Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hvordan jeg sluttet å være voldelig

Hvordan jeg sluttet å være voldelig

 Hvordan jeg sluttet å være voldelig

Fortalt av Jose Antonio Nebrera

HVA er det som får en mann til å bli voldelig? Jeg lærte mye om vold ved å bli utsatt for det som barn. Far var medlem av det spanske Guardia civil, en halvmilitær politistyrke som iverksatte strenge straffetiltak. Hans egen far hadde prylt ham mye, og selv førte han familietradisjonen videre. Far brukte jevnlig sitt tykke belte til å gi meg juling. Noe som gjorde saken verre, var at han ofte sa at jeg var dum, samtidig som han forgudet lillesøsteren min. Mor, som var redd for fars sinne, gjorde lite for å lindre den frustrasjonen jeg følte på grunn av denne urettferdige behandlingen, eller for å gi meg den kjærlighet jeg trengte.

Mens jeg var på skolen sammen med andre barn, skapte jeg meg min egen fantasiverden, der livet virket mye lykkeligere. Og i folks øyne var jeg sannsynligvis et glad, optimistisk barn. Men det var bare utenpå. Inni meg følte jeg frykt og sinne, men jeg skjulte det. Mot slutten av hver dag kom jeg tilbake til virkeligheten når jeg sakte gikk hjemover og grudde meg til enda mer utskjelling – eller mer bank.

Da jeg var 13 år, slapp jeg unna dette kjærlighetsløse miljøet ved å begynne på en internatskole som ble drevet av jesuitter. En tid tenkte jeg på å bli prest. Men livet på internatskolen gjorde ikke livet mitt særlig mer meningsfylt. Vi måtte stå opp klokken fem om morgenen og ta en kald dusj. Så var det et strengt program gjennom hele dagen, med lesing, bønn og andakter, bare avbrutt av korte pauser.

Vi elever måtte lese historier om helgenene, men Bibelen hørte ikke med til pensumet. Det eneste eksemplaret av Bibelen som fantes, ble oppbevart i en glassmonter, og vi måtte få spesiell tillatelse for å lese den.

Det tredje året jeg var på internatskolen, ble selvpisking – som ble kalt «åndelige øvelser» – en del av den strenge rutinen. Jeg prøvde å proppe i meg store mengder mat for at jeg skulle bli syk og slippe denne ildprøven. Men det lyktes ikke. Etter nærmere tre år på jesuittskolen orket jeg ikke mer. Jeg stakk av og drog hjem. Da var jeg 16 år.

Ute etter spenning og eventyr

Da jeg var kommet hjem, begynte jeg med boksing og bryting. Jeg gjorde det bra i disse voldelige sportsgrenene, og det fikk meg til å føle at jeg var noe, men min fysiske dyktighet oppmuntret meg til å bruke rå makt for  å få det som jeg ville, akkurat som far hadde gjort.

Da jeg var 19, skjedde det noe som gjorde at jeg fikk noe kjærlighet inn i livet mitt. Jeg traff Encarnita, som jeg giftet meg med ni måneder senere. Hun så bare min høflige, vennlige og glade fasade og ante ikke noe om den bitterheten som lå og ulmet inni meg. Denne indre bitterheten kom snart for en dag da jeg ble innkalt til militærtjeneste ikke lenge etter at vårt første barn var født.

Delvis for å slippe en hårklipp i militærstil og delvis for å søke spenning og eventyr i livet vervet jeg meg impulsivt til den spanske fremmedlegionen. Jeg så for meg at jeg ville føle meg fri i den marokkanske ørkenen, og at jeg skulle delta i risikofylte spesialoperasjoner. Det virket også som om jeg på denne måten kunne slippe unna mine familieforpliktelser. Men i virkeligheten viste det seg at det bare fikk fram det verste i meg.

Jeg kom snart i trøbbel med en svær, brutal sersjant som frydet seg over å gi nye rekrutter dårlig behandling. Jeg hatet urettferdighet, og jeg vek ikke tilbake for å slåss for det jeg mente var rett og riktig. Under appellen en morgen gjorde jeg noe for spøk som sersjanten tolket feil. Da han løftet armen for å slå til meg, vred jeg den raskt rundt og la ham i bakken. Jeg holdt hånden hans nede, av frykt for at han skulle bruke pistolen og skyte meg hvis jeg slapp ham.

Den episoden førte til tre måneder i en straffetropp. Jeg havnet i et lite, nakent rom med cirka 30 mann. I hele den tiden fikk jeg ikke engang skifte klær. Denne troppen hadde en sadistisk sersjant som fant glede i å piske mennene. Men én gang, da jeg truet med å drepe ham hvis han rørte meg, reduserte han straffen min fra 30 piskeslag til 3. Jeg hadde lært å bli like tøff som dem som plaget meg.

Hemmelige oppdrag

Mens jeg var under opplæring i fremmedlegionen, var jeg dumdristig nok til å verve meg til enda mer «spenning». Heller ikke denne gangen visste jeg noe som helst om hvor dette skrittet ville føre meg hen. Jeg fikk spesialopplæring som innbefattet bruk av alle slags våpen og eksplosiver. Som ledd i opplæringen ble jeg sendt til Langley i Virginia i USA, der jeg fikk trening sammen med CIA-agenter.

Det gikk ikke lang tid før jeg ble medlem av en hemmelig kommandogruppe. I 1960-årene var jeg med på flere titall hemmelige oppdrag. Jeg deltok i operasjoner mot narkotikahandlere og våpensmuglere i Mellom- og Sør-Amerika. Vi hadde fått ordre om at når vi støtte på disse menneskene, skulle vi likvidere dem. Jeg skammer meg over å si at jeg personlig var med på slike operasjoner. Vi tok aldri fanger, bortsett fra personer vi mente vi kunne få opplysninger ut av.

Senere fikk jeg i oppdrag å spionere på spanske militære ledere for å finne ut hvem som var skeptiske til general Francos diktatur. Vi spionerte også på motstandere av Francos regime som bodde i Frankrike. Hensikten var å kidnappe sentrale dissidenter og ta dem med til Spania, antagelig for at de skulle bli ryddet av veien.

Den siste operasjonen jeg var med på, krevde at jeg organiserte et team av leiesoldater for å gjennomføre et statskupp i et lite land i Afrika. Vi hadde fått instrukser om å storme kasernen i hovedstaden og så overta presidentpalasset. Som planlagt invaderte vi landet midt på natten og fullførte oppdraget på bare fire timer. Tre av mennene våre døde i kamphandlingene, sammen med flere titall av «fiendens» soldater. Jeg var selv med på å drepe disse.

Denne traumatiske opplevelsen plaget min samvittighet. Jeg fikk ikke sove, for jeg hadde hele tiden mareritt om at jeg drepte mine fiender i nærkamp. I disse marerittene så jeg det skrekkslagne uttrykket i øynene til dem jeg skulle til å drepe.

Jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle bli med på et oppdrag. Så jeg leverte tilbake alle militærpapirene mine og fikk innvilget avskjed. Men tre måneder senere innkalte mine overordnede meg igjen til et nytt spionoppdrag.  Jeg flyktet til Sveits og kom til å bo i Basel. Noen måneder senere kom min kone, Encarnita, etter. Hun visste ingenting om mitt arbeid som hemmelig agent.

Dårlige vaner vonde å vende

I løpet av de tre årene jeg var i militæret, hadde Encarnita begynt å studere Bibelen i Spania sammen med Jehovas vitner. Hun fortalte meg at hun hadde funnet sannheten om Gud, og begeistringen hennes smittet. Vi tok raskt kontakt med Jehovas vitner i Sveits og begynte å studere Bibelen sammen.

Jeg syntes det var spennende å lære om Guds hensikter. Selv om jeg ville begynne å leve etter Bibelens prinsipper, viste det seg å være vanskelig å gjøre forandringer – særlig når det gjaldt min aggressive personlighet. Men jeg var utrolig glad for min nye tro. Etter å ha studert i bare noen måneder insisterte jeg på at jeg var rede til å delta i Jehovas vitners forkynnelsesarbeid fra hus til hus.

Med Jehovas hjelp lærte jeg etter hvert å vise selvkontroll, og med tiden ble Encarnita og jeg døpt. Da jeg var 29 år, ble jeg utnevnt til å tjene som tilsynsmann i menigheten.

I 1975 bestemte vi oss for å dra tilbake til Spania. Men militæret hadde ikke glemt meg, og jeg ble innkalt til et nytt spesialoppdrag. For å unngå problemer flyktet jeg snart til Sveits igjen. Der bodde jeg med familien min til 1996, da vi til slutt reiste tilbake til Spania.

Jeg har nå en gift sønn og datter og to barnebarn, og alle tjener Jehova. I årenes løp har jeg dessuten kunnet hjelpe 16 personer til å lære Jehova å kjenne, deriblant en ung mann som tidligere hadde vært med på voldelige gatedemonstrasjoner i Nord-Spania. Dette har gitt meg enormt stor glede.

Jeg har bedt til Gud mange ganger om at han må hjelpe meg både til å ta avstand fra min voldelige fortid og til å bli befridd for de stadige marerittene. I min kamp for å gjøre det som er rett, har jeg fulgt rådet i Salme 37:5: «Velt din vei på Jehova, og stol på ham, og han skal selv gripe inn.» Jehova har holdt dette løftet. Han har hjulpet meg til å legge min voldelige oppførsel bak meg. Dette har virkelig vært til stor velsignelse for meg og familien min.

[Bilde på side 21]

Da jeg begynte på en jesuittisk internatskole, 13 år gammel

[Bilde på side 23]

På vei fra fremmedlegionens kontor etter å ha fått innvilget avskjed i 1968

[Bilde på side 23]

Min kone, Encarnita, og jeg i dag