Å akseptere det som har skjedd

«Da jeg fikk vite at faren min var død, kom det som et sjokk på meg, og jeg ble helt fortvilet. Jeg fikk en enorm skyldfølelse fordi jeg ikke hadde vært hos ham da han døde. Ingenting kan sammenlignes med den dype smerten man føler når man har mistet en av sine nærmeste. Jeg savner faren min så veldig!» – Sara.

DØDEN er et tema det er vanskelig for de fleste å snakke om, uansett kultur eller livssyn. På noen språk brukes forskjellige omskrivninger for å unngå ordet «døden» og gjøre det mindre ubehagelig å snakke om den. På norsk kan man i stedet for å si at en person er «død», for eksempel si at han eller hun «har sovnet inn», «har gått bort» eller «ikke lenger er blant oss».

Men selv de forsiktigste formuleringer kan gjøre lite for å mildne den intense tristheten som de etterlatte ofte føler. For noen er sorgen så tung at de ikke klarer å akseptere det som har skjedd.

Hvis du har mistet en av dine kjære, strever kanskje du også med å akseptere det som har skjedd. Kanskje du til og med later som om du takler det fint, mens du innerst inne vet at du ikke har det bra. Alle sørger naturligvis ikke på samme måte, så hvis du ikke viser din sorg utad, trenger ikke det å bety at du undertrykker følelsene dine. * Men hvis du føler at du er nødt til å holde fasaden overfor andre, kanskje overfor familiemedlemmer som selv sørger, kan det føre til problemer.

«Ikke tid til at jeg kunne sørge»

Nathaniel, en ung mann som mistet moren sin da han var 24 år, sier: «Til å begynne med var jeg forvirret. Jeg følte at jeg måtte være en  støtte for pappa og for mange av de fortvilte vennene til mamma. Det var ikke tid til at jeg kunne sørge.»

Selv over et år senere følte Nathaniel at han ikke hadde akseptert sitt eget tap. «Det hender fortsatt at pappa ringer for å gi uttrykk for sin sorg», sier han, «og det er bra. Han trenger å snakke om det, og jeg er glad for å være til hjelp. Det er bare det at når jeg trenger støtte, føler jeg det som om jeg ikke har noen å vende meg til.»

Omsorgspersoner – deriblant helsepersonell som ofte blir konfrontert med dødens realiteter – føler kanskje også at de er nødt til å undertrykke følelsene sine. Slik var det for Heloisa, som har vært lege i over 20 år. Hun arbeidet et sted der de fleste kjente hverandre, og hun var knyttet til pasientene sine. «Jeg var hos mange av dem da de døde», sier hun, «og noen av dem var veldig gode venner av meg.»

Heloisa var klar over at det å la tårene renne var en naturlig måte å lindre sorg på. «Men jeg syntes det var vanskelig å gråte», sier hun. «Jeg var så opptatt av å være sterk for andres skyld at jeg følte at jeg måtte stenge følelsene mine inne. Jeg trodde at andre ventet det av meg.»

«Huset virket tomt uten henne»

Ensomhet er kanskje en av de største utfordringene for dem som har mistet en de var glad i. Ashley var 19 år da moren hennes døde av kreft. «Etterpå følte jeg meg helt alene og forlatt», sier hun. «Moren min var min beste venn. Vi var så mye sammen!»

Ashley syntes forståelig nok at det var vanskelig å komme hjem hver dag og innse at moren ikke var der. «Huset virket tomt uten henne», sier hun. «Det hendte ofte at jeg bare gikk på rommet mitt og gråt mens jeg så på bilder av henne og tenkte på de tingene vi hadde pleid å gjøre sammen.»

Hvis du har mistet et familiemedlem eller en god venn, kan du tenke på at også andre har opplevd sorg, og at mange av dem har funnet gode måter å mestre situasjonen på. Det kan du lese litt om i den neste artikkelen.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 5]

’Jeg følte meg helt alene og forlatt. Moren min var min beste venn’ – Ashley