Leger under stress

«Det kom et ungt par til meg med store forhåpninger om at jeg kunne gjøre noe for den nyfødte gutten deres. Da jeg undersøkte ham, hadde jeg følelsen av at brystet snørte seg sammen. Tilstanden hans var uhelbredelig. Kan du tenke deg hva jeg følte da jeg fortalte disse nybakte foreldrene at sønnen deres aldri ville kunne se? Da de gikk ut av kontoret, følte jeg meg helt elendig. Men i neste øyeblikk kom en ny pasient inn og forventet å bli møtt med et velkomstsmil! Slike situasjoner synes jeg er stressende.» — En øyekirurg i Sør-Amerika.

PASIENTER oppsøker vanligvis ikke et legekontor for å vurdere sin leges problemer. Det eneste en pasient tenker på, er sitt eget behov for hjelp. Det er derfor ikke mange som forstår hvor stressende hverdagen kan være for legene.

Stress er naturligvis noe alle opplever, og legeyrket er ikke det eneste yrket som kan være stressende. Men ettersom så å si alle kommer i kontakt med en lege på en eller annen måte, kan det være nyttig å være klar over hvilket stress legene lever med, og hvordan det kan virke på dem.

Stresset begynner allerede når de vordende legene kjemper for å komme inn på medisinstudiet. Men når den medisinske opplæringen begynner, får de fleste seg en uforglemmelig støkk. Dette er begynnelsen på en prosess som kan komme til å forandre en medisinstudents følelser, ja hele hans karakter.

Den medisinske opplæringen — en sjokkartet opplevelse

Det sjokkerende, første besøket i disseksjonssalen kan i noen land finne sted allerede i den første uken av medisinstudiet. Mange studenter har kanskje ikke sett et lik før. Synet av de nakne, innskrumpede kroppene som blir dissekert med tanke på anatomiske undersøkelser, kan være ganske frastøtende. Studentene må lære seg måter å takle følelsene sine  på. Ofte tyr de til humor ved å gi hvert lik et spesielt navn. Dette virker kanskje fryktelig ufølsomt og respektløst for en utenforstående, men det kan være helt nødvendig for studenter som prøver å la være å tenke på det mennesket som den døde en gang var.

Studentene får også undervisning i klinisk medisin ved et sykehus. De fleste mennesker blir kanskje ikke tvunget til å tenke alvorlig over hvor kort livet er, før de selv blir middelaldrende. Men medisinstudenter må forholde seg til døden og til uhelbredelige sykdommer mens de er unge. Én beskrev sine første opplevelser på sykehuset som «ekstremt motbydelige». Det kan også være ganske sjokkerende for studenter både i rike og i fattige land å oppdage hvor ofte pasienter blir nektet nødvendig behandling på grunn av pengemangel.

Hvordan takler nyutdannede leger dette stresset? Medisinsk personell må ofte distansere seg følelsesmessig fra pasientene ved å omtale dem på en upersonlig måte. I stedet for å si hvem det er som trenger hjelp, sier sykepleierne kanskje: «Doktor, vi har et brukket ben på rom nr. 2.» En slik omtale høres kanskje komisk ut hvis man ikke kjenner til bakgrunnen for den.

Medfølelsesutmattelse

Leger blir opplært som akademikere, men en stor del av arbeidet deres består i å snakke med pasienter. Noen leger føler seg uforberedt på å takle de følelsesmessige reaksjoner som et lege-pasient-forhold innebærer. Som beskrevet innledningsvis er en av de vanskeligste oppgavene for en lege det å måtte overbringe dårlige nyheter. Noen må gjøre dette hver eneste dag. Folk som gjennomgår en krise, trenger ofte å få utløp for sine følelser, og de forventer at legen skal høre på dem. Det å ha med bekymrede og skremte mennesker å gjøre kan være så slitsomt at noen leger får en slags utbrenthet som kalles medfølelsesutmattelse (engelsk: compassion fatigue).

En allmennpraktiker i Canada skrev om sine første år som lege: «Jeg druknet i arbeid: Fattige ville ha hjelp av meg, kriserammede trengte å velte bekymringene sine over på meg, syke hadde behov for at jeg foretok meg noe, beregnende personer maste og forlangte, folk kom for å snakke med meg, folk presset meg til å komme til dem, folk ringte meg privat — til og med etter at jeg hadde lagt meg. Folk, folk, folk. Jeg ville være til nytte, men dette var galskap.» — A Doctor’s Dilemma av John W. Holland.

Avtar stresset med årene? Ansiennitet medfører vanligvis større ansvar. Avgjørelser som kan bety liv eller død, må treffes der og da, kanskje på grunnlag av utilstrekkelige opplysninger. «Da jeg var ung, bekymret jeg meg like lite for dette som mange unge gjør for dumdristig kjøring,» sier en britisk lege. «Men med årene setter man større pris på livet. Nå er jeg mer engstelig enn noen gang når jeg skal treffe [slike] avgjørelser.»

Hvordan virker stress på legene? En lege som pleier å distansere seg følelsesmessig fra pasientene,  kan ha en tendens til å gjøre det samme i forholdet til sin egen familie. Det kan være en utfordring å bekjempe en slik tendens. Noen leger er usedvanlig medfølende og flinke til å hjelpe pasientene sine med deres følelser. Men hvor langt kan de gå uten å pådra seg medfølelsesutmattelse? Dette er legens dilemma.

Vanskelige pasienter

Når leger blir spurt om hva som er stressende i lege-pasient-forholdet, begynner de ofte med å beskrive vanskelige pasienter. Kanskje du drar kjensel på noen av disse pasienttypene:

Først har vi den pasienten som opptar legens tid med å snakke i vei uten å komme til poenget og fortelle hva problemet består i. Så har vi den fordringsfulle pasienten, som ringer legen om kvelden eller i weekenden for å spørre om ting som ikke haster, eller som ber om en behandling som legen helst ikke vil anbefale. Vi har også den skeptiske pasienten. Noen får tak i nyttig informasjon om sin tilstand, kanskje via Internett, og det kan være til stor hjelp. Men slike undersøkelser kan bidra til at de mister tilliten til den legen de har konsultert. En lege har kanskje ikke tid til å diskutere hva som taler for og imot alt det en person har funnet ut gjennom sine undersøkelser. Det er frustrerende for en lege når pasienten er så skeptisk at han ikke følger legens  anvisninger. Til slutt har vi den utålmodige pasienten. Han slutter med behandlingen før den har fått tid til å virke, og søker kanskje råd et annet sted.

I noen deler av verden er det imidlertid ikke pasienten som er den viktigste stressfaktoren for legene; det er advokaten.

Defensiv medisin

I mange land blir det rapportert om en sterk økning i antall søksmål mot leger som følge av feilbehandling. Noen advokater framsetter grunnløse erstatningskrav for å bli rike. Ifølge presidenten i den amerikanske legeforening «sender de legenes ansvarsforsikringspremier til værs . . . Søksmålene skaper også trøbbel på andre måter. For en lege kan et urettmessig søksmål gjøre stor skade — tap av anseelse, tap av tid, . . . stress og bekymring». Noen leger er til og med blitt drevet til å begå selvmord.

Resultatet er at mange leger føler seg tvunget til å praktisere «defensiv medisin» — de treffer avgjørelser som er basert på at de kanskje blir nødt til å forsvare seg i retten, og ikke på hva som er best for pasienten. «Medisinsk praksis ut fra den tanke at en må ha ryggen fri, er nå en levemåte,» sies det i bladet Physician’s News Digest.

Presset på legene øker stadig, og mange av dem lurer derfor på hvordan det vil bli i framtiden. Mange pasienter gjør også det, for de ser stadig oftere at folk lider av en eller annen sykdom trass i de framskritt som legevitenskapen har gjort. Den neste artikkelen gir et realistisk bilde av hvordan framtiden vil bli, for både leger og pasienter.

[Ramme/bilde på side 6]

SAMARBEID MED LEGEN DIN

1. Få mest mulig ut av den tiden du er hos legen, ved å forberede deg på hvordan du på en utførlig, men kortfattet måte kan forklare hva problemet ditt består i. Begynn med det som bekymrer deg mest.

2. Unngå å ringe legen din utenom kontortid for å spørre om ting som det ikke haster med.

3. Vær tålmodig. Det tar tid å stille riktig diagnose og finne den rette behandlingen.

[Ramme/bilder på side 7]

’OGSÅ RUTINEUNDERSØKELSER KAN GJØRE MEG TILFREDS’

«Det er et enormt gap mellom det å praktisere som lege her og å gjøre det i mer industrialiserte områder. Her blir det å lære seg et yrke som krever høyere utdanning, sett på som en måte å komme seg ut av fattigdommen på, og det er derfor populært å studere medisin. Men det er mange leger og få jobber. Legene tjener derfor svært dårlig. Det er få som har råd til å betale legen for en privat konsultasjon. Jeg arbeider på et umoderne sykehus hvor taket lekker og vi bare har det mest grunnleggende utstyr. Staben vår består av to leger og fem pleieassistenter. Vi står til tjeneste for 14 000 mennesker.

Noen ganger tror ikke pasientene at jeg undersøker dem grundig nok, men når det er 25 pasienter som venter, har man ikke tid til lange konsultasjoner. Men det å behandle pasienter gjør meg tilfreds, selv om det bare er snakk om rutineundersøkelser. Mødre kommer for eksempel ofte til meg med sine underernærte, dehydrerte barn som har diaré. De har matte øyne og ser helt forskremt ut. Jeg trenger bare å fortelle mødrene at de må bruke rehydreringssalter, parasittmidler og antibiotika. Når disse midlene begynner å virke, begynner barna å spise igjen. Etter en uke ser de helt annerledes ut — de har klare øyne og smiler og leker. Det var tanken på å oppleve slike ting som gjorde at jeg fikk lyst til å bli lege.

Allerede som barn drømte jeg om å kunne hjelpe syke mennesker. Men min medisinske utdannelse forandret meg på en måte som jeg ikke hadde regnet med. Jeg så folk dø fordi de ikke hadde det lille beløpet de trengte for å få livreddende behandling. Jeg måtte gjøre meg ufølsom for ikke å ta tristheten inn over meg. Det var først da jeg fikk se ut fra Bibelen hva som er årsaken til lidelser, og forstod at Gud viser medfølelse, at jeg igjen klarte å vise medfølelse med andre. Da var jeg i stand til å gråte igjen.»

[Bilder]

Dr. Marco Villegas arbeider i en isolert by i Amazonasområdet i Bolivia