundene selv, ved å tvinge seg til sakte å gjenta det som står i Filipperne 4: 6, 7: «Vær ikke bekymret for noe . . .» Deretter ble han rolig nok til å begynne å be. Ofte var jeg våken og betraktet i stillhet at leppene hans beveget seg, mens han fortsatte å be i oppriktig ydmykhet til Jehova.

Siden det var blitt svært trangt om plassen på avdelingskontoret, begynte man å bygge et nytt, stort avdelingskontor utenfor Johannesburg. John og jeg drog ofte ut til dette fredelige stedet, borte fra byens støy og forurensning. Det var til stor hjelp for John da vi fikk flytte inn i et midlertidig bosted der til det nye avdelingskontoret var fullført.

Nye utfordringer

Etter hvert som Johns evne til å tenke og resonnere ble svekket, ble det vanskeligere for ham å utføre sine arbeidsoppgaver. Den måten andre hjalp John på i hans anstrengelser, gjorde dypt inntrykk på meg. Når en bror for eksempel skulle på et offentlig bibliotek for å gjøre undersøkelser, tok han John med seg. Lommene til John bulet da av traktater og blad til dagens tur. Dette hjalp John til å bevare en følelse av å utrette noe og av å være noe verd.

Til slutt gjorde Alzheimers sykdom at John ikke lenger klarte å lese. Vi var så takknemlig for kassettene med innspillinger av bibelsk litteratur og Rikets sanger. Vi lyttet til dem om og om igjen. John ble ofte urolig hvis ikke jeg satt og lyttet sammen med ham, så jeg gjorde det, men holdt meg opptatt med håndarbeid i løpet av de mange timene. Dette førte til at vi hadde mer enn nok av gensere og tepper!

Med tiden førte Johns tilstand til at han hadde behov for at jeg gav ham mer pleie. Selv om jeg ofte var for sliten til å lese eller studere, så jeg det som et privilegium å kunne pleie ham helt til det siste, det vil si fram til 1998, da John døde stille i armene mine, like etter at han var blitt 85 år. Han var fullstendig lojal helt til slutten. Å, som jeg ser fram til å treffe ham i oppstandelsen, da han vil være helt frisk igjen!

Jeg blir styrket og oppmuntret

Etter Johns død var det ikke lett å lære å leve alene. I mai 1999 reiste jeg derfor på besøk til Thelma og mannen hennes i USA. Så hyggelig og oppkvikkende det var å treffe igjen mange lojale, kjære venner, spesielt da vi besøkte Jehovas vitners hovedkontor i New York! Det var absolutt det åndelige løft som jeg trengte.

Når jeg tenker tilbake på livet til de lojale som har stått meg nær, ser jeg at det er så mange ting som har vært til gagn for meg. På grunn av deres veiledning, eksempel og hjelp har jeg lært å vise større kjærlighet til mennesker av andre nasjonaliteter og raser. Jeg har lært tålmodighet, utholdenhet og tilpasningsevne. Og framfor alt har jeg erfart at Jehova, han som hører bønner, har vært god mot meg. Jeg føler det på samme måte som den salmisten som skrev: «Lykkelig er den som du utvelger og lar komme nær, så han kan bo i dine forgårder. Vi skal visselig mettes med det gode i ditt hus.» — Salme 65: 4.

[Fotnote]

[Bilde på side 8]

Mormor sammen med døtrene sine

[Bilde på side 9]

Sammen med foreldrene mine da jeg ble døpt i 1948

[Bilde på side 10]

Sammen med Albert Schroeder, sekretæren ved Gilead, og de ni andre elevene fra Sør-Afrika

[Bilde på side 10]

Sammen med John i 1984