Budskapet må overbringes

FØR telegrammet ble oppfunnet, var det ofte en langsom og tungvint prosess å få overbrakt meldinger over store avstander — avhengig av hvilke transportmidler som var tilgjengelige, og av hvordan terrenget var. Tenk over de utfordringene inkaene stod overfor i sitt enorme rike i Sør-Amerika.

I sin storhetstid på slutten av 1400-tallet og i begynnelsen av 1500-tallet omfattet inkariket deler av det som i dag er Argentina, Bolivia, Chile, Colombia, Ecuador og Peru, der rikets hovedstad, Cuzco, lå. Mektige fjellkjeder, tett jungel og enorme avstander gjorde det vanskelig å ta seg fram. Inkaene hadde dessuten ikke noe annet lastedyr enn lamaen, og de hadde ingen transportmidler med hjul og heller ikke noe skriftspråk. Så hvordan fikk de overbrakt meldinger til hverandre i dette store, mangfoldige riket?

Inkaene gjorde sitt språk, quechua, til talespråket i riket. De bygde også mange veier. Kongeveien, den viktigste hovedveien, strakte seg over 500 mil gjennom Andesfjellenes høysletter, mens en parallell vei gikk cirka 400 mil langs stillehavskysten. Sideveier forbandt de to hovedveiene. Inkaene bygde også brolagte, trappeformede veier over høye fjelloverganger, pongtongbroer over myrer og farlige hengebroer over juv. Én hengebro var 45 meter lang, hadde kabler så tykke som en menneskekropp og var i bruk i 500 år, helt til 1880!

Nøkkelen til inkaenes kommunikasjon var en gruppe løpere som ble kalt chasquis, som var stasjonert med visse mellomrom langs viktige veier. Løperne sprang etapper på tre—fire kilometer hver og skal ha klart å tilbakelegge over 16 mil i løpet av timene med dagslys. De overbrakte mange budskaper muntlig, men statistisk informasjon som gjaldt styre og stell, bar de med seg i en fascinerende innretning som ble kalt quipu. En quipu var egentlig en avansert hjelp for hukommelsen. Den var laget av tau og snorer i forskjellige farger. Knuter i snorene stod for bestemte tallverdier — fordelt på ti og hundre. Da spanierne beseiret inkaene, gikk quipuen ut av bruk, og kodene ble glemt.

’Vakre føtter på fjellene’

I dag blir det overbrakt et livsviktig budskap til millioner av mennesker som snakker quechua. Det er det gode budskap om Guds rike, en verdensregjering som kommer til å få i stand fred for alle som underordner seg under dets styre. (Daniel 2: 44; Matteus 24: 14) Det er fremdeles vanskelig å ta seg fram i det området som inkaene en gang hadde herredømme over, og quechua er fremdeles stort sett et talespråk. Men Jehovas vitner — mange av dem har lært å snakke quechua — er glade for å kunne distribuere trykte publikasjoner og lydutgaver av publikasjoner på flere av dagens dialekter av språket.

Det arbeidet disse forkynnerne utfører, minner om de inspirerte ordene som profeten Jesaja kom med: «Hvor vakre på fjellene er ikke føttene til den som bringer godt budskap, den som forkynner fred, den som bringer godt budskap om noe bedre.» — Jesaja 52: 7.